Et kvinnelig norsk blikk på en macho amerikansk subkultur

Et kvinnelig norsk blikk på en macho amerikansk subkultur

Å lage amerikansk indiefilm under en pandemi er utfordrende nok for en tilreisende norsk regissør. Men for Anna Gutto ble mygg og ekstremvær i Mississippi en like stor utfordring. Her forteller hun om sin debutfilm, «Paradise Highway», et dypdykk inn i den erkeamerikanske trucking-kulturen, med stjerner som Juliette Binoche og Morgan Freeman.

Foto: Anna Gutto med utsyn fra en av lastebilene i filmen (Foto: JCR).

Å lage film utenfor studiosystemet i USA krever tid og tålmodighet. Det kan den norske regissøren Anna Gutto skrive under på. Paradise Highway er hennes debut som spillefilmregissør, men hun har båret med seg historien og prosjektet i ni år. Gutto er mest kjent her til lands som episoderegissør på Netflix-serien Hjem til jul, og har de siste 20 årene stort sett bodd utenfor Norge.

– Jeg flyttet til USA i 2000 og bodde i New York i 16 år. Jeg drev mest med teater der før jeg tok masterstudie i film på Columbia. Deretter flyttet jeg til Los Angeles. Manuset til Paradise Highway skrev jeg rett etter at jeg fikk mitt første barn, og han fyller ni år på fredag. Det er ikke uvanlig at indie-prosjekter tar såpass lang tid å få realisert. Det ble fortgang på prosjektet da jeg i 2018 begynte å jobbe sammen med Claudia Bluemhuber i Silver Reel som har satt sammen finansieringen av prosjektet. Vi møtte hverandre under filmfestivalen i Cannes der jeg deltok med eksamensfilmen min i kortfilmmarkedet. Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn et lykketreff. Vi møttes på festen til Silver Reel der jeg fortalte om prosjektet. Hun ba meg sende manuset, sa de var på jakt etter noe innenfor samme tematikk. Jeg sendte manuset klokken ett om natten og de ringe meg dagen etter og sa at de elsket det. Vi tok enda et møte i Cannes, og startet et samarbeid som skulle bli en lang prosess.

Morgan Freeman og Juliette Binoche som henholdsvis FBI-agent og lastebilsjåfør.

Covid, mygg og ekstremvær

Filmen er finansiert som uavhengig produksjon, men det er Lionsgate som nå har distribusjonen på verdensbasis. I sentrale roller møter vi blant andre Juliette Binoche, Morgan Freeman og Frank Grillo. Selve innspillingen var krevende på flere måter. Ikke bare fant den sted under en pandemi, men Mississippi, som hun opplevde som fantastisk på mange måter, hadde sine klimatiske særegenheter.

– Mississippi i juni kunne by på ekstrem varme og luftfuktighet, med mygg som overgår det jeg har erfaring med fra den norske fjellheimen.

Det var heller ikke noe smått ved rekvisittene i filmen som utspiller seg i et trucking-miljø.

– Dette er en film med amerikanske trucks, lastebiler, såkalte 18 wheelers eller big rigs, som de også kalles. Ingen enkel liten indiefilm i så måte, det er en stor film for sitt budsjett, forteller hun.

– Pandemien var nesten den minste utfordringen i forhold. Vi hadde fullt covid-team på settet og alt hva det innebærer. Men vi hadde heldigvis ingen covid-tilfeller.

Mississippi er den fattigste staten i USA og det byr på mange utfordringer, men Gutto er full av lovord om utrullingen av gratis vaksine til alle.

– Du behøvde ikke sosial security-nummer eller noen dokumenter, du kunne komme og få vaksinen, enten du var ulovlig innvandrer eller tilfeldig reisende. Vi norske som jobbet på filmen fikk vaksine så snart vi landet.

Research blant kvinnelige truckers

Vi nordmenn kjenner dette truckingmiljøet fra ganske klisjefylte amerikanske filmer som Smokey and the bandit. Hvordan var din vei inn til dette miljøet – ditt blikk representerer jo et blikk utenfra.

– Det er noe helt fascinerende ved trucking-kulturen. Trailersjåførene er en så viktig del av samfunnet, de frakter stort sett alt det vi trenger, samtidig som vi sjelden tenker over det. Veiene er som selve blodomløpet i det amerikanske samfunnet; på de samme veiene som frakter pizza og pretzels, så fraktes også andre ting, som våpen og narkotika, og…mennesker. Kulturen rundt trucking er sagnomsust, vi kjenner noe av den fra filmens verden, men den er også en falmende kultur som er eksotisk på sitt eget vis. Jeg har alltid vært tiltrukket av miljøer og karakterer man ikke har sett så mye til, som for eksempel en kvinnelig sjåfør som jeg skildrer i filmen.

I filmen møter vi Juliette Binoche som truckingsjåfør som tvinges til å smugle ulovlig last for å redde sin bror, spilt av Frank Grillo, som sitter i fengsel. Morgan Freeman er FBI-agenten som er på sporet av den illegale virksomheten, og den kvinnelige sjåførens samvittighet blir satt på prøve da smuglergodset viser seg å være svært så menneskelig.

– Siden jeg begynte å skrive manuset har jeg hatt mye kontakt med kvinnelige truckers, spesielt en dame som heter Desiree Wood. Hun driver et «female trucking community» i USA. De har regelmessige samtaler med hverandre mens de kjører, uansett hvor i landet de befinner seg. Jeg fikk lov til å lytte til samtalene fra min lille leilighet i New York. Da kom jeg dypere inn i tematikken, det var veldig givende research.

Trucking-kulturen er langt rikere enn hva mange kanskje ville tro.

– Det er en kultur som får fram mye av det spesifikke ved amerikansk kultur og de utfordringene samfunnet der borte står overfor. Nesten alle de truckerne jeg har møtt, og det er blitt ganske mange etter hvert, bærer på en sterk historie. De har alle falt utenfor samfunnet på en eller annen måte, og mange har vært hjemløse på et tidspunkt. Truckingkjøringen har gitt dem en ny retning i livet. Alle de kvinnene som var med på de samtalene jeg fikk lytte til, de hadde alle noe de rømte fra. Den åpne veien gjennom Amerika ga dem en mulighet til å finne tilbake til sine liv. En eldre veteran blant de kvinnelige sjåførene hadde jobbet som det i 30 år. Hun fortalte at hun bar på mye smerte, men når hun satt i førersetet så kunne hun glemme det for en stund. «Da har jeg bare veien foran meg». Det ble vel en slags meditasjon for henne.

Gutto med selfie sammen med Desiree Wood

Stjerner som sto last og brast

Hvordan Juliette Binoche endte opp med hovedrollen i filmen er også en historie for seg. Det var filmfotograf John Christian Rosenlund som sendte manuset til Binoche. Da hun mottok manuset på epost, var hun på vei gjennom det samme amerikanske landskapet som filmen utspiller seg i.

– Det var et annet lykketreff, kan du si. Hun har jo jobbet med John Christian på 1000 ganger god natt, og han kjente henne fra før det. Juliette fortalte meg senere at da hun mottok manuset mens hun så manusets landskap fare forbi bilvinduene hadde hun bare tenkt at «dette prosjektet må jeg jo gjøre». Juliette er en av de fantastiske skuespillerne jeg fikk mulighet til å jobbe med på denne filmen. Hun ga alt, og ga virkelig så mye til meg og prosjektet. Hun var en solid støttespiller gjennom hele prosessen. De dagene det røynet på med utfordringer stod Juliette og jeg alltid i det sammen. Morgan Freeman er jo en av de andre store, men alle skuespillerne var virkelig fine på dette prosjektet. Det blir vel en sånn snøball-effekt, at når man får med noen virkelig gode, så blir det et prosjekt folk vil være med på. Cameron Monaghan, som er best kjent fra Shameless, gjorde en utrolig fin rolle, og Christiane Seidel fra Queens Gambit. Frank Grillo spiller også en av de sentrale rollene i filmen.

Morgan Freeman er 84 år gammel, og fortsatt like rask og tilstede som alle andre, forteller hun.

– Ja, han er en utrolig flott skuespiller. Virkelig helt fantastisk å jobbe med. Han er fra Mississippi og bor der nå. Det var derfor vi endte opp med å filme der. Mens alle vi andre svettet oss igjennom dagene i varmen, så satt han helst og ventet på sett mellom tagninger i stedet for å hvile i sin trailer. Han ville være tilstede for meg, sa han, for han visste hvor hektiske dager vi hadde med bare 25 innspillingsdager. Utrolig fin fyr.

Manuset gjorde utslaget

Et relativt nytt talent er Hala Finley.

– Hala imponerte oss hver dag. Hun elsker å utforske karakteren og ga alt. Hun er bare 13 år nå, men så sant hun ikke plutselig bestemmer seg for å bli noe helt annet i livet, så kommer hun til å bli en stjerne. Jeg glemmer aldri den dagen Juliette og Hala møttes til første prøve i prep; hun ble så imponert over den lille jenta.

Gutto kjente ingen i Hollywood, ingen visste hvem hun var. Så hvordan fikk hun med disse store navnene?

– Det skyldes manus. Jeg kjente ingen i Hollywood fra før, ikke kjente jeg John Christian heller. Men manuset handler om noe folk bryr seg om, med karakterer som de vil på reise med. Det var det som gjorde utslaget.

Hun vil fremheve John Christian Rosenlund spesielt.

– John Christian Rosenlund har virkelig gitt mye til prosjektet. Arbeidet med ham i prep, og selve filmingen selvfølgelig. Det er bare så godt å jobbe med gode folk. Vi var på første befaring, den gangen i New Mexico, for over to år siden. Og det er han som satte meg i kontakt med en av de andre viktigste samarbeidspartnerne, klipper Christian Siebenhertz. Han er god. I tillegg til å være så teknisk god, er han så god på dramaturgi og emosjonell karakterutvikling, til tider helt genial. Det å få jobbe med sånne folk, og ha gode skuespillere foran kamera, det er en helt spesiell følelse.

Hun har bodd i USA i over 20 år, men har nå base i Norge.

– Vi flyttet base til Norge ifjor sommer, så nå er det Europa og Skandiavia på meg. Noe fram og tilbake blir det nok, for det lusker noen prosjekter der borte også og jeg er dobbelt statsborger nå. Men vi får se hvor prosjektene bringer meg.


Paradise Highway får premiere sannsynligvis høsten 2022


 

Et kvinnelig norsk blikk på en macho amerikansk subkultur

Et kvinnelig norsk blikk på en macho amerikansk subkultur

Å lage amerikansk indiefilm under en pandemi er utfordrende nok for en tilreisende norsk regissør. Men for Anna Gutto ble mygg og ekstremvær i Mississippi en like stor utfordring. Her forteller hun om sin debutfilm, «Paradise Highway», et dypdykk inn i den erkeamerikanske trucking-kulturen, med stjerner som Juliette Binoche og Morgan Freeman.

Foto: Anna Gutto med utsyn fra en av lastebilene i filmen (Foto: JCR).

Å lage film utenfor studiosystemet i USA krever tid og tålmodighet. Det kan den norske regissøren Anna Gutto skrive under på. Paradise Highway er hennes debut som spillefilmregissør, men hun har båret med seg historien og prosjektet i ni år. Gutto er mest kjent her til lands som episoderegissør på Netflix-serien Hjem til jul, og har de siste 20 årene stort sett bodd utenfor Norge.

– Jeg flyttet til USA i 2000 og bodde i New York i 16 år. Jeg drev mest med teater der før jeg tok masterstudie i film på Columbia. Deretter flyttet jeg til Los Angeles. Manuset til Paradise Highway skrev jeg rett etter at jeg fikk mitt første barn, og han fyller ni år på fredag. Det er ikke uvanlig at indie-prosjekter tar såpass lang tid å få realisert. Det ble fortgang på prosjektet da jeg i 2018 begynte å jobbe sammen med Claudia Bluemhuber i Silver Reel som har satt sammen finansieringen av prosjektet. Vi møtte hverandre under filmfestivalen i Cannes der jeg deltok med eksamensfilmen min i kortfilmmarkedet. Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn et lykketreff. Vi møttes på festen til Silver Reel der jeg fortalte om prosjektet. Hun ba meg sende manuset, sa de var på jakt etter noe innenfor samme tematikk. Jeg sendte manuset klokken ett om natten og de ringe meg dagen etter og sa at de elsket det. Vi tok enda et møte i Cannes, og startet et samarbeid som skulle bli en lang prosess.

Morgan Freeman og Juliette Binoche som henholdsvis FBI-agent og lastebilsjåfør.

Covid, mygg og ekstremvær

Filmen er finansiert som uavhengig produksjon, men det er Lionsgate som nå har distribusjonen på verdensbasis. I sentrale roller møter vi blant andre Juliette Binoche, Morgan Freeman og Frank Grillo. Selve innspillingen var krevende på flere måter. Ikke bare fant den sted under en pandemi, men Mississippi, som hun opplevde som fantastisk på mange måter, hadde sine klimatiske særegenheter.

– Mississippi i juni kunne by på ekstrem varme og luftfuktighet, med mygg som overgår det jeg har erfaring med fra den norske fjellheimen.

Det var heller ikke noe smått ved rekvisittene i filmen som utspiller seg i et trucking-miljø.

– Dette er en film med amerikanske trucks, lastebiler, såkalte 18 wheelers eller big rigs, som de også kalles. Ingen enkel liten indiefilm i så måte, det er en stor film for sitt budsjett, forteller hun.

– Pandemien var nesten den minste utfordringen i forhold. Vi hadde fullt covid-team på settet og alt hva det innebærer. Men vi hadde heldigvis ingen covid-tilfeller.

Mississippi er den fattigste staten i USA og det byr på mange utfordringer, men Gutto er full av lovord om utrullingen av gratis vaksine til alle.

– Du behøvde ikke sosial security-nummer eller noen dokumenter, du kunne komme og få vaksinen, enten du var ulovlig innvandrer eller tilfeldig reisende. Vi norske som jobbet på filmen fikk vaksine så snart vi landet.

Research blant kvinnelige truckers

Vi nordmenn kjenner dette truckingmiljøet fra ganske klisjefylte amerikanske filmer som Smokey and the bandit. Hvordan var din vei inn til dette miljøet – ditt blikk representerer jo et blikk utenfra.

– Det er noe helt fascinerende ved trucking-kulturen. Trailersjåførene er en så viktig del av samfunnet, de frakter stort sett alt det vi trenger, samtidig som vi sjelden tenker over det. Veiene er som selve blodomløpet i det amerikanske samfunnet; på de samme veiene som frakter pizza og pretzels, så fraktes også andre ting, som våpen og narkotika, og…mennesker. Kulturen rundt trucking er sagnomsust, vi kjenner noe av den fra filmens verden, men den er også en falmende kultur som er eksotisk på sitt eget vis. Jeg har alltid vært tiltrukket av miljøer og karakterer man ikke har sett så mye til, som for eksempel en kvinnelig sjåfør som jeg skildrer i filmen.

I filmen møter vi Juliette Binoche som truckingsjåfør som tvinges til å smugle ulovlig last for å redde sin bror, spilt av Frank Grillo, som sitter i fengsel. Morgan Freeman er FBI-agenten som er på sporet av den illegale virksomheten, og den kvinnelige sjåførens samvittighet blir satt på prøve da smuglergodset viser seg å være svært så menneskelig.

– Siden jeg begynte å skrive manuset har jeg hatt mye kontakt med kvinnelige truckers, spesielt en dame som heter Desiree Wood. Hun driver et «female trucking community» i USA. De har regelmessige samtaler med hverandre mens de kjører, uansett hvor i landet de befinner seg. Jeg fikk lov til å lytte til samtalene fra min lille leilighet i New York. Da kom jeg dypere inn i tematikken, det var veldig givende research.

Trucking-kulturen er langt rikere enn hva mange kanskje ville tro.

– Det er en kultur som får fram mye av det spesifikke ved amerikansk kultur og de utfordringene samfunnet der borte står overfor. Nesten alle de truckerne jeg har møtt, og det er blitt ganske mange etter hvert, bærer på en sterk historie. De har alle falt utenfor samfunnet på en eller annen måte, og mange har vært hjemløse på et tidspunkt. Truckingkjøringen har gitt dem en ny retning i livet. Alle de kvinnene som var med på de samtalene jeg fikk lytte til, de hadde alle noe de rømte fra. Den åpne veien gjennom Amerika ga dem en mulighet til å finne tilbake til sine liv. En eldre veteran blant de kvinnelige sjåførene hadde jobbet som det i 30 år. Hun fortalte at hun bar på mye smerte, men når hun satt i førersetet så kunne hun glemme det for en stund. «Da har jeg bare veien foran meg». Det ble vel en slags meditasjon for henne.

Gutto med selfie sammen med Desiree Wood

Stjerner som sto last og brast

Hvordan Juliette Binoche endte opp med hovedrollen i filmen er også en historie for seg. Det var filmfotograf John Christian Rosenlund som sendte manuset til Binoche. Da hun mottok manuset på epost, var hun på vei gjennom det samme amerikanske landskapet som filmen utspiller seg i.

– Det var et annet lykketreff, kan du si. Hun har jo jobbet med John Christian på 1000 ganger god natt, og han kjente henne fra før det. Juliette fortalte meg senere at da hun mottok manuset mens hun så manusets landskap fare forbi bilvinduene hadde hun bare tenkt at «dette prosjektet må jeg jo gjøre». Juliette er en av de fantastiske skuespillerne jeg fikk mulighet til å jobbe med på denne filmen. Hun ga alt, og ga virkelig så mye til meg og prosjektet. Hun var en solid støttespiller gjennom hele prosessen. De dagene det røynet på med utfordringer stod Juliette og jeg alltid i det sammen. Morgan Freeman er jo en av de andre store, men alle skuespillerne var virkelig fine på dette prosjektet. Det blir vel en sånn snøball-effekt, at når man får med noen virkelig gode, så blir det et prosjekt folk vil være med på. Cameron Monaghan, som er best kjent fra Shameless, gjorde en utrolig fin rolle, og Christiane Seidel fra Queens Gambit. Frank Grillo spiller også en av de sentrale rollene i filmen.

Morgan Freeman er 84 år gammel, og fortsatt like rask og tilstede som alle andre, forteller hun.

– Ja, han er en utrolig flott skuespiller. Virkelig helt fantastisk å jobbe med. Han er fra Mississippi og bor der nå. Det var derfor vi endte opp med å filme der. Mens alle vi andre svettet oss igjennom dagene i varmen, så satt han helst og ventet på sett mellom tagninger i stedet for å hvile i sin trailer. Han ville være tilstede for meg, sa han, for han visste hvor hektiske dager vi hadde med bare 25 innspillingsdager. Utrolig fin fyr.

Manuset gjorde utslaget

Et relativt nytt talent er Hala Finley.

– Hala imponerte oss hver dag. Hun elsker å utforske karakteren og ga alt. Hun er bare 13 år nå, men så sant hun ikke plutselig bestemmer seg for å bli noe helt annet i livet, så kommer hun til å bli en stjerne. Jeg glemmer aldri den dagen Juliette og Hala møttes til første prøve i prep; hun ble så imponert over den lille jenta.

Gutto kjente ingen i Hollywood, ingen visste hvem hun var. Så hvordan fikk hun med disse store navnene?

– Det skyldes manus. Jeg kjente ingen i Hollywood fra før, ikke kjente jeg John Christian heller. Men manuset handler om noe folk bryr seg om, med karakterer som de vil på reise med. Det var det som gjorde utslaget.

Hun vil fremheve John Christian Rosenlund spesielt.

– John Christian Rosenlund har virkelig gitt mye til prosjektet. Arbeidet med ham i prep, og selve filmingen selvfølgelig. Det er bare så godt å jobbe med gode folk. Vi var på første befaring, den gangen i New Mexico, for over to år siden. Og det er han som satte meg i kontakt med en av de andre viktigste samarbeidspartnerne, klipper Christian Siebenhertz. Han er god. I tillegg til å være så teknisk god, er han så god på dramaturgi og emosjonell karakterutvikling, til tider helt genial. Det å få jobbe med sånne folk, og ha gode skuespillere foran kamera, det er en helt spesiell følelse.

Hun har bodd i USA i over 20 år, men har nå base i Norge.

– Vi flyttet base til Norge ifjor sommer, så nå er det Europa og Skandiavia på meg. Noe fram og tilbake blir det nok, for det lusker noen prosjekter der borte også og jeg er dobbelt statsborger nå. Men vi får se hvor prosjektene bringer meg.


Paradise Highway får premiere sannsynligvis høsten 2022


 

MENY