Bill Cosby oppnådde en status i USA som ingen svarte før ham. Han ble en opphøyd farsfigur som samlet nasjonen. På det mest populære hadde hans sitcom Familien Cosby over 64 millioner seere. Selv i det fjerne kongeriket Norge samlet han den vesle nasjonen hver lørdagskveld gjennom flere år. Cosby var kanskje den amerikanske underholdningsbransjens mektigste i denne perioden. Og han framsto som skinnende ren. Hans rollefigur Dr Huxtable var en idealversjon det svarte Amerika så lenge hadde savnet, en som ubekymret levde ut den amerikanske drømmen. For de hvite var han akkurat så avvæpnende og unntatt fra rasebarrierene som han måtte være for å bli omfavnet. Jeg var et barn av Cosby, erkjenner serieskaper og komiker Kamau Bell i starten av denne serien. Men det var vi alle, inkludert undertegnede som tidlig i barneårene lot meg forføre av den makeløse komikeren. For de svarte i USA ble hans fall ekstra smertefullt og komplisert. Og det er den historien som Kamau her ønsker å fortelle.

En ufarlig svart komiker

Men før vi kommer til overgrepene, blir vi tvunget til å se hva som gjorde ham så folkekjær og uimotståelig. Det er en utspekulert og effektiv tilnærming som griper essensen av paradokset Bill Cosby. Vi følger ham fra hans første famlende basketak med rollen som svart stand up-komiker like før borgerrettighetskampen. Han finner seg ikke til rette som «sint ung svart mann», men finjusterer isteden sin ufarlige og komiske positur. Mens Sidney Poitier og Harry Belafonte demonstrerer i gatene, velger Cosby en annen vei. Han griper amerikanernes hjerter ved å stryke de medhårs. Men så, i noe som likner en genistrek, setter han inn støtet som hele Amerikas barne tv-onkel. Gjennom en rekker populære programmer introduserer han amerikanske barn for toleranse. Men ikke bare det: Han tar utgangspunkt i svart kultur og gir svarte barn en følelse av å tilhøre fellesskapet. Sannsynligvis oppnådde han mer på denne måten enn Poitier og Belafonte gjorde med sine markeringer, ikke minst gjennom imponerende donasjoner til svarte universiteter.

Dyktig serieovergriper

Cosby var blitt en nasjonalskatt og kunne ikke gjøre noe galt. Det verserte mange historier i underholdningsbransjen om at han var notorisk utro mot sin hustru. Men hvilken «viril» underholdningsartist var ikke det? De som jobbet på Familien Cosby kunne se en lang kø av unge modeller foran stjernens omkledningsrom, men det var privat. Gradvis trer det fram et bilde av en kultur som ikke er villig til å ta innover seg hva som foregår i kulissene. Stadig flere kvinner forsøker å nå fram med sine historier om overgrep, men de blir ikke trodd, eller dysses ned. Serieskaper Kamau anvender en dynamisk tidslinje som viser hvordan Cosby helt siden 60-tallet perfeksjonerte sine serieovergrep. Som en av hans ofre sier det: Han var både en begavet komiker og dyktig serieovergriper. Det som gjorde ham uvanlig effektiv som overgriper var den tillitten de unge kvinnene hadde til ham i utgangspunktet. De hadde vokst opp med ham som barne tv-onkel og gud. Om han mente de trengte en drink og noen piller for å slappe av mens de gjorde «øvelser» til en mulig rolle, så kunne de ikke annet enn å stole på ham. Og da de våknet opp, klandret de seg selv.

Vår egen rolle

Vi har sett flere serier og filmer om amerikanske kjendisers seksuelle overgrep de siste årene. De påberoper seg ofte å ville fortelle noe utover overgrepene og det sensasjonelle, men lykkes sjelden. Den samtalen HBO-serien Allen v Farrow halvhjertet inviterte til – om det er mulig å skille opphavsperson fra verket – går Kamau i dybden av her. Amerikanerne og vi er nok like uenige om det som Jerry Seinfeld og Stephen Colbert er det i et klipp vi får se. For de fleste er Cosbys fall en psykologisk gåte. For mange svarte en smertefull knute. Svarte kommentatorer mener den innledende svarte fornektelsen skyldes en grunnleggende skepsis til det hvite Amerikas historiske selektive rettferdighet. Men serien skåner ingen. Den inviterer også, indirekte med sin konverserende form, til en selvransaking fra oss tv-seere. Gang på gang lar vi oss forlede av det vi ser på skjermen, og like ofte reagerer vi med raseri når inntrykket fra fiksjonen ikke harmonerer med virkeligheten. Men vi forbeholder oss retten til å fråtse i den offentlige heksejakten, helst med popcorn, uten å reflektere over at vi alle gjorde Bill Cosby mulig.

Bak mytene om Andy Warhol

Andy Warhol sa gjerne ting som: Sex er for mye arbeid. Eller: Vil du vite alt om meg, er det bare å se på overflaten av kunstverkene og overflaten av meg. Pressen tok ham bokstavlig og befestet myten om den aseksuelle og følelsesløse kunstneren. Warhols dagbøker, som ble utgitt etter hans død i 1987, forsterket for mange dette inntrykket. Jeg husker min egen forsmådde reaksjon da jeg bladde gjennom boken. Det var endeløse passasjer om hva kunstneren spiste, hva han kjøpte og ikke minst hva alle andre kjendiser spiste, drakk og brukte pengene på. Det hører med til historien at dagbøkene startet som lydopptak Warhol gjorde for å ha oversikt over sin pengebruk. Men så utviklet de seg til noe mer. Det er det samme som skjer med denne serieversjonen av dagbøkene. Regissør Andrew Ross ekspanderer de mest personlige betraktningene og gjør de til noe mer. Resultatet er den mest innsiktsfulle dokumenteringen av Warhols privatliv som også kaster lys over deler av hans kunstneriske virke.

Avgjørende møte med Basquiat

Men dette er ikke noen tradisjonell og grundig studie av hans kunst. Det finner du i andre steder. Det handler om kjærlighet og følelser, og hvordan han utviklet en rustning av strategier for å beskytte seg. Han ble hele tiden drevet av en hunger etter å bli anerkjent og berømt, samtidig som han holdt verden på armlengdes avstand. Det ledet til mange misforståelser. Her har serieskaperne fått ubegrenset tilgang til Warhols arkiver og gir oss mange bilder vi ikke har sett før. Særlig relasjonene til tre andre menn får sentral plass. På ene siden, kjærligheten til de yngre mennene Jed Johnson og Jon Gould. På andre siden, det unike arbeidsfellesskapet han utviklet med kunstnerkollega Jean-Michel Basquiat. Introduksjonen av de førstnevnte bærer preg av for mange repetisjoner og en litt fruktløs dveling ved om det var seksuelle forhold eller ikke. Relasjonen til Basquiat utgjør for meg seriens høydepunkt. Warhols formkurve og status som kunstner var dalende da han møtte den unge og vitale «gatekunstneren». Han ble revitalisert av samarbeidet. Men for Basquiat ble det en bitter erfaring. Måten samarbeidet ble omtalt av samtidens kritikere vitnet om rasistiske holdninger som selv Warhol til en viss grad så ut til å dele.

Etisk overskridelse?

Serien har den lekenheten og humoren man bør forvente – og som Warhol selv sikkert ville forventet. Opptakene fra såpeserien Showboat, der Warhol medvirket, er morsomme, selv om de avdekker en kunstner på hell. Ved å både imitere Warhols stil fra filmene hans og skape en atmosfære av noe bekjennende og sårt, er det noe både gjenkjennelig og nytt ved dette universet. Serieskaperne forsterker denne dobbelheten ved å manipulere Warhols stemme, ved bruk av AI-teknologi, med tillatelse fra Warhols familie og Warhol Foundation. Denne stemmen er ikke like karakteristisk som originalen, men er heller ikke så annerledes at den ikke kan skape en troverdig intimitet. Noen vil oppleve det som et etisk tvilsomt grep. Men jeg mistenker at Warhol humrer fra graven. Det var nettopp denne typen teknologiske overskridelser han elsket.

Disse tekstene er tidligere publisert i Aftenposten