The Crime of the Century (HBO)

The Crime of the Century er en tittel som er bokstavlig ment. Dokumentarist Alex Gibney har tidligere avdekket den famlende amerikanske håndteringen av Covid-19-pandemien i Totally Under Control. Denne gangen har han måttet grave dypere i enda en krise som lenge ble bagatellisert. Det amerikanske helsesystemet har de siste tyve årene blitt overveldet av en flom av overdoser som følge av nye lovlige og hypereffektiv opioder. Likevel har de farmasøytiske selskapene stort sett maktet å overtale (les: betale) kongressen til å la være å gripe inn.

Gibney gir oss først en kort introduksjon til narkotikaens historie, fra opiumskrigen til den amerikanske mafiaens illegale distribusjon. Mens amerikanske myndigheter har vært opptatt av meksikanske narkokarteller, har de farmasøytiske gigantene erobret markedet via bakdøren med det samme dopet – i pilleform. De to banebrytende aktørene, Purdue Pharma og Insys, lanserte reklamekampanjer der smerte ble framstilt som en sykdom som måtte utraderes. Legemidler som opprinnelig var ment for døende kreftpasienter, ble nå markedsført til alle som slet med smerter. En reklamefilm for OxyContin liknet til forveksling på en reklame fra Coca Cola.

Gibney bruker en del tid på Sackler-familien som bygget opp Purdue Pharma. Deres korrumperende innvirkning på legemiddelindustrien kan ikke undervurderes, om vi skal tro serien. Det skal både fantasi og bunnløs kynisme til for å finne opp begreper som pseudo addiction – Purdue Pharmas forsøk på å undergrave vitenskapelige bevis på hvor avhengighetsskapende dopet er. Gibney får god hjelp av et team av journalister fra Washington Post som har gravd lenger enn ham. De nøler ikke med å omtale kongressens unnlatelsessynder som noe av de verste de har vært vitne til. Noen forbrytelser er så store at de ikke kan straffes.

Hemingway (Nrk.no)

Ernest Hemingway er en representant for alt det som får unngjelde i dagens ransakende debattklima: den hvite mannsdominerte litterære kanon, den giftige machokulturen, en kjendisforfatter som yndet å la seg avbilde som storviltjeger foran døde dyr og skrøt av alle han drakk under bordet. I Ken Burns og Lynn Novicks fem timer lange dokumentarserie får vi enda flere vitnesbyrd om hvor lite og skrøpelig mennesket Hemingway kunne være. Men vi får også dokumentert det motsatte. Framfor alt får vi en gjenintroduksjon til hva som gjorde ham så banebrytende som forfatter; den knappe og usentimentale stilen, som på sitt beste åpnet for lesernes innlevelse som få andre forfattere.

Burns anvender her samme teknikken som gjorde hans forrige serie, Country Music (som også ligger på nrk.no), til et engasjerende dypdykk i arkivene. Med dynamisk innramming og filming av slående bilder, samt bevegende fortellerstemmer, oppstår en nærhet til paradokset Hemingway. Opplesningen av brevkorrespondansen er her bragt til nye høyder av skuespillere som Jeff Daniels, Meryl Streep og Keri Russel. Sjelden har et kamera hvilt så lenge på blekksprengte manuskripter, og originalt er det ikke. Men du kan fornemme den unike stoffligheten fra penn som treffer papir og den kreative prosessen fra notatene og overstrekningene.

 Serien fremhever den utforskingen av kjønnsidentitet Hemingways eksperimenterte med i den posthumt utgitte Edens Hage. Det var også noe han var opptatt av i sitt eget kjønnsliv. Han krevde total lydighet, men også seksuell åpenhet, forteller Mary Hemingway. Den eneste som gjorde opprør var Martha Gellhorn som er en av seriens mest minneverdige personligheter.  Det som representerer noe nytt, også for Hemingway-kjennerne, er hvor syk mannen i realiteten var. Traumene fra første verdenskrig, som han bearbeidet i Farvel til våpnene, var ikke bare psykiske. Han skulle gjennom hele livet få bemerkelsesverdig mange hodeskader, enten som følge av opplevelser i krigsområder eller fyllekuler. Summen av disse rystelsene var så ødeleggende at han døyvet dem med vanvittige mengder alkohol og medikamenter.

Summer of Soul (Disney +)

Sommeren 1969 rant over av kjærlighet og fredshåp, på ene siden, og Vietnamkrig og Manson-massakren på den andre. På konsertfronten ga Woodstock oss en dose av det første, mens konserten i Altamont fikk fram de voldelige understrømningene. Det er slik Amerika har valgt å definere 1969 for ettertiden: Woodstock ble udødeliggjort gjennom en mektig populær konsertfilm som bidro til at begivenheten og året ble et kulturelt veiskille i den vestlige verden.

Den samme sommeren, i Harlem i New York, maktet noen ildsjeler, med byens hjelp, å rigge til en konsert for den i hovedsak svarte lokalbefolkningen. The Harlem Cultural Festival hadde et fantastisk program som kunne skilte med flere generasjoner artister innen svart populærmusikk: Stevie Wonder, Gladys Knight and the Pips, Mahalia Jackson, Nina Simone, Sly and the Family Stone, B. B. King – for å nevne noen. Likevel er konserten, som samlet flere hundre tusen mennesker gjennom seks helger, helt glemt i dag.

 Det er vanskelig å fatte når man ser denne konsertfilmen over 50 år senere. For den er på mange måter langt mer underholdende og visuelt spennende enn Woodstockfilmen. Men de svartes «eget Woodstock» bar bud om et militant opprør som ikke harmonerte med det mer markedsvennlige Peace & Love. Det som kommer tydelig fram i Summer of Soul er at svart amerikansk kultur var midt i en prosess med å bearbeide et tiår som ikke hadde gitt de framskrittene som The Civil Rights Act fra 1964 hadde lovet. Særlig sorgen og raseriet etter mordet på Martin Luther King året før kanaliseres på scenen.

Woodstock ’99: Peace, Love and Rage (HBO)

Woodstock ble ganske snart mer markedsjippo enn geniun motkultur. Markedet etterspurte en oppfølger, og den kom – først i 1994, og så aller sist i 1999. I HBO-dokumentaren Woodstock ’99: Peace, Love and Rage går vi bak i kulissene av denne siste, skandaliserte konserten. Her forsøkte Woodstock-entreprenørene å tilrettelegge for en ny generasjon, hovedsaklig hvite unge menn. Å samle 400 000 av dem inne på en tidligere militærleir, uten tilgang til nok toaletter og drikkevann, blir her beretningen om en varslet katastrofe. Det var den dagen 90-tallet døde, hevdes det i filmen. Eller den dagen musikken døde, for den havner helt i bakgrunnen. Filmen er kanskje best på å formidle noe om den tidsånden som rådet like før årtusenskiftet. Særlig om en ny generasjon unge menn og den aggressive musikken de omfavnet, deriblant Korn, Limp Bizkit, Metallica og Offspring. Under konserten delte man ut hvite lys for å minnes ofrene fra Columbine-skolemassakren noen måneder i forveien. Istedenfor å minnes ofrene, gikk deler av publikum løs på konsertområdet og tente på bodene med sine tildelte lys. Det satte et foreløpig punktum for Woodstock-merkevaren.

Dette er blant annet utdrag fra omtaler som tidligere er publisert i Aftenposten