Med tre episoder av Showtimes Your Honor og en episode av den nye sesongen av American Gods (sistnevnte tilgjengelig på Amazon Prime), har norske Eva Sørhaug inntatt toppskiktet som episoderegissør på amerikanske tv-serier. Your Honor er nylig sluppet på HBO Nordic her hjemme, og kan vise til svært gode seertall i USA og en Golden Globe-nominasjon for hovedrolleinnehaver Bryan Cranston, ikke minst kjent for sin rolle i Breaking Bad.

Hvordan kommer man inn som regissør i denne typen prosjekter, går man på en måte gradene?

– Ja, man går gradene. Og jeg hadde masse møter på tv-feltet, slik jeg tidligere hadde hatt med andre folk innen film. Det var imidlertid en lang periode jeg ikke ville gjøre tv-serier, fordi sønnene mine var så små. Hvis jeg først skulle dra ut av Norge, måtte det være en mulighet jeg ikke kunne si nei til, og jeg fokuserte veldig på spillefilmer. Jeg satt klar på kofferten noen ganger da spillefilmprosjektet plutselig ramlet sammen. Men etter at jeg hadde regissert et par episoder av Okkupert i Norge, foreslo jeg for managementet mitt at vi skulle prøve oss på tv. Okkupert fikk jo mye internasjonal og amerikansk anerkjennelse. Da måtte jeg gjøre et sånt «synge og danseshow», hvor man presenterer seg selv som regissør og knytter kontakter i en rekke møter, forteller Eva Sørhaug, som har hatt agent og management i USA etter sin andre spillefilm 90 minutter (2012).

Sørhaugs første amerikanske tv-serie ble Damnation fra 2017, der hun regisserte to episoder.

– Managementet mitt prøvde å koble meg på prosjekter som kunne matche mitt lynne og det jeg kan være god på. Og så er alt veldig nettverksbasert. De representerte også Adam Kane, som skulle være producing director på Damnation, og spurte om han ville ta en prat med meg. Jeg fikk veldig god tone med både ham og Tony Tost, som var manusforfatter og showrunner på serien, forteller hun.

– Det førte til at jeg dro og gjorde Damnation i Calgary, som var en kjempekul opplevelse. Og når man først har fått en serie er man litt sånn «in the loop», så rett etterpå gjorde jeg to episoder på serien Falling Water.

Så stod spillefilmen Sunny på trappene, med Sharon Stone om bord for hovedrollen. Da den likevel ikke gikk i produksjon, hadde Sørhaug vært ute av det amerikanske tv-markedet i noen måneder, og takket ja til å regissere episoder av Heksejakt i Norge.

– Heksejakt var en helt herlig produksjon, jeg elsket det. Etter det fikk jeg tilbud om å regissere to episoder av Reprisal i North Carolina, som var kjempegøy. Da var det Tony Tost som hadde vært «singing my praises», som de sier.

Etter action-/thrillerserien Reprisal har hun regissert episoden The Unseen av den ferske tredjesesongen av American Gods, som er basert på en roman av Neil Gaiman.

Og så har hun hatt regi på episode syv, åtte og ni av den totalt ti episoder lange avsluttede serien Your Honor, spilt inn i New Orleans.

Å ta over stafettpinnen

Du tar jo over en stafettpinne, hvor universet og det stilistiske allerede er etablert. Hvordan samarbeider du med de andre aktørene på serien, og hvor mye frihet får du?

– På Your Honor sa de i grunn også bare at jeg skulle komme inn og gjøre greia mi. Men jeg ville for eksempel ikke ha filmet alt med håndholdt kamera. Du bruker det som føles sant i forhold til scenen og karakteren – og ut fra det velger du Steadicam, håndholdt, kran, store eller nære bilder og så videre. Gradingen spiller nok også en viktig rolle for at det får en lik look, selv om scenene stilistisk sett kan være litt forskjellige. Jeg har i hvert fall ikke opplevd at det jeg har gjort har vært feil, forteller hun.

– Jeg stoler på at fotografen har snakket med de andre fotografene, og snakker ikke selv med de andre episoderegissørene. Det er også mange produsenter tilstede under innspillingen som skal være til hjelp om du trenger det, og som har et blikk over skulderen din. Men de forsvinner etter hvert som du får mer tillit, noe som var deilig på Your Honor. Jeg har tillit til at fotografen passer på at stilen ikke avviker for mye. Dessuten har man en producer-director som også skal overse dette, og som er innom og sjekker. Og så har man hele tiden tilgang til dailies, slik at man kan se hvordan de andre episodene er filmet.

På Your Honor fikk hun i tillegg se en episode eller to som var klippet før hun selv inntok registolen.

– Så ble det en stopp i produksjonen på en del måneder, på grunn av koronapandemien. Da jeg skulle gjenoppta innspillingen fikk jeg se alt som var laget opp til det punktet. Det var kjempenyttig for å kunne plukke opp igjen og filme resten, sier hun.

Om å presse rammene

Snarere enn å legge fram en helhetlig visuell tilnærming, framhever Sørhaug viktigheten av at hennes oppfatning av prosjektet under de innledende møtene sammenfaller med hvordan serieskaperne og produsentene har tenkt og snakket om det.

I det konkrete regiarbeidet tar hun som regel utgangspunkt i hvordan en scene føles for karakteren.

– Da jeg skulle filme den scenen med Bryan Cranston på båten i Your Honor, og ønsket å komme nærmere og nærmere karakteren, ga det seg litt selv å bruke noen ekstreme close-ups. Det hadde man så langt ikke brukt i serien, men jeg tror de fikk flere nærbilder da de senere gjorde noen reshoots til andre episoder. Og de kunne jo uansett velge å ikke bruke de næreste bildene vi tok, for vi har vanlig dekning av scenen i tillegg, sier hun.

– Jeg liker også godt å skyte i 48 frames, slik at du får litt slow motion. Det skaper litt ekstra jobb i etterarbeid, fordi du eventuelt må ta ut 24 frames for å få vanlig hastighet. Men da har du muligheten til å senke hastigheten om du vil framheve et øyeblikk eller for eksempel et blikk hos skuespilleren, før du går tilbake til normal hastighet med 24 bilder i samme tagning. Jeg bruker ofte slike teknikker, fordi jeg er opptatt av å lage spennende bilder. En del av tv-fotografene havner fort i et standardformat med etableringsbilder, skudd og motskudd, og kan frike litt ut om de ikke får mastertagningen sin. Jeg synes det har en tendens til å bli litt kjedelig. Men istedenfor å ta den diskusjonen hver gang, lar jeg dem gjerne gjøre de konvensjonelle tagningene først, for deretter å prøve å presse rammene litt. Det er jo min jobb å sørge for at det ikke blir kjedelig, men samtidig kan det jo hende at produsentene og showrunnerne vil like bilder som jeg ikke syntes var noe spennende.

Bestemmer du mye over hva som blir brukt i klippen?

– Jeg har min klipp først, hvor ingen blander seg og jeg bestemmer hundre prosent. Så leverer jeg episoden til showrunneren, som klipper sin versjon, og så går den videre igjen. Det står veldig spesifikt i kontraktene hvem som har lov til å si hva på hvilke tidspunkt. Når jeg har gitt det fra meg, har jeg ikke noe mer jeg skulle ha sagt – da kan de klippe den helt om, hvis de ønsker det.

Samarbeidet med Cranston

Hvordan var det å jobbe med Bryan Cranston? Han er jo også executive producer på Your Honor, og har regi på den siste episoden som følger etter dine. Når man kommer inn som episoderegissør såpass langt ut i en serie som du gjorde her, har man vel også skuespillere som kjenner karakterene bedre enn man gjør selv?

– De kjenner karakterene mye bedre enn meg, og da er det jeg som må spørre dem. Med mindre jeg hadde satt serien, kan jeg ikke fortelle dem noe nytt om karakterene deres. Det er for så vidt greit nok, det blir mindre jobb for meg, sier hun spøkefullt.

– Bryan Cranston er jo en stjerne, men en veldig morsom og sjenerøs skuespiller å jobbe med. Noen skuespillere kan bli litt proteksjonistiske overfor nye regissører som kommer på en serie. De vil ikke vil være i dialog, bare gjøre greia si, mens min jobb kun blir å finne de kuleste bildene som sier noe om hvordan karakterene har det. Cranston var på sin side executive producer, så om de andre produsentene ikke var der, kunne jeg spørre ham om jeg lurte på noe. Det var veldig kreativt å jobbe med ham, han likte mange av ideene mine og at jeg gjorde ting litt annerledes. Han hadde ingen primadonnanykker, og var veldig vennlig – også mot de tre sønnene mine, som er ungdommer mellom 13 og 17, da de besøkte settet. Cranston har jo også regierfaring fra Breaking Bad, så han kunne dessuten sjekke om jeg hadde husket å ta det eller det bildet, som i grunn bare er deilig. Så det var kjempegøy å jobbe med ham.

Om spille «gud» på «American Gods»

Fortell litt om å jobbe med American Gods, som åpenbart er en veldig stor produksjon med mye spesialeffekter?

– Det var kjempemorsomt, man lærer noe hele tiden. Når det gjelder effektene, så fokuserer jeg på hvordan jeg vil at det skal se ut, og spør hva man må ta hensyn til – hvordan det for eksempel er å legge på mer flammer. Du har jo effektkoordinatorer som virkelig kan dette, hvordan det gjennomføres er ikke egentlig opp til meg. Og det som er deilig med så store produksjoner er at om det går til helvete, så kan man alltids filme det på nytt, om man ikke kan fikse det i postproduksjon. Det vil bare bli dyrt. Selv om man selvfølgelig vil unngå det, så letter det noe av presset.

– Vi hadde for eksempel noen kameraer med 600 frames i sekundet, slik at du filmer supersakte. Det morsomste med American Gods, og for så vidt også Repriser, er at du får testet ut alle mulige tekniske leketøy. Du ser hva som er mulig å få til, fortsetter hun.

– Ja, det er vel litt som å regissere en halv Marvel-film?

– Jeg var inne og pitchet som regissør for Black Widow, og var en av de siste i oppløpet der. Da ble jeg fortalt at jeg ikke måtte føle meg intimidert av budsjettet eller actionsekvensene, for de har folk som tar seg av det. De er ute etter hva jeg ser i prosjektet. Det var noe jeg kunne ta med meg videre, slik at jeg ikke er flau for å si at jeg ikke vet hvordan jeg skal løse noe teknisk, men at jeg regner med at vi vil få det til sammen. Og at det kan godt være at andre har bedre ideer enn meg, noe som gjør alle litt mindre stressa.

Nærheten til seriemiljøet

Sørhaug forteller at hun er i samtale om et nytt regioppdrag, denne gang for Amazon.

– Jeg prøver egentlig å komme meg ut av å være episoderegissør, men dette virker kjempegøy. Vi har satt opp noen kriterier for å fortsatt skulle gjøre episoder: Det må være på samme budsjettnivåer som det jeg gjorde sist, gjerne noe litt annerledes enn det jeg har gjort tidligere og med et studio jeg ikke har en relasjon til. Dette prosjektet fyller kriteriene, sier hun.

– Helst vil jeg gjøre piloter, slik at jeg kan sette seriene selv, eller spillefilmer. Det vil være viktig for meg om jeg kan få en såkalt «feature out»-avtalte, som innebærer at jeg kan trekke meg fra serien om en spillefilm kommer opp. Jeg har jo spillefilmene Sunny og The Edge of Normal, som jeg vil si at begge er nære ved å bli realisert, sier Sørhaug.

– Det er deilig å være på et sted hvor man kan si nei om det ikke er karrierefremmende eller virker veldig spennende – eller betaler avsindig mye penger, selv om mannen min og jeg har bestemt oss for at pengene ikke skal være avgjørende. Samtidig må man passe på å ikke være borte av markedet for lenge, slik jeg opplevde da jeg satt klar i et halvt år for å spille inn Sunny, og måtte inn igjen og gjøre nye presentasjonsmøter, sier hun.

 Sørhaug ser heller ikke bort fra å jobbe mer i Norge, men regner det ikke som veldig sannsynlig med det helt første.

– Jeg har blitt kontaktet om flere spennende norske prosjekter. Men nå som jeg endelig har etablert meg godt i USA, tenker jeg at det er veldig dumt å bli borte. Når det er sagt, har jeg jo fortsatt barn her hjemme, så det kan være at jeg vil jobbe i Norge. Men det er også mye dårligere betalt i forhold til arbeidsmengden, særlig opp mot episoderegi på amerikanske serier. De neste par årene ønsker jeg å fokusere på prosjektene jeg har lyst til å få laget, og så får vi se etter det.