Enten man ser amerikanske, franske eller norske serier tilhører rollegalleriet stort sett middelklassen. Hvor er seriene om de som vasker kontorene og hjemmene til hovedrollene i «Exit»? Vi må til «Superstore» for å finne en sosialt bitende arbeidsplasskomedie, mener Gry Rustad.
Korona-tiltakene har det siste året avdekket manglende kunnskaper om hvordan den delen av befolkningen uten kontorjobb, hytte, bil og hus med hage lever. Det kan virke som det er vanskelig for mange å se for seg et liv i et serviceyrke, i en trang leilighet med andre trange leiligheter tett i tett, og med kun ett bad fordelt på en hel familie.
Det er ikke nødvendigvis film- og serieskapernes skyld. De skildrer stort sett det (middelklasse) livet de kjenner. Men det ville vært enklere å se for seg denne livssituasjonen om man oftere hadde sett den på film og tv. Enten man ser amerikanske, tyske, franske eller norske serier tilhører karakterene vi møter stort sett middelklassen. Arbeiderklassen ser vi sjelden.
De siste årene har det dukket opp en rekke komedier om millenials som blir tvunget ut i en prekær tilværelse, i serier som Atlanta, Insecure og Broad City. I Norge er Oslo Zoo en representant for denne undergruppen av prekariat-komedier. Disse seriene handler stort sett om mennesker med høyere utdanning som likevel er fanget i et nyliberalt samfunn hvor de sliter med å finne fast arbeid og bolig. De er således en korreks til de mange (hvite) middelklasse-seriene om unge håpefulle der økonomi aldri er tema og situasjonen karakterene befinner seg i er midlertidig. Men heller ikke disse seriene skildrer den nye arbeiderklassen, som ofte består av ufaglærte eller lavt utdannede, som jobber i serviceyrker med lav lønn, de som sammen med helsearbeiderne har dannet den såkalte førstelinjen under pandemien.
Det nyliberale arbeidslivet i Superstore
Derfor var det befriende at den kriminelt oversette situasjonskomedien Superstore tok for seg hvordan det er å jobbe i butikk under en pandemi i seriens sjette og siste sesong. Superstore handler om ansatte i et stort Target/Walmart-aktig varehus. I episodene som er spilt inn etter korona-utbruddet har det stort sett handlet om hvordan de ansatte ble overlatt til seg selv for å bedrive smittevern og beskytte seg selv, uten noen som helst hjelp fra hovedkontoret for å holde hjulene i gang. De måtte takle hodeløs hamstring og finne nye trygge måter for kundene å handle på.
Superstorehadde allerede før pandemien etablert seg som en av særdeles få, om ikke den eneste serien, som handler om karakterer som tilhører den nye arbeiderklassen. Ikke minst tematiserer den det nyliberale arbeidslivet styrt av konglomerater som kun er opptatt av profitt. Da serien endte i sin sjette sesong nå i februar, hadde den tatt opp temaer som fagforeningsknusing, manglende velferdsordninger og rettigheter på arbeidsplassen, i tillegg til det å ha dårlig råd.
Om jeg får Superstore til å høres ut som en kjedelig sosiologitime, er den altså ikke det. Skapt av Justin Spitzer, som tidligere skrev for en annen arbeidsplasskomedie, den amerikanske versjonen av The Office, har Superstoreden samme lune humoren og et stort mangfold av karakterer man blir glad i. Den er full av alle de absurde situasjoner som oppstår i en butikk mellom ansatte, og mellom ansatte og kunder. Superstoreer rett og slett en veldig morsom serie på høyde med andre arbeidsplasskomedier somThe Office og Parks and Recreation.
Grensesprengende
Superstorefaller inn i en liten men lang tradisjon for situasjonskomedier som omhandler arbeiderklassen. De fleste av disse har handlet om arbeiderklassefamilier, som for eksempel i The Honeymooners, All in The Family, Sanford and Sons, Rosanne, Våre verste år, The Simpsons, One Day at A Time(begge versjoner), Bob’s Burgers og Mum. De populære arbeidsplasskomediene har imidlertid stort sett handlet om middelklasseyrker. Og om de ikke har handlet om middelklasseyrker, som i Kongen av Queens, har økonomiske utfordringer gjerne vært helt fraværende.
Superstoreer unik ved at den gjør arbeiderklasselivets utfordringer til et strukturelt problem, og ikke et individuelt problem. I seriens første sesong føder en av karakterene på jobb. Da den godmodige sjefen skjønner at hun ikke har krav på fødselspermisjon, gir han henne en betalt 12-ukers permisjon – men får sparken som konsekvens. I en senere sesong tvinges en annen kvinnelig ansatt tilbake på jobb et par dager etter fødsel, mens «vaginaen hennes holder på å falle ut» som hun selv sier det. En annen sesong følger karakterene mens de prøver å danne en fagforening. Vi følger også en karakters kamp for et verdig liv som ulovlig immigrant. I en amerikansk kontekst som gjerne ignorerer klassespørsmål og arbeiderrettigheter er Superstore ganske så grensesprengende.
Hva med norske serier?
I en norsk kontekst med våre fagforeninger, rettigheter og permisjonsløsninger er dette heldigvis langt unna virkeligheten. På den annen side finnes det få serier som fanger opp virkeligheten til de i et lavlønnsyrke, til tross for at de økonomiske ulikhetene øker også her. Hvor er serien om de som vasker hotellrom, jobber på Obs eller leverer mat på døra? Hvor er serien om menneskene som under pandemien har stått i førstelinjen med økt smitterisiko, og passet på at vi får kjøpt mat og medisiner, sørget for transport og rengjør og desinfiserer stedene vi fremdeles må ferdes? Hvor er seriene om de som bor tett og trangt?
Den eneste serien jeg har sett denne bosituasjonen representert på norsk tv de siste årene er i ungdomsserien 17. Om man har sett 17, blir det ganske tydelig hvor vanskelig det er å unngå smitte i hjemmet om man bor trangt. Jeg mener ikke at alt hadde vært bedre om vi hadde hatt flere serier som 17, men det er veldig sannsynlig at forståelsen for hvorfor noen områder er rammet hardere enn andre av korona kunne vært større.
Det er rom for en serie som Superstore også i Norge. Ja, det siste året har vel egentlig vist at vi virkelig trenger både en og to Superstore-serier. Vi trenger bedre representasjon av alle de som ikke har luksusen av å jobbe på trygge hjemmekontor og fra hytta. Vi trenger ikke Exit, men vi trenger serier om de som vasker kontorene og hjemmene til rollegalleriet i Exit.
Superstore sesong 1-5 er tilgjengelig på Netflix.
Gry Rustad er medieviter og mangeåring medlem av Filmsamtalens panel.
Enten man ser amerikanske, franske eller norske serier tilhører rollegalleriet stort sett middelklassen. Hvor er seriene om de som vasker kontorene og hjemmene til hovedrollene i «Exit»? Vi må til «Superstore» for å finne en sosialt bitende arbeidsplasskomedie, mener Gry Rustad.
Korona-tiltakene har det siste året avdekket manglende kunnskaper om hvordan den delen av befolkningen uten kontorjobb, hytte, bil og hus med hage lever. Det kan virke som det er vanskelig for mange å se for seg et liv i et serviceyrke, i en trang leilighet med andre trange leiligheter tett i tett, og med kun ett bad fordelt på en hel familie.
Det er ikke nødvendigvis film- og serieskapernes skyld. De skildrer stort sett det (middelklasse) livet de kjenner. Men det ville vært enklere å se for seg denne livssituasjonen om man oftere hadde sett den på film og tv. Enten man ser amerikanske, tyske, franske eller norske serier tilhører karakterene vi møter stort sett middelklassen. Arbeiderklassen ser vi sjelden.
De siste årene har det dukket opp en rekke komedier om millenials som blir tvunget ut i en prekær tilværelse, i serier som Atlanta, Insecure og Broad City. I Norge er Oslo Zoo en representant for denne undergruppen av prekariat-komedier. Disse seriene handler stort sett om mennesker med høyere utdanning som likevel er fanget i et nyliberalt samfunn hvor de sliter med å finne fast arbeid og bolig. De er således en korreks til de mange (hvite) middelklasse-seriene om unge håpefulle der økonomi aldri er tema og situasjonen karakterene befinner seg i er midlertidig. Men heller ikke disse seriene skildrer den nye arbeiderklassen, som ofte består av ufaglærte eller lavt utdannede, som jobber i serviceyrker med lav lønn, de som sammen med helsearbeiderne har dannet den såkalte førstelinjen under pandemien.
Det nyliberale arbeidslivet i Superstore
Derfor var det befriende at den kriminelt oversette situasjonskomedien Superstore tok for seg hvordan det er å jobbe i butikk under en pandemi i seriens sjette og siste sesong. Superstore handler om ansatte i et stort Target/Walmart-aktig varehus. I episodene som er spilt inn etter korona-utbruddet har det stort sett handlet om hvordan de ansatte ble overlatt til seg selv for å bedrive smittevern og beskytte seg selv, uten noen som helst hjelp fra hovedkontoret for å holde hjulene i gang. De måtte takle hodeløs hamstring og finne nye trygge måter for kundene å handle på.
Superstorehadde allerede før pandemien etablert seg som en av særdeles få, om ikke den eneste serien, som handler om karakterer som tilhører den nye arbeiderklassen. Ikke minst tematiserer den det nyliberale arbeidslivet styrt av konglomerater som kun er opptatt av profitt. Da serien endte i sin sjette sesong nå i februar, hadde den tatt opp temaer som fagforeningsknusing, manglende velferdsordninger og rettigheter på arbeidsplassen, i tillegg til det å ha dårlig råd.
Om jeg får Superstore til å høres ut som en kjedelig sosiologitime, er den altså ikke det. Skapt av Justin Spitzer, som tidligere skrev for en annen arbeidsplasskomedie, den amerikanske versjonen av The Office, har Superstoreden samme lune humoren og et stort mangfold av karakterer man blir glad i. Den er full av alle de absurde situasjoner som oppstår i en butikk mellom ansatte, og mellom ansatte og kunder. Superstoreer rett og slett en veldig morsom serie på høyde med andre arbeidsplasskomedier somThe Office og Parks and Recreation.
Grensesprengende
Superstorefaller inn i en liten men lang tradisjon for situasjonskomedier som omhandler arbeiderklassen. De fleste av disse har handlet om arbeiderklassefamilier, som for eksempel i The Honeymooners, All in The Family, Sanford and Sons, Rosanne, Våre verste år, The Simpsons, One Day at A Time(begge versjoner), Bob’s Burgers og Mum. De populære arbeidsplasskomediene har imidlertid stort sett handlet om middelklasseyrker. Og om de ikke har handlet om middelklasseyrker, som i Kongen av Queens, har økonomiske utfordringer gjerne vært helt fraværende.
Superstoreer unik ved at den gjør arbeiderklasselivets utfordringer til et strukturelt problem, og ikke et individuelt problem. I seriens første sesong føder en av karakterene på jobb. Da den godmodige sjefen skjønner at hun ikke har krav på fødselspermisjon, gir han henne en betalt 12-ukers permisjon – men får sparken som konsekvens. I en senere sesong tvinges en annen kvinnelig ansatt tilbake på jobb et par dager etter fødsel, mens «vaginaen hennes holder på å falle ut» som hun selv sier det. En annen sesong følger karakterene mens de prøver å danne en fagforening. Vi følger også en karakters kamp for et verdig liv som ulovlig immigrant. I en amerikansk kontekst som gjerne ignorerer klassespørsmål og arbeiderrettigheter er Superstore ganske så grensesprengende.
Hva med norske serier?
I en norsk kontekst med våre fagforeninger, rettigheter og permisjonsløsninger er dette heldigvis langt unna virkeligheten. På den annen side finnes det få serier som fanger opp virkeligheten til de i et lavlønnsyrke, til tross for at de økonomiske ulikhetene øker også her. Hvor er serien om de som vasker hotellrom, jobber på Obs eller leverer mat på døra? Hvor er serien om menneskene som under pandemien har stått i førstelinjen med økt smitterisiko, og passet på at vi får kjøpt mat og medisiner, sørget for transport og rengjør og desinfiserer stedene vi fremdeles må ferdes? Hvor er seriene om de som bor tett og trangt?
Den eneste serien jeg har sett denne bosituasjonen representert på norsk tv de siste årene er i ungdomsserien 17. Om man har sett 17, blir det ganske tydelig hvor vanskelig det er å unngå smitte i hjemmet om man bor trangt. Jeg mener ikke at alt hadde vært bedre om vi hadde hatt flere serier som 17, men det er veldig sannsynlig at forståelsen for hvorfor noen områder er rammet hardere enn andre av korona kunne vært større.
Det er rom for en serie som Superstore også i Norge. Ja, det siste året har vel egentlig vist at vi virkelig trenger både en og to Superstore-serier. Vi trenger bedre representasjon av alle de som ikke har luksusen av å jobbe på trygge hjemmekontor og fra hytta. Vi trenger ikke Exit, men vi trenger serier om de som vasker kontorene og hjemmene til rollegalleriet i Exit.
Superstore sesong 1-5 er tilgjengelig på Netflix.
Gry Rustad er medieviter og mangeåring medlem av Filmsamtalens panel.