– Den nordiske filmen har fått sterkere relevans

– Den nordiske filmen har fått sterkere relevans

Flere kvinnelige filmskapere har gitt den nordiske filmen enda sterkere relevans, mener Jonas Holmberg, kunstnerisk leder ved Gøteborg Internasjonale filmfestival. Men det er skjær i sjøen.

Foto: Den nordiske filmen er utsatt, men fortsatt livskraftig og relevant, her eksemplifisert gjennom festivalens stunt The Isolated Cinema, der én utvalgt person får se festivalens filmer helt alene på øya Pater Noster.

Gøteborg internasjonale filmfestival (GIFF) pågår digitalt i disse dager. Alle som oppholder seg i Sverige kan delta med sitt 11-dagers digitale festivalpass og se 70 filmer fra hele verden, inkludert intervjuer, og høre på podkaster, fram til 8. februar. De nordiske konkurranse-programmene innen fiksjon og dokumentar har lenge vært den fremste arenaen i Norden for et stort publikum å kunne se det ypperste innen ny nordisk film. I år deltar Itonje Søimer Guttormsen og Firouzeh Khosrovani i hver sin kategori med de norske filmene GRITT og Radiograph of a Family. Konkurransen innen fiksjon kan dessuten skilte med en av verdens mest lukrative filmpriser, Dragon Awards, der det følger med en prissum på nær en million kroner (i form av produksjonstjenester).

Da Rushprint sist gang intervjuet festivalens kunstneriske leder, Jonas Holmberg, fremhevet han Norge som det filmlandet som hadde utviklet seg mest de seneste årene (dette var i 2015). Da hadde norske filmer vunnet Dragon Awards de foregående tre årene, henholdsvis Kompani Orheim (2012), Brev til kongen (2013) og Før snøen faller (2014).

Siden har tendensene og kvaliteten i de nordiske filmlandene naturlig nok vekslet. Men i år har Holmberg fått nye forventninger til norsk film med nevnte GRITT og Radiograph of a Family. Og skal vi tro både Jon Inge Faldalen og Gunnar Iversen kan vi stå overfor det beste norske filmåret på svært, svært lenge (les om det her og her). Holmberg ser på sin side noen fellestrekk mellom de norske og øvrige nordiske filmene fra de siste årene.

– Hvis du ser på den nordiske samtidsfilmen fra et veldig generelt perspektiv, tror jeg at du kan se at den i ganske lang tid har vært preget av interesse for psykologi og hvordan enkeltpersoner forholder seg til sosiale strukturer. Også er den veldig estetisk – vi har mange dyktige filmfotografer! Dokumentaren viser mange internasjonale historier som gjenspeiler hvordan Norden er en del av en globalisert verden. Den norsk-iranske filmen Radiograph of a Family, som konkurrerer i festivalens dokumentarkonkurranse, er et eksempel på dette.

Jonas Holmberg

Arthousefilmens tilbakeslag og framganger

Holmberg forteller at nordisk film de siste ti årene har endret seg på to måter.

– For det første beveger kunstnerne seg mellom forskjellige formater – spillefilm, tv-serier, dokumentarer og web-serier – i både film- og tv-industrien. Også ser vi en eksplosjon av kvinnelige filmskapere. Det har gitt filmen en sterkere relevans. I årets festivalprogram er det interessant å merke seg at flere filmer handler om kunstnere og skuespillere i det som vanligvis blir beskrevet som de kreative næringene, inkludert Itonje Søimer Guttormsens fantastiske GRITT, som konkurrerer under nordisk filmkonkurranse.

Han mener at alle de nordiske landene har filmproduksjoner av stor internasjonal kvalitet, og synes det er fantastisk at det kommer så mange bra filmer fra lille Island, eksempelvis A White, White Day, Woman at War, The County og And Breathe Normally.

Har spillefilmen tapt terreng, både som følge av strømmetjenestenes framgang og pandemien, eller kommer den sterkt tilbake?

– Jeg tror at spillefilmen har en framtid, både på kino og på strømmetjenestene. Under pandemien har vi sett en sterkt voksende interesse for å se på kvalitetsfilm på festivalens egen strømmetjeneste Draken Film, som er åpen året rundt. Jeg tror det er et viktig filmpolitisk spørsmål framover å sikre at den nordiske arthouse-filmen virkelig får plass og når fram til publikum i et digitalt landskap. Hvis makten over kunstneriske- og økonomiske beslutninger ikke eksisterer i Norden, er det en risiko for at filmpolitikkens rolle svekkes, og at nordiske regissører og produsenter må håndtere interesser som ikke prioriterer den nordiske arthouse-filmen.

GRITT deltar i konkurranseprogrammet for fiksjon.

Den isolerte kinoen

Årets filmer blir introdusert av filmskaperne fra hjemmene eller kontorene deres. Noen filmskapere deltar også i filmede samtaler, som årets Hedersprisvinner Ruben Östlund. Hver dag deltar også filmskapere fra hele verden i festivalens egen podkast, der de blant annet snakker om festivalopplevelsen.

Hvordan skal festivalene fortsatt være sentrale innfallsporter til verdensfilmen?

 Festivaler er utrolig viktige for å introdusere ny film for publikum. I en tid der det er et enormt utvalg av bevegelige bilder, blir kuratorrollen stadig mer sentral. Der spiller festivalene en avgjørende rolle. Det blir også stadig viktigere å skape begivenheter der det blir mulig å både feire og diskutere filmkunst.

Årets utgave av Gøteborg filmfestival står i en særstilling med alle de korona-relaterte utfordringene og begrensningene. Holmberg forteller at de har forsøkt å skape noe kunstnerisk interessant ut av begrensningene gjennom sin koronavennlige kinoThe Isolated Cinema.

 I november 2020 bestemte vi oss for å gjennomføre festivalen digitalt. Det har vært fullt av utfordringer, men også interessant og spennende. Og interessen har vært veldig stor. Siden vi har drevet strømmetjenesten Draken Film i mange år, har vi vært bedre rustet enn mange andre festivaler. Men det var viktig for oss å gi festivalen en fysisk komponent for å styrke festivalfølelsen. Vi har premiere på alle filmer på gallakinoen Draken med én person i publikum og 707 tomme kinoseter. Vi lodder ut billettene på Draken til de som har forhåndsregistrert seg.

30.januar dro akuttsykepleieren som har stått i frontlinjen i kampen mot Covid-19, Lisa Enroth, ut på den lille øya Pater Noster for å oppleve hele festivalen i total sosial isolasjon uten telefon, familie og venner. Hun ble den heldige utvalgte av over 12 000 søkere fra mer enn 45 land. The Isolated Cinema ble en internasjonal mediebegivenhet, med oppslag i blant annet New York Times og CNN.

Vi ønsket å gå i dybden av hvordan det påvirker folk å se film isolert, som veldig mange har gjort i løpet av det siste året, ved å ta det til det ytterste. Man kan følge opplevelsen til Lisa på nettsiden vår gjennom hennes daglige videodagbøker. De isolerte visningene har allerede skapt en interessant diskusjon om kinoens kulturelle rolle og viktigheten av den delte opplevelsen. De besøkende som allerede har sett film i ensomhet snakker om tristhet, men også om eksklusivitet.

Radiograph of a Family som deltar i dokumentarkonkurransen.

– Den nordiske filmen har fått sterkere relevans

– Den nordiske filmen har fått sterkere relevans

Flere kvinnelige filmskapere har gitt den nordiske filmen enda sterkere relevans, mener Jonas Holmberg, kunstnerisk leder ved Gøteborg Internasjonale filmfestival. Men det er skjær i sjøen.

Foto: Den nordiske filmen er utsatt, men fortsatt livskraftig og relevant, her eksemplifisert gjennom festivalens stunt The Isolated Cinema, der én utvalgt person får se festivalens filmer helt alene på øya Pater Noster.

Gøteborg internasjonale filmfestival (GIFF) pågår digitalt i disse dager. Alle som oppholder seg i Sverige kan delta med sitt 11-dagers digitale festivalpass og se 70 filmer fra hele verden, inkludert intervjuer, og høre på podkaster, fram til 8. februar. De nordiske konkurranse-programmene innen fiksjon og dokumentar har lenge vært den fremste arenaen i Norden for et stort publikum å kunne se det ypperste innen ny nordisk film. I år deltar Itonje Søimer Guttormsen og Firouzeh Khosrovani i hver sin kategori med de norske filmene GRITT og Radiograph of a Family. Konkurransen innen fiksjon kan dessuten skilte med en av verdens mest lukrative filmpriser, Dragon Awards, der det følger med en prissum på nær en million kroner (i form av produksjonstjenester).

Da Rushprint sist gang intervjuet festivalens kunstneriske leder, Jonas Holmberg, fremhevet han Norge som det filmlandet som hadde utviklet seg mest de seneste årene (dette var i 2015). Da hadde norske filmer vunnet Dragon Awards de foregående tre årene, henholdsvis Kompani Orheim (2012), Brev til kongen (2013) og Før snøen faller (2014).

Siden har tendensene og kvaliteten i de nordiske filmlandene naturlig nok vekslet. Men i år har Holmberg fått nye forventninger til norsk film med nevnte GRITT og Radiograph of a Family. Og skal vi tro både Jon Inge Faldalen og Gunnar Iversen kan vi stå overfor det beste norske filmåret på svært, svært lenge (les om det her og her). Holmberg ser på sin side noen fellestrekk mellom de norske og øvrige nordiske filmene fra de siste årene.

– Hvis du ser på den nordiske samtidsfilmen fra et veldig generelt perspektiv, tror jeg at du kan se at den i ganske lang tid har vært preget av interesse for psykologi og hvordan enkeltpersoner forholder seg til sosiale strukturer. Også er den veldig estetisk – vi har mange dyktige filmfotografer! Dokumentaren viser mange internasjonale historier som gjenspeiler hvordan Norden er en del av en globalisert verden. Den norsk-iranske filmen Radiograph of a Family, som konkurrerer i festivalens dokumentarkonkurranse, er et eksempel på dette.

Jonas Holmberg

Arthousefilmens tilbakeslag og framganger

Holmberg forteller at nordisk film de siste ti årene har endret seg på to måter.

– For det første beveger kunstnerne seg mellom forskjellige formater – spillefilm, tv-serier, dokumentarer og web-serier – i både film- og tv-industrien. Også ser vi en eksplosjon av kvinnelige filmskapere. Det har gitt filmen en sterkere relevans. I årets festivalprogram er det interessant å merke seg at flere filmer handler om kunstnere og skuespillere i det som vanligvis blir beskrevet som de kreative næringene, inkludert Itonje Søimer Guttormsens fantastiske GRITT, som konkurrerer under nordisk filmkonkurranse.

Han mener at alle de nordiske landene har filmproduksjoner av stor internasjonal kvalitet, og synes det er fantastisk at det kommer så mange bra filmer fra lille Island, eksempelvis A White, White Day, Woman at War, The County og And Breathe Normally.

Har spillefilmen tapt terreng, både som følge av strømmetjenestenes framgang og pandemien, eller kommer den sterkt tilbake?

– Jeg tror at spillefilmen har en framtid, både på kino og på strømmetjenestene. Under pandemien har vi sett en sterkt voksende interesse for å se på kvalitetsfilm på festivalens egen strømmetjeneste Draken Film, som er åpen året rundt. Jeg tror det er et viktig filmpolitisk spørsmål framover å sikre at den nordiske arthouse-filmen virkelig får plass og når fram til publikum i et digitalt landskap. Hvis makten over kunstneriske- og økonomiske beslutninger ikke eksisterer i Norden, er det en risiko for at filmpolitikkens rolle svekkes, og at nordiske regissører og produsenter må håndtere interesser som ikke prioriterer den nordiske arthouse-filmen.

GRITT deltar i konkurranseprogrammet for fiksjon.

Den isolerte kinoen

Årets filmer blir introdusert av filmskaperne fra hjemmene eller kontorene deres. Noen filmskapere deltar også i filmede samtaler, som årets Hedersprisvinner Ruben Östlund. Hver dag deltar også filmskapere fra hele verden i festivalens egen podkast, der de blant annet snakker om festivalopplevelsen.

Hvordan skal festivalene fortsatt være sentrale innfallsporter til verdensfilmen?

 Festivaler er utrolig viktige for å introdusere ny film for publikum. I en tid der det er et enormt utvalg av bevegelige bilder, blir kuratorrollen stadig mer sentral. Der spiller festivalene en avgjørende rolle. Det blir også stadig viktigere å skape begivenheter der det blir mulig å både feire og diskutere filmkunst.

Årets utgave av Gøteborg filmfestival står i en særstilling med alle de korona-relaterte utfordringene og begrensningene. Holmberg forteller at de har forsøkt å skape noe kunstnerisk interessant ut av begrensningene gjennom sin koronavennlige kinoThe Isolated Cinema.

 I november 2020 bestemte vi oss for å gjennomføre festivalen digitalt. Det har vært fullt av utfordringer, men også interessant og spennende. Og interessen har vært veldig stor. Siden vi har drevet strømmetjenesten Draken Film i mange år, har vi vært bedre rustet enn mange andre festivaler. Men det var viktig for oss å gi festivalen en fysisk komponent for å styrke festivalfølelsen. Vi har premiere på alle filmer på gallakinoen Draken med én person i publikum og 707 tomme kinoseter. Vi lodder ut billettene på Draken til de som har forhåndsregistrert seg.

30.januar dro akuttsykepleieren som har stått i frontlinjen i kampen mot Covid-19, Lisa Enroth, ut på den lille øya Pater Noster for å oppleve hele festivalen i total sosial isolasjon uten telefon, familie og venner. Hun ble den heldige utvalgte av over 12 000 søkere fra mer enn 45 land. The Isolated Cinema ble en internasjonal mediebegivenhet, med oppslag i blant annet New York Times og CNN.

Vi ønsket å gå i dybden av hvordan det påvirker folk å se film isolert, som veldig mange har gjort i løpet av det siste året, ved å ta det til det ytterste. Man kan følge opplevelsen til Lisa på nettsiden vår gjennom hennes daglige videodagbøker. De isolerte visningene har allerede skapt en interessant diskusjon om kinoens kulturelle rolle og viktigheten av den delte opplevelsen. De besøkende som allerede har sett film i ensomhet snakker om tristhet, men også om eksklusivitet.

Radiograph of a Family som deltar i dokumentarkonkurransen.

MENY