«Quo Vadis, Aida?» og «Flukt» endte opp med fem av årets europeiske filmpriser denne helgen. Rushprints redaktør gir deg en gjennomgang av hvorfor nettopp disse to filmene – som også har norske produsenter på laget – er så sentrale for filmåret 2021.
Det er et øyeblikk i Jasmila Zbanics Quo Vadis, Aida? der hovedpersonen, den bosniske FN-tolken Aida (Jasna Duricic), forsøker å finne ut hva som skjer med de bosniske mennene som serbiske soldater kjører avgårde med buss. Da hun møter blikket til en av sjåførene innser hun alvoret. Ett eneste blikk. Filmskaperne lar det nagle oss fast, som et oppsummerende bilde på det ufattelige mange av oss fortsatt ikke kan fatte. Mellom 11. – 22.juli 1995 myrdet serbisk milits om lag 8000 bosniske muslimske menn og unge gutter like utenfor byen Srebrenica. For første gang siden Holocaust var Europa hjemsøkt av et folkemord, og nok en gang unnlot det internasjonale samfunnet å gripe inn før katastrofen var et faktum. Denne første dramatiseringen av massakren er laget av en bosnisk filmskaper med nærhet til tragediens omkostninger som hundretusenvis av bosniere fortsatt lever med. Filmen er blitt anklaget fra serbisk hold for «å rive opp gamle sår», som om dette er sår som noensinne kan gro. Zbanic viser oss en flenge av et åpent sår, og ber oss ta det innover oss og aldri glemme.
Det som gjør filmen til noe mer enn en ubønnhørlig nedtelling til en katastrofe, er de eksistensielle dilemmaene hovedpersonen Aida gjennomlever. Som tolk for FN under borgerkrigen befinner hun seg midt i stormens senter, mellom den serbiske militsen, ledet av den hensynsløse general Ratko Mladic, og en hjelpesløs nederlandsk FN-bataljon. Aida er selv bosnisk muslim, men har som FN-ansatt beskyttelse mot forfølgelsen. Det har ikke hennes ektemann og to voksne sønner. Mye av filmen kretser rundt Aidas desperate forsøk på å redde familien, mens serberne langsomt demonterer «den sikre» FN-sonen rundt dem. Her er ingen helteskikkelser som viser tapperhet under umenneskelig press, som feks i Hotel Rwanda. Da den etniske rensingens logikk settes i system, er selv den mest selvoppofrende mor hjelpesløs.
Jasna Duricic er formidabel i hovedrollen. Hennes stil er noe upresist blitt beskrevet som uselvisk, og jeg har en mistanke om at man da sikter til at den serbiske skuespillerinnen er langt mer «billedskjønn» i virkeligheten. Dette er filmskuespill på det mest usentimentale og hudløse. Som i en helvetesvisjon blir Aida sendt ned i et inferno der handlingsrommet krymper for hvert sekund. Som i et mareritt møter hun på gamle naboer, fra begge sider av konflikten, og vi får en fornemmelse av det flerkulturelle fellesskapet som en gang eksisterte. Hvordan den balkanske kruttønna eksploderte er skildret mange ganger før på film. Men når intimiteten i dette naboskapet skildres i en så vanvittig kontekst, trer den enda tydeligere fram. Dette var hennes nærmeste naboer, de hun jobbet og festet med. Hvordan kunne det skje?
Noen av de sterkeste scenene i filmen inntreffer etter katastrofen. Som da Ida konfronteres med den serbiske familien som har tatt over hennes gamle bolig i kjølvannet av den etniske rensingen. Det sies nesten ingenting, men de eksepsjonelle skuespillerne gjør ord overflødige. Filmen er en viktig motvekt til nevnte Hotel Rwanda, nettopp fordi den nekter å gi oss helter. Her er ingen standhaftige FN-generaler, men en vingeklippet fredsstyrke som må foreta en av FN-historiens mest ydmykende og katastrofale retretter. Ingen av de nederlandske soldatene framstår i utgangspunktet som ryggesløse. Men vi ser hvor amputert deres mandat var – av inkompetanse innen eget byråkrati, av storpolitikk og noe så banalt som ferieavvikling (!). Dermed kunne blodtørstig milits ta seg til rette. Regissør Zbanic og de nederlandske skuespillerne får effektivt fram FN-soldatenes tvil og famling. De er for ettertiden, av historiens dom, tildelt en patetisk rolle, men her får hjelpesløsheten noen høyst menneskelige ansikter. Zbanic lar det ikke være noen tvil: Deres feighet var vår feighet.
Stadig flere filmskapere utforsker dokumentarformatet med animasjon, med vekslende hell. De som lykkes er gjerne filmer som trenger animasjonen som filter til noe som nesten ville vært uutholdelig å se råopptak fra. Vals med Bashir, en film om den israelske invasjonen i Libanon, er et klassisk eksempel. Denne danske varianten, av Jonas Poher Rasmussen, søker dette filteret av flere årsaker. Animasjonen gir oss pusterom i en til tider klaustrofobisk gjenfortelling av en afghansk 13-årings flukt til Danmark. Men den er også nødvendig for å verne om hovedpersonens identitet. Amin fikk innvilget asyl ved å lyve om sin bakgrunn. Da han ankom Danmark i 1992 hevdet han at hele hans familie var blitt drept i kjølvannet av Talibans maktovertakelse. Det var hva menneskesmuglerne befalte ham. Det han ikke nevnte, og som ville vært god grunn til å få asyl, var at han var iferd med å finne sin identitet som homofil. Men han kom fra en kultur der denne legningen «ikke hadde noe navn». Han trodde selv det var en sykdom han kunne bli kurert for.
Denne komplekse bakgrunnen skaper et psykologisk press som forfølger Amin og effektivt gjenskapes i filmen. Familien ofret alt for å komme seg ut av Afghanistan, storebroren spinket og sparte for å betale smuglere å frakte Amin til Europa. Samtidig må han vokte sin nye identitet. Det gjennomsyrer hans liv, alle hans relasjoner. Da en forsmådd kjæreste får ferten av hans løgnhistorie, truer han med å fortelle det. Amin lever hele tiden med frykten for å bli avslørt, og presser blir til tider overveldende. Det er da han åpner seg for Rasmussen, gjennom terapeutisk anlagte samtaler, og vi får gjenfortalt historien om den utrolige flukten fra Afghanistan. Amin er likevel ikke en forteller vi kan stole helt på. Han har måttet spinne en fiksjon rundt sin egen skjebne så lenge, at han ikke nødvendigvis husker klokkeklart alt som har skjedd under de mest traumatiske hendelsene. Det er samtidig noe av filmens styrke, at den problematiserer det nesten absurde kravet om at traumepasienter, som mange av flyktningene er, skal levere en vanntett bakgrunnshistorie.
Det er også huller i Rasmussens gjenfortelling, men de er resultat av hans tilsiktede lek med våre forventninger. Av begynnelsen får vi inntrykk av at dette er enda en historie om en flyktningskjebne vi kjenner hovedtrekkene fra gjennom nyhetsbildet. Isteden blir vi lokket inn i en «felle» der vi blir tvunget til å problematisere hva det vil si å være flyktning og våre holdninger til dem. Rasmussens lett bedragerske fortellerstruktur gjorde meg et par ganger litt desorientert, men det rokket ikke ved helheten. Amins historie er nødt til å ha sterke kontekstdrevne fortellergrep for å kompensere for mangel på nyanser i ansiktene. Animasjonen er både lagt direkte på virkelige opptak og utviklet fra bunnen. De mest traumatiske scenene, som Amin henter fram fra hukommelsen, er skildret på en nesten poetisk måte, som om filmskaperne erkjenner det umulige ved å yte dem full rettferdighet og gjenskape noe som ikke en gang Amin husker i detalj. Flukt har så langt hatt en eventyrlig reise på internasjonale filmfestivaler. Nå trekkes den fram som en mulig Oscarfavoritt. Det er høyst fortjent.
Flukt (norsk medprodusent: Merfilm) vises fortsatt på norske kinoer. Quo Vadis, Aida? (norsk medprodusent: Tordenfilm) kan ses på YouTubes strømmetjeneste.
Begge filmer ble også nominert til den europeiske filmprisens publikumspris: LUX – the European Audience Film Award.
Dette er et utdrag fra tekster som tidligere er publisert i Aftenposten.
«Quo Vadis, Aida?» og «Flukt» endte opp med fem av årets europeiske filmpriser denne helgen. Rushprints redaktør gir deg en gjennomgang av hvorfor nettopp disse to filmene – som også har norske produsenter på laget – er så sentrale for filmåret 2021.
Det er et øyeblikk i Jasmila Zbanics Quo Vadis, Aida? der hovedpersonen, den bosniske FN-tolken Aida (Jasna Duricic), forsøker å finne ut hva som skjer med de bosniske mennene som serbiske soldater kjører avgårde med buss. Da hun møter blikket til en av sjåførene innser hun alvoret. Ett eneste blikk. Filmskaperne lar det nagle oss fast, som et oppsummerende bilde på det ufattelige mange av oss fortsatt ikke kan fatte. Mellom 11. – 22.juli 1995 myrdet serbisk milits om lag 8000 bosniske muslimske menn og unge gutter like utenfor byen Srebrenica. For første gang siden Holocaust var Europa hjemsøkt av et folkemord, og nok en gang unnlot det internasjonale samfunnet å gripe inn før katastrofen var et faktum. Denne første dramatiseringen av massakren er laget av en bosnisk filmskaper med nærhet til tragediens omkostninger som hundretusenvis av bosniere fortsatt lever med. Filmen er blitt anklaget fra serbisk hold for «å rive opp gamle sår», som om dette er sår som noensinne kan gro. Zbanic viser oss en flenge av et åpent sår, og ber oss ta det innover oss og aldri glemme.
Det som gjør filmen til noe mer enn en ubønnhørlig nedtelling til en katastrofe, er de eksistensielle dilemmaene hovedpersonen Aida gjennomlever. Som tolk for FN under borgerkrigen befinner hun seg midt i stormens senter, mellom den serbiske militsen, ledet av den hensynsløse general Ratko Mladic, og en hjelpesløs nederlandsk FN-bataljon. Aida er selv bosnisk muslim, men har som FN-ansatt beskyttelse mot forfølgelsen. Det har ikke hennes ektemann og to voksne sønner. Mye av filmen kretser rundt Aidas desperate forsøk på å redde familien, mens serberne langsomt demonterer «den sikre» FN-sonen rundt dem. Her er ingen helteskikkelser som viser tapperhet under umenneskelig press, som feks i Hotel Rwanda. Da den etniske rensingens logikk settes i system, er selv den mest selvoppofrende mor hjelpesløs.
Jasna Duricic er formidabel i hovedrollen. Hennes stil er noe upresist blitt beskrevet som uselvisk, og jeg har en mistanke om at man da sikter til at den serbiske skuespillerinnen er langt mer «billedskjønn» i virkeligheten. Dette er filmskuespill på det mest usentimentale og hudløse. Som i en helvetesvisjon blir Aida sendt ned i et inferno der handlingsrommet krymper for hvert sekund. Som i et mareritt møter hun på gamle naboer, fra begge sider av konflikten, og vi får en fornemmelse av det flerkulturelle fellesskapet som en gang eksisterte. Hvordan den balkanske kruttønna eksploderte er skildret mange ganger før på film. Men når intimiteten i dette naboskapet skildres i en så vanvittig kontekst, trer den enda tydeligere fram. Dette var hennes nærmeste naboer, de hun jobbet og festet med. Hvordan kunne det skje?
Noen av de sterkeste scenene i filmen inntreffer etter katastrofen. Som da Ida konfronteres med den serbiske familien som har tatt over hennes gamle bolig i kjølvannet av den etniske rensingen. Det sies nesten ingenting, men de eksepsjonelle skuespillerne gjør ord overflødige. Filmen er en viktig motvekt til nevnte Hotel Rwanda, nettopp fordi den nekter å gi oss helter. Her er ingen standhaftige FN-generaler, men en vingeklippet fredsstyrke som må foreta en av FN-historiens mest ydmykende og katastrofale retretter. Ingen av de nederlandske soldatene framstår i utgangspunktet som ryggesløse. Men vi ser hvor amputert deres mandat var – av inkompetanse innen eget byråkrati, av storpolitikk og noe så banalt som ferieavvikling (!). Dermed kunne blodtørstig milits ta seg til rette. Regissør Zbanic og de nederlandske skuespillerne får effektivt fram FN-soldatenes tvil og famling. De er for ettertiden, av historiens dom, tildelt en patetisk rolle, men her får hjelpesløsheten noen høyst menneskelige ansikter. Zbanic lar det ikke være noen tvil: Deres feighet var vår feighet.
Stadig flere filmskapere utforsker dokumentarformatet med animasjon, med vekslende hell. De som lykkes er gjerne filmer som trenger animasjonen som filter til noe som nesten ville vært uutholdelig å se råopptak fra. Vals med Bashir, en film om den israelske invasjonen i Libanon, er et klassisk eksempel. Denne danske varianten, av Jonas Poher Rasmussen, søker dette filteret av flere årsaker. Animasjonen gir oss pusterom i en til tider klaustrofobisk gjenfortelling av en afghansk 13-årings flukt til Danmark. Men den er også nødvendig for å verne om hovedpersonens identitet. Amin fikk innvilget asyl ved å lyve om sin bakgrunn. Da han ankom Danmark i 1992 hevdet han at hele hans familie var blitt drept i kjølvannet av Talibans maktovertakelse. Det var hva menneskesmuglerne befalte ham. Det han ikke nevnte, og som ville vært god grunn til å få asyl, var at han var iferd med å finne sin identitet som homofil. Men han kom fra en kultur der denne legningen «ikke hadde noe navn». Han trodde selv det var en sykdom han kunne bli kurert for.
Denne komplekse bakgrunnen skaper et psykologisk press som forfølger Amin og effektivt gjenskapes i filmen. Familien ofret alt for å komme seg ut av Afghanistan, storebroren spinket og sparte for å betale smuglere å frakte Amin til Europa. Samtidig må han vokte sin nye identitet. Det gjennomsyrer hans liv, alle hans relasjoner. Da en forsmådd kjæreste får ferten av hans løgnhistorie, truer han med å fortelle det. Amin lever hele tiden med frykten for å bli avslørt, og presser blir til tider overveldende. Det er da han åpner seg for Rasmussen, gjennom terapeutisk anlagte samtaler, og vi får gjenfortalt historien om den utrolige flukten fra Afghanistan. Amin er likevel ikke en forteller vi kan stole helt på. Han har måttet spinne en fiksjon rundt sin egen skjebne så lenge, at han ikke nødvendigvis husker klokkeklart alt som har skjedd under de mest traumatiske hendelsene. Det er samtidig noe av filmens styrke, at den problematiserer det nesten absurde kravet om at traumepasienter, som mange av flyktningene er, skal levere en vanntett bakgrunnshistorie.
Det er også huller i Rasmussens gjenfortelling, men de er resultat av hans tilsiktede lek med våre forventninger. Av begynnelsen får vi inntrykk av at dette er enda en historie om en flyktningskjebne vi kjenner hovedtrekkene fra gjennom nyhetsbildet. Isteden blir vi lokket inn i en «felle» der vi blir tvunget til å problematisere hva det vil si å være flyktning og våre holdninger til dem. Rasmussens lett bedragerske fortellerstruktur gjorde meg et par ganger litt desorientert, men det rokket ikke ved helheten. Amins historie er nødt til å ha sterke kontekstdrevne fortellergrep for å kompensere for mangel på nyanser i ansiktene. Animasjonen er både lagt direkte på virkelige opptak og utviklet fra bunnen. De mest traumatiske scenene, som Amin henter fram fra hukommelsen, er skildret på en nesten poetisk måte, som om filmskaperne erkjenner det umulige ved å yte dem full rettferdighet og gjenskape noe som ikke en gang Amin husker i detalj. Flukt har så langt hatt en eventyrlig reise på internasjonale filmfestivaler. Nå trekkes den fram som en mulig Oscarfavoritt. Det er høyst fortjent.
Flukt (norsk medprodusent: Merfilm) vises fortsatt på norske kinoer. Quo Vadis, Aida? (norsk medprodusent: Tordenfilm) kan ses på YouTubes strømmetjeneste.
Begge filmer ble også nominert til den europeiske filmprisens publikumspris: LUX – the European Audience Film Award.
Dette er et utdrag fra tekster som tidligere er publisert i Aftenposten.
