Landet ser ikke ut som for noen få tiår siden, det synes jeg i for liten grad gjenspeiles i historiene vi ser i dag, sier Cecilie Aspenes, nyansatt filmkonsulent i NFI. – Det viktigste for meg å få til er gode filmer og prosjekter som forteller noe autentisk og ekte om oss, om tiden vi lever i.
Cecilie Aspenes er nyansatt filmkonsulent i Norsk filminstitutt. Hun er utdannet produsent fra Den norske filmskolen, og har de siste drøye 20 årene jobbet med film og TV drama i den norske og nordiske bransjen. Lystne på å bli bedre kjent med personen som skal inneha denne nøkkelposisjonen hos NFI de neste årene, satt vi oss ned med Aspenes for å slå av en prat.
Gratulerer med ny jobb! Fortell oss litt om bakgrunnen din, hvor kommer du fra når du nå inntar NFI?
– Jeg kommer fra selskapet Fantefilm, der jeg jobbet som produsent. Tidligere jobbet jeg som produsent i det skandinaviske selskapet Miso Film, og før det igjen jobbet jeg med toppfinansiering av nordiske film- og TV serie prosjekter hos Nordisk Film & TV Fond.
Rent geografisk kommer Aspenes fra ei lita bygd utafor Drammen, en arbeiderklassebygd som heter Solbergelva.
– Når jeg nevner at jeg kommer fra en arbeiderklassebygd, så handler ikke det om at det per definisjon er så viktig å vite hva slags sted jeg kommer fra, men derimot har det muligens litt å si for hvordan jeg leser prosjekter. Jeg syns ofte filmene våre viser for lite representasjon, og jeg synes at nåtidens virkelighet gjenspeiles for lite i det vi ser særlig på kino. For meg er det relevant med både klassetilhørighet, kjønn, etnisitet, geografi og kultur, noe vi bør se tydeligere i utvalget av filmer. Det handler om hvem vi er, om hvilke mennesker som bor og virker i landet vårt. Derfor er det kanskje i denne sammenhengen av en viss betydning også hvor jeg kommer fra.
Som liten kjente hun ingen som jobbet med film.
– Det er ingen i min familie eller omgangskrets som jobbet innenfor dette feltet, så det var ikke akkurat et naturlig karrierevalg. Inngangen min til bransjen stammer fra et ønske om å bli skuespiller som ung. Hvorfor jeg ville bli akkurat skuespiller, tror jeg handler både om en (på den tiden) uvitenhet omkring hva slags andre funksjoner som eksisterer innenfor film, og om et behov for å formidle. På videregående skole begynte jeg på dramalinje, og noen år senere fikk jeg litt tilfeldig høre om filmvitenskapsstudiet. Filmvitenskap var utrolig gøy, og jeg storkoste meg på forelesninger der vi så masse film og TV-serieepisoder, og tolket, analyserte og gikk i dybden på hvordan audiovisuelle medier former oss mennesker og samfunnet vi lever i. Jeg tror nok dette var første gangen jeg virkelig innså at det finnes andre fagfunksjoner enn skuespill, og at man trenger ikke være foran kamera for å ha det gøy på jobben med film.
Etter hvert søkte hun seg inn på produsentlinja ved Den norske filmskolen, og kom inn på det som ble kull 3.
– Etter Filmskolen har jeg jobbet innen ulike felt av bransjen: først i NRK Drama på en TV-serie, deretter i et par ulike produksjonsselskap. Etter hvert gikk jeg over til distribusjon og markedsføring hos en av de skandinaviske aktørene, deretter til toppfinansiøren Nordisk Film & TV Fond, før jeg altså startet som produsent for noen år tilbake. Før Filmskolen hadde jeg jobbet med casting, og interessen min for skuespill har vedvart også etter at jeg bestemte meg for å bli noe annet enn skuespiller selv.
Stillingen som filmkonsulent er en jobb hun oppriktig har ønsket seg.
– For mange år siden, på Filmskolen med daværende spillefilmkonsulent Karin Julsrud (nå dekan ved Filmskolen, journ.anm.) som foreleser, fortalte hun blant annet om instituttets rolle og sin jobb. Da tenkte jeg «Det der, det høres ut som verdens gøyeste jobb»!
Hva var det du syntes hørtes så gøy ut med den byråkratjobben, da?
– Jeg ser på bransjen og byråkratiet, i hvert fall i form av NFI, som mye tettere sammenknyttet enn det kanskje er en generell oppfatning om. Jeg anser NFI og den utøvende bransjen for å være partnere, for i mitt hode har vi samme mål; å lage gode filmer og TV-serier som når ut til publikummet sitt. Jeg tenker derfor ikke på denne jobben først og fremst som en byråkratjobb, men mer som en posisjon hvor man får et overblikk over, og et innblikk i, hvilke historier bransjen vår mener er viktige å fortelle på film og tv. Her vil min rolle være å fungere som sparringspartner og fødselshjelper på veien mot å realisere de prosjektene som får støtte.
Hvordan blir det å skulle si nei til bransjekollegaene dine?
– Det er realiteten at det ligger i denne rollen å si mye nei, det vet de som søker og det vet jeg som skal vurdere søknadene. Heldigvis skal man også si ja til en rekke prosjekter. Dette med ja og nei er vi nødt til å forholde oss til profesjonelt.
Hva er de mest hårete målene dine, hva skal være ditt største avtrykk?
– Jeg er ikke først og fremst opptatt av meg selv og å sette et visst avtrykk i denne rollen – den handler ikke om meg. Derimot handler den om de gode film- og tv-prosjektene som skal finne veien til publikum der ute. Jeg skal ikke sitte og bestille noe innenfor gitte sjangre eller formater, jeg ser ikke på det som min jobb. Jeg er en som skal lese og vurdere det som kommer inn, og så skal jeg ta beslutninger ut fra det tilgjengelige materialet. Jeg skal finne de til enhver tid beste spillefilm- og TV-serieprosjektene som både når sitt publikum og som i øvrig oppfyller strategien vi jobber etter i NFI. Selvsagt vil det alltid være noe personlig i beslutningene jeg tar, fordi vi mennesker er subjektive. Derfor er det et også et poeng at ikke én og samme person sitter for evig i denne rollen, men at det er åremålsstillinger. Mitt blikk vil naturlig nok farge hvilke prosjekter jeg synes er de rette å sluse gjennom, men jeg har ikke en plan om at jeg skal gå inn i den sjangeren eller den type film. Det viktigste for meg å få til, for bransjen og for publikum, er gode filmer og prosjekter som forteller noe autentisk og ekte om oss, om tiden vi lever i. Hva er Norge og nordmenn i dag? Landet ser ikke likt ut som bare for noen få tiår siden, og det synes jeg i for liten grad gjenspeiles i historiene vi ser på lerretet i dag.
Det er absolutt masse bra filmer og tv-serier som lages, understreker hun.
– Men jeg syns det blir snakket litt mye fra samme typer stemmer igjen og igjen. Ikke forstå det som at jeg mener at for mange av de samme aktørene får slippe til, for det er ikke dét dette handler om. Derimot savner jeg et større mangfold i hvem sine historier det er som blir fortalt på film og TV, særlig innenfor spillefilmen. Det er her blant annet etnisitet, kultur, geografi, klasse, kjønn og så videre kommer inn. Både jeg som filmkonsulent, og aktørene som bestemmer hvilke prosjekter de vil satse på, har et ansvar for å være bevisst dette, mener jeg.
– Utover en lovnad om å ha «nypussede briller» på meg når jeg skal vurdere hvilke prosjekter i min bunke som får støtte, samt å kvalitetssikre profesjonalitetskravene, er jeg opptatt av at filmene og TV-seriene jeg deler ut statlige penger til, skal være i kontakt med sitt publikum. Det betyr at de som lager filmene og seriene må være tydelig på hvem det er de skal treffe med historien sin. Det betyr også at det må være en klar plan for jobben som kreves for å oppnå publikumsmålet.
Hvordan føles det å skulle gå inn i det svære maskineriet og institusjonen som er NFI?
– Jeg har jobba i det offentlige før, så en overgang fra det private og inn i det statlige igjen, er egentlig ikke noe jeg har tenkt så mye på. NFI er riktignok en arbeidsplass med mange ansatte og et stort apparat med et konkret regelverk man skal forholde seg til. Men jeg tenker mest på det som et pluss, egentlig, for jeg er en person som liker systemer og å ha uttalte føringer å forholde meg til. Så å gå inn i «maskineriet» som du kaller det, gjør jeg med lave skuldre. I NFI jobber det utrolig mange flinke og dedikerte folk som brenner for både filmen og for sitt eget fagfelt, og jeg gleder meg til å få dem som kollegaer. Det blir også spennende å ta del i omstillingsprosessen som NFI står midt oppe i, fra innsiden. Bransjen har vært i en rivende utvikling de siste åra, med flere aktører både på finansieringssiden, visningssiden og innenfor de kreative – en utvikling som definitivt kommer publikum til gode – og dette er jo litt sånn bransjen er. At vi er vant til omstilling, mener jeg, og til å finne nye veier til å få realisert prosjekter som treffer publikum der publikum er. Utvikling og endring er på en måte i bransjens eget DNA, og endringsprosesser av ulik art har vi alltid vært i. Jeg husker det godt fra den tiden jeg jobbet innenfor distribusjon også, i DVD-ens gullalder, da man fryktet at kinoen nærmest skulle dø. Men det gjorde den ikke. Det tror jeg heller ikke den gjør denne gang, selv om strømmetjenestene definitivt har tatt en stor plass i markedet.
Hvordan vil du som konsulent møte bransjen du skal jobbe for?
– Jeg syns det er viktig å ha en litt åpen dør, og at folk opplever at jeg er tilgjengelig. Dette er noe jeg også har praktisert som produsent. Å være imøtekommende og tilgjengelig handler for meg om å være interessert i andre og deres historier, og det gir rom for dem til å vise meg sine prosjekter. Jeg vil helst ikke gå glipp av spennende stemmer og gode prosjekter heller, og gleder meg til å se nye ting fra både kjente og hittil ukjente. Som person er jeg sosial, og jeg liker å stifte nye bekjentskaper. Jeg er veldig åpen for kaffeprater, enten det er hos selskaper jeg allerede kjenner eller med nye aktører som har lyst å bli kjent. Så det er bare å invitere meg på besøk, eventuelt å invitere seg selv til meg på NFI når hverdagen igjen tillater det.
Landet ser ikke ut som for noen få tiår siden, det synes jeg i for liten grad gjenspeiles i historiene vi ser i dag, sier Cecilie Aspenes, nyansatt filmkonsulent i NFI. – Det viktigste for meg å få til er gode filmer og prosjekter som forteller noe autentisk og ekte om oss, om tiden vi lever i.
Cecilie Aspenes er nyansatt filmkonsulent i Norsk filminstitutt. Hun er utdannet produsent fra Den norske filmskolen, og har de siste drøye 20 årene jobbet med film og TV drama i den norske og nordiske bransjen. Lystne på å bli bedre kjent med personen som skal inneha denne nøkkelposisjonen hos NFI de neste årene, satt vi oss ned med Aspenes for å slå av en prat.
Gratulerer med ny jobb! Fortell oss litt om bakgrunnen din, hvor kommer du fra når du nå inntar NFI?
– Jeg kommer fra selskapet Fantefilm, der jeg jobbet som produsent. Tidligere jobbet jeg som produsent i det skandinaviske selskapet Miso Film, og før det igjen jobbet jeg med toppfinansiering av nordiske film- og TV serie prosjekter hos Nordisk Film & TV Fond.
Rent geografisk kommer Aspenes fra ei lita bygd utafor Drammen, en arbeiderklassebygd som heter Solbergelva.
– Når jeg nevner at jeg kommer fra en arbeiderklassebygd, så handler ikke det om at det per definisjon er så viktig å vite hva slags sted jeg kommer fra, men derimot har det muligens litt å si for hvordan jeg leser prosjekter. Jeg syns ofte filmene våre viser for lite representasjon, og jeg synes at nåtidens virkelighet gjenspeiles for lite i det vi ser særlig på kino. For meg er det relevant med både klassetilhørighet, kjønn, etnisitet, geografi og kultur, noe vi bør se tydeligere i utvalget av filmer. Det handler om hvem vi er, om hvilke mennesker som bor og virker i landet vårt. Derfor er det kanskje i denne sammenhengen av en viss betydning også hvor jeg kommer fra.
Som liten kjente hun ingen som jobbet med film.
– Det er ingen i min familie eller omgangskrets som jobbet innenfor dette feltet, så det var ikke akkurat et naturlig karrierevalg. Inngangen min til bransjen stammer fra et ønske om å bli skuespiller som ung. Hvorfor jeg ville bli akkurat skuespiller, tror jeg handler både om en (på den tiden) uvitenhet omkring hva slags andre funksjoner som eksisterer innenfor film, og om et behov for å formidle. På videregående skole begynte jeg på dramalinje, og noen år senere fikk jeg litt tilfeldig høre om filmvitenskapsstudiet. Filmvitenskap var utrolig gøy, og jeg storkoste meg på forelesninger der vi så masse film og TV-serieepisoder, og tolket, analyserte og gikk i dybden på hvordan audiovisuelle medier former oss mennesker og samfunnet vi lever i. Jeg tror nok dette var første gangen jeg virkelig innså at det finnes andre fagfunksjoner enn skuespill, og at man trenger ikke være foran kamera for å ha det gøy på jobben med film.
Etter hvert søkte hun seg inn på produsentlinja ved Den norske filmskolen, og kom inn på det som ble kull 3.
– Etter Filmskolen har jeg jobbet innen ulike felt av bransjen: først i NRK Drama på en TV-serie, deretter i et par ulike produksjonsselskap. Etter hvert gikk jeg over til distribusjon og markedsføring hos en av de skandinaviske aktørene, deretter til toppfinansiøren Nordisk Film & TV Fond, før jeg altså startet som produsent for noen år tilbake. Før Filmskolen hadde jeg jobbet med casting, og interessen min for skuespill har vedvart også etter at jeg bestemte meg for å bli noe annet enn skuespiller selv.
Stillingen som filmkonsulent er en jobb hun oppriktig har ønsket seg.
– For mange år siden, på Filmskolen med daværende spillefilmkonsulent Karin Julsrud (nå dekan ved Filmskolen, journ.anm.) som foreleser, fortalte hun blant annet om instituttets rolle og sin jobb. Da tenkte jeg «Det der, det høres ut som verdens gøyeste jobb»!
Hva var det du syntes hørtes så gøy ut med den byråkratjobben, da?
– Jeg ser på bransjen og byråkratiet, i hvert fall i form av NFI, som mye tettere sammenknyttet enn det kanskje er en generell oppfatning om. Jeg anser NFI og den utøvende bransjen for å være partnere, for i mitt hode har vi samme mål; å lage gode filmer og TV-serier som når ut til publikummet sitt. Jeg tenker derfor ikke på denne jobben først og fremst som en byråkratjobb, men mer som en posisjon hvor man får et overblikk over, og et innblikk i, hvilke historier bransjen vår mener er viktige å fortelle på film og tv. Her vil min rolle være å fungere som sparringspartner og fødselshjelper på veien mot å realisere de prosjektene som får støtte.
Hvordan blir det å skulle si nei til bransjekollegaene dine?
– Det er realiteten at det ligger i denne rollen å si mye nei, det vet de som søker og det vet jeg som skal vurdere søknadene. Heldigvis skal man også si ja til en rekke prosjekter. Dette med ja og nei er vi nødt til å forholde oss til profesjonelt.
Hva er de mest hårete målene dine, hva skal være ditt største avtrykk?
– Jeg er ikke først og fremst opptatt av meg selv og å sette et visst avtrykk i denne rollen – den handler ikke om meg. Derimot handler den om de gode film- og tv-prosjektene som skal finne veien til publikum der ute. Jeg skal ikke sitte og bestille noe innenfor gitte sjangre eller formater, jeg ser ikke på det som min jobb. Jeg er en som skal lese og vurdere det som kommer inn, og så skal jeg ta beslutninger ut fra det tilgjengelige materialet. Jeg skal finne de til enhver tid beste spillefilm- og TV-serieprosjektene som både når sitt publikum og som i øvrig oppfyller strategien vi jobber etter i NFI. Selvsagt vil det alltid være noe personlig i beslutningene jeg tar, fordi vi mennesker er subjektive. Derfor er det et også et poeng at ikke én og samme person sitter for evig i denne rollen, men at det er åremålsstillinger. Mitt blikk vil naturlig nok farge hvilke prosjekter jeg synes er de rette å sluse gjennom, men jeg har ikke en plan om at jeg skal gå inn i den sjangeren eller den type film. Det viktigste for meg å få til, for bransjen og for publikum, er gode filmer og prosjekter som forteller noe autentisk og ekte om oss, om tiden vi lever i. Hva er Norge og nordmenn i dag? Landet ser ikke likt ut som bare for noen få tiår siden, og det synes jeg i for liten grad gjenspeiles i historiene vi ser på lerretet i dag.
Det er absolutt masse bra filmer og tv-serier som lages, understreker hun.
– Men jeg syns det blir snakket litt mye fra samme typer stemmer igjen og igjen. Ikke forstå det som at jeg mener at for mange av de samme aktørene får slippe til, for det er ikke dét dette handler om. Derimot savner jeg et større mangfold i hvem sine historier det er som blir fortalt på film og TV, særlig innenfor spillefilmen. Det er her blant annet etnisitet, kultur, geografi, klasse, kjønn og så videre kommer inn. Både jeg som filmkonsulent, og aktørene som bestemmer hvilke prosjekter de vil satse på, har et ansvar for å være bevisst dette, mener jeg.
– Utover en lovnad om å ha «nypussede briller» på meg når jeg skal vurdere hvilke prosjekter i min bunke som får støtte, samt å kvalitetssikre profesjonalitetskravene, er jeg opptatt av at filmene og TV-seriene jeg deler ut statlige penger til, skal være i kontakt med sitt publikum. Det betyr at de som lager filmene og seriene må være tydelig på hvem det er de skal treffe med historien sin. Det betyr også at det må være en klar plan for jobben som kreves for å oppnå publikumsmålet.
Hvordan føles det å skulle gå inn i det svære maskineriet og institusjonen som er NFI?
– Jeg har jobba i det offentlige før, så en overgang fra det private og inn i det statlige igjen, er egentlig ikke noe jeg har tenkt så mye på. NFI er riktignok en arbeidsplass med mange ansatte og et stort apparat med et konkret regelverk man skal forholde seg til. Men jeg tenker mest på det som et pluss, egentlig, for jeg er en person som liker systemer og å ha uttalte føringer å forholde meg til. Så å gå inn i «maskineriet» som du kaller det, gjør jeg med lave skuldre. I NFI jobber det utrolig mange flinke og dedikerte folk som brenner for både filmen og for sitt eget fagfelt, og jeg gleder meg til å få dem som kollegaer. Det blir også spennende å ta del i omstillingsprosessen som NFI står midt oppe i, fra innsiden. Bransjen har vært i en rivende utvikling de siste åra, med flere aktører både på finansieringssiden, visningssiden og innenfor de kreative – en utvikling som definitivt kommer publikum til gode – og dette er jo litt sånn bransjen er. At vi er vant til omstilling, mener jeg, og til å finne nye veier til å få realisert prosjekter som treffer publikum der publikum er. Utvikling og endring er på en måte i bransjens eget DNA, og endringsprosesser av ulik art har vi alltid vært i. Jeg husker det godt fra den tiden jeg jobbet innenfor distribusjon også, i DVD-ens gullalder, da man fryktet at kinoen nærmest skulle dø. Men det gjorde den ikke. Det tror jeg heller ikke den gjør denne gang, selv om strømmetjenestene definitivt har tatt en stor plass i markedet.
Hvordan vil du som konsulent møte bransjen du skal jobbe for?
– Jeg syns det er viktig å ha en litt åpen dør, og at folk opplever at jeg er tilgjengelig. Dette er noe jeg også har praktisert som produsent. Å være imøtekommende og tilgjengelig handler for meg om å være interessert i andre og deres historier, og det gir rom for dem til å vise meg sine prosjekter. Jeg vil helst ikke gå glipp av spennende stemmer og gode prosjekter heller, og gleder meg til å se nye ting fra både kjente og hittil ukjente. Som person er jeg sosial, og jeg liker å stifte nye bekjentskaper. Jeg er veldig åpen for kaffeprater, enten det er hos selskaper jeg allerede kjenner eller med nye aktører som har lyst å bli kjent. Så det er bare å invitere meg på besøk, eventuelt å invitere seg selv til meg på NFI når hverdagen igjen tillater det.
