Når algoritmen skal gi fredagskosen

Når algoritmen skal gi fredagskosen

Gry Rustad bestemte seg for å la algoritmen på Netflix gi henne noen avslappende og koselige programmer. Resultatet ble ikke helt som ventet.

Når man skal velge en film eller serie på Netflix og andre strømmetjenester, er det vanlig å velge ut ifra genre som for eksempel thriller, drama, situasjonskomedie eller reality. Genrene har lenge utgjort et stabilt men dynamisk system som brukes til å kategorisere tekster som likner hverandre. En film eller series plassering i en genre avgjøres av et dynamisk samspill mellom film/serieskaper, distributør, kritikere og publikum som enes om genretilhørighet basert på deres forståelse av og forventning til den.

På strømmetjenestene finnes, i tillegg til tradisjonelle genrekategorier, også kategorier som «avslappende titting», «koselige serier», «feelgood» og «fredagskos.» Dette er en ny måte å gruppere filmer og serier på.

I stedet for rent tekstlige kvaliteter kategoriseres filmene og seriene etter hvilken følelsesmessig opplevelse de kommer til å gi publikum. I stedet for å bli definert av tilstedeværelsen til en cowboy (western) eller en politietterforsker (krim), blir de definert av affekt.

Nå er ikke ideen om at genre er affektive og kroppslige helt ny. Filmvitere har lenge snakket om kroppsgenre; en skrekkfilm eller -serie fører til redsel mens et melodrama får tårene til å trille. Det nye er at opplevelsen av genre nå er utvidet til ikke bare å være definert av kroppslig respons, men en situert opplevelse av avslapping og kos. Det finnes tydelige filmatiske konvensjoner som fremkaller tårer eller skrekk. Men det er mindre klart hva som fører til avslapping og kos –  begge følelsesmessige tilstander mer enn kroppslige reaksjoner.

Netflix deler innholdet sitt i tusenvis av kategorier som er bestemt av såkalte smaksklynger som er basert i store datasett. Smaksklyngen til hver enkelt bruker blir bestemt av en algoritme som tar utgangspunkt i hva andre brukere som ser på det samme foretrekker. Det nye er dermed at inklusjon i kategorier og genre nå bestemmes av algoritmer og ikke den sammensatte forståelsen og forventningene til film/serieskaper, distributør, kritikere og publikum.

Spørsmålet blir da: Hvordan definerer algoritmen en koselig eller avslappende opplevelse? Koser man seg ikke når man slapper av? For å finne svaret på disse spørsmålene måtte jeg se nærmere på de seriene som ifølge Netflix kan bidra til kos og avslapping.

Ifølge Netflix-algoritmen vil Opprydding med Marie Kondo, Fantastiske feriehus og På kjøkkenet med Paris Hilton, AJ and the Queen og Peppa Gris gi meg koselige opplevelser.

Om jeg ønsker en avslappende opplevelse anbefales Parks and Recreation, New Amsterdam, The It Crowd, Ring min agent og (igjen) Fantastiske feriehus.

Dette er mildt sagt en variert bukett med serier, men ifølge Netflix-algoritmen er dette alle serier som fører til kos og avslapping.

Opprydding med Marie Kondo, På Kjøkkenet med Paris Hilton og Fantastiske feriehus havner alle i kategorien livsstilsprogram. Opprydding er et slags Luksusfellen for rotekopper som har, ifølge Kondo, altfor mange ting. Fantastiske feriehus er en blanding av et reise-, arkitektur- og interiørprogram. AJ and the Queen, Parks and Recreation, The IT Crowd og Ring min agent er alle komedier, mens New Amsterdam er et legedrama og Peppa gris er barne-tv for de minste.

Det er min opplevelse av kos og avslapping Netflix ønsker å tilfredsstille. Men det kan diskuteres om de treffer etter beskrivelsen. På Kjøkkenet er det mest unødvendige og glorete rælet jeg har sett på lenge og er så langt fra koselig som jeg kan tenke meg. Peppa gris er ganske masete barne-TV. Fantastiske feriehus er også ganske heseblesende med sin kjappe klipping og glorete estetikk. Komedier er ikke nødvendigvis det jeg tenker som det mest beroligende, men om man legger godviljen til kan man argumentere for at det å le gir en slags hvile.

Disse programmene har flere ting til felles. De mangler konflikt. Tematikken er også lite støtende. Ingen av programmene er spesielt komplekse i sin historiefortelling og legger seg på et nivå som kan passe for alle. Dette er programmer alle har i bakgrunnen under diverse gjøremål eller mens de surfer på mobilen.

En annen ting som kjennetegner disse programmene er at de likner programtilbudet som dominerte da Least objectionale programming (LOP) var produksjonsidealet i den amerikanske TV-bransjen, den gangen de tre store kringkastingsnettverkene (NBC, ABC og CBS) var enerådende. Før man fikk kabel-TV og begynte med publikumssegmentering, var målet for de amerikanske nettverkene å produsere innhold som passet alle uten å støte noen. Man lagde programmer ut ifra et prinsipp om et minste felles multiplum. Noe som kritiske røster mente førte til et utvannet og fordummende programtilbud.

De fleste av programanbefalingene mine i de overnevnte to kategoriene har mye til felles med eldre TV-program hvor tonen var enklere og lite tvetydig. Opprydding, På kjøkkenet, Fantastiske feriehus kunne alle vært magasinprogram på tidlig 90-tallet. Parks and Rec og New Amsterdam er begge amerikanske nettverksserier. The IT Crowd og Ring agenten min er begge produsert av europeiske allmennkringkastere og ment å nå et bredt publikum.

Selv om kategoriene og teknologien som kategoriserer programmene er ny, føles ikke programmene som anbefales i de nye kategoriene verken skreddersydde eller nye. De oppleves tvert imot som TV slik TV pleide å være lenge før Netflix. Netflix-algoritmen for disse kategoriene imiterer opplevelsen av ettermiddags-programblokker på lineær-TV jeg vokste opp med på 90-tallet, med et utvalg av nettopp gamle såper, legedramaer og situasjonskomedier. I dette perspektivet er ikke disse nye algoritmiske kategoriene av kos og avslapping så nye likevel. De imiterer bare den samme gamle TV-opplevelsen som TV alltid har gitt oss.


Gry Rustad er medieviter. Les hennes tidligere tekster fra seriedramaets verden her.


 

Når algoritmen skal gi fredagskosen

Når algoritmen skal gi fredagskosen

Gry Rustad bestemte seg for å la algoritmen på Netflix gi henne noen avslappende og koselige programmer. Resultatet ble ikke helt som ventet.

Når man skal velge en film eller serie på Netflix og andre strømmetjenester, er det vanlig å velge ut ifra genre som for eksempel thriller, drama, situasjonskomedie eller reality. Genrene har lenge utgjort et stabilt men dynamisk system som brukes til å kategorisere tekster som likner hverandre. En film eller series plassering i en genre avgjøres av et dynamisk samspill mellom film/serieskaper, distributør, kritikere og publikum som enes om genretilhørighet basert på deres forståelse av og forventning til den.

På strømmetjenestene finnes, i tillegg til tradisjonelle genrekategorier, også kategorier som «avslappende titting», «koselige serier», «feelgood» og «fredagskos.» Dette er en ny måte å gruppere filmer og serier på.

I stedet for rent tekstlige kvaliteter kategoriseres filmene og seriene etter hvilken følelsesmessig opplevelse de kommer til å gi publikum. I stedet for å bli definert av tilstedeværelsen til en cowboy (western) eller en politietterforsker (krim), blir de definert av affekt.

Nå er ikke ideen om at genre er affektive og kroppslige helt ny. Filmvitere har lenge snakket om kroppsgenre; en skrekkfilm eller -serie fører til redsel mens et melodrama får tårene til å trille. Det nye er at opplevelsen av genre nå er utvidet til ikke bare å være definert av kroppslig respons, men en situert opplevelse av avslapping og kos. Det finnes tydelige filmatiske konvensjoner som fremkaller tårer eller skrekk. Men det er mindre klart hva som fører til avslapping og kos –  begge følelsesmessige tilstander mer enn kroppslige reaksjoner.

Netflix deler innholdet sitt i tusenvis av kategorier som er bestemt av såkalte smaksklynger som er basert i store datasett. Smaksklyngen til hver enkelt bruker blir bestemt av en algoritme som tar utgangspunkt i hva andre brukere som ser på det samme foretrekker. Det nye er dermed at inklusjon i kategorier og genre nå bestemmes av algoritmer og ikke den sammensatte forståelsen og forventningene til film/serieskaper, distributør, kritikere og publikum.

Spørsmålet blir da: Hvordan definerer algoritmen en koselig eller avslappende opplevelse? Koser man seg ikke når man slapper av? For å finne svaret på disse spørsmålene måtte jeg se nærmere på de seriene som ifølge Netflix kan bidra til kos og avslapping.

Ifølge Netflix-algoritmen vil Opprydding med Marie Kondo, Fantastiske feriehus og På kjøkkenet med Paris Hilton, AJ and the Queen og Peppa Gris gi meg koselige opplevelser.

Om jeg ønsker en avslappende opplevelse anbefales Parks and Recreation, New Amsterdam, The It Crowd, Ring min agent og (igjen) Fantastiske feriehus.

Dette er mildt sagt en variert bukett med serier, men ifølge Netflix-algoritmen er dette alle serier som fører til kos og avslapping.

Opprydding med Marie Kondo, På Kjøkkenet med Paris Hilton og Fantastiske feriehus havner alle i kategorien livsstilsprogram. Opprydding er et slags Luksusfellen for rotekopper som har, ifølge Kondo, altfor mange ting. Fantastiske feriehus er en blanding av et reise-, arkitektur- og interiørprogram. AJ and the Queen, Parks and Recreation, The IT Crowd og Ring min agent er alle komedier, mens New Amsterdam er et legedrama og Peppa gris er barne-tv for de minste.

Det er min opplevelse av kos og avslapping Netflix ønsker å tilfredsstille. Men det kan diskuteres om de treffer etter beskrivelsen. På Kjøkkenet er det mest unødvendige og glorete rælet jeg har sett på lenge og er så langt fra koselig som jeg kan tenke meg. Peppa gris er ganske masete barne-TV. Fantastiske feriehus er også ganske heseblesende med sin kjappe klipping og glorete estetikk. Komedier er ikke nødvendigvis det jeg tenker som det mest beroligende, men om man legger godviljen til kan man argumentere for at det å le gir en slags hvile.

Disse programmene har flere ting til felles. De mangler konflikt. Tematikken er også lite støtende. Ingen av programmene er spesielt komplekse i sin historiefortelling og legger seg på et nivå som kan passe for alle. Dette er programmer alle har i bakgrunnen under diverse gjøremål eller mens de surfer på mobilen.

En annen ting som kjennetegner disse programmene er at de likner programtilbudet som dominerte da Least objectionale programming (LOP) var produksjonsidealet i den amerikanske TV-bransjen, den gangen de tre store kringkastingsnettverkene (NBC, ABC og CBS) var enerådende. Før man fikk kabel-TV og begynte med publikumssegmentering, var målet for de amerikanske nettverkene å produsere innhold som passet alle uten å støte noen. Man lagde programmer ut ifra et prinsipp om et minste felles multiplum. Noe som kritiske røster mente førte til et utvannet og fordummende programtilbud.

De fleste av programanbefalingene mine i de overnevnte to kategoriene har mye til felles med eldre TV-program hvor tonen var enklere og lite tvetydig. Opprydding, På kjøkkenet, Fantastiske feriehus kunne alle vært magasinprogram på tidlig 90-tallet. Parks and Rec og New Amsterdam er begge amerikanske nettverksserier. The IT Crowd og Ring agenten min er begge produsert av europeiske allmennkringkastere og ment å nå et bredt publikum.

Selv om kategoriene og teknologien som kategoriserer programmene er ny, føles ikke programmene som anbefales i de nye kategoriene verken skreddersydde eller nye. De oppleves tvert imot som TV slik TV pleide å være lenge før Netflix. Netflix-algoritmen for disse kategoriene imiterer opplevelsen av ettermiddags-programblokker på lineær-TV jeg vokste opp med på 90-tallet, med et utvalg av nettopp gamle såper, legedramaer og situasjonskomedier. I dette perspektivet er ikke disse nye algoritmiske kategoriene av kos og avslapping så nye likevel. De imiterer bare den samme gamle TV-opplevelsen som TV alltid har gitt oss.


Gry Rustad er medieviter. Les hennes tidligere tekster fra seriedramaets verden her.


 

MENY