Hvorfor møter vi ekte byer i dramaserier, men fiktive småsteder? Og hvorfor er «Rådebank» så uvanlig som skildring av et virkelig småsted? Gry Rustad loser oss gjennom småstedenes serieunivers, deres idyll og farer.
Twin Peaks, Riverdale, Pawnee (Parks and Recreation), Schitt’s Creek, Stars Hollow (Gilmour Girls) og Virgin River har alle det til felles at de er småsteder vi har sett på TV. De er også alle fiktive småsteder. På den andre siden skildrer TV-fiksjonen alle aspekter av livet i virkelige byer som New York, LA, London og Oslo. New York har vært bakteppe for historier om de verste forbrytelser, artige vennegjenger og familier, medrivende rettsdramaer, milleniumsangst, osv. De virkelige storbyene blir på TV befolket av en rekke forskjellige mennesker med alle slags yrker, i alle aldre og livssituasjoner. Så hvorfor møter vi ekte byer, men fiktive småsteder?
Småstedene på TV er fiktive og fremfor alt genrespesifikke. Twin Peaks og Riverdale er farlige småsteder hvor okkulte seriemordere lusker under den idylliske overflaten. Schitt’s Creek, South Park og Pawnee, Indiana er eksentriske småsteder med en rekke merkverdigheter, men de virker stort sett som ok steder å være. Stars Hollow og Virgin River er idylliske småsteder. De er så idylliske og konfliktfrie at man helst vil kjøpe en enveisbillett dit sporenstreks. Småstedene er definert av hva slags fiksjonsverden serieskaperne trenger for å fortelle historien. Stedene er stort sett enten svært fatale (i krimserier), ganske tullete (i situasjonskomedier) eller særdeles idylliske (i romantiske komedier).
De farlige småstedene er nok de vi ser oftest på TV. Spesielt i Storbritannia fremstår landsbygda som et langt farligere sted enn noen av verdens storbyer, men også i amerikanske serier er småstedene populære åsteder. Spesielt krimprosedyren kan vanskelig legges til ekte småsteder. For eksempel ville det muligens vært problematisk å legge en krimserie som Midsummer Murders til en virkelig engelsk landsby. Med en mordrate på 210 i løpet av 120 episoder, ville dette stedet vært det farligste i hele verden, hvor majoriteten av befolkningen enten var mordere eller mordofre. I Riverdales nyeste sesong har serieskaperne faktisk tatt konsekvensene av de tidligere sesongers overdødelighet og høye antall seriemordere: stedet har opplevd en stor grad av fraflytting.
I motsatt ende av skalaen har vi de over-idylliske småstedene. Steder som Stars Hollow, Virgin River og Bluebell (Hart of Dixie) er helt frie for større konflikter, med unntak av de mange kjærlighetsforviklingene som stadig oppstår. Alle har det stort sett bra, alle kjenner alle og er stort sett de beste venner. I Storbritannia kan de innbyggerne som valgte å bosette seg i Aidensfield (Heartbeat), og ikke for eksempel Granchester, en annen by med høy mordrate, prise seg lykkelige, for her er mordraten lav og idyllen høy.
Disse stedene er så urealistisk hyggelige at det nok er like greit at de er fiktive – eller så ville de nok opplevd en enorm tilflytting av kjærlighetssyke single som er drittleie av Tinder. Dette er nemlig steder sannsynligheten for å møte den store kjærligheten både én, to og tre ganger er svært høy.
Et sted i midten mellom de svært farlige småstedene og de svært idylliske, befinner det eksentriske småstedet seg. Disse stedene skildres gjerne med et snev av latterliggjøring, selv om innbyggerne stort sett er ganske greie folk, uten redsel for å støte og krenke virkelige innbyggere. På steder som Schitt’s Creek, South Park og Pawnee møter man nok av bygdeoriginaler og kulturelle særegenheter. For eksempel kan Pawnee skilte med severdigheter som mini-hesten Little Sebastian og en rekke rasistiske veggmalerier av Pawnees mildt sagt kjipe behandling av urinnvånerne. I Mike Schurs nyeste situasjonskomedie Rutherford Falls blir USAs behandling av urinnvånerne et hovedtema. Men nok en gang er dette viktige temaet satt til et lite fiktivt sted, Rutherford Falls.
Interessant nok, selv når amerikanerne skaper et høyst realistisk portrett av en småby, velger de en fiktiv en, som Dillon, Texas. Friday Night Lights skildrer mesterlig livet i en småby med alle de mange nyansene et slikt liv kan tenkes å ha. Klasse- og raseforskjeller og lokale hierarkier kommer klart til uttrykk. Det samme gjør den noen ganger kvelende lokalpatriotismen som samler byen rundt det lokale high school-fotballaget, men det er altså fremdeles en fiktiv småby.
Så hva er fordelene med å skape fiktive småsteder? Eugene Levy, en av skaperne av Schitt’s Creeks, utdyper: “We honestly wanted the focus of the show to be on this town, and if you put it in a country with real states or put it in a country with real provinces, then things become tangible … it kind of diffuses the focus to me.”
Disse fiktive stedene fungerer som sandkasser for serieskapere og tilbyr dem full kreativ kontroll. I disse fiktive stedene kan brutale mord skje hver uke uten at innbyggerne flytter og man kan gjøre narr av lokale tradisjoner uten å såre virkelige innbyggere. På den andre siden fører fiksjonaliseringen til at man mangler autentiske skildringer av livet på bygda som det faktisk oppleves.
I Norge legges også majoriteten av serier til Oslo. Når serier først legges til bygda, er det ofte innslag av fiktive småsteder, spesielt i situasjonskomedier som Hellfjord og det navnløse stedet i Utmark. Også når serier blir lagt til virkelige steder, som skjer langt oftere i Norge enn i de angloamerikanske seriene, ser man at noen av de virkelige småstedene har stor grad av fiksjonalisering i skildringen. Jeg har for eksempel aldri sett noen ri til butikken i Vestfossen som de gjør i Hjem og tviler på at det skjer så veldig ofte. Selv fabelaktige Heimebane fiksjonaliserer mye av livet i Ulsteinvik, og har funnet opp både et fiktivt fotballag, restaurant og hjørnesteinsbedrift.
Men noen ganger får man oppleve virkelige steder slik de er fordi serieskaper har både personlig kjennskap og gjort grundig research. Rådebank makter å fange den distinkte rånekulturen på småstedet og dets innbyggere og deres liv med varme og forståelse, nettopp på grunn av dette. Rådebank klarer å gi seerne en distinkt og original opplevelse av sted, noe som er sjelden for norske serier som foregår utenfor Oslo. Rådebank er en autentisk skildring av livet på småsteder – ikke slik men har sett på TV, men slik det mest sannsynlig fortoner seg.
Gry Rustad er medieviter.
Twin Peaks, Riverdale, Pawnee (Parks and Recreation), Schitt’s Creek, Stars Hollow (Gilmour Girls) og Virgin River har alle det til felles at de er småsteder vi har sett på TV. De er også alle fiktive småsteder. På den andre siden skildrer TV-fiksjonen alle aspekter av livet i virkelige byer som New York, LA, London og Oslo. New York har vært bakteppe for historier om de verste forbrytelser, artige vennegjenger og familier, medrivende rettsdramaer, milleniumsangst, osv. De virkelige storbyene blir på TV befolket av en rekke forskjellige mennesker med alle slags yrker, i alle aldre og livssituasjoner. Så hvorfor møter vi ekte byer, men fiktive småsteder?
Småstedene på TV er fiktive og fremfor alt genrespesifikke. Twin Peaks og Riverdale er farlige småsteder hvor okkulte seriemordere lusker under den idylliske overflaten. Schitt’s Creek, South Park og Pawnee, Indiana er eksentriske småsteder med en rekke merkverdigheter, men de virker stort sett som ok steder å være. Stars Hollow og Virgin River er idylliske småsteder. De er så idylliske og konfliktfrie at man helst vil kjøpe en enveisbillett dit sporenstreks. Småstedene er definert av hva slags fiksjonsverden serieskaperne trenger for å fortelle historien. Stedene er stort sett enten svært fatale (i krimserier), ganske tullete (i situasjonskomedier) eller særdeles idylliske (i romantiske komedier).
De farlige småstedene er nok de vi ser oftest på TV. Spesielt i Storbritannia fremstår landsbygda som et langt farligere sted enn noen av verdens storbyer, men også i amerikanske serier er småstedene populære åsteder. Spesielt krimprosedyren kan vanskelig legges til ekte småsteder. For eksempel ville det muligens vært problematisk å legge en krimserie som Midsummer Murders til en virkelig engelsk landsby. Med en mordrate på 210 i løpet av 120 episoder, ville dette stedet vært det farligste i hele verden, hvor majoriteten av befolkningen enten var mordere eller mordofre. I Riverdales nyeste sesong har serieskaperne faktisk tatt konsekvensene av de tidligere sesongers overdødelighet og høye antall seriemordere: stedet har opplevd en stor grad av fraflytting.
I motsatt ende av skalaen har vi de over-idylliske småstedene. Steder som Stars Hollow, Virgin River og Bluebell (Hart of Dixie) er helt frie for større konflikter, med unntak av de mange kjærlighetsforviklingene som stadig oppstår. Alle har det stort sett bra, alle kjenner alle og er stort sett de beste venner. I Storbritannia kan de innbyggerne som valgte å bosette seg i Aidensfield (Heartbeat), og ikke for eksempel Granchester, en annen by med høy mordrate, prise seg lykkelige, for her er mordraten lav og idyllen høy.
Disse stedene er så urealistisk hyggelige at det nok er like greit at de er fiktive – eller så ville de nok opplevd en enorm tilflytting av kjærlighetssyke single som er drittleie av Tinder. Dette er nemlig steder sannsynligheten for å møte den store kjærligheten både én, to og tre ganger er svært høy.
Et sted i midten mellom de svært farlige småstedene og de svært idylliske, befinner det eksentriske småstedet seg. Disse stedene skildres gjerne med et snev av latterliggjøring, selv om innbyggerne stort sett er ganske greie folk, uten redsel for å støte og krenke virkelige innbyggere. På steder som Schitt’s Creek, South Park og Pawnee møter man nok av bygdeoriginaler og kulturelle særegenheter. For eksempel kan Pawnee skilte med severdigheter som mini-hesten Little Sebastian og en rekke rasistiske veggmalerier av Pawnees mildt sagt kjipe behandling av urinnvånerne. I Mike Schurs nyeste situasjonskomedie Rutherford Falls blir USAs behandling av urinnvånerne et hovedtema. Men nok en gang er dette viktige temaet satt til et lite fiktivt sted, Rutherford Falls.
Interessant nok, selv når amerikanerne skaper et høyst realistisk portrett av en småby, velger de en fiktiv en, som Dillon, Texas. Friday Night Lights skildrer mesterlig livet i en småby med alle de mange nyansene et slikt liv kan tenkes å ha. Klasse- og raseforskjeller og lokale hierarkier kommer klart til uttrykk. Det samme gjør den noen ganger kvelende lokalpatriotismen som samler byen rundt det lokale high school-fotballaget, men det er altså fremdeles en fiktiv småby.
Så hva er fordelene med å skape fiktive småsteder? Eugene Levy, en av skaperne av Schitt’s Creeks, utdyper: “We honestly wanted the focus of the show to be on this town, and if you put it in a country with real states or put it in a country with real provinces, then things become tangible … it kind of diffuses the focus to me.”
Disse fiktive stedene fungerer som sandkasser for serieskapere og tilbyr dem full kreativ kontroll. I disse fiktive stedene kan brutale mord skje hver uke uten at innbyggerne flytter og man kan gjøre narr av lokale tradisjoner uten å såre virkelige innbyggere. På den andre siden fører fiksjonaliseringen til at man mangler autentiske skildringer av livet på bygda som det faktisk oppleves.
I Norge legges også majoriteten av serier til Oslo. Når serier først legges til bygda, er det ofte innslag av fiktive småsteder, spesielt i situasjonskomedier som Hellfjord og det navnløse stedet i Utmark. Også når serier blir lagt til virkelige steder, som skjer langt oftere i Norge enn i de angloamerikanske seriene, ser man at noen av de virkelige småstedene har stor grad av fiksjonalisering i skildringen. Jeg har for eksempel aldri sett noen ri til butikken i Vestfossen som de gjør i Hjem og tviler på at det skjer så veldig ofte. Selv fabelaktige Heimebane fiksjonaliserer mye av livet i Ulsteinvik, og har funnet opp både et fiktivt fotballag, restaurant og hjørnesteinsbedrift.
Men noen ganger får man oppleve virkelige steder slik de er fordi serieskaper har både personlig kjennskap og gjort grundig research. Rådebank makter å fange den distinkte rånekulturen på småstedet og dets innbyggere og deres liv med varme og forståelse, nettopp på grunn av dette. Rådebank klarer å gi seerne en distinkt og original opplevelse av sted, noe som er sjelden for norske serier som foregår utenfor Oslo. Rådebank er en autentisk skildring av livet på småsteder – ikke slik men har sett på TV, men slik det mest sannsynlig fortoner seg.
Gry Rustad er medieviter.