Mørkt alvor og overrumplende humor preger dramaserien Ida tar ansvar. Det er regissør og serieskaper Rikke Gregersens første dramaserie og en test på om hennes «metode» – ofte en uvanlig miks av situasjonskomikk og alvor – gjør seg like godt i de lengre formatene som innen hennes prisbelønte kortfilmer.

Det synes vi absolutt den gjør, noe de gode kritikkene også vitner om. Her utdyper regissøren hvordan hun jobber med skuespillerne for å få fram disse unike øyeblikkene, og hvor grensene går for hvor kleint det kan få være.

Å kalle Ida tar ansvar for en komedie, er en sannhet med visse modifikasjoner. For å få den uvanlige mørke tematikken, med psykisk ubalanse og frykten for terror, til å bli utholdelig, blir latteren en nødvendig ventil. Men skildringen av hovedpersonens psykiske utfordringer og redsel for «incel-terroristen» Axel har ikke serieskaperne tatt lett på. Både Elli Osborne og Arthur Hakalahti i de to sentrale rollene utmerker seg med et effektivt tilbakeholdent spill, fjernt fra utagerende komedie. Gregersen forteller her at hun i starten var redd for at det skulle bli for tilbakeholdent. Derfor ble også noe av løsningen å la et rikt galleri av karakterer få slippe til rundt dem og speile hovedkarakterene.

Programleder er Kjetil Lismoen.

Serien er basert på Kjersti Halvorsens roman. Den er produsert av Anagram Norge ved Anne Kolbjørnsen og Ole Marius Araldsen og vises på Viaplay (Toppfoto: Arve Bendiksby, NTB).