Hollywoods skarpeste kronikør

Hollywoods skarpeste kronikør

Få andre forfattere har skildret California og Hollywood med like skarpt blikk som Joan Didion. I julen gikk hun bort. Her tar vi et gjensyn med Netflix-filmen om henne.

”Jeg skal fortelle deg hvordan det føltes: Det var gull!

Denne avsløringen kommer tidlig i Netflixdokumentaren om den ikoniske forfatteren Joan Didion som døde i julen. Hun blir spurt av filmens regissør, Griffin Dunne, som forøvrig var hennes nevø, om hvordan hun opplevde, den gangen på slutten av 60-tallet i San Fransisco, å komme over et lite barn som var høy på LSD. Det var en hendelse hun senere skulle skrive om i en featurereportasje i Life Magazine.

Det er kanskje ikke et svar man ville forventet fra en av journalistikkens grand old dames. Men Didions status som en av seksti- og søttitallets mest fryktløse kronikører forplikter. Vel, helt fryktløs var hun ikke, for er det noe filmen gjør godt rede for er det den grunnleggende frykten som drev henne til å skrive. Ved inngangen til det sosiopolitiske tøværet som endevendte USA på sekstitallet, ble Didion rammet av en eksistensiell krise der hun satte spørsmålstegn ved alt hun hadde lært. Det kunne virke som det amerikanske sivile samfunnet holdt på å rakne, under vekten av Vietnamkrigen, generasjonsopprør, dop og paranoia, og hun måtte revurdere sitt verdenssyn som var basert på kjernesunne kaliforniske verdier. Hennes forfedre hadde på 1880-tallet utvandret vestover med den såkalte Bonnergruppen som senere skulle bli innesnødd i fjellene og sulte ihjel fordi de tok en farlig snarvei. Didions forfedre hadde imidlertid brutt ut av gruppen da de innså at de ikke fulgte kartene. De reddet seg ved å lytte til erfarne fjellfolk og ikke ta snarveier.

Sammenbrudd utløste forfatterskapet

Men under omveltningene på sekstitallet opplevde Didion at kartet ikke lenger stemte overens med terrenget. Samfunnet var i voldsom endring, og i motsetning til sine intellektuelle venner fryktet hun for noen av konsekvensene. Dette sammenbruddet, som først fikk henne innlagt til kortvarig psykiatrisk observasjon (noe hun skriver om i essaysamlingen, The white album, men som ikke nevnes i filmen) ledet til en omdreining i hennes forfatterskap. Fra å være en ganske ukjent dyktig forfatter og journalist ble hun nesten over natten forvandlet til en av de mest profilerte utøverne av new journalism og den nye epokens viktigste stemmer. Den voldsomme tidsepoken utløste noe i henne, og det er hva nevøen Griffin Dunne lykkes best med å få fram i sin film.

Litterært sorgarbeid

I Norge er Didion mest kjent for sitt litterære sorgarbeid etter ektemannen og datterens død gjennom bøkene Blå kvelder og De magiske tankers år. Det er her Dunne støter på sin fremste utfordring som dokumentarist: Han er selv følelsesmessig involvert, siden de avdøde er hans onkel og niese, og vegrer seg for å presse Didion. Hun kunne nok ha utdypet mer om hvordan hun opplever å ha sviktet sin adoptivdatter som på et tidspunkt ble alkoholiker (min tolkning av det som sies). Hun gir oss isteden noe mer subtilt og tankevekkende: En beskrivelse av hvordan hun valgte å legge vekt på datterens livlige humør i kommunikasjonen med henne, og stengte kanskje det andre ute. Hun greide ikke å se datteren helt for den hun var.

Hollywoods fasader

En annen sentral del av forfatterskapet vi kunne gått mer i dybden av er hennes relasjon til drømmefabrikken i Hollywood. Didion og hennes ektemann John Gregory Dunne finansierte mange av sine litterære skriveprosjekter gjennom hyppige manusoppdrag i Hollywood. Det ga dem unik tilgang til Hollywoods lukkede hierarkier som de senere skulle utlevere i fiksjonsfortellinger som Play it as it lays (senere filmatisert). De var mer åpne i beskrivelsen av sin ambivalens overfor filmkolonien i dokumentarboken Monster: Living off the big screen, en av de beste skildringene av hvordan filmbransjen i Hollywood er skrudd sammen – eller mangler noen skruer. Boken handler om hvordan Didion og Dunne brukte åtte år på å komme i mål med et manus til en film som de til slutt knapt kunne vedkjenne seg (Up Close and Personal, med Robert Redford and Michelle Pfeiffer). Selv om Didion var kritisk til Hollywoods myteskaping, var hun også fascinert av mekanismene som lå bak. Med sin oppvekst i California og lokalkunnskap kunne hun være kritisk overfor østkyst-intelligentsians overfladiske arroganse overfor vestkystens livsstils-orienterte «popkultur».

En veloppdragen pike på research blant drop outs i San Fransisco.

Et annet bilde av motkulturen

Forfatterportretter er en vanskelig disiplin – særlig når hovedpersonen er så sky som Didion. Paradoksalt nok er det regissørens nærhet til sin tante, som på noen måter hemmer ham, som også åpner henne opp til å snakke mer spontant om sitt forfatterskap. For bak de ikoniske bildene av henne, med pansrede designer-solbriller og den karakteristiske sigaretten mellom fingrene, skjuler det seg en hardt arbeidende ordsmed som tviholder på noen edle journalistiske prinsipper. Hun var kanskje en av nyjournalistikkens mest kjente utøvere, og lar oss aldri være i tvil om hvem som skriver. Men hun var en betrakter, ikke en iscenesetter. Noe av årsaken til at hun aldri ble noe stort navn i Europa, skyldes nok at hun ikke var enkel å plassere politisk i en periode der alt ble tolket politisk. Hun ga oss et annet perspektiv på motkulturen i USA. Hun så den utvilsomt som viktig og nødvendig, men hun viste også baksiden – dopmisbruket, volden, og så den endelige manifestasjonen av det moralske tomrommet: Mansonfamiliens blodbad.

Også et speil på dagens USA

Tittelen på dokumentaren, The center will not hold, er hentet fra et apokalyptisk dikt W.B. Yeats skrev i mellomkrigstidens Europa, og som Didion benyttet som et bilde på oppløsningen av det Amerika hun kjente. Filmen går ikke inn på hvordan Didion oppfattet USA de siste årene av sitt liv, som jo ikke var noe mindre polarisert enn nasjonen var på sekstitallet. Vi ser at hun følger med på nyhetene på den gammeldagse amerikanske måten (tv-en står på kjøkkenet), men hun vet knapt hva sosiale medier er og holder seg unna internett. Likevel var hennes kulturelle nedslagsfelt fortsatt omfattende; ikke bare fordi hun var en sentral kronikør fra en definerende epoke, men også fordi hun har hatt en enestående evne til å tilnærme seg sakskomplekser hun i utgangspunktet ikke har hatt store kunnskaper om. Hun kan se det med et litt annet og friskt blikk. Som nylig avdøde redaktør av New York Review of Books, Robert Silvers, sier det i filmen om hvorfor han kontaktet henne for stadig nye oppdrag: Jeg ble bare så utrolig nysgjerrig på hva slags tanker hun ville ha om akkurat det.


Deler av denne teksten sto opprinnelig på trykk i Aftenposten i 2019


 

Hollywoods skarpeste kronikør

Hollywoods skarpeste kronikør

Få andre forfattere har skildret California og Hollywood med like skarpt blikk som Joan Didion. I julen gikk hun bort. Her tar vi et gjensyn med Netflix-filmen om henne.

”Jeg skal fortelle deg hvordan det føltes: Det var gull!

Denne avsløringen kommer tidlig i Netflixdokumentaren om den ikoniske forfatteren Joan Didion som døde i julen. Hun blir spurt av filmens regissør, Griffin Dunne, som forøvrig var hennes nevø, om hvordan hun opplevde, den gangen på slutten av 60-tallet i San Fransisco, å komme over et lite barn som var høy på LSD. Det var en hendelse hun senere skulle skrive om i en featurereportasje i Life Magazine.

Det er kanskje ikke et svar man ville forventet fra en av journalistikkens grand old dames. Men Didions status som en av seksti- og søttitallets mest fryktløse kronikører forplikter. Vel, helt fryktløs var hun ikke, for er det noe filmen gjør godt rede for er det den grunnleggende frykten som drev henne til å skrive. Ved inngangen til det sosiopolitiske tøværet som endevendte USA på sekstitallet, ble Didion rammet av en eksistensiell krise der hun satte spørsmålstegn ved alt hun hadde lært. Det kunne virke som det amerikanske sivile samfunnet holdt på å rakne, under vekten av Vietnamkrigen, generasjonsopprør, dop og paranoia, og hun måtte revurdere sitt verdenssyn som var basert på kjernesunne kaliforniske verdier. Hennes forfedre hadde på 1880-tallet utvandret vestover med den såkalte Bonnergruppen som senere skulle bli innesnødd i fjellene og sulte ihjel fordi de tok en farlig snarvei. Didions forfedre hadde imidlertid brutt ut av gruppen da de innså at de ikke fulgte kartene. De reddet seg ved å lytte til erfarne fjellfolk og ikke ta snarveier.

Sammenbrudd utløste forfatterskapet

Men under omveltningene på sekstitallet opplevde Didion at kartet ikke lenger stemte overens med terrenget. Samfunnet var i voldsom endring, og i motsetning til sine intellektuelle venner fryktet hun for noen av konsekvensene. Dette sammenbruddet, som først fikk henne innlagt til kortvarig psykiatrisk observasjon (noe hun skriver om i essaysamlingen, The white album, men som ikke nevnes i filmen) ledet til en omdreining i hennes forfatterskap. Fra å være en ganske ukjent dyktig forfatter og journalist ble hun nesten over natten forvandlet til en av de mest profilerte utøverne av new journalism og den nye epokens viktigste stemmer. Den voldsomme tidsepoken utløste noe i henne, og det er hva nevøen Griffin Dunne lykkes best med å få fram i sin film.

Litterært sorgarbeid

I Norge er Didion mest kjent for sitt litterære sorgarbeid etter ektemannen og datterens død gjennom bøkene Blå kvelder og De magiske tankers år. Det er her Dunne støter på sin fremste utfordring som dokumentarist: Han er selv følelsesmessig involvert, siden de avdøde er hans onkel og niese, og vegrer seg for å presse Didion. Hun kunne nok ha utdypet mer om hvordan hun opplever å ha sviktet sin adoptivdatter som på et tidspunkt ble alkoholiker (min tolkning av det som sies). Hun gir oss isteden noe mer subtilt og tankevekkende: En beskrivelse av hvordan hun valgte å legge vekt på datterens livlige humør i kommunikasjonen med henne, og stengte kanskje det andre ute. Hun greide ikke å se datteren helt for den hun var.

Hollywoods fasader

En annen sentral del av forfatterskapet vi kunne gått mer i dybden av er hennes relasjon til drømmefabrikken i Hollywood. Didion og hennes ektemann John Gregory Dunne finansierte mange av sine litterære skriveprosjekter gjennom hyppige manusoppdrag i Hollywood. Det ga dem unik tilgang til Hollywoods lukkede hierarkier som de senere skulle utlevere i fiksjonsfortellinger som Play it as it lays (senere filmatisert). De var mer åpne i beskrivelsen av sin ambivalens overfor filmkolonien i dokumentarboken Monster: Living off the big screen, en av de beste skildringene av hvordan filmbransjen i Hollywood er skrudd sammen – eller mangler noen skruer. Boken handler om hvordan Didion og Dunne brukte åtte år på å komme i mål med et manus til en film som de til slutt knapt kunne vedkjenne seg (Up Close and Personal, med Robert Redford and Michelle Pfeiffer). Selv om Didion var kritisk til Hollywoods myteskaping, var hun også fascinert av mekanismene som lå bak. Med sin oppvekst i California og lokalkunnskap kunne hun være kritisk overfor østkyst-intelligentsians overfladiske arroganse overfor vestkystens livsstils-orienterte «popkultur».

En veloppdragen pike på research blant drop outs i San Fransisco.

Et annet bilde av motkulturen

Forfatterportretter er en vanskelig disiplin – særlig når hovedpersonen er så sky som Didion. Paradoksalt nok er det regissørens nærhet til sin tante, som på noen måter hemmer ham, som også åpner henne opp til å snakke mer spontant om sitt forfatterskap. For bak de ikoniske bildene av henne, med pansrede designer-solbriller og den karakteristiske sigaretten mellom fingrene, skjuler det seg en hardt arbeidende ordsmed som tviholder på noen edle journalistiske prinsipper. Hun var kanskje en av nyjournalistikkens mest kjente utøvere, og lar oss aldri være i tvil om hvem som skriver. Men hun var en betrakter, ikke en iscenesetter. Noe av årsaken til at hun aldri ble noe stort navn i Europa, skyldes nok at hun ikke var enkel å plassere politisk i en periode der alt ble tolket politisk. Hun ga oss et annet perspektiv på motkulturen i USA. Hun så den utvilsomt som viktig og nødvendig, men hun viste også baksiden – dopmisbruket, volden, og så den endelige manifestasjonen av det moralske tomrommet: Mansonfamiliens blodbad.

Også et speil på dagens USA

Tittelen på dokumentaren, The center will not hold, er hentet fra et apokalyptisk dikt W.B. Yeats skrev i mellomkrigstidens Europa, og som Didion benyttet som et bilde på oppløsningen av det Amerika hun kjente. Filmen går ikke inn på hvordan Didion oppfattet USA de siste årene av sitt liv, som jo ikke var noe mindre polarisert enn nasjonen var på sekstitallet. Vi ser at hun følger med på nyhetene på den gammeldagse amerikanske måten (tv-en står på kjøkkenet), men hun vet knapt hva sosiale medier er og holder seg unna internett. Likevel var hennes kulturelle nedslagsfelt fortsatt omfattende; ikke bare fordi hun var en sentral kronikør fra en definerende epoke, men også fordi hun har hatt en enestående evne til å tilnærme seg sakskomplekser hun i utgangspunktet ikke har hatt store kunnskaper om. Hun kan se det med et litt annet og friskt blikk. Som nylig avdøde redaktør av New York Review of Books, Robert Silvers, sier det i filmen om hvorfor han kontaktet henne for stadig nye oppdrag: Jeg ble bare så utrolig nysgjerrig på hva slags tanker hun ville ha om akkurat det.


Deler av denne teksten sto opprinnelig på trykk i Aftenposten i 2019


 

MENY