Jenter i flerkulturelle miljøer har alltid spilt hovedrollene i Ingvild Søderlinds filmer, fra «Jenny» til «Alle Utlendinger har lukka gardiner» og nå Netflixfilmen «Battle:Freestyle». – Man får mye energi av å jobbe med ferske skuespillere, og det er utrolig befriende å se nye ansikter på lerretet.
– Jeg elsker dansefilmer og sportsfilmer, fra Dirty Dancing til den første Karate Kid-filmen. Så da jeg fikk tilbudet om å regissere den neste Battle-filmen var det enormt lystbetont, forteller Ingvild Søderlind i denne utgaven av Filmsamtalen.
– Jeg trodde jeg visste hva dans og bevegelse var før vi startet på filmen. Men da jeg begynte å jobbe med koreografen Camilla Tellefsen innså jeg at jeg var helt grønn. Det første jeg gjorde var å snakke med danserne og bli kjent dem. Det er i bunn og grunn den samme metodikken jeg alltid bruker overfor skuespillerne.
Denne metodikken lyktes hun som kjent godt med i debutlangfilmen Alle utlendinger har lukka gardiner – en film som i likhet med Battle-universet utspiller seg blant flerkulturell østkantungdom. Og nettopp hennes egen bakgrunn fra østkanten i Oslo har vært med på å forme Søderlind som filmskaper. Hun startet der på Holmlia, med den kritikerroste novellefilmen Jenny (2010) som varslet om at et nytt særegent regitalent var i emning. Men så gikk det altså ti år før den første spillefilmen ble en realitet. Her forteller hun om denne lange veien fram til langfilmen gjennom uforutsigbare tilskuddssystemer og uforstående produsenter. Så inntraff Metoo og et mer genuint ønske om å bedre kjønnsbalansen i norsk film. Likevel: Det flerkulturelle Oslo, som har vært en så vesentlig del av hennes filmunivers, sitter fortsatt og venter på en bedre representasjon.
Programleder er Kjetil Lismoen.
Produksjon av BådeOg. Portrettfoto av Naina Helen Jåma / NTB
Få med deg tidligere utgaver av Filmsamtalen
Jenter i flerkulturelle miljøer har alltid spilt hovedrollene i Ingvild Søderlinds filmer, fra «Jenny» til «Alle Utlendinger har lukka gardiner» og nå Netflixfilmen «Battle:Freestyle». – Man får mye energi av å jobbe med ferske skuespillere, og det er utrolig befriende å se nye ansikter på lerretet.
– Jeg elsker dansefilmer og sportsfilmer, fra Dirty Dancing til den første Karate Kid-filmen. Så da jeg fikk tilbudet om å regissere den neste Battle-filmen var det enormt lystbetont, forteller Ingvild Søderlind i denne utgaven av Filmsamtalen.
– Jeg trodde jeg visste hva dans og bevegelse var før vi startet på filmen. Men da jeg begynte å jobbe med koreografen Camilla Tellefsen innså jeg at jeg var helt grønn. Det første jeg gjorde var å snakke med danserne og bli kjent dem. Det er i bunn og grunn den samme metodikken jeg alltid bruker overfor skuespillerne.
Denne metodikken lyktes hun som kjent godt med i debutlangfilmen Alle utlendinger har lukka gardiner – en film som i likhet med Battle-universet utspiller seg blant flerkulturell østkantungdom. Og nettopp hennes egen bakgrunn fra østkanten i Oslo har vært med på å forme Søderlind som filmskaper. Hun startet der på Holmlia, med den kritikerroste novellefilmen Jenny (2010) som varslet om at et nytt særegent regitalent var i emning. Men så gikk det altså ti år før den første spillefilmen ble en realitet. Her forteller hun om denne lange veien fram til langfilmen gjennom uforutsigbare tilskuddssystemer og uforstående produsenter. Så inntraff Metoo og et mer genuint ønske om å bedre kjønnsbalansen i norsk film. Likevel: Det flerkulturelle Oslo, som har vært en så vesentlig del av hennes filmunivers, sitter fortsatt og venter på en bedre representasjon.
Programleder er Kjetil Lismoen.
Produksjon av BådeOg. Portrettfoto av Naina Helen Jåma / NTB
Få med deg tidligere utgaver av Filmsamtalen
