Selv om det er satt til en annen tid, skal det føles som det er her og nå, forteller regissør Eirik Svensson om «Den største forbrytelsen» som nå er aktuell på et stort utvalg av strømmetjenester. – Vi har hatt mange sterke opplevelser med skuespillere som virkelig har hevet seg ut i det og turt å være tilstede på nytt og på nytt i hver tagning.
Dette intervjuet ble første gang publisert 18.desember i forbindelse med kinopremieren
– Det har vært helt essensielt å ta det ned på individnivå når vi skulle fortelle denne historien om den norske delen av Holocaust. For meg og alle involverte har det vært veldig viktig å løfte fram mennesker som faktisk opplevde dette. Ikke bare de dramatiske, alvorlige og tragiske sidene ved det, men også vise dem som levende, umistelige individer med drømmer, håp og relasjoner, som deg og meg. For å gjøre det til noe mer enn bare et historisk referat, og for at vi skal ta dette inn over oss, forteller Eirik Svensson.
Han er regissør av storfilmen Den største forbrytelsen, som etter kinopremieren i desember nå er aktuell på et stort utvalg av strømmetjenester. Filmen er basert på Marte Michelets sakprosabok med samme navn om jødedeportasjonene i Norge under andre verdenskrig.
Filmen konsentrerer seg om den jødiske familien Braude fra Grünerløkka i Oslo. Der hadde de opprinnelig litauiske foreldrene bodd siden tidlig på 1900-tallet, etter hvert med fire voksne barn. Handlingen bygger opp til den omfattende politiaksjonen 26. november 1942, da 529 norske jøder ble sendt med skipet Donau til utrydningsleiren Auschwitz. I likhet med det litterære forelegget, viser filmen hvordan mange nordmenn deltok i deportasjonen og dermed også utryddelsen av jøder på vegne av den tyske okkupasjonsmakten.
Eirik Svensson: «Jeg vil ikke at det skal være et postkort tilbake i tid. Det skal føles som det er her og nå».
Research og empati
Du tok jo over som regissør på denne filmen for Marius Holst, som opprinnelig var tiltenkt regien. Jeg vet ikke hvor langt prosjektet var kommet, men var det noen konkrete grep du tok for å gjøre det mer til ditt prosjekt?
– Alt var fortsatt åpent da jeg ble involvert med tanke på hvordan vi skulle fortelle historien, hvem som skulle spille rollene og så videre. Jeg fikk lese et manusutkast og boka til Marte Michelet, og etter hvert også de andre kildene vi brukte, og så bygde vi opp filmen sammen fra grunnen av. Jeg opplever at min innflytelse har vært veldig velkommen og tilstede helt fra starten av, svarer han.
Fortell litt om researchen dere gjorde, utover Marte Michelets bok som forelegg?
– Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad, som har skrevet manuset, har naturligvis gjort en enorm kilderesearch om de historiske hendelsene og jeg har også lest meg opp selv. Vi startet vel nesten samarbeidet vårt med å dra på Jødisk Museum i Oslo, hvor de blant annet har samlet en del vitnebeskrivelser. Jeg var to ganger i Auschwitz i fjor og det gjorde veldig inntrykk da jeg på vei dit hørte Herman Sachnowitz’ fortelling på lydbok. (Norske Sachnowitz’ opplevelser som internert i Norge og deretter i Auschwitz er gjengitt i Arnold Jacobys bok Det angår også deg, journ. anm.) Det handler jo ikke bare om den historiske researchen i seg selv, men også i den grad det er mulig å få en forståelse av opplevelsene disse menneskene hadde av dette, som har vært viktig å ha med meg da vi lagde filmen, sier Svensson.
Jakob Oftebro som den norsk-jødiske bokseren Charles Samuel Braude.
Historiske kilder
Hvordan var det å arbeide med skuespillerne, med tanke på at dette var historiske, virkelige personer? Gjorde det at dere gikk fram på en annen måte?
– Vi har naturligvis hele tiden kjent på at vi ønsker å gjøre det på en redelig og respektfull måte, siden dette er ekte mennesker som har levd. Produsentene opprettet tidlig kontakt med medlemmer av Braudefamilien og Fantefilm hadde også gjort et videointervju med Martin Meholm, som satt på Berg interneringsleir sammen med Charles Braude, før han gikk bort. Når det gjaldt en karakter som Knut Rød for eksempel, så fantes det en del historiske kilder å bygge på. Etter at manuset var ferdig utformet og vi jobbet med scenene, handlet det også mye om å prøve å finne fram til å få situasjonene til å leve, å la omstendighetene også være drivkraft i scenene og forsøke å sette oss inn i hvordan det kan ha opplevdes.
Et helt annet ansvar
Eirik Svensson er regiutdannet fra Den Norske Filmskolen, og spillefilmdebuterte i 2012 med En som deg. Deretter har han regissert spillefilmene Natt til 17. og Harajuku, og blant annet tv-serien Unge lovende.
Dette er åpenbart en ganske annerledes type film enn de du har gjort tidligere…
– Ja, hvis du sier det, så. For meg er det ikke så annerledes!
Spørsmålet er egentlig hvor annerledes det faktisk var. Jeg minnes vel at du sa på NFIs Filmhøsten-arrangement at det ikke var så annerledes. Er det stort sett den samme framgangsmåten, selv om dette er en større produksjon satt til en annen tid?
– Jeg føler jo at det ligger et helt annet ansvar i det å fortelle en slik type historie på film, hovedsakelig med tanke på det jeg sa om redelighet overfor disse virkelige menneskene og deres etterkommere. Det ligger der hele tiden; en respekt og en ydmykhet for at dette ikke er vår historie. Men utover det prøver jeg å tilnærme meg prosjektet ved å senke skuldrene i arbeidet med det kunstneriske, for å skape en nærhet som gjør at det likevel er relasjonene det handler om, og at vi får være der sammen med disse menneskene. Selv om vi er nysgjerrige, pliktoppfyllende og detaljorientert i alt som gjelder kostyme, scenografi og så videre, vil jeg ikke at det skal være et postkort tilbake i tid. Det skal føles som det er her og nå, til tross for at det er satt til en annen tid, svarer Svensson.
Kristine Kujath Thorp spiller Charles Braudes kone, Ragnhild. Her fra bryllupet.
En følelse av «her og nå»
– Vi har hatt mange sterke opplevelser med skuespillere som virkelig har hevet seg ut i det og turt å være tilstede på nytt og på nytt i hver tagning, og fått til veldig fine ting. Når man gjør en epokefilm, må alt tilrettelegges: Du må ha riktige sko til alle statister, hårsveisene skal være tidsriktige og så videre. Om man bare planlegger alt dette veldig nøye og så gjør akkurat hva man planla, kan det jo ende med å bli litt stivt i snippen, litt datert på en feil måte. Vi har prøvd å unngå dette, fra at det skal se ut som de har gredd seg selv når de står opp om morgenen til at jord og svette er den eneste sminken man skal føle når de er nede i grøfta i Berg interneringsleir – det skal ikke føles som det er filmstjerner som iscenesetter en situasjon. Det samme gjelder naturligvis for skuespillet, hvor vi prøvde puste liv i situasjonene og lete også i det som står mellom linjene i manus, som kommer i tillegg til de fantastiske scenene Lars og Harald har skrevet ut.
Kamera «henger med» skuespillerne
Hvordan har du og fotograf Karl Erik Brøndbo jobbet med det visuelle uttrykket, hadde dere noen overordnede «retningslinjer»?
– Vi hadde Martin Otterbeck som kamera to, og det tilførte filmen mye billed- og idérikdom når vi filmet store settinger. Ikke bare for å dekke oss inn, men også som en bonus i materiale å velge mellom. Karl Erik og jeg har jobbet mye sammen, både på Unge lovende, Natt til 17. og Harajuku. Han er veldig intuitiv med håndholdt kamera og leter etter organiske overganger, og det har fått farge scenene med Braudefamilien. Vi arbeider ikke så mye med at skuespillerne skal gå på merker og snu seg riktig i lyset. Selvfølgelig gjør vi det av og til, men det er ikke hovedfokuset – som er å skape en tilstedeværelse og nærhet. Istedenfor at det skal føles som skuespillerne spiller for kamera, tenker jeg at det skal være som at kamera forsøker å henge på i situasjonen og være tilstede og opplever det sammen med karakterene. I scenene med karakteren Knut Rød (som organiserer deporteringsaksjonen på vegne av Statspolitiet, journ. anm) har vi brukt mer stativ og skinner, og pekt mer på objekter som dokumenter og telefoner. Her har tanken vært at det store og overhengende får være mer i filmspråket. Vi har naturligvis også av og til åpnet for et overblikkperspektiv i scener med familien Braude, for å vise at de er små mennesker i det store historiske tannhjulet. Men vi har tilstrebet et mer kjølig og rent filmspråk når vi har portrettert Knut Rød, fordi disse scenene handler mer om planlegging, organisering, kommandorekker og slikt, forteller han.
Anders Danielsen Lie som den korrekte politisjefen Knut Rød som utførte ordren fra den nazistiske okkupasjonsmakten til punkt og prikke.
Filmatisk avtrykk
Siden det er en så åpenbart sterk og gripende fortelling, følte dere av og til at dere måtte holde litt tilbake på virkemidlene, slik at det ikke blir for sentimentalt eller på andre måter «for mye»?
– Ja, vi har vært veldig bevisste på det også. Det er ingen fasit på hvordan man skal finne den rette balansen i det å jobbe følelsesladet – og at det nesten er vanskelig å overdrive hvor dramatisk dette er. Men vi har vært svært bevisste på dette i både spilltone, billedspråk, klipp, musikk og lyd. Samtidig må man ikke bli så redd for å trå feil at man ikke tar noen valg, heller. Selv om filmen forteller om veldig sensitive ting, har vi jo ønsket at den skal ha et filmatisk avtrykk.
For tiden pågår det jo en diskusjon både om den historiske gjengivelsen i tv-serien «Atlantic Crossing» og om Marte Michelets påfølgende bok «Hva visste hjemmefronten?». Forventer du at «Den største forbrytelsen» kommer til å gå inn i denne diskusjonen – og frykter du at det kommer til å ta oppmerksomhet vekk fra andre ting?
– Jeg vet ikke om jeg frykter det, for jeg tror vi må regne med at noen uansett vil si at det skulle vært mer av noe eller mindre av noe annet, og at det eller det skjedde ikke akkurat sånn. Men dette har vært en del av dialogen vi har hatt rundt prosjektet helt fra vi begynte for over to år siden, ikke noe vi først har begynt å tenke på i det siste. Vi har involvert mange ulike mennesker, i tillegg til Marte Michelet, for å diskutere hvordan denne historien skulle fortelles, og forsøkt å ligge i forkant og åpne opp for innspill og innvendinger mens filmen ennå var i utforming, sier han.
Pia Halvorsen som moren Sara Bertha Braude.
En annerledes lansering
Den største forbrytelsenslippes på kinoer rundt om i landet 25. desember, som lenge har vært filmens planlagte premieredato. Det innebærer imidlertid at den lanseres mens kinoene i hovedstaden fortsatt er stengt på grunn av smittevern.
Hvilke vurderinger gjorde dere rundt det, var det aktuelt å vente med å slippe filmen?
– Det ble gjort utallige vurderinger, og man har forsøkt å vente så lenge som mulig med å ta avgjørelsene, fordi ting endrer seg så fort. Det er ingen av oss som er involvert i filmen som vil noe annet enn det beste for den. Men det er så mange usikkerhetsmomenter og ingen fasit for når vi bør lansere filmen. Dette blir jo en veldig annerledes lansering, i og med at resten av landet får se den før Oslo. Men vi antar jo at kinoene kommer til å åpne der også etter hvert. Vi håper og tror at den får et lengre liv på kino, og at mange mennesker dermed får sett den likevel, avslutter regissøren.
Den største forbrytelsen har norsk kinopremiere 25.desember.
Den største forbrytelsen er basert på virkelige hendelser som strekker seg fra 30-tallet til fredsdagene i 1945. Fortellingen om familien Braude står i sentrum for handlingen i filmen. «En vanlig norsk arbeiderfamilie som inntil disse skjebnesvangre dagene hadde levd sine liv i trygghet på Grünerløkka. Der levde de med sine drømmer for livet og ambisjoner for fremtiden, men fikk sin skjebne beseglet av det faktum at de var jøder.»
Familien Braude spilles av Jakob Oftebro (Charles Samuel Braude), Carl Martin Eggesbø (Harry David Braude), Eilif Hartwig (Isak Josef Braude), Silje Storstein (Helene Braude), Pia Halvorsen (Sara Bertha Braude) og Michalis Koutsogiannakis (Benzel Braude). Manus er skrevet av Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad, med utgangspunkt i Marte Michelets bok Den største forbrytelsen. Regien er ved Eirik Svensson. Filmen produseres av Fantefilm Fiksjon ved Martin Sundland, Therese Bøhn og Catrin Gundersen.
Selv om det er satt til en annen tid, skal det føles som det er her og nå, forteller regissør Eirik Svensson om «Den største forbrytelsen» som nå er aktuell på et stort utvalg av strømmetjenester. – Vi har hatt mange sterke opplevelser med skuespillere som virkelig har hevet seg ut i det og turt å være tilstede på nytt og på nytt i hver tagning.
Dette intervjuet ble første gang publisert 18.desember i forbindelse med kinopremieren
– Det har vært helt essensielt å ta det ned på individnivå når vi skulle fortelle denne historien om den norske delen av Holocaust. For meg og alle involverte har det vært veldig viktig å løfte fram mennesker som faktisk opplevde dette. Ikke bare de dramatiske, alvorlige og tragiske sidene ved det, men også vise dem som levende, umistelige individer med drømmer, håp og relasjoner, som deg og meg. For å gjøre det til noe mer enn bare et historisk referat, og for at vi skal ta dette inn over oss, forteller Eirik Svensson.
Han er regissør av storfilmen Den største forbrytelsen, som etter kinopremieren i desember nå er aktuell på et stort utvalg av strømmetjenester. Filmen er basert på Marte Michelets sakprosabok med samme navn om jødedeportasjonene i Norge under andre verdenskrig.
Filmen konsentrerer seg om den jødiske familien Braude fra Grünerløkka i Oslo. Der hadde de opprinnelig litauiske foreldrene bodd siden tidlig på 1900-tallet, etter hvert med fire voksne barn. Handlingen bygger opp til den omfattende politiaksjonen 26. november 1942, da 529 norske jøder ble sendt med skipet Donau til utrydningsleiren Auschwitz. I likhet med det litterære forelegget, viser filmen hvordan mange nordmenn deltok i deportasjonen og dermed også utryddelsen av jøder på vegne av den tyske okkupasjonsmakten.
Eirik Svensson: «Jeg vil ikke at det skal være et postkort tilbake i tid. Det skal føles som det er her og nå».
Research og empati
Du tok jo over som regissør på denne filmen for Marius Holst, som opprinnelig var tiltenkt regien. Jeg vet ikke hvor langt prosjektet var kommet, men var det noen konkrete grep du tok for å gjøre det mer til ditt prosjekt?
– Alt var fortsatt åpent da jeg ble involvert med tanke på hvordan vi skulle fortelle historien, hvem som skulle spille rollene og så videre. Jeg fikk lese et manusutkast og boka til Marte Michelet, og etter hvert også de andre kildene vi brukte, og så bygde vi opp filmen sammen fra grunnen av. Jeg opplever at min innflytelse har vært veldig velkommen og tilstede helt fra starten av, svarer han.
Fortell litt om researchen dere gjorde, utover Marte Michelets bok som forelegg?
– Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad, som har skrevet manuset, har naturligvis gjort en enorm kilderesearch om de historiske hendelsene og jeg har også lest meg opp selv. Vi startet vel nesten samarbeidet vårt med å dra på Jødisk Museum i Oslo, hvor de blant annet har samlet en del vitnebeskrivelser. Jeg var to ganger i Auschwitz i fjor og det gjorde veldig inntrykk da jeg på vei dit hørte Herman Sachnowitz’ fortelling på lydbok. (Norske Sachnowitz’ opplevelser som internert i Norge og deretter i Auschwitz er gjengitt i Arnold Jacobys bok Det angår også deg, journ. anm.) Det handler jo ikke bare om den historiske researchen i seg selv, men også i den grad det er mulig å få en forståelse av opplevelsene disse menneskene hadde av dette, som har vært viktig å ha med meg da vi lagde filmen, sier Svensson.
Jakob Oftebro som den norsk-jødiske bokseren Charles Samuel Braude.
Historiske kilder
Hvordan var det å arbeide med skuespillerne, med tanke på at dette var historiske, virkelige personer? Gjorde det at dere gikk fram på en annen måte?
– Vi har naturligvis hele tiden kjent på at vi ønsker å gjøre det på en redelig og respektfull måte, siden dette er ekte mennesker som har levd. Produsentene opprettet tidlig kontakt med medlemmer av Braudefamilien og Fantefilm hadde også gjort et videointervju med Martin Meholm, som satt på Berg interneringsleir sammen med Charles Braude, før han gikk bort. Når det gjaldt en karakter som Knut Rød for eksempel, så fantes det en del historiske kilder å bygge på. Etter at manuset var ferdig utformet og vi jobbet med scenene, handlet det også mye om å prøve å finne fram til å få situasjonene til å leve, å la omstendighetene også være drivkraft i scenene og forsøke å sette oss inn i hvordan det kan ha opplevdes.
Et helt annet ansvar
Eirik Svensson er regiutdannet fra Den Norske Filmskolen, og spillefilmdebuterte i 2012 med En som deg. Deretter har han regissert spillefilmene Natt til 17. og Harajuku, og blant annet tv-serien Unge lovende.
Dette er åpenbart en ganske annerledes type film enn de du har gjort tidligere…
– Ja, hvis du sier det, så. For meg er det ikke så annerledes!
Spørsmålet er egentlig hvor annerledes det faktisk var. Jeg minnes vel at du sa på NFIs Filmhøsten-arrangement at det ikke var så annerledes. Er det stort sett den samme framgangsmåten, selv om dette er en større produksjon satt til en annen tid?
– Jeg føler jo at det ligger et helt annet ansvar i det å fortelle en slik type historie på film, hovedsakelig med tanke på det jeg sa om redelighet overfor disse virkelige menneskene og deres etterkommere. Det ligger der hele tiden; en respekt og en ydmykhet for at dette ikke er vår historie. Men utover det prøver jeg å tilnærme meg prosjektet ved å senke skuldrene i arbeidet med det kunstneriske, for å skape en nærhet som gjør at det likevel er relasjonene det handler om, og at vi får være der sammen med disse menneskene. Selv om vi er nysgjerrige, pliktoppfyllende og detaljorientert i alt som gjelder kostyme, scenografi og så videre, vil jeg ikke at det skal være et postkort tilbake i tid. Det skal føles som det er her og nå, til tross for at det er satt til en annen tid, svarer Svensson.
Kristine Kujath Thorp spiller Charles Braudes kone, Ragnhild. Her fra bryllupet.
En følelse av «her og nå»
– Vi har hatt mange sterke opplevelser med skuespillere som virkelig har hevet seg ut i det og turt å være tilstede på nytt og på nytt i hver tagning, og fått til veldig fine ting. Når man gjør en epokefilm, må alt tilrettelegges: Du må ha riktige sko til alle statister, hårsveisene skal være tidsriktige og så videre. Om man bare planlegger alt dette veldig nøye og så gjør akkurat hva man planla, kan det jo ende med å bli litt stivt i snippen, litt datert på en feil måte. Vi har prøvd å unngå dette, fra at det skal se ut som de har gredd seg selv når de står opp om morgenen til at jord og svette er den eneste sminken man skal føle når de er nede i grøfta i Berg interneringsleir – det skal ikke føles som det er filmstjerner som iscenesetter en situasjon. Det samme gjelder naturligvis for skuespillet, hvor vi prøvde puste liv i situasjonene og lete også i det som står mellom linjene i manus, som kommer i tillegg til de fantastiske scenene Lars og Harald har skrevet ut.
Kamera «henger med» skuespillerne
Hvordan har du og fotograf Karl Erik Brøndbo jobbet med det visuelle uttrykket, hadde dere noen overordnede «retningslinjer»?
– Vi hadde Martin Otterbeck som kamera to, og det tilførte filmen mye billed- og idérikdom når vi filmet store settinger. Ikke bare for å dekke oss inn, men også som en bonus i materiale å velge mellom. Karl Erik og jeg har jobbet mye sammen, både på Unge lovende, Natt til 17. og Harajuku. Han er veldig intuitiv med håndholdt kamera og leter etter organiske overganger, og det har fått farge scenene med Braudefamilien. Vi arbeider ikke så mye med at skuespillerne skal gå på merker og snu seg riktig i lyset. Selvfølgelig gjør vi det av og til, men det er ikke hovedfokuset – som er å skape en tilstedeværelse og nærhet. Istedenfor at det skal føles som skuespillerne spiller for kamera, tenker jeg at det skal være som at kamera forsøker å henge på i situasjonen og være tilstede og opplever det sammen med karakterene. I scenene med karakteren Knut Rød (som organiserer deporteringsaksjonen på vegne av Statspolitiet, journ. anm) har vi brukt mer stativ og skinner, og pekt mer på objekter som dokumenter og telefoner. Her har tanken vært at det store og overhengende får være mer i filmspråket. Vi har naturligvis også av og til åpnet for et overblikkperspektiv i scener med familien Braude, for å vise at de er små mennesker i det store historiske tannhjulet. Men vi har tilstrebet et mer kjølig og rent filmspråk når vi har portrettert Knut Rød, fordi disse scenene handler mer om planlegging, organisering, kommandorekker og slikt, forteller han.
Anders Danielsen Lie som den korrekte politisjefen Knut Rød som utførte ordren fra den nazistiske okkupasjonsmakten til punkt og prikke.
Filmatisk avtrykk
Siden det er en så åpenbart sterk og gripende fortelling, følte dere av og til at dere måtte holde litt tilbake på virkemidlene, slik at det ikke blir for sentimentalt eller på andre måter «for mye»?
– Ja, vi har vært veldig bevisste på det også. Det er ingen fasit på hvordan man skal finne den rette balansen i det å jobbe følelsesladet – og at det nesten er vanskelig å overdrive hvor dramatisk dette er. Men vi har vært svært bevisste på dette i både spilltone, billedspråk, klipp, musikk og lyd. Samtidig må man ikke bli så redd for å trå feil at man ikke tar noen valg, heller. Selv om filmen forteller om veldig sensitive ting, har vi jo ønsket at den skal ha et filmatisk avtrykk.
For tiden pågår det jo en diskusjon både om den historiske gjengivelsen i tv-serien «Atlantic Crossing» og om Marte Michelets påfølgende bok «Hva visste hjemmefronten?». Forventer du at «Den største forbrytelsen» kommer til å gå inn i denne diskusjonen – og frykter du at det kommer til å ta oppmerksomhet vekk fra andre ting?
– Jeg vet ikke om jeg frykter det, for jeg tror vi må regne med at noen uansett vil si at det skulle vært mer av noe eller mindre av noe annet, og at det eller det skjedde ikke akkurat sånn. Men dette har vært en del av dialogen vi har hatt rundt prosjektet helt fra vi begynte for over to år siden, ikke noe vi først har begynt å tenke på i det siste. Vi har involvert mange ulike mennesker, i tillegg til Marte Michelet, for å diskutere hvordan denne historien skulle fortelles, og forsøkt å ligge i forkant og åpne opp for innspill og innvendinger mens filmen ennå var i utforming, sier han.
Pia Halvorsen som moren Sara Bertha Braude.
En annerledes lansering
Den største forbrytelsenslippes på kinoer rundt om i landet 25. desember, som lenge har vært filmens planlagte premieredato. Det innebærer imidlertid at den lanseres mens kinoene i hovedstaden fortsatt er stengt på grunn av smittevern.
Hvilke vurderinger gjorde dere rundt det, var det aktuelt å vente med å slippe filmen?
– Det ble gjort utallige vurderinger, og man har forsøkt å vente så lenge som mulig med å ta avgjørelsene, fordi ting endrer seg så fort. Det er ingen av oss som er involvert i filmen som vil noe annet enn det beste for den. Men det er så mange usikkerhetsmomenter og ingen fasit for når vi bør lansere filmen. Dette blir jo en veldig annerledes lansering, i og med at resten av landet får se den før Oslo. Men vi antar jo at kinoene kommer til å åpne der også etter hvert. Vi håper og tror at den får et lengre liv på kino, og at mange mennesker dermed får sett den likevel, avslutter regissøren.
Den største forbrytelsen har norsk kinopremiere 25.desember.
Den største forbrytelsen er basert på virkelige hendelser som strekker seg fra 30-tallet til fredsdagene i 1945. Fortellingen om familien Braude står i sentrum for handlingen i filmen. «En vanlig norsk arbeiderfamilie som inntil disse skjebnesvangre dagene hadde levd sine liv i trygghet på Grünerløkka. Der levde de med sine drømmer for livet og ambisjoner for fremtiden, men fikk sin skjebne beseglet av det faktum at de var jøder.»
Familien Braude spilles av Jakob Oftebro (Charles Samuel Braude), Carl Martin Eggesbø (Harry David Braude), Eilif Hartwig (Isak Josef Braude), Silje Storstein (Helene Braude), Pia Halvorsen (Sara Bertha Braude) og Michalis Koutsogiannakis (Benzel Braude). Manus er skrevet av Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad, med utgangspunkt i Marte Michelets bok Den største forbrytelsen. Regien er ved Eirik Svensson. Filmen produseres av Fantefilm Fiksjon ved Martin Sundland, Therese Bøhn og Catrin Gundersen.