Foto: noen av dokumentarfilmene som inngår i den norske «gullalderen»

Den kreative dokumentarfilmen står i et utfordrende spenn mellom kunstnerisk frihet og journalistisk etterrettelighet. I en tid der sannhet og dokumentasjon forhandles i offentlige rom der redaksjonelt ansvar ofte er fraværende, bærer dokumentarfilmsjangeren med seg et tradisjonelt og viktig samfunnsansvar.

Begrepet “dokumentarfilmens gullalder” er mye brukt de siste årene, ikke minst om den norske dokumentaren. Hvordan skal vi best forvalte dette gullet – til det beste for bransjen?  Klarer vi å ivareta den verdien dokumentarfilmen representerer, også i et større perspektiv?

Jeg tror det er få andre bransjer der det klemmes så mye som blant dokumentarister, og det var mange lenge etterlengtete gjensyn å se under Nordisk Panorama i Malmø. Under seminaret “Town Hall”, arrangert av Nordisk Film og Tv-fond, var det uttalte målet å finne ut hvordan vi best kan overvinne hindringer og omfavne muligheter i det stadig skiftende dokumentarlandskapet. Seminaret ble innledet av en «key note» av Simon Kilmurry, som var bedt om å dele sine visjoner for framtiden. Kilmurry er tidligere direktør av IDA –  International Documentary Associations, og jobbet i mange år som redaktør for POV; Amerikas lengstlevende program-slott for uavhengig dokumentarfilm, på den amerikanske allmenkringkasteren PBS.

Golden age eller corporate age?

Klimurry innledet sin keynote med å stille spørsmålet om vi kan snakke om “the golden age of documentaries” eller om vi egentlig bør snakke om “the corporate age of documentaries”?

Det er ingen tvil om at de nye strømmeplattformene kan tilby både penger og publikum til en bransje som alltid har strevd med begrensede finansierings- og lanseringsmuligheter – og at de gjerne ønsker å bruke dokumentarfilm til å bygge sine brands. Deres inntog representerer også et skifte i en bransje som tradisjonelt har hatt en sterk sosial og demokratisk funksjon, til en bransje som blir mer og mer markedsstyrt. Dette nye markedet foretrekker gjerne sjangere som true-crime og kjendis-historier, og prioriterer filmskapere med lang track record. Dette skiftet, ifølge Kilmurry, skaper også en homogenisering av filmspråket, og en ytterligere marginalisering av filmskapere som ikke har tilgang på økonomiske resurser.

Ethvert felt som bygger på et rent kapitalistisk system, vil til slutt bare utvikle de prosjektene som når det bredeste markedet og som tilfredsstiller et minste felles multiplum, hevder Kilmurry. I dette markedet vil kultur vurderes som «produkt» eller «innhold» – altså ikke ut fra kunstnerisk kvalitet eller sosial funksjon, men utelukkende på den fortjenesten de leverer til nettverk og investorer. Dette systemet vil ytterligere marginalisere filmskapere i utkanten av det kommersielle, og kvele de kunstneriske filmene, de som bringer nye perspektiver, forteller ubehagelige historier eller som kommer fra uventede steder.

Verdien av sterke ikke-kommersielle institusjoner

Heldigvis: Kilmurry tror det er håp og at en samlet dokumentarfilmbransje har makt til å gjøre endringer og bygge et sterkere, mer rettferdig dokumentarisk økosystem. For å få det til må vi anerkjenne verdien av sterke, ikke-kommersielle institusjoner som en sentral del av vår dokumentariske infrastruktur. Vi må innse at for å ivareta mangfold og nyskapning kan vi ikke stole på et uregulert kommersielt marked som er rent profittdrevet, mener han. Våre offentlige medieinstitusjoner må være sitt ansvar bevist, og beskytte det vitale kunstneriske, sosiale og demokratisk arbeidet som dokumentarfilmen bidrar til.

Kilmurry peker selvfølgelig på Nordiske ministerråds kutt i støtten til Nordisk Panorama som et vedtak som svekker en viktig institusjon. I tillegg retter han en sterk appell til de offentlige kringkasterne om å insistere på sitt pålagte samfunnsansvar og ikke løpe om kapp med de kommersielle aktørene i jakten på flest mulig klikk.

Dersom norsk film skal bidra til demokrati og uenighetsfelleskap, identitet og medvirkning, slik Norsk filminstitutts (NFI) strategi sier, kan vi ikke la algoritmene bestemme hvilke historier vi skal fortelle. Vi trenger filminstitusjoner som anerkjenner filmens kulturelle verdi som estetisk opplevelse og derigjennom dens bidrag til mellommenneskelig forståelse og samfunnsmessig utvikling. Vi trenger at våre filmfaglige institusjoner setter det kreative arbeidet i sentrum og insisterer på å drive kunstfaglig praksis på kunstens egne premisser. Det er ingen som forventer at mennesker uten helsefaglig kompetanse skal diagnostisere pasienter. Vi må anerkjenne at kunstneriske vurderinger best gjøres av de med relevant utdannelse eller erfaring. Det nytter ikke å regne seg fram til gode kunstneriske ambisjoner – eller gjette seg frem til det folk ikke vet at de vil ha – og toppen av overmot er som kjent å fortsette å gjøre det samme, og forvente et nytt resultat. Et filminstitutt må bygges på filmfaglig kompetanse, som gjenkjenner og anerkjenner verdien av faglig utvikling og utforskning, ikke bare på telling og måling av de ferdige resultatene. Dersom konsulentenes innstillinger skal overprøves av et byråkrati med exel-ark, mister den kunstneriske vurderingen sin misjon.

Lave bidrag fra tv-plattformene

De føringene Norsk filminstitutt legger, påvirker selvfølgelig hvilke prosjekter vi som produsenter velger å utvikle. Et tydelig tegn på dette er antallet norske dokumentarfilmer relatert til psykisk helse. Uten tvil en vesentlig utfordring i vår tid, og et tema som er godt egnet til å utforske estetisk – og som også er gjennomførbart fordi filmer med denne tematikken kan svare på NFIs krav til privat finansiering, gjennom stiftelsen Dam. En annen tematikk det er mulig å finansiere i Norge i dag er ytringsfrihet, gjennom stiftelsen Fritt ord. Her har viktige temaer resultert i mange gode filmer. Men det gjennomgående kravet til «ikke offentlig tilskudd» risikerer å favorisere visse temaer framfor andre – uavhengig av filmatiske kvaliteter.

Dersom norsk dokumentarbransje skal fortsette å bidra til noe annet enn å levere form og innhold til de kommersielle strømmegigantene, trenger vi at våre hjemlige aktører kommer sterkere på banen. Bare på den måten kan vi fortsette å fortelle norske historier for et norsk publikum – også de historiene som ikke har relevans for resten av verden eller er på nivå til å vinne Oscar eller treffe algoritmene til de multinasjonale strømmetjenestene.

Den soleklart største utfordringen for den norske dokumentarfilmbransjen er at de finansielle bidragene fra vårenasjonale og digitale tv-kanaler på ingen måte er på høyde med den kvaliteten og det samfunnsoppdraget som bransjen leverer. Jeg har ikke sett noe statistikk på dette, men jeg har sett en god del budsjetter i mine år som konsulent for NFI, og senere for Midtnorsk filmsenter, og jeg vil gjette at de norske tv-plattformenes finansielle bidrag til enkeltstående dokumentarer ligger gjennomsnittlig på mellom 5 og 15 % av filmenes budsjetter. Det vil si i beste fall oppimot 20%. Når vi samtidig ser en tendens til at til og med NRK prioriterer de samme sjangermessige utrykk og personlige historier som de kommersielle aktørene, er det en fare for at vi mister det mangfoldet og den demokratiske innsikten som dokumentarfilmen kan tilby.

Hvilke historier som fortelles og hvordan de fortelles, påvirker vår forståelse av oss selv og hverandre. Nye plattformer og formater tilbyr nye muligheter for å nå publikum med nye kunstneriske utrykk, men fordrer også ny bevissthet omkring ytringsmuligheter og ytringsansvar. Jeg håper vi får et nytt kulturdepartement som anerkjenner kunstens erkjennelsespotensiale og ser filmens mellommenneskelige og samfunnsmessige betydning – ikke bare dens næringsverdi. Og jeg håper den nye kulturministeren leser NRK-plakaten nøye, og tar noen grep for å gi dokumentarfilmen den posisjonen hos allmennkringkasteren som den fortjener. Ellers risikerer vi at det dokumentariske gullet havner i hendene på sterke aktører som vi ikke har noen demokratisk mulighet til å påvirke.

KriStine Ann Skaret er produsent i Stray Dog Productions, filmkonsulent hos Midtnorsk filmsenter og tidligere dokumentarkonsulent i NFI.