Den norske filmkvinnen anno 2021

Den norske filmkvinnen anno 2021

Rakel og Gritt er begge opprørske kvinner som bryter med stereotypiene på grensesprengende vis. Gry Rustad hilser den krevende og komplekse kvinnen velkommen i norsk film.

Det norske filmåret 2021 har fått en glimrende start med Ingvild Sve Flikkes Ninjababy (2021) og Itonje Søimer Guttormsens Gritt (2021). I sentrum av begge filmer finner vi to særdeles fascinerende kvinneskikkelser som viser hvor stort mulighetsrommet for den norske kvinnerollen har blitt i 2021 og hvilke strategier filmen har for å skildre kompleksiteten i et kvinneliv.

Ninjababy handler om en ung kvinne som absolutt ikke vil bli mor, mens Gritt skildrer en desperat skuespiller og «performancekunstner». Hovedpersonene, henholdsvis Rakel (Kristine Kujath Thorp) og Gry-Jeanette eller Gritt (Birgitte Larsen), bryter begge med den tradisjonelle kvinnerollen på film. Etter over 100 år med filmhistorie hvor kvinner stort sett har vært henvist til å fylle rollen som koner og mødre eller potensielle koner og mødre, er kvinnerollen i endring. Det siste tiåret har gitt oss en rekke «sterke» kvinnelige karakterer, men også de mer interessante komplekse kvinnelige karakterene. Kvinner på film har tradisjonelt måttet innfri krav om å være omsorgsfulle, moderlige og empatiske. De har blitt sett som emosjonelle, passive, følsomme og lite ambisiøse. Rakel og Gritt er begge opprørske og krevende kvinner som på hver sin måte bryter med disse stereotypiene på grensesprengende vis.

Bruddet med omsorgskvinnen

Allerede i begynnelsen av Gritt tar tittelkarakteren livet av katten til tanta som hun har kattepasset, med sin komplette mangel på omsorgsevner og grenseløse egoisme. Denne hendelsen hvor Guttormsen lar sin anti-heltinne ta livet av et uskyldig kjæledyr, markerer tidlig hva slags karakterer Gritt er, og ikke minst et soleklart brudd med kvinnen som empatisk omsorgsperson. Er det et karaktertrekk Gritt fullstendig mangler, er det nemlig empati. Snarere går hun gjennom filmen som et slags id-monster kun styrt av sine egne ambisjoner, dumhet, hybris og egoisme. Hun beveger seg gjennom filmen ved å bruke (og kaste) menneskene hun møter på sin vei. På et tidspunkt utnytter hun en gruppe asylsøkere på det groveste.

Denne oppførselen er kvaliteter man vanligvis forbinder med (film og TV)-skurker, ikke minst mannlige anti-helter. Hun fremstår som en kvinnelig versjon av Tony Montana (Scarface) eller Walter White (Breaking Bad), karakterer som begge blir offer for sin egen grådighet og hybris. Dog, hun er mer emosjonell enn sine mannlige motparter og er heller ikke helt ulik Villanelle (Killing Eve), en annen grensesprengende kvinnelig karakter. Gritt innehar ikke sistnevntes intelligens, men hun deler definitivt Villanelles emosjonsstyrte handlingsmønster.

Gritt er den mest krevende hovedkarakteren jeg kan huske å ha møtt i norsk film, ikke bare fordi hun er vanskelig men fordi hun krever av seerne at vi tar et oppgjør med egne forventninger til kjønn. Kvaliteter man aksepterer hos menn, som manglende omsorgsevne og empati, er vanskeligere å akseptere hos kvinner nettopp fordi dette strider med tradisjonelle kjønnsroller og hva ideal-kvinnen skal være.

Et problem med Gritt er imidlertid at i all sin radikale kompromissløshet, fremstår hun også som en lite gjenkjennelig karakter og oppleves noen ganger mer som et politisk manifest enn et flerdimensjonalt menneske.

Morsfølelsen – det siste tabu

Ninjababys Rakel er på den andre siden en mer konvensjonell karakter enn Gritt ved at hun faktisk har et realistisk og velutviklet følelsesliv, og fremstår nettopp som en mer flerdimensjonal karakter. Rakel kan også være både egoistisk og vanskelig, men innehar kvaliteter som godhet og varme. Rakel fremstilles som et rotehode som så vidt klarer å ta vare på seg selv. Hun har gamle halvspiste skiver med leverpostei under senga, drikker juice rett fra kartongen og har i et tilfelle av det som må være ren fornektelse, unngått å innse at hun har vært gravid i flere måneder. Vi har lenge sett kvinner som både er rotete og ustrukturerte. Der Rakel virkelig bryter med den tradisjonelle kvinnerollen er gjennom hennes manglende morsfølelse. Det er lite som fremdeles er mer tabu enn barnløshet (både frivillig og ufrivillig) for en kvinne. Rakel bruker halve filmen på ønske sitt ufødte barn langt pokker i vold, før hun senere prøver å finne et hjem til denne ninjababyen som har bosatt seg i livmoren hennes.

I Ninjababy møter vi også flere kvinner som gir kvinnerollen enda mer kompleksitet. Spesielt er skildringen av vennskapet mellom Rakel og romvenninnen Ingrid (Tora Christine Dietrichson) fylt av kjærlighet og omsorg. Skildringer av kvinnelige vennskap har lenge vært et kjennetegn på feministisk fiksjon (for eksempel Thelma og Louise), hvor kvinner ikke konkurrerer (om menn) men eksisterer uavhengige av mannlige karakterer.

Selv om kvinner tradisjonelt har blitt definert av sine omsorgsevner og empati, betyr ikke det at dette ikke er gode kvaliteter å inneha for både kvinner og menn. Ninjababy makter å vise kvinner som ambisiøse, teite, tøffe, svake, rare, rotete, nerdete, dyktige, morsomme, lite moderlige og empatiske. Slik øker Ninjababy mulighetsrommet for kvinner ved å la de inneha alle de egenskaper og personlighetstrekk som utgjør et fullstendig menneske.

Mens Gritt er den radikale fribløderen som står på barrikadene og skriker at nok er nok, er Ninjababy den nye bestevenninna di som du kan le og gråte og være deg selv sammen med på godt og vondt. Vi trenger både den krevende og kompromissløse filmen og kvinnen, men vi trenger også filmene som lar kvinner være gjenkjennelige flerdimensjonale mennesker i all sin komplekse natur. Det begge filmer har til felles er at de gjør rommet for den norske kvinnelige karakteren og hva de kan og bør være, større og langt mer interessant.


Gry Rustad er medieviter og mangeåring medlem av Filmsamtalens panel.


Ninjababy og GRITT hadde begge premiere under Tromsø Internasjonale filmfestival og internasjonal premiere under henholdsvis Berlinalen /South by Southwest og Rotterdam filmfestival. Norsk kinopremiere på begge filmer følger i mars/april.

Den norske filmkvinnen anno 2021

Den norske filmkvinnen anno 2021

Rakel og Gritt er begge opprørske kvinner som bryter med stereotypiene på grensesprengende vis. Gry Rustad hilser den krevende og komplekse kvinnen velkommen i norsk film.

Det norske filmåret 2021 har fått en glimrende start med Ingvild Sve Flikkes Ninjababy (2021) og Itonje Søimer Guttormsens Gritt (2021). I sentrum av begge filmer finner vi to særdeles fascinerende kvinneskikkelser som viser hvor stort mulighetsrommet for den norske kvinnerollen har blitt i 2021 og hvilke strategier filmen har for å skildre kompleksiteten i et kvinneliv.

Ninjababy handler om en ung kvinne som absolutt ikke vil bli mor, mens Gritt skildrer en desperat skuespiller og «performancekunstner». Hovedpersonene, henholdsvis Rakel (Kristine Kujath Thorp) og Gry-Jeanette eller Gritt (Birgitte Larsen), bryter begge med den tradisjonelle kvinnerollen på film. Etter over 100 år med filmhistorie hvor kvinner stort sett har vært henvist til å fylle rollen som koner og mødre eller potensielle koner og mødre, er kvinnerollen i endring. Det siste tiåret har gitt oss en rekke «sterke» kvinnelige karakterer, men også de mer interessante komplekse kvinnelige karakterene. Kvinner på film har tradisjonelt måttet innfri krav om å være omsorgsfulle, moderlige og empatiske. De har blitt sett som emosjonelle, passive, følsomme og lite ambisiøse. Rakel og Gritt er begge opprørske og krevende kvinner som på hver sin måte bryter med disse stereotypiene på grensesprengende vis.

Bruddet med omsorgskvinnen

Allerede i begynnelsen av Gritt tar tittelkarakteren livet av katten til tanta som hun har kattepasset, med sin komplette mangel på omsorgsevner og grenseløse egoisme. Denne hendelsen hvor Guttormsen lar sin anti-heltinne ta livet av et uskyldig kjæledyr, markerer tidlig hva slags karakterer Gritt er, og ikke minst et soleklart brudd med kvinnen som empatisk omsorgsperson. Er det et karaktertrekk Gritt fullstendig mangler, er det nemlig empati. Snarere går hun gjennom filmen som et slags id-monster kun styrt av sine egne ambisjoner, dumhet, hybris og egoisme. Hun beveger seg gjennom filmen ved å bruke (og kaste) menneskene hun møter på sin vei. På et tidspunkt utnytter hun en gruppe asylsøkere på det groveste.

Denne oppførselen er kvaliteter man vanligvis forbinder med (film og TV)-skurker, ikke minst mannlige anti-helter. Hun fremstår som en kvinnelig versjon av Tony Montana (Scarface) eller Walter White (Breaking Bad), karakterer som begge blir offer for sin egen grådighet og hybris. Dog, hun er mer emosjonell enn sine mannlige motparter og er heller ikke helt ulik Villanelle (Killing Eve), en annen grensesprengende kvinnelig karakter. Gritt innehar ikke sistnevntes intelligens, men hun deler definitivt Villanelles emosjonsstyrte handlingsmønster.

Gritt er den mest krevende hovedkarakteren jeg kan huske å ha møtt i norsk film, ikke bare fordi hun er vanskelig men fordi hun krever av seerne at vi tar et oppgjør med egne forventninger til kjønn. Kvaliteter man aksepterer hos menn, som manglende omsorgsevne og empati, er vanskeligere å akseptere hos kvinner nettopp fordi dette strider med tradisjonelle kjønnsroller og hva ideal-kvinnen skal være.

Et problem med Gritt er imidlertid at i all sin radikale kompromissløshet, fremstår hun også som en lite gjenkjennelig karakter og oppleves noen ganger mer som et politisk manifest enn et flerdimensjonalt menneske.

Morsfølelsen – det siste tabu

Ninjababys Rakel er på den andre siden en mer konvensjonell karakter enn Gritt ved at hun faktisk har et realistisk og velutviklet følelsesliv, og fremstår nettopp som en mer flerdimensjonal karakter. Rakel kan også være både egoistisk og vanskelig, men innehar kvaliteter som godhet og varme. Rakel fremstilles som et rotehode som så vidt klarer å ta vare på seg selv. Hun har gamle halvspiste skiver med leverpostei under senga, drikker juice rett fra kartongen og har i et tilfelle av det som må være ren fornektelse, unngått å innse at hun har vært gravid i flere måneder. Vi har lenge sett kvinner som både er rotete og ustrukturerte. Der Rakel virkelig bryter med den tradisjonelle kvinnerollen er gjennom hennes manglende morsfølelse. Det er lite som fremdeles er mer tabu enn barnløshet (både frivillig og ufrivillig) for en kvinne. Rakel bruker halve filmen på ønske sitt ufødte barn langt pokker i vold, før hun senere prøver å finne et hjem til denne ninjababyen som har bosatt seg i livmoren hennes.

I Ninjababy møter vi også flere kvinner som gir kvinnerollen enda mer kompleksitet. Spesielt er skildringen av vennskapet mellom Rakel og romvenninnen Ingrid (Tora Christine Dietrichson) fylt av kjærlighet og omsorg. Skildringer av kvinnelige vennskap har lenge vært et kjennetegn på feministisk fiksjon (for eksempel Thelma og Louise), hvor kvinner ikke konkurrerer (om menn) men eksisterer uavhengige av mannlige karakterer.

Selv om kvinner tradisjonelt har blitt definert av sine omsorgsevner og empati, betyr ikke det at dette ikke er gode kvaliteter å inneha for både kvinner og menn. Ninjababy makter å vise kvinner som ambisiøse, teite, tøffe, svake, rare, rotete, nerdete, dyktige, morsomme, lite moderlige og empatiske. Slik øker Ninjababy mulighetsrommet for kvinner ved å la de inneha alle de egenskaper og personlighetstrekk som utgjør et fullstendig menneske.

Mens Gritt er den radikale fribløderen som står på barrikadene og skriker at nok er nok, er Ninjababy den nye bestevenninna di som du kan le og gråte og være deg selv sammen med på godt og vondt. Vi trenger både den krevende og kompromissløse filmen og kvinnen, men vi trenger også filmene som lar kvinner være gjenkjennelige flerdimensjonale mennesker i all sin komplekse natur. Det begge filmer har til felles er at de gjør rommet for den norske kvinnelige karakteren og hva de kan og bør være, større og langt mer interessant.


Gry Rustad er medieviter og mangeåring medlem av Filmsamtalens panel.


Ninjababy og GRITT hadde begge premiere under Tromsø Internasjonale filmfestival og internasjonal premiere under henholdsvis Berlinalen /South by Southwest og Rotterdam filmfestival. Norsk kinopremiere på begge filmer følger i mars/april.

MENY