Regissør Halkawt Mustafa hevder han blir forskjellsbehandlet av Norsk filminstitutt når han ønsker å fortelle historier fra utenfor Norge. Hans prosjekt om en kvinnelig kurdisk snikskytter anses ikke som norsk nok. Men hva er egentlig det norske blikket?
«Gjennom de siste 10 årene med Norsk filminstituttets støtteordning har jeg personlig opplevd en systematisk forskjellsbehandling av norske regissører med utenlandsk bakgrunn som prøver å fortelle historier fra et nytt norsk perspektiv».
Denne kraftsalven kommer regissør og produsent Halkawt Mustafa med i sin klage på avslag til filmprosjektet Kurdish Sniper til Norsk filminstitutt. Der tar han til motmæle overfor NFI-konsulentenes begrunnelse for avslaget, og mener at noen av argumentene vitner om en snever oppfatning av hva som kan oppfattes som en norsk historie.
Konsulenten mener å se en svak norsk tilknytning til historien. Men for Mustafa handler den nettopp om hvordan hendelser langt borte kan virke fjerne, men har en forbindelse til vår egen virkelighet.
– Jeg ønsker å vise norske tilknytning til historier lengre borte enn der danskebåten går i havn. Vi trenger ikke alltid en Ola Nordmann i forsete for å fortelle historier med norsk tilknytning. Norges tilknytning til historien er basert på en virkelighet der 120 norske soldater ble sendt for å trene opp disse kvinnelige peshmarga-soldatene. Dette er helt åpenbart en «norsk forbindelse», argumenterer filmskaperen.
Den norske regissøren, med kurdisk bakgrunn, stiller seg undrende til hva som er NFIs definisjon av «det norske».
– Ja, hva er egentlig det norske blikket? Gir det noen mening å snakke om det på den måten NFI her inviterer til – som noe isolert som kun en filmskaper som har vokst opp i landet har rett til?
Dette er ikke første gangen Mustafa opplever å bli forskjellsbehandlet, slik han vurderer det. Da han i 2014 lagde El Classico møtte han den samme argumentasjonen overfor sin skildring av to kortvokste kurdiske brødre som reiser fra Nord-Irak til Spania på en firehjuling for å prøve å møte Cristiano Ronaldo. Produsentene til Erik Poppe (Tusen ganger godnatt) og Joachim Trier (Louder than bombs) kunne den gangen søke om støtte og få søknaden innvilget, hevder Mustafa, selv om handlingen på deres filmer var utenfor Norge og EU. Hans søknad ble avvist.
– Den eneste forskjellen mellom disse prosjektene var at filmen min hadde en regissør med utenlandsk bakgrunn. Den gangen mente jeg at min film handlet om kjærlighet, fotball og store drømmer – og alle de tre finnes i Norge. NFI anså verken meg eller filmen som norsk nok før filmen fikk internasjonal oppmerksomhet. Til slutt viste det seg at jeg hadde rett da filmen fikk det norske folkets Amanda. Jeg trodde at dette vil vekke NFIs filmpolitikk, men det skjedde dessverre ikke. Samlet sett har Erik Poppe og Joachim Trier mottatt henholdsvis 99 og 73 millioner i tilskudd til prosjekter – mens jeg har mottatt 1,4 millioner i tilskudd for Hiding Saddam Hussein (Tallene på Poppe og Triers prosjekter inkluderer etterhåndstilskudd og ekstra tilskudd pga Covid. I Poppes tilfelle omfatter det også tilskudd til to filmer som ennå ikke har hatt premiere).
Han stiller spørsmålet om NFI kun er interessert i prosjekter som tegner et negativt bilde av det utenlandske.
– NFI har vist at de ønsker å støtte prosjekter som «Broren kommer til Norge for å drepe søsteren» eller «Faren tar med datteren tilbake til Pakistan for å drepe henne». Men når det gjelder en sterk og positiv kvinnelig hovedrolle med utenlandsk bakgrunn, blir prosjektene kritisert og får til slutt avslag. Som resultat av dette har vi fått en generasjon i Norge med utenlandsk bakgrunn som ikke kjenner seg igjen i norsk filmpolitikk, mener han.
Mustafa produserer sine egne filmer gjennom selskapet Hene films. Dette er noe NFI opplever som en svakhet ved søknaden.
– Konsulenter skriver at Hene Films er ukjent aktør innen filmproduksjon. Det stemmer ikke med virkeligheten. Hene Films står bak Fokets Amandas-vinneren El Clasico. Selskapet har også produsert kinodokumentarfilmen Hiding Saddam Hussein som kommer på kino i 2022 og har flere prosjekter i utvikling.
NFI ved avdelingsdirektør for utvikling og produksjon, Lars Løge, stiller seg avvisende til kritikken fra Mustafa.
– NFI tar sterk avstand fra påstanden om at vi systematisk forskjellsbehandler på bakgrunn av etnisitet eller kjønn. Vi har derimot aktivt tatt grep for inkludering, representasjon og likestilling av kjønn, sier Løge.
Det er en rekke faktorer som vurderes ved tilskudd, påpeker han. Det handler om prosjektets kvalitative sider og produsentens gjennomføringsevne. Men kanskje aller viktigst, slik han vurderer det: prosjektets nivå målt opp mot alle andre søknader som foreligger på søknadstidspunktet.
– For å verne om de uavhengige produsentenes rettigheter og muligheter, er det også innført en kulturtest, som gir utslag om prosjektene ikke har et visst nivå av tilknytning til Norge. Her oppstår det av og til gråsoner, men det er viktig å påpeke at kulturtesten er en teknisk avgrensning, slik at norsk bransje skal ha forrang i tilskuddsordningene, uavhengig av etnisk bakgrunn eller kjønn.
– Halkawt Mustafa nevner selv en film vi ser frem til å oppleve, Hiding Saddam, som handler om mannen som holdt Saddam Hussein skjult etter invasjonen av Irak. Her er ikke innholdet «norsk», men har allmenn interesse, og NFI har gitt tilskudd.
Mustafa er ikke imponert over Løges svar, og mener tallenes tale forteller mye om tingenes tilstand.
– Når en film som vinner Folkets Amanda ikke ble vurdert som norsk, tyder det på at noe er galt med norsk filmpolitikk. Og de flere titalls millionene til Erik Poppe og Joachim Trier – målt opp mot 1,4 millioner til meg i løpet av alle disse årene – er en klar indikasjon på hvordan NFI behandler filmskapere med utenlandsk bakgrunn.
Regissør Halkawt Mustafa hevder han blir forskjellsbehandlet av Norsk filminstitutt når han ønsker å fortelle historier fra utenfor Norge. Hans prosjekt om en kvinnelig kurdisk snikskytter anses ikke som norsk nok. Men hva er egentlig det norske blikket?
«Gjennom de siste 10 årene med Norsk filminstituttets støtteordning har jeg personlig opplevd en systematisk forskjellsbehandling av norske regissører med utenlandsk bakgrunn som prøver å fortelle historier fra et nytt norsk perspektiv».
Denne kraftsalven kommer regissør og produsent Halkawt Mustafa med i sin klage på avslag til filmprosjektet Kurdish Sniper til Norsk filminstitutt. Der tar han til motmæle overfor NFI-konsulentenes begrunnelse for avslaget, og mener at noen av argumentene vitner om en snever oppfatning av hva som kan oppfattes som en norsk historie.
Konsulenten mener å se en svak norsk tilknytning til historien. Men for Mustafa handler den nettopp om hvordan hendelser langt borte kan virke fjerne, men har en forbindelse til vår egen virkelighet.
– Jeg ønsker å vise norske tilknytning til historier lengre borte enn der danskebåten går i havn. Vi trenger ikke alltid en Ola Nordmann i forsete for å fortelle historier med norsk tilknytning. Norges tilknytning til historien er basert på en virkelighet der 120 norske soldater ble sendt for å trene opp disse kvinnelige peshmarga-soldatene. Dette er helt åpenbart en «norsk forbindelse», argumenterer filmskaperen.
Den norske regissøren, med kurdisk bakgrunn, stiller seg undrende til hva som er NFIs definisjon av «det norske».
– Ja, hva er egentlig det norske blikket? Gir det noen mening å snakke om det på den måten NFI her inviterer til – som noe isolert som kun en filmskaper som har vokst opp i landet har rett til?
Dette er ikke første gangen Mustafa opplever å bli forskjellsbehandlet, slik han vurderer det. Da han i 2014 lagde El Classico møtte han den samme argumentasjonen overfor sin skildring av to kortvokste kurdiske brødre som reiser fra Nord-Irak til Spania på en firehjuling for å prøve å møte Cristiano Ronaldo. Produsentene til Erik Poppe (Tusen ganger godnatt) og Joachim Trier (Louder than bombs) kunne den gangen søke om støtte og få søknaden innvilget, hevder Mustafa, selv om handlingen på deres filmer var utenfor Norge og EU. Hans søknad ble avvist.
– Den eneste forskjellen mellom disse prosjektene var at filmen min hadde en regissør med utenlandsk bakgrunn. Den gangen mente jeg at min film handlet om kjærlighet, fotball og store drømmer – og alle de tre finnes i Norge. NFI anså verken meg eller filmen som norsk nok før filmen fikk internasjonal oppmerksomhet. Til slutt viste det seg at jeg hadde rett da filmen fikk det norske folkets Amanda. Jeg trodde at dette vil vekke NFIs filmpolitikk, men det skjedde dessverre ikke. Samlet sett har Erik Poppe og Joachim Trier mottatt henholdsvis 99 og 73 millioner i tilskudd til prosjekter – mens jeg har mottatt 1,4 millioner i tilskudd for Hiding Saddam Hussein (Tallene på Poppe og Triers prosjekter inkluderer etterhåndstilskudd og ekstra tilskudd pga Covid. I Poppes tilfelle omfatter det også tilskudd til to filmer som ennå ikke har hatt premiere).
Han stiller spørsmålet om NFI kun er interessert i prosjekter som tegner et negativt bilde av det utenlandske.
– NFI har vist at de ønsker å støtte prosjekter som «Broren kommer til Norge for å drepe søsteren» eller «Faren tar med datteren tilbake til Pakistan for å drepe henne». Men når det gjelder en sterk og positiv kvinnelig hovedrolle med utenlandsk bakgrunn, blir prosjektene kritisert og får til slutt avslag. Som resultat av dette har vi fått en generasjon i Norge med utenlandsk bakgrunn som ikke kjenner seg igjen i norsk filmpolitikk, mener han.
Mustafa produserer sine egne filmer gjennom selskapet Hene films. Dette er noe NFI opplever som en svakhet ved søknaden.
– Konsulenter skriver at Hene Films er ukjent aktør innen filmproduksjon. Det stemmer ikke med virkeligheten. Hene Films står bak Fokets Amandas-vinneren El Clasico. Selskapet har også produsert kinodokumentarfilmen Hiding Saddam Hussein som kommer på kino i 2022 og har flere prosjekter i utvikling.
NFI ved avdelingsdirektør for utvikling og produksjon, Lars Løge, stiller seg avvisende til kritikken fra Mustafa.
– NFI tar sterk avstand fra påstanden om at vi systematisk forskjellsbehandler på bakgrunn av etnisitet eller kjønn. Vi har derimot aktivt tatt grep for inkludering, representasjon og likestilling av kjønn, sier Løge.
Det er en rekke faktorer som vurderes ved tilskudd, påpeker han. Det handler om prosjektets kvalitative sider og produsentens gjennomføringsevne. Men kanskje aller viktigst, slik han vurderer det: prosjektets nivå målt opp mot alle andre søknader som foreligger på søknadstidspunktet.
– For å verne om de uavhengige produsentenes rettigheter og muligheter, er det også innført en kulturtest, som gir utslag om prosjektene ikke har et visst nivå av tilknytning til Norge. Her oppstår det av og til gråsoner, men det er viktig å påpeke at kulturtesten er en teknisk avgrensning, slik at norsk bransje skal ha forrang i tilskuddsordningene, uavhengig av etnisk bakgrunn eller kjønn.
– Halkawt Mustafa nevner selv en film vi ser frem til å oppleve, Hiding Saddam, som handler om mannen som holdt Saddam Hussein skjult etter invasjonen av Irak. Her er ikke innholdet «norsk», men har allmenn interesse, og NFI har gitt tilskudd.
Mustafa er ikke imponert over Løges svar, og mener tallenes tale forteller mye om tingenes tilstand.
– Når en film som vinner Folkets Amanda ikke ble vurdert som norsk, tyder det på at noe er galt med norsk filmpolitikk. Og de flere titalls millionene til Erik Poppe og Joachim Trier – målt opp mot 1,4 millioner til meg i løpet av alle disse årene – er en klar indikasjon på hvordan NFI behandler filmskapere med utenlandsk bakgrunn.
