Uten å ta konkret stilling til de pågående omorganiseringer og eventuelle konflikter i Norsk filminstitutt (NFI) (rp.no 27/8), kan det være på sin plass å sette fokus på følgende: Mange medlemmer i de fem bransjeorganisasjonene som utgjør eksterne motparter til NFI (filmfolk, regissører, produsenter, dramatikere og skuespillere), i alle fall de av dem som er lønnsmottagere, står i en stilling tilsvarende hva ansatte i instituttet har.

Gjennom sine bevilgninger til filmprosjekter har NFI en avgjørende betydning for disse gruppenes lønns- og arbeidsforhold. De fem organisasjonene burde kanskje søke å utrede, hos arbeidsretts- og avtalespesialiserte advokater, hvorvidt noen av medlemmenes stilling kan sees å være parallelle med de bemanningsengasjerte arbeiderne som nylig har vunnet avgjørende saker i lagmansretten.

Uansett utfallet av slike utredninger – de kan fort bli både tidkrevende og kostbare – er det nå viktig at de fem organisasjonene, samt distributørene (som også har næringsinteresser av et godt forhold til NFI pga. ulike støtteordninger), ber om at et styre for instituttet gjenoppnevnes. Kanskje er det mest aktuelt etter at en ny rødgrønn kulturminister er på plass etter valget.

Det bør også innføres en forslagsrett til å oppnevne medlemmer til dette styret, slik de ansattes organisasjoner har hatt siden midten på 1970 tallet. Dette var praksis inntil 2001 da instituttet ble et rent kulturelt organ uten styre og bevilgningene til filmproduksjon ble samlet i det nyopprettede Norsk filmfond.

Da fond og institutt fusjonerte i 2008 ble det oppnevnt et såkalt profesjonelt styre (Kulturdepartementets formulering), dvs. de hadde ingen medlemmer oppnevnt etter forslag fra organisasjonene, kun fra de ansatte. Men det manglet likevel ikke på bransjerepresentanter. I det første styret (2008 – 2012) satt både Nina Grünfeld, Lisa Marie Gamlem, Eirik Ildahl, Solvor Amdal og Aage Aaberge.

Bransjerepresentantene ble gradvis faset ut, og i de neste periodene 2012 – 2020 ble det tynt i rekkene. 

Et styre kan fungere som det nødvendige demokratiske bindeleddet mellom NFIs ledelse, KUD, bransjen og publikum. De omtalte omorganiseringer og ikke minst den bebudede og kostbare (og unødvendige?) ombyggingen av Filmens Hus vil ha godt av en behandling i et nytt styre.

I moderne bedriftsteori skal et styre behandle årsmelding, regnskap, budsjett og planer for drifts- og virksomhetsstyring. Det skal ikke blande seg inn i den daglige ledelse. I kulturinstitusjoner kan mandatet være noe annerledes og utvidet. Både de kulturelle, samfunnsmessige og politiske virkemidlene skal vektlegges. Og samspillet mellom en ubestridt kulturelt basert styreleder og en driftig og besluttsom daglig leder er vesentlig.

NFI har hatt mange kulturpersonligheter som styreledere gjennom årene: Andreas Borch Sandsdalen, Christian Bretteville, Nils Heyerdahl og Gunnar Johan Løvvik. Men det var den gang Johs. Aanderaa og Helge Sønneland bestyrte Kulturdepartementet. Kanskje er det nå tid for en Stein Olav Henrichsen, en Ivar Halstvedt eller en Tom Remlov?

Jan Erik Holst ledet blant annet Statens studiesenter for film 1985-88 og ble filminstituttets direktør i 1988 fram til 1992. Fra 1993 har han hatt ulike avdelingsdirektørstillinger fram til at han gikk av med pensjon i 2014.