De viktigste grepene NFI og KUD kan ta nå

De viktigste grepene NFI og KUD kan ta nå

De lukkede og derfor uoversiktlige prosessene hos NFI, svekker tilliten mellom den produserende bransjen og byråkratiet, mener Frederick Howard. «NFI må samle en «task force» med lyse hoder fra både byråkrati og bransje for bedre å kunne koordinere innsatsen som skal til for å redde norsk filmbransje gjennom pandemien.»

Foto: «Kampen om Narvik» – en av storsatsingene som ble rammet av pandemien

Epidemien rir oss. Behovet for en ordning som kompenserer bortfall av internasjonal finansiering og sikrer inntekter fra stengte eller reduserte kinosaler, er prekært for at ikke norske kulturarbeidsplasser skal gå tapt. Bransjens avhengighet av internasjonale samarbeid under pandemien gjør at planlagte storfilmer kan velte. Da ramler fort produksjonsselskapene etter. Skal våre kreative fagmiljøer overleve kreves det raske og presise grep fra Kulturdepartementet (KUD) og Norsk filminstitutt (NFI). Vi må stimulere til aktivitet i Norge gjennom vinteren og vi må redde filmene som skal eller skulle vært på kino. Som landets første og eneste doktorgradsstipendiat innen filmproduksjon og leder i et større produksjonsmiljø, er mine analyser tydelige. Det er særlig tre grep som må tas for å sikre norsk film- og tv-produksjon gjennom pandemien:

  1. Opprett et midlertidig incentiv for å flagge produksjonene våre hjem
  2. Kompenser hele næringskjeden i distributørstøtten gjennom simulerte billettinntekter
  3. Fjerne gulvet for etterhåndsstøtten midlertidig for filmer som har estimater over 35 000

Et incentiv til å flagge arbeid hjem vil holde den norske bransjen i arbeid 

NFI må tilføres midler til å kompensere for bortfallet av internasjonal finansiering for de filmene som flagger aktivitet og arbeidsplasser hjem. Det mest effektive vil trolig være for NFI å bruke de 55 millionene tildelt høsten 2020 til å redde eksisterende prosjekter, allerede støttet av NFI for opptak i Q1 og Q2 2021.

De siste 20 årene har NFI belønnet produsenter som greier å redusere den norske offentlige andelen av produksjonsbudsjettene. Det har vært en filmpolitisk målsetting å bli flinkere til å skaffe privat og internasjonal finansiering. Norske filmskapere har blitt europamestere på å hente inn store summer fra andre lands kultur- og næringsstøtteordninger for å lage norsk film. Det gjøres gjennom å “flagge ut” hele eller deler av produksjonene våre. Denne strukturen har vært en nøkkel i profesjonaliseringen av norsk film, publikumsveksten på kino og ikke minst kvaliteten og eksporten av filmene våre.

Men COVID-krisen har også vist oss hvor sårbar denne modellen er. Med et stengt Europa må norske produksjoner nå flagge hjem. Følgen er at mange norske produksjoner sitter igjen med en underfinansiering på mellom 20% og 40%. De går glipp av internasjonale støtteordninger fordi støtten krever at filmene lages i andre land. Om ikke dette bortfallet i finansiering kompenseres, vil allerede støttede prosjekter med store investeringer både fra det private og det offentlige måtte legges ned. Konsekvensene kan bli enorme for de enkelte prosjekter og selskapene som er involvert i dem. Samtidig er inntektene til leverandørnæringen svekket fordi importen av produksjoner har stopper opp. Dette rammer de mest kompetente og internasjonaliserte miljøene hardest, da det er de selskapene som normalt leverer til det som i dag er et stengt Hollywood som ser de største tapene.

Produksjon 2-ordningen som ble utlyst av NFI i juni var bare delvis presis. Den var ikke myntet på å redde norske arbeidsplasser og ble tildelt prosjekter som allerede hadde fått NFI-tilskudd og ifølge eldre planer skulle igangsettes innen 31.12.20.

Det ble ikke lagt opp til mer finansiering til prosjekter som skal i gang med innspilling primo 2021, i påvente av friske midler. Dette er ikke på plass enda, til tross for at koronasituasjonen ikke er bedret siden våren 2020, men tvert imot ser ut til å bli forverret med tanke på stenging av grenser osv.

Det er bebudet en ny stimuleringsordning for første halvår 2021, men denne er ennå ikke vedtatt i Stortinget, og vi kjenner ikke hvordan den vil bli innrettet. Å ikke få vite om det kommer ytterligere hjelp fra norske myndigheter før en gang på nyåret er dramatisk sent for prosjektene som er i forarbeid og planlegger produksjon i vinter. Dette gjør at flere aktører frykter konkurs og kompetanseflukt av ansatte i retning av tryggere og bedre betalte bransjer.

Det må opprettes en treffsikker ordning som sørger for at de prosjektene som allerede er klare til produksjon første halvår kan sette i gang. Gjennom f.eks å opprette en midlertidig incentivordning for de som flagger prosjektene sine hjem vil KUD og NFI kunne redde norske arbeidsplasser og holde hjulene i gang i den norske film- og TV-bransjen. Å basere nødhjelpen på den eksisterende incentivmodellen vil være et effektivt og enkelt målbart tiltak der man allerede har gode ordninger på plass i byråkratiet. Men det kan virke som NFI anser de 55 millionene de nylig mottok som øremerket og låst til nye prosjekter i eksisterende ordninger. Å sette i gang helt nye prosjekter som kanskje ikke er klare for opptak før i 2022 eller 2023 virker å være en svært dårlig strategi. Vi må nå rette alt fokus til å redde sterke prosjekter som allerede er støttet av de ordinære ordningene, som er klare til å gå i opptak og som vil opprettholde aktivitet i Norge de neste 6-12 månedene.

En kompensasjon som tilgodeser hele næringskjeden sikrer norske arbeidsplasser

Det må sikres kompensasjon til de filmene som skulle ha vært på kino, men som rammes av nedstengingen. Det er essensielt at alle filmens investorer kompenseres, ikke bare distributøren. En enkel modell vil være å gi støtte basert på estimater i et normalt fungerende marked, godkjent av NFI, så dette kan fordeles mellom filmens interessenter i følge de mange inngåtte avtaler som regulerer tilbakebetaling.  

Et filmprosjekt eies og styres av filmprodusenter, ikke distributører. Det er produsenten som over flere år investerer og skaper filmene, og det er disse som bærer den største økonomiske risikoen både med gjennomføring og et salg. Det er også disse som er den direkte kapitaldistributøren til alle bidragsytere og som kjenner innholdet i samtlige avtaler. En ordning som kun kompenserer distributøren for tapte salgsinntekter i ett ledd, uten å ta hensyn til hovedinvestor og eier av prosjektet, vil kunne få fatale konsekvenser for resten av næringskjeden.

Å forutsette normale salgstall i den suksessbaserte ordningen svekker tilliten mellom bransje og byråkrati

NFI bør instrueres til å midlertidig oppheve kravet om minimum 35 000 solgte billetter på kino for å motta den såkalte etterhåndsstøtten. Uten dette kan en fortsatt nedstengning få dramatiske og helt utilsiktede konsekvenser. Vi kan ikke på den ene siden få kinoene stengt ned av staten, mens statens forvaltningsorgan fortsatt krever salg som i et ordinært marked for å kvalifisere til den rettighetsbaserte støtten. 

Etterhåndsstøtten har i en årrekke dannet basis for måten filmer finansieres i Norge. Støtten lånefinansieres av produsent og går med til å betale for filmens direkte kostnader. Det er altså basisfinansiering av norsk film, ikke en inntekt vi lever av. For omlag 10 år siden var det en del amatører og lykkejegere som satset gård og grunn på at de gjennom denne støtten skulle kunne leve av å lage film uten forhåndsgodkjenning. For å sikre at denne støtten gikk til den profesjonelle delen av bransjen ble Produsentforeningen ( idag: Virke Produsentforeningen), som jeg da satt i ledelsen av, og NFI enige om at man kunne øke terskelen til 35 000 solgte billetter i ordinær kinodistribusjon. Målet var ikke å overføre mer risiko til produsent, men å sikre at støtten ble forbeholdt de filmene det norske folk faktisk så på kino.

Dessverre er argumentet for terskelen glemt. Produsentene står i dag tilbake, vel vitende om at de selv var med å knyte opp repet de risikerer å henges i. For filmer som er planlagt distribuert fra nå og frem mot jul er det for sent å snu. Store markedskampanjer har i månedsvis posisjonert filmene på kino. Men NFI er ikke villig til å anerkjenne at det skaper en urimelig risiko for produsent å lansere filmene uten et tydelig og tidsbegrenset unntak fra dette kravet.

De mange, lukkede og derfor uoversiktlige prosessene hos NFI svekker i dag tilliten mellom den produserende bransjen og byråkratiet. Jeg inviterer derfor NFI til å samle en «task force» med lyse hoder fra både byråkrati og bransje for bedre å kunne koordinere innsatsen som skal til for å redde norsk filmbransje.


Frederick P. N. Howard er doktorgradsstipendiat ved Den Norske Filmskolen, produsent av bl.a. Kaptein Sabeltann, Julekongen og kinoaktuelle Dragevokterens jul.


 

De viktigste grepene NFI og KUD kan ta nå

De viktigste grepene NFI og KUD kan ta nå

De lukkede og derfor uoversiktlige prosessene hos NFI, svekker tilliten mellom den produserende bransjen og byråkratiet, mener Frederick Howard. «NFI må samle en «task force» med lyse hoder fra både byråkrati og bransje for bedre å kunne koordinere innsatsen som skal til for å redde norsk filmbransje gjennom pandemien.»

Foto: «Kampen om Narvik» – en av storsatsingene som ble rammet av pandemien

Epidemien rir oss. Behovet for en ordning som kompenserer bortfall av internasjonal finansiering og sikrer inntekter fra stengte eller reduserte kinosaler, er prekært for at ikke norske kulturarbeidsplasser skal gå tapt. Bransjens avhengighet av internasjonale samarbeid under pandemien gjør at planlagte storfilmer kan velte. Da ramler fort produksjonsselskapene etter. Skal våre kreative fagmiljøer overleve kreves det raske og presise grep fra Kulturdepartementet (KUD) og Norsk filminstitutt (NFI). Vi må stimulere til aktivitet i Norge gjennom vinteren og vi må redde filmene som skal eller skulle vært på kino. Som landets første og eneste doktorgradsstipendiat innen filmproduksjon og leder i et større produksjonsmiljø, er mine analyser tydelige. Det er særlig tre grep som må tas for å sikre norsk film- og tv-produksjon gjennom pandemien:

  1. Opprett et midlertidig incentiv for å flagge produksjonene våre hjem
  2. Kompenser hele næringskjeden i distributørstøtten gjennom simulerte billettinntekter
  3. Fjerne gulvet for etterhåndsstøtten midlertidig for filmer som har estimater over 35 000

Et incentiv til å flagge arbeid hjem vil holde den norske bransjen i arbeid 

NFI må tilføres midler til å kompensere for bortfallet av internasjonal finansiering for de filmene som flagger aktivitet og arbeidsplasser hjem. Det mest effektive vil trolig være for NFI å bruke de 55 millionene tildelt høsten 2020 til å redde eksisterende prosjekter, allerede støttet av NFI for opptak i Q1 og Q2 2021.

De siste 20 årene har NFI belønnet produsenter som greier å redusere den norske offentlige andelen av produksjonsbudsjettene. Det har vært en filmpolitisk målsetting å bli flinkere til å skaffe privat og internasjonal finansiering. Norske filmskapere har blitt europamestere på å hente inn store summer fra andre lands kultur- og næringsstøtteordninger for å lage norsk film. Det gjøres gjennom å “flagge ut” hele eller deler av produksjonene våre. Denne strukturen har vært en nøkkel i profesjonaliseringen av norsk film, publikumsveksten på kino og ikke minst kvaliteten og eksporten av filmene våre.

Men COVID-krisen har også vist oss hvor sårbar denne modellen er. Med et stengt Europa må norske produksjoner nå flagge hjem. Følgen er at mange norske produksjoner sitter igjen med en underfinansiering på mellom 20% og 40%. De går glipp av internasjonale støtteordninger fordi støtten krever at filmene lages i andre land. Om ikke dette bortfallet i finansiering kompenseres, vil allerede støttede prosjekter med store investeringer både fra det private og det offentlige måtte legges ned. Konsekvensene kan bli enorme for de enkelte prosjekter og selskapene som er involvert i dem. Samtidig er inntektene til leverandørnæringen svekket fordi importen av produksjoner har stopper opp. Dette rammer de mest kompetente og internasjonaliserte miljøene hardest, da det er de selskapene som normalt leverer til det som i dag er et stengt Hollywood som ser de største tapene.

Produksjon 2-ordningen som ble utlyst av NFI i juni var bare delvis presis. Den var ikke myntet på å redde norske arbeidsplasser og ble tildelt prosjekter som allerede hadde fått NFI-tilskudd og ifølge eldre planer skulle igangsettes innen 31.12.20.

Det ble ikke lagt opp til mer finansiering til prosjekter som skal i gang med innspilling primo 2021, i påvente av friske midler. Dette er ikke på plass enda, til tross for at koronasituasjonen ikke er bedret siden våren 2020, men tvert imot ser ut til å bli forverret med tanke på stenging av grenser osv.

Det er bebudet en ny stimuleringsordning for første halvår 2021, men denne er ennå ikke vedtatt i Stortinget, og vi kjenner ikke hvordan den vil bli innrettet. Å ikke få vite om det kommer ytterligere hjelp fra norske myndigheter før en gang på nyåret er dramatisk sent for prosjektene som er i forarbeid og planlegger produksjon i vinter. Dette gjør at flere aktører frykter konkurs og kompetanseflukt av ansatte i retning av tryggere og bedre betalte bransjer.

Det må opprettes en treffsikker ordning som sørger for at de prosjektene som allerede er klare til produksjon første halvår kan sette i gang. Gjennom f.eks å opprette en midlertidig incentivordning for de som flagger prosjektene sine hjem vil KUD og NFI kunne redde norske arbeidsplasser og holde hjulene i gang i den norske film- og TV-bransjen. Å basere nødhjelpen på den eksisterende incentivmodellen vil være et effektivt og enkelt målbart tiltak der man allerede har gode ordninger på plass i byråkratiet. Men det kan virke som NFI anser de 55 millionene de nylig mottok som øremerket og låst til nye prosjekter i eksisterende ordninger. Å sette i gang helt nye prosjekter som kanskje ikke er klare for opptak før i 2022 eller 2023 virker å være en svært dårlig strategi. Vi må nå rette alt fokus til å redde sterke prosjekter som allerede er støttet av de ordinære ordningene, som er klare til å gå i opptak og som vil opprettholde aktivitet i Norge de neste 6-12 månedene.

En kompensasjon som tilgodeser hele næringskjeden sikrer norske arbeidsplasser

Det må sikres kompensasjon til de filmene som skulle ha vært på kino, men som rammes av nedstengingen. Det er essensielt at alle filmens investorer kompenseres, ikke bare distributøren. En enkel modell vil være å gi støtte basert på estimater i et normalt fungerende marked, godkjent av NFI, så dette kan fordeles mellom filmens interessenter i følge de mange inngåtte avtaler som regulerer tilbakebetaling.  

Et filmprosjekt eies og styres av filmprodusenter, ikke distributører. Det er produsenten som over flere år investerer og skaper filmene, og det er disse som bærer den største økonomiske risikoen både med gjennomføring og et salg. Det er også disse som er den direkte kapitaldistributøren til alle bidragsytere og som kjenner innholdet i samtlige avtaler. En ordning som kun kompenserer distributøren for tapte salgsinntekter i ett ledd, uten å ta hensyn til hovedinvestor og eier av prosjektet, vil kunne få fatale konsekvenser for resten av næringskjeden.

Å forutsette normale salgstall i den suksessbaserte ordningen svekker tilliten mellom bransje og byråkrati

NFI bør instrueres til å midlertidig oppheve kravet om minimum 35 000 solgte billetter på kino for å motta den såkalte etterhåndsstøtten. Uten dette kan en fortsatt nedstengning få dramatiske og helt utilsiktede konsekvenser. Vi kan ikke på den ene siden få kinoene stengt ned av staten, mens statens forvaltningsorgan fortsatt krever salg som i et ordinært marked for å kvalifisere til den rettighetsbaserte støtten. 

Etterhåndsstøtten har i en årrekke dannet basis for måten filmer finansieres i Norge. Støtten lånefinansieres av produsent og går med til å betale for filmens direkte kostnader. Det er altså basisfinansiering av norsk film, ikke en inntekt vi lever av. For omlag 10 år siden var det en del amatører og lykkejegere som satset gård og grunn på at de gjennom denne støtten skulle kunne leve av å lage film uten forhåndsgodkjenning. For å sikre at denne støtten gikk til den profesjonelle delen av bransjen ble Produsentforeningen ( idag: Virke Produsentforeningen), som jeg da satt i ledelsen av, og NFI enige om at man kunne øke terskelen til 35 000 solgte billetter i ordinær kinodistribusjon. Målet var ikke å overføre mer risiko til produsent, men å sikre at støtten ble forbeholdt de filmene det norske folk faktisk så på kino.

Dessverre er argumentet for terskelen glemt. Produsentene står i dag tilbake, vel vitende om at de selv var med å knyte opp repet de risikerer å henges i. For filmer som er planlagt distribuert fra nå og frem mot jul er det for sent å snu. Store markedskampanjer har i månedsvis posisjonert filmene på kino. Men NFI er ikke villig til å anerkjenne at det skaper en urimelig risiko for produsent å lansere filmene uten et tydelig og tidsbegrenset unntak fra dette kravet.

De mange, lukkede og derfor uoversiktlige prosessene hos NFI svekker i dag tilliten mellom den produserende bransjen og byråkratiet. Jeg inviterer derfor NFI til å samle en «task force» med lyse hoder fra både byråkrati og bransje for bedre å kunne koordinere innsatsen som skal til for å redde norsk filmbransje.


Frederick P. N. Howard er doktorgradsstipendiat ved Den Norske Filmskolen, produsent av bl.a. Kaptein Sabeltann, Julekongen og kinoaktuelle Dragevokterens jul.


 

MENY