Skal vi skape et mangfold må det ikke bare ulike filmer til, men også ulike måter å nå et publikum på, mener Lene Berg og Mariken Halle. De er to av initiativtakerne til distribusjonsnettverket Jack som denne uken slapp klimadokumentaren «Enhver har rett til».
Foto fra premiereklare «Enhver har rett til»
I mange år har den alternative delen av norsk filmmiljø drømt om å etablere egne distribusjonsnettverk for sine filmer. Det tradisjonelle kinovinduet er blitt trangere for alternative filmuttrykk og stadig flere filmskapere søker seg til tv- og strømmeproduksjoner. Men hva med de som fortsatt oppfatter kinoen som sin fremste visningsarena? Nå har sentrale aktører innen denne bevegelsen samlet seg rundt selskapet Jack. Filmskaperne Lene Berg, Mariken Halle, Knut Åsdam, Marin Håskjold, Guro Bruusgaard, Magnus Mork, Katja Eyde Jacobsen og programmerer/kurator Cato Fossum står bak nyvinningen. De kommer til å jobbe med egne filmer og samarbeide med andre kunstnere mot kinoer, gallerier og andre visningsrom for å knytte skaperne og visningsstedene tettere sammen. På torsdag (18. august) får deres første film Enhver har rett til av Thomas Østbye premiere på Vega i Oslo.
– Det har pågått diskusjoner over flere år, på kryss og tvers av kunst- og filmregissører, om at vi trenger et filmbyrå som Jack, forteller Lene Berg.
– Det er mange filmer som produseres nå og som har vært produsert tidligere som ikke når et publikum fordi det ikke finnes et distribusjonsnettverk som kan presentere dem for visningssteder som kinoer, kulturhus, museer, gallerier og liknende. Mange filmskapere har diskutert denne problematikken hver for seg i flere år. Plutselig ble det anledning til å samle flere krefter rundt dette, både fra kunstområdet og filmområdet, for å se om vi i fellesskap kunne formulere ideer og skaffe ressurser til å utvikle og etablere et nettverk.
Mariken Halle forteller at filmskapere ofte har gjort veldig mye av distribusjonen selv, fordi den typen distributør de har hatt behov for ikke har eksistert.
– Jeg har gjort distribusjonen av min film Verden venter (2014) gjennom eget selskap. Lene (Berg) gjorde et stort distribusjonsprosjekt med sin film False Belief (2019) der de turnerte i Norge. Det ble også laget en rapport fra denne turneen. Mange av de kunstnerne jobber vi sammen med nå: Ane Hjort Guttu, Thomas Østbye og Camilla Figenschou. De gjør allerede mye selv når det gjelder distribusjon. Med Jack ønsker vi å åpne opp for at disse og flere kan jobbe mer sammen. Publikum må også ha en knapp de kan kjenne igjen. Når det kommer film fra Jack er det ofte noe som er laget av en kunstner som er egenartet og forholder seg aktivt til samtiden, og gjerne vil diskutere med publikum. Å møte publikum etter at filmene er vist, er noe vi er veldig opptatt av og kommer til å gjøre mye. Istedenfor at filmskapere skal gjøre det på egenhånd, blir det nå lettere for dem og visningsstedene å gjøre det gjennom oss i Jack.
Da Berg begynte med turneen på False Belief for ett og et halvt år siden, jobbet mange av filmskaperne hver for seg.
– Jeg måtte snakke med mange forskjellige mennesker for å finne ut av hvordan jeg skulle gjøre turneen min. Mange bidro med ideer og formidlet kontakter. Vi viste filmen på 20 steder, uten en samlet distribusjonsavtale. Vi ville prøve å kartlegge hvor det fantes interesse og gjennom å skrive en rapport ville vi skape muligheter for å bygge videre på våre erfaringer for andre filmskapere og produsenter. Filmfinansiering fungerer i dag i forhold til et marked som ble etablert for veldig lenge siden. Den kommunale kinodistribusjonen har en lang historie i Norge og er oppløst, men den eksisterer på en måte fortsatt i privat regi.
Halles erfaring er at det ofte er flere stengsler i finansieringsleddet enn i visningsleddet.
– Man får ofte høre at dette ikke vil nå ut, mens våre egne erfaringen fra visningene og samtalene er en annen. Da vi lanserte Verden venter ble jeg utrolig glad over møtene med visningsstedene rundt omkring. Det å forstå mer av rytmen, hvordan kinoene programmerer fra uke til uke, mens kunsthallene og cinematekene planlegger lenger fram i tid. Så mange prosjekter dør før de blir laget fordi det er så vanskelig med finansiering. Vi tror at det å komme tettere på og skjønne at det ikke er stengt vil være veldig forløsende for mange filmskaper og gi energi inn i produksjonen.
Berg forteller at korona har satt alt på spissen, spesielt når det kommer til det digitale.
– Hva skjer med kino? I utgangspunktet har vi fokus på fysiske visninger og dele samtaler og annet innhold digitalt. Pandemien har gjort det mer vanlig å ha samtaler på tvers av landegrensene. Jeg kan for eksempel sitte i Berlin og snakke om et «work in progress» for et publikum i Trondheim. Slike digitale forestillinger er vi åpne for, der man kan dykke inn i prosessen underveis, også før filmene er ferdige og på den måten bygge et fysisk og digitalt publikum lokalt.
Hun forteller at de kommer til å jobbe med egne filmer, men også med andre filmer.
– Thomas (Østbyes) film Enhver har rett til (2021) følger klimasøksmålet. Vi føler at det er veldig viktig å snakke om dette veldig fort, spesielt før valget. Vi prøver å finne ut av hvordan Jack kan jobbe sammen med filmkunstnerne. Hvis vi skal på turné med noen filmer, kan vi ringe på vegne av fem filmer istedenfor bare én. Vi holder på med å finne ulike modeller, men de filmene vi jobber med nå er av kunstnere som har sett at vi har startet opp og tatt kontakt selv.
Berg forteller at nå i starten er filmskaperne selv veldig delaktige i distribusjonen.
– Vi vil gjerne bygge et nettverk av filmkunstnere og produsenter rundt Jack. Akkurat hvordan vil vise seg etterhvert. En viss entusiasme er nødvendig fra alle involverte. Hva slags modell vi ender med kommer veldig an på hva slags ressurser vi kan generere. Nå har vi fått støtte fra Kulturrådet for å begynne å bygge opp et nettverk. Et av målene med Jack er at opphavspersonene skal få mer penger direkte fra visningene, og at det ikke er så mange ledd fra den som skaper og visningsstedene.
Østbyes Enhver har rett til er ikke bare representativ for profilen til Jack, ved å skildre et av vår tids viktigste spørsmål med en kunstnerisk tilnærming. Evnen til å snu seg raskt og «gå inn i sin tid» står også sentralt, forteller Halle.
– Distribusjonen for de forskjellige filmene kan se forskjellig ut, basert på hva den enkelte filmskaperen ser for seg. Det Thomas mente var viktig var at filmen skulle fort ut. Den skal kunne brukes av alle som vil bruke den og den skal kunne gjøre en så stor jobb som den bare kan. Jeg tenker at det er veldig representativt for Jack og den viljen som finnes i vårt prosjekt. At man har lyst til å diskutere ting som pågår rundt oss og trenger hjelp til å forholde oss til. Jeg synes det er vakkert at det kan se veldig ulikt ut fra prosjekt til prosjekt. En film skal kanskje ut i mange store saler i en by, og så i et lite galleri i den neste. En annen vises som utekino. Vi skal ikke tvinge oss på visningssteder som ikke er interesserte, men finne fram til de som er det.
Denne tilnærmingen vil også påvirke hvordan filmene lages, mener Berg.
– Alle vi snakker med nå har et lekent og utfordrende forhold til selve filmuttrykket. Man utvider også hvordan man lager film, og det er viktig. For mange filmskapere er det ikke lett å distribuere i den vanlige strukturen, der man skal oppfylle en forventning som allerede er der.
Jack skal jobbe «mot kinoer, gallerier og andre visningsrom og knytte skaperne og visningsstedene tettere sammen.» Tidligere har det tradisjonelle filmmiljøet og kunstfagfeltet vært veldig adskilt. Ønsker dere å bygge noen broer der?
– Sånn er det ikke nå lenger, mener Berg. – Marikens generasjon har ikke den samme faste oppdelingen som min generasjon hadde. Jeg tror det har vært veldig dårlig i skandinavisk kulturutvikling at kunst og film har vært så fullstendig adskilt fra hverandre. I USA og Tyskland er det ikke på samme måten “vanntette skott”. Det har også skjedd noe globalt at det er veldig mange billedkunstnere som lager film. Forholdet til å lage bilder og fortelle med bilder har godt av at det også utfordres konseptuelt. Diskusjonen om film føres ofte på underholdningsindustriens premisser. Det utelukker ofte en bredere diskusjon om hva det innebærer å uttrykke og fortelle med film. Det at Kunstnernes hus kino og Vega har kommet til, har forandret mye i Oslo.
Halle ser for seg «alternative filmtreff»:
– Mange kunstinstitusjoner har gode visningsrom for film, som Bergen kunsthall for eksempel. Jack vil invitere gallerister og folk som jobber på kunsthaller, slik at de kan treffe hverandre og se hvordan man kan jobbe sammen på tvers enda mer. En idé vi har er å invitere både utvalgte kinosjefer og kuratorer, programmere og gallerister til alternative filmtreff, slik at de både kan treffe hverandre og se nye filmer eller «work in progress». Dette jobber vi med å utvikle sammen med Kunstnernes hus og andre samarbeidspartnere.
Hva slags filmer har dere på trappene nå?
– Vi samarbeider med Ane Hjort Guttu om visninger av hennes film Manifest, som handler om kunstutdanning og arkitekturen der, forteller Halle. – Om noen som lager en skole inni en skole – inni den etablerte strukturen. Det er en aktivistfilm i forhold til hva en utdanning skal være. Vi jobber også med en film som heter Tauba av Camilla Figenschou og flere kortfilmer som vi skal på turné med i Viken-området. Blant annet Nærmere fuglene av David Krøyer, som er en film om unge fuglekikkere i Danmark.
Hva slags rolle ser dere for dere at Jack spiller fem år fram i tid?
– På fem år har Jack etablert et nettverk som fungerer, svarer Berg. – Filmene Jack jobber med vil presenteres for minst 20 veldig bra visningssteder i landet og dermed møte et interessert publikum på ulike plasser. Suksessen til en kinofilm blir målt ut ifra hvor stort kinopublikum den har fått i løpet av kort tid på mange kinoer samtidig. Men hvis vi skal skape et mangfold må det ikke bare finnes ulike slags filmer, men også ulike måter å nå et publikum på. Det håper jeg at Jack kan være med på å legge til rette for, både for de filmene vi jobber med og for hele feltet. At vi skaper muligheter til å se film på ulike måter.
Skal vi skape et mangfold må det ikke bare ulike filmer til, men også ulike måter å nå et publikum på, mener Lene Berg og Mariken Halle. De er to av initiativtakerne til distribusjonsnettverket Jack som denne uken slapp klimadokumentaren «Enhver har rett til».
Foto fra premiereklare «Enhver har rett til»
I mange år har den alternative delen av norsk filmmiljø drømt om å etablere egne distribusjonsnettverk for sine filmer. Det tradisjonelle kinovinduet er blitt trangere for alternative filmuttrykk og stadig flere filmskapere søker seg til tv- og strømmeproduksjoner. Men hva med de som fortsatt oppfatter kinoen som sin fremste visningsarena? Nå har sentrale aktører innen denne bevegelsen samlet seg rundt selskapet Jack. Filmskaperne Lene Berg, Mariken Halle, Knut Åsdam, Marin Håskjold, Guro Bruusgaard, Magnus Mork, Katja Eyde Jacobsen og programmerer/kurator Cato Fossum står bak nyvinningen. De kommer til å jobbe med egne filmer og samarbeide med andre kunstnere mot kinoer, gallerier og andre visningsrom for å knytte skaperne og visningsstedene tettere sammen. På torsdag (18. august) får deres første film Enhver har rett til av Thomas Østbye premiere på Vega i Oslo.
– Det har pågått diskusjoner over flere år, på kryss og tvers av kunst- og filmregissører, om at vi trenger et filmbyrå som Jack, forteller Lene Berg.
– Det er mange filmer som produseres nå og som har vært produsert tidligere som ikke når et publikum fordi det ikke finnes et distribusjonsnettverk som kan presentere dem for visningssteder som kinoer, kulturhus, museer, gallerier og liknende. Mange filmskapere har diskutert denne problematikken hver for seg i flere år. Plutselig ble det anledning til å samle flere krefter rundt dette, både fra kunstområdet og filmområdet, for å se om vi i fellesskap kunne formulere ideer og skaffe ressurser til å utvikle og etablere et nettverk.
Mariken Halle forteller at filmskapere ofte har gjort veldig mye av distribusjonen selv, fordi den typen distributør de har hatt behov for ikke har eksistert.
– Jeg har gjort distribusjonen av min film Verden venter (2014) gjennom eget selskap. Lene (Berg) gjorde et stort distribusjonsprosjekt med sin film False Belief (2019) der de turnerte i Norge. Det ble også laget en rapport fra denne turneen. Mange av de kunstnerne jobber vi sammen med nå: Ane Hjort Guttu, Thomas Østbye og Camilla Figenschou. De gjør allerede mye selv når det gjelder distribusjon. Med Jack ønsker vi å åpne opp for at disse og flere kan jobbe mer sammen. Publikum må også ha en knapp de kan kjenne igjen. Når det kommer film fra Jack er det ofte noe som er laget av en kunstner som er egenartet og forholder seg aktivt til samtiden, og gjerne vil diskutere med publikum. Å møte publikum etter at filmene er vist, er noe vi er veldig opptatt av og kommer til å gjøre mye. Istedenfor at filmskapere skal gjøre det på egenhånd, blir det nå lettere for dem og visningsstedene å gjøre det gjennom oss i Jack.
Da Berg begynte med turneen på False Belief for ett og et halvt år siden, jobbet mange av filmskaperne hver for seg.
– Jeg måtte snakke med mange forskjellige mennesker for å finne ut av hvordan jeg skulle gjøre turneen min. Mange bidro med ideer og formidlet kontakter. Vi viste filmen på 20 steder, uten en samlet distribusjonsavtale. Vi ville prøve å kartlegge hvor det fantes interesse og gjennom å skrive en rapport ville vi skape muligheter for å bygge videre på våre erfaringer for andre filmskapere og produsenter. Filmfinansiering fungerer i dag i forhold til et marked som ble etablert for veldig lenge siden. Den kommunale kinodistribusjonen har en lang historie i Norge og er oppløst, men den eksisterer på en måte fortsatt i privat regi.
Halles erfaring er at det ofte er flere stengsler i finansieringsleddet enn i visningsleddet.
– Man får ofte høre at dette ikke vil nå ut, mens våre egne erfaringen fra visningene og samtalene er en annen. Da vi lanserte Verden venter ble jeg utrolig glad over møtene med visningsstedene rundt omkring. Det å forstå mer av rytmen, hvordan kinoene programmerer fra uke til uke, mens kunsthallene og cinematekene planlegger lenger fram i tid. Så mange prosjekter dør før de blir laget fordi det er så vanskelig med finansiering. Vi tror at det å komme tettere på og skjønne at det ikke er stengt vil være veldig forløsende for mange filmskaper og gi energi inn i produksjonen.
Berg forteller at korona har satt alt på spissen, spesielt når det kommer til det digitale.
– Hva skjer med kino? I utgangspunktet har vi fokus på fysiske visninger og dele samtaler og annet innhold digitalt. Pandemien har gjort det mer vanlig å ha samtaler på tvers av landegrensene. Jeg kan for eksempel sitte i Berlin og snakke om et «work in progress» for et publikum i Trondheim. Slike digitale forestillinger er vi åpne for, der man kan dykke inn i prosessen underveis, også før filmene er ferdige og på den måten bygge et fysisk og digitalt publikum lokalt.
Hun forteller at de kommer til å jobbe med egne filmer, men også med andre filmer.
– Thomas (Østbyes) film Enhver har rett til (2021) følger klimasøksmålet. Vi føler at det er veldig viktig å snakke om dette veldig fort, spesielt før valget. Vi prøver å finne ut av hvordan Jack kan jobbe sammen med filmkunstnerne. Hvis vi skal på turné med noen filmer, kan vi ringe på vegne av fem filmer istedenfor bare én. Vi holder på med å finne ulike modeller, men de filmene vi jobber med nå er av kunstnere som har sett at vi har startet opp og tatt kontakt selv.
Berg forteller at nå i starten er filmskaperne selv veldig delaktige i distribusjonen.
– Vi vil gjerne bygge et nettverk av filmkunstnere og produsenter rundt Jack. Akkurat hvordan vil vise seg etterhvert. En viss entusiasme er nødvendig fra alle involverte. Hva slags modell vi ender med kommer veldig an på hva slags ressurser vi kan generere. Nå har vi fått støtte fra Kulturrådet for å begynne å bygge opp et nettverk. Et av målene med Jack er at opphavspersonene skal få mer penger direkte fra visningene, og at det ikke er så mange ledd fra den som skaper og visningsstedene.
Østbyes Enhver har rett til er ikke bare representativ for profilen til Jack, ved å skildre et av vår tids viktigste spørsmål med en kunstnerisk tilnærming. Evnen til å snu seg raskt og «gå inn i sin tid» står også sentralt, forteller Halle.
– Distribusjonen for de forskjellige filmene kan se forskjellig ut, basert på hva den enkelte filmskaperen ser for seg. Det Thomas mente var viktig var at filmen skulle fort ut. Den skal kunne brukes av alle som vil bruke den og den skal kunne gjøre en så stor jobb som den bare kan. Jeg tenker at det er veldig representativt for Jack og den viljen som finnes i vårt prosjekt. At man har lyst til å diskutere ting som pågår rundt oss og trenger hjelp til å forholde oss til. Jeg synes det er vakkert at det kan se veldig ulikt ut fra prosjekt til prosjekt. En film skal kanskje ut i mange store saler i en by, og så i et lite galleri i den neste. En annen vises som utekino. Vi skal ikke tvinge oss på visningssteder som ikke er interesserte, men finne fram til de som er det.
Denne tilnærmingen vil også påvirke hvordan filmene lages, mener Berg.
– Alle vi snakker med nå har et lekent og utfordrende forhold til selve filmuttrykket. Man utvider også hvordan man lager film, og det er viktig. For mange filmskapere er det ikke lett å distribuere i den vanlige strukturen, der man skal oppfylle en forventning som allerede er der.
Jack skal jobbe «mot kinoer, gallerier og andre visningsrom og knytte skaperne og visningsstedene tettere sammen.» Tidligere har det tradisjonelle filmmiljøet og kunstfagfeltet vært veldig adskilt. Ønsker dere å bygge noen broer der?
– Sånn er det ikke nå lenger, mener Berg. – Marikens generasjon har ikke den samme faste oppdelingen som min generasjon hadde. Jeg tror det har vært veldig dårlig i skandinavisk kulturutvikling at kunst og film har vært så fullstendig adskilt fra hverandre. I USA og Tyskland er det ikke på samme måten “vanntette skott”. Det har også skjedd noe globalt at det er veldig mange billedkunstnere som lager film. Forholdet til å lage bilder og fortelle med bilder har godt av at det også utfordres konseptuelt. Diskusjonen om film føres ofte på underholdningsindustriens premisser. Det utelukker ofte en bredere diskusjon om hva det innebærer å uttrykke og fortelle med film. Det at Kunstnernes hus kino og Vega har kommet til, har forandret mye i Oslo.
Halle ser for seg «alternative filmtreff»:
– Mange kunstinstitusjoner har gode visningsrom for film, som Bergen kunsthall for eksempel. Jack vil invitere gallerister og folk som jobber på kunsthaller, slik at de kan treffe hverandre og se hvordan man kan jobbe sammen på tvers enda mer. En idé vi har er å invitere både utvalgte kinosjefer og kuratorer, programmere og gallerister til alternative filmtreff, slik at de både kan treffe hverandre og se nye filmer eller «work in progress». Dette jobber vi med å utvikle sammen med Kunstnernes hus og andre samarbeidspartnere.
Hva slags filmer har dere på trappene nå?
– Vi samarbeider med Ane Hjort Guttu om visninger av hennes film Manifest, som handler om kunstutdanning og arkitekturen der, forteller Halle. – Om noen som lager en skole inni en skole – inni den etablerte strukturen. Det er en aktivistfilm i forhold til hva en utdanning skal være. Vi jobber også med en film som heter Tauba av Camilla Figenschou og flere kortfilmer som vi skal på turné med i Viken-området. Blant annet Nærmere fuglene av David Krøyer, som er en film om unge fuglekikkere i Danmark.
Hva slags rolle ser dere for dere at Jack spiller fem år fram i tid?
– På fem år har Jack etablert et nettverk som fungerer, svarer Berg. – Filmene Jack jobber med vil presenteres for minst 20 veldig bra visningssteder i landet og dermed møte et interessert publikum på ulike plasser. Suksessen til en kinofilm blir målt ut ifra hvor stort kinopublikum den har fått i løpet av kort tid på mange kinoer samtidig. Men hvis vi skal skape et mangfold må det ikke bare finnes ulike slags filmer, men også ulike måter å nå et publikum på. Det håper jeg at Jack kan være med på å legge til rette for, både for de filmene vi jobber med og for hele feltet. At vi skaper muligheter til å se film på ulike måter.
