Ukrainas president Volodymyr Zelensky var en komiker som mislikte det politiske spillet og kom til makten ved å spille president på tv. Nettopp hans evner som fortolker foran kamera har vist seg avgjørende i hans livs rolle som krigspresident.

Foto fra «Folkets tjener»
Volodymyr Oleksandrovych Zelensky. Når det krigsinfernoet som utspiller seg i Ukraina en dag går over, og vi kan se tilbake på den russiske invasjonen, vil dette navnet bli stående i et usedvanlig lys. Han kom til makten under spesielle omstendigheter, båret fram av folkets misnøye med de etablerte politiske alternativene, ikke så ulik Donald Trump. Han fikk som forventet en bratt læringskurve, med den daværende amerikanske presidentens forslag om en korrupt hestehandel som en mye omtalt utenrikspolitisk lærepenge. Og da russiske styrker invaderte Ukraina i februar var det få som regnet med at den motvillige politikeren ville duge som krigspresident.
Men så inntraff et av disse øyeblikkene som hører naturlig hjemme i historiebøkene. Zelensky gikk inn i rollen og fant seg selv som krigspresident. Han slo an tonen i sitt resolutte avslag på det amerikanske tilbudet om å få gratis transport ut av landet: Jeg trenger ikke skyss, jeg trenger våpen.
Før dette hadde få i Vesten tegnet seg et klart bilde av hvem han var. Vi hadde fått med oss at han som komiker hadde vunnet valget i Ukraina. Men i USA hadde en deltaker av et reality-show nettopp gjort det samme, så noen nyvinning var det ikke. Dessuten hadde Ronald Reagan for lengst skrevet seg inn i historien som skuespillerpresidenten som «vant» den kalde krigen og bidro til den ydmykelsen Putin fortsatt synes besatt av.
Det var først da Russland invaderte at jeg tok meg bryet med å se nærmere på Zelensky som fenomen. Jeg satte meg ned for å se tv-serien Folkets tjener som var så avgjørende for hans vei til makten (du kan se den på YouTube). Serien hadde premiere året etter Maidan-revolusjonen i 2014, den gangen det ukrainske folket jagde Putins allierte, president Janukovitsjs, ut av landet.
I ettertid fortoner serien seg som en genial pr-strategi for å vinne presidentvalget. Zelensky skapte her en serie en hel nasjon fulgte på tv. Han spilte selv hovedrollen som en «vanlig mann» som helt uventet vinner presidentvalget. Han vinner fordi han ikke er som de andre kandidatene. Han er ikke korrumpert av det politiske spillet som i Ukraina ofte er sauset inn i oligarkenes pengemakt. Da siste sesongen nærmet seg slutten, bestemte Zelensky seg for å stille til valg i det virkelige presidentvalget. Det hersker uenighet om dette var planen hele tiden. Han kalte det nye partiet naturligvis for Folkets tjener. Timingen var perfekt: Folket identifiserte seg så mye med hovedrollen at han ble valgt inn som landets neste president.
Det er likevel en vesentlig forskjell på de to presidentene. I serien er han en historielærer som med vekslende hell bruker sine pedagogiske evner til å gi folket en innføring i demokrati. I virkeligheten var det Zelensky selv som ble satt på skolebenken. Han begikk en rekke tabber, som å hyre folk fra tv-bransjen til regjeringsoppnevnte posisjoner de ikke hadde forutsetninger for å mestre. Og så var det den luksusvillaen i Italia han glemte å oppgi overfor myndighetene.
Men så kom invasjonen og nasjonen samlet seg rundt sin leder. Det skjedde nærmest over natten, men ikke av seg selv. Dette er et folk som har gjennomlevd flere kriger og katastrofer enn de fleste, fra hungersnød og kjernefysiske ulykker til en rekke blodige invasjoner. Om en leder ikke har mot eller empatiske evner, slik tilfellet var med bøllen Janukovitsj, får de raskt ferten av det. Men noe skjedde med Zelensky i løpet av disse skjebnedøgnene. Han fant seg selv som krigspresident. Han hentet fram sine talegaver og evne til å fortolke øyeblikket. Det ga ikke bare gjenklang i den ukrainske folkesjela, men også vår.
Han viste seg i militær t-skjorte og fleecejakke, like ofte ute i gatene som i sitt hovedkvarter. Han publiserte selfie-opptak som skapte en umiddelbar nærhet til ham. Alle de filtrene vi forventer når statsledere formidler noe offisielt var fjernet, det var som å komme nær en soldat eller krigsreporter ute i felten. Mens Putin gjemte seg i sitt palass og lot seg avbilde på komisk vis i enden av et langbord, gjorde Zelensky det motsatte. Han var tilstede, hamrende med sitt budskap om hjelp og overlevelse, men ikke uten humor og historiske referanser. Han mante fram Churchills spøkelse da han talte til det britiske underhuset, han nikket til Reagans tale foran Berlinmuren på direktelink til den tyske riksdagen og dristet seg til å trekke paralleller til Holocaust da han henvendte seg til Knesset.
Det som var Zelenskys handikap i starten av presidentperioden har under krigen forvandlet seg til en formidabel styrke. Alle de tv-folkene han fikk kritikk for å ha bragt med seg inn i regjeringskontorene har bidratt til en avgjørende pr-seier over en av verdens mest regisserte krigsmakter. De kan virke improviserte og ufiltrerte, alle opptakene med Zelensky ute i de krigsherjede gatene, men ikke la deg lure: Dette er nøye skrevet og regissert.
Zelensky lever nå ut sin livs rolle. Som president i fredstid har han forsøkt å framstå verdig og kontrollert. Under krigstilstand kreves andre kvaliteter, som harme, patos og evnen til å appellere og virke samlende. Zelensky gir oss alt dette. Vi studerer ham i nærbildene og ser alle de tegnene på den menneskeligheten Putin har forsøkt å distansere seg fra gjennom utilnærmelighet og botox. Den ukrainske presidenten virker trett og har svarte ringer under øynene, men har beholdt motet og kampviljen.
Det vi ser i Ukraina gjennom billedflommen i sosiale medier er kulminasjonen av tendensen fra borgerkrigen i Syria med krigsselfies og dronedrevne oversiktsbilder. Da er det alltid en fare for å redusere lidelsene til en pr-krig, eller et geopolitisk spill, og glemme menneskelivene som går tapt. Jeg kan likevel ikke huske en krig i moderne tid der én leders personlige egenskaper foran kamera har fått så avgjørende betydning. Zelensky er selvsagt ikke alene årsaken til at Ukraina nå har verdens sympati. Et hvert land som utsettes for et så stort overgrep, vil vekke vår medfølelse. Men han er den første lederen som kom til makten i kraft av å spille president på tv. Og han er den første som har gjort selfiens nærbilder og sine evner som fortolker til et mektig våpen i en propagandakrig.
Foto fra «Folkets tjener»
Volodymyr Oleksandrovych Zelensky. Når det krigsinfernoet som utspiller seg i Ukraina en dag går over, og vi kan se tilbake på den russiske invasjonen, vil dette navnet bli stående i et usedvanlig lys. Han kom til makten under spesielle omstendigheter, båret fram av folkets misnøye med de etablerte politiske alternativene, ikke så ulik Donald Trump. Han fikk som forventet en bratt læringskurve, med den daværende amerikanske presidentens forslag om en korrupt hestehandel som en mye omtalt utenrikspolitisk lærepenge. Og da russiske styrker invaderte Ukraina i februar var det få som regnet med at den motvillige politikeren ville duge som krigspresident.
Men så inntraff et av disse øyeblikkene som hører naturlig hjemme i historiebøkene. Zelensky gikk inn i rollen og fant seg selv som krigspresident. Han slo an tonen i sitt resolutte avslag på det amerikanske tilbudet om å få gratis transport ut av landet: Jeg trenger ikke skyss, jeg trenger våpen.
Før dette hadde få i Vesten tegnet seg et klart bilde av hvem han var. Vi hadde fått med oss at han som komiker hadde vunnet valget i Ukraina. Men i USA hadde en deltaker av et reality-show nettopp gjort det samme, så noen nyvinning var det ikke. Dessuten hadde Ronald Reagan for lengst skrevet seg inn i historien som skuespillerpresidenten som «vant» den kalde krigen og bidro til den ydmykelsen Putin fortsatt synes besatt av.
Det var først da Russland invaderte at jeg tok meg bryet med å se nærmere på Zelensky som fenomen. Jeg satte meg ned for å se tv-serien Folkets tjener som var så avgjørende for hans vei til makten (du kan se den på YouTube). Serien hadde premiere året etter Maidan-revolusjonen i 2014, den gangen det ukrainske folket jagde Putins allierte, president Janukovitsjs, ut av landet.
I ettertid fortoner serien seg som en genial pr-strategi for å vinne presidentvalget. Zelensky skapte her en serie en hel nasjon fulgte på tv. Han spilte selv hovedrollen som en «vanlig mann» som helt uventet vinner presidentvalget. Han vinner fordi han ikke er som de andre kandidatene. Han er ikke korrumpert av det politiske spillet som i Ukraina ofte er sauset inn i oligarkenes pengemakt. Da siste sesongen nærmet seg slutten, bestemte Zelensky seg for å stille til valg i det virkelige presidentvalget. Det hersker uenighet om dette var planen hele tiden. Han kalte det nye partiet naturligvis for Folkets tjener. Timingen var perfekt: Folket identifiserte seg så mye med hovedrollen at han ble valgt inn som landets neste president.
Det er likevel en vesentlig forskjell på de to presidentene. I serien er han en historielærer som med vekslende hell bruker sine pedagogiske evner til å gi folket en innføring i demokrati. I virkeligheten var det Zelensky selv som ble satt på skolebenken. Han begikk en rekke tabber, som å hyre folk fra tv-bransjen til regjeringsoppnevnte posisjoner de ikke hadde forutsetninger for å mestre. Og så var det den luksusvillaen i Italia han glemte å oppgi overfor myndighetene.
Men så kom invasjonen og nasjonen samlet seg rundt sin leder. Det skjedde nærmest over natten, men ikke av seg selv. Dette er et folk som har gjennomlevd flere kriger og katastrofer enn de fleste, fra hungersnød og kjernefysiske ulykker til en rekke blodige invasjoner. Om en leder ikke har mot eller empatiske evner, slik tilfellet var med bøllen Janukovitsj, får de raskt ferten av det. Men noe skjedde med Zelensky i løpet av disse skjebnedøgnene. Han fant seg selv som krigspresident. Han hentet fram sine talegaver og evne til å fortolke øyeblikket. Det ga ikke bare gjenklang i den ukrainske folkesjela, men også vår.
Han viste seg i militær t-skjorte og fleecejakke, like ofte ute i gatene som i sitt hovedkvarter. Han publiserte selfie-opptak som skapte en umiddelbar nærhet til ham. Alle de filtrene vi forventer når statsledere formidler noe offisielt var fjernet, det var som å komme nær en soldat eller krigsreporter ute i felten. Mens Putin gjemte seg i sitt palass og lot seg avbilde på komisk vis i enden av et langbord, gjorde Zelensky det motsatte. Han var tilstede, hamrende med sitt budskap om hjelp og overlevelse, men ikke uten humor og historiske referanser. Han mante fram Churchills spøkelse da han talte til det britiske underhuset, han nikket til Reagans tale foran Berlinmuren på direktelink til den tyske riksdagen og dristet seg til å trekke paralleller til Holocaust da han henvendte seg til Knesset.
Det som var Zelenskys handikap i starten av presidentperioden har under krigen forvandlet seg til en formidabel styrke. Alle de tv-folkene han fikk kritikk for å ha bragt med seg inn i regjeringskontorene har bidratt til en avgjørende pr-seier over en av verdens mest regisserte krigsmakter. De kan virke improviserte og ufiltrerte, alle opptakene med Zelensky ute i de krigsherjede gatene, men ikke la deg lure: Dette er nøye skrevet og regissert.
Zelensky lever nå ut sin livs rolle. Som president i fredstid har han forsøkt å framstå verdig og kontrollert. Under krigstilstand kreves andre kvaliteter, som harme, patos og evnen til å appellere og virke samlende. Zelensky gir oss alt dette. Vi studerer ham i nærbildene og ser alle de tegnene på den menneskeligheten Putin har forsøkt å distansere seg fra gjennom utilnærmelighet og botox. Den ukrainske presidenten virker trett og har svarte ringer under øynene, men har beholdt motet og kampviljen.
Det vi ser i Ukraina gjennom billedflommen i sosiale medier er kulminasjonen av tendensen fra borgerkrigen i Syria med krigsselfies og dronedrevne oversiktsbilder. Da er det alltid en fare for å redusere lidelsene til en pr-krig, eller et geopolitisk spill, og glemme menneskelivene som går tapt. Jeg kan likevel ikke huske en krig i moderne tid der én leders personlige egenskaper foran kamera har fått så avgjørende betydning. Zelensky er selvsagt ikke alene årsaken til at Ukraina nå har verdens sympati. Et hvert land som utsettes for et så stort overgrep, vil vekke vår medfølelse. Men han er den første lederen som kom til makten i kraft av å spille president på tv. Og han er den første som har gjort selfiens nærbilder og sine evner som fortolker til et mektig våpen i en propagandakrig.