Ryktene er ikke overdrevet: Premiereklare «Kunstneren og tyven» er en mesterlig film som fortjener et stort publikum, mener Gunnar Iversen. Dobbeltportrettet av kunstneren Barbora og tyven Karl-Bertil lodder dypere enn de fleste andre portrett og de fleste dokumentarfilmer.
Et drøyt kvarter inn i Benjamin Rees prisbelønte dokumentar Kunstneren og tyven får filmens tyv se seg selv i form av et stort oljemaleri kunstneren har laget av ham. Det er et magisk øyeblikk. Han er bokstavelig talt rystet av synet. Han ser på maleriet som om han har sett et spøkelse, kroppen sitrer av følelser, og øynene blir våte av tårer. Han er stum og lamslått, klarer ikke å snakke eller svare kunstneren når hun snakker til ham. Han ser seg selv, men ser også at en annen har sett ham. Kanskje for første gang blir han virkelig sett av et annet menneske, og det ryster ham og river ham ut av all ro og balanse.
Å lage en dokumentarfilm handler om å finne slike betydningsfulle og slående øyeblikk. Glimt som får en verden til å åpne seg opp foran øynene våre. En hel livsskjebne nærmest folder seg ut i en kort pregnant tagning. Men en god dokumentarfilm må gjøre noe mer enn å presentere en perlesnor av øyeblikksbilder.
Øyeblikkene er som bilder som må rammes inn av en fortelling, et argument eller en sammenheng. Øyeblikkene er som fargeklatter som krever en kontur, en linje og en form. De får sin kraft gjennom den sammenheng, den bakgrunn og de kontekster som rammen om øyeblikkene skaper. Alene blir det magiske øyeblikket raskt tappet for all kraft. Øyeblikket krever problematiseringer og utdypinger. Det krever at det som skildres blir mer komplekst og sammensatt enn i det ene lysende glimtet.
Å finne balansen mellom å fange inn noen slike skarpe nålestikk av magiske øyeblikk, som øyeblikket da tyven i Kunstneren og tyven ser seg selv, og en større framstilling som gjør mennesker mer sammensatte, og som kompliserer forholdet mellom de vi ser på og oss som ser dem på dem, er vanskelig. Benjamin Ree lykkes imidlertid i å finne en slik balanse på en mesterlig måte.
Kunstneren og tyven har allerede fått mye oppmerksomhet, og mange har sett fram til premieren. Filmen ble en snakkis etter visningen på Sundance-festivalen i vinter, og bransjemagasinet Variety utbrøt: «Incredible». Filmen fikk prisen World Cinema Documentary Special Jury Award for Creative Storytelling. Kunstneren og tyven fikk også den økumeniske Andreasprisen i Haugesund for en måned siden. I sin begrunnelse skrev juryen i Haugesund blant annet om filmen: «Den bryter ned fasadene, slik kunsten kan gjøre det, og løfter fram en sterk humanitet og dype menneskelige bånd. Prisvinneren gnistrer av menneskeverd, kunst og kjærlighet.» Internasjonale medier har også allerede drysset superlativer over Benjamin Ree og Kunstneren og tyven, og det er lett å si seg enig i at dette er en enestående film. Forhåndsreklamen er ikke hype denne gangen.
Benjamin Ree er ingen nykommer i bransjen, og han har allerede gjort seg bemerket med både korte og lange filmer. I 2016 hadde hans lange dokumentar Magnus premiere. Dette portrettet av sjakkmesteren Magnus Carlsen bekreftet at Ree hadde sans for det pregnante øyeblikket som skaper sitrende spenning, men at han også kunne sette øyeblikkene sammen til en større og mer sammensatt fortelling. Han framsto som en lovende og spennende regissør som trengte et tema og et motiv som krevde mer av ham, og som videreførte en fascinasjon overfor det hemmelighetsfulle og paradoksale ved mennesker. Dette motivet har han nå funnet til gagns.
Etter at arbeidet med Magnus var ferdig begynte Benjamin Ree å se seg om etter nye prosjekter. Han var interessert i kunsttyver og kunsttyverier, og ble oppmerksom på et overraskende tyveri fra Galleri Nobel i 2015. To av maleriene til den tsjekkisk-norske kunstneren Barbora Kysilkova ble stjålet, og selv om maleriene forsvinner og ikke kommer til rette igjen, identifiseres tyvene av overvåkningstape, og en av tyvene stilles for retten. Kysilkova blir nysgjerrig på hvem tyven er og de to møtes. Det som i begynnelsen for henne er et eksempel på tilgivelse og forståelse, utvikler seg raskt til noe langt mer komplisert og viktig. Og det som opprinnelig skulle ha vært en kortfilm ble for regissøren en fire år lang filmreise sammen med en kunstner og en tyv.
Benjamin Rees film er effektiv, original og gripende. Det er en film som klarer å skape et hudløst dobbeltportrett av to mennesker som tilsynelatende er så forskjellige som man kan tenke seg, men som kanskje er mer like enn man tror. Og mer like enn de selv tror også. Benjamin Ree tar oss med på en emosjonell reise som ikke ligner andre dokumentariske reiser.
Det moderne norske dokumentareventyret starter i 1989 med Sigve Endresens For harde livet! Etter et drøyt tiår nesten helt uten helaftens norske dokumentarfilmer på kino, ble suksessen til Endresens film springbrettet til drøye tretti år som har vært rikere enn noensinne tidligere når det gjelder dokumentarfilm her i landet. Dokumentarfilmen fant veien tilbake til kinoene igjen i løpet av 1990-årene, og interessen for genren har siden bare økt og økt. Norsk dokumentars gullalder ligger ikke langt tilbake i tiden. Den finner sted akkurat nå. I dag er vi vant med at stadig nye dokumentarfilmfestivaler dukker opp, og at dokumentarfilm har en høy stjerne og står sentralt i filmkulturen, men det er viktig ikke å glemme at dette faktisk er en relativt ny situasjon her i landet.
Sigve Endresen skildret i For harde livet! et knippe narkomane som går gjennom en alternativ rehabilitering ved behandlingskollektivet Tyrili utenfor Lillehammer i en tilnærmet cinéma vérité-stil. I så liten grad som mulig griper dokumentaristen selv inn, og blir en slags flue på veggen som følsomt observerer det som utspiller seg foran kameralinsen og mikrofonen. Både gjennom sin tematikk, sin tilnærmete vérité-stil og sin holdning til sine subjekter og deres verden, er Endresens film selve startpunktet på en helt spesiell dokumentarfilmtradisjon her hjemme. En tradisjon som Benjamin Ree filmer seg inn i på en imponerende og mesterlig måte. Benjamin Ree er også som en flue på veggen, som på en lydhør og spennende måte fanger inn øyeblikk fra livene til to uvanlige mennesker i Kunstneren og tyven.
Selv om norsk dokumentarfilm er mer mangfoldig, robust og selvbevisst i dag enn noen gang tidligere i historien, preges mange både korte og lange dokumentarer av det som kan kalles arven etter For harde livet! En typisk norsk dokumentar er et portrett av en eller flere mennesker. Noen ganger et intenst nærbilde av en person, som Rees egen Magnus, andre ganger et gruppeportrett. Temaer og motiver, eller samfunnsanliggender, filtreres gjennom skildringen av noen utvalgte mennesker.
Selv om mange forskjellige personer har blitt skildret i norske dokumentarer i de siste årene, er det to hovedtyper av mennesker som spesielt har tiltrukket seg norske dokumentarister oppmerksomhet: kunstnere og narkomane. En sjelden gang kombineres disse to undergenrene i portrettdokumentaren, som i Even Benestad og August B. Hanssens Pushwagner (2011), men det vanlige er at enten en kunstner eller en narkoman følges av kamerateamet, og livet til disse menneskene blir også et bilde på samfunnet omkring dem.
Selvsagt er det mange unntak innenfor portrettgenren, men det er likevel slående at akkurat disse to gruppene av mennesker har fått en ekstra oppmerksomhet i Norge. Hva det forteller om Norge i de siste drøye tretti årene er vanskelig å si, men det er et tankekors at nettopp kunstnere og narkomane er spesielt attraktive for dokumentarister her hjemme. Benjamin Ree skaper et dobbeltportrett i sin film, og forener to undergenrer i portrettdokumentaren på en spennende måte. I Kunstneren og tyven blir møtet mellom kunstneren og tyven spesielt produktivt. Framstillingen av kunstneren kaster lys over tyven, og framstillingen av tyven kaster lys over kunstneren.
Les også vårt intervju med Benjamin Ree om filmen
(Teksten fortsetter under neste bilde)
Det er et eksistensielt møte Benjamin Ree skildrer i sin film. Et møte som på en fundamental måte endrer to mennesker. Barbora Kysilkova er først irritert og nysgjerrig. Hun vil selvsagt ha tilbake de to store oljemaleriene «Swan Song» og «Chloe & Emma» som ble stjålet, men hun ser også noe eget ved tyven Karl-Bertil «the Bertilizer» Nordland. De to møtes og snakker om alt mulig, lærer hverandre litt å kjenne, og etter noen få møter blir Benjamin Ree med på den livsreisen de to legger ut på.
Først legger Barbora et lett press på Karl-Bertil. Han må sitte modell for henne gratis. Time etter time må han sitte der, men han angrer det han gjorde i ruståken, og er selvsagt glad for å kunne gi noe tilbake til kunstneren. Glad for oppmerksomheten til den karismatiske unge kvinnen er han selvsagt også, men langsomt blir forholdet deres stadig nærere og dypere. Ettersom Barbora ser inn i Karl-Bertil og hans liv, og fester hans ansikt, hans kropp og hans hender til skisser og malerier, ser også Karl-Bertil inn i Barboras liv. Så mye at Barboras kjæreste blir bekymret for hennes fascinasjon overfor tyven og rusmisbrukeren som nærmest har glidd inn i deres liv.
Til tross for alle forskjeller har de to mange fellestrekk. Det er noe i dem som sier nei, noe som bare vil at de skal flykte. Noe traumatisk som ikke lar seg viske bort. Barbora flykter inn i kunsten. Hun vil bare male og male. Det er alt hun vil. Men virkeligheten tvinger henne tilbake gang på gang. Uten salg av malerier tømmes bankkontoen fort, og hun får problemer med å betale for atelieret sitt. Karl-Bertil flykter også. Mest av alt fra seg selv og sin bakgrunn. Han tviholder på den flukten som rusen gir ham og som er sterkere enn alt annet i livet hans.
Selv om det har vært laget mange gode dokumentarer om rusmisbrukere i Norge siden For harde livet! i 1989, klarer Benjamin Ree å gi oss et smertefullt innblikk i rushverdagen og ruslivet til Karl-Bertil som legger noe nytt til denne tradisjonen.
I en scene blir vi vitne til drakampen mellom nåtiden og framtiden og rusen og hverdagslivet, på en måte som gjør så vondt at det nesten er vanskelig å se på det som skjer foran våre øyne. Karl-Bertil er på rett vei. Han bor sammen med en kvinne, og han har tatt beslutningen at han skal dra på rehabilitering. Han har mange kunnskaper og ferdigheter, han kan så mye, men rusavhengigheten har gjort det umulig for ham å leve et vanlig liv med Ville. Utenfor Østbanestasjonen ser vi hvordan all hans viljestyrke smuldrer ettersom han kommer tilbake til et velkjent bymiljø der han må passere kjente langere. «Hva er det du har i hånda?», spør Vilde som går ved siden av ham. Det er en seddel. Karl-Bertil klarer ikke å gå forbi langerne uten å kjøpe noe. Bare en kvarting. Bare litt. På forhånd er det han som har ringt til rusomsorgen og sagt at han er klar. Han har spurt om de er klare. Nå vil han bare flykte. Kjæresten Ville sier at han må velge. Kjøper han noe stoff er det slutt mellom dem. Han ber om å få kjøpe en kvarting, men Ville sier nei. Han må velge mellom henne og narkotikaen. Han velger rusen. I scener som dette kommer vi ikke bare nærmere det desperate livet til en rusavhengig, vi ser hvor umulig det er for Karl-Bertil å gi slipp på den flukten som rusen gir ham. Han klarer ikke å gjøre noe annet, og samtidig ser vi også at han mister alt.
Kunstneren og tyven har en elegant struktur der vi hopper fram og tilbake i livene til Barbora og Karl-Bertil, og vi bevitner deres vanskelige forhold. Fortvilet låner Karl-Bertil en bil etter at Ville har kastet ham ut og blir involvert i en alvorlig ulykke. Han unnviker døden, men bare såvidt. Og så havner på nytt i fengsel. Barbora må gi slipp på vennskapet for en tid. Det har blitt for vanskelig, hennes eget liv er blitt for komplisert og vanskelig, både økonomisk og følelsesmessig. Hennes kjæreste stiller dessuten spørsmålstegn både ved årsakene til at hun oppsøker Karl-Bertil og de moralske utfordringene vennskapet skaper. Forstår hun fullt ut den praktiske og følelsesmessige risikoen hun utsetter seg for gjennom vennskapet med Karl-Bertil, spør han. Barbora viker unna. Gang på gang viker hun unna og svarer ikke på spørsmålet. Hun kjenner jo så godt til de selvdestruktive trekkene til Karl-Bertil. Malerjunkie som hun er, og en som nylig har sluppet ut av et voldelig forhold. Det finnes et trauma i hennes liv også. Et sår hun ikke kan gli slipp på, men som hun må pirke på ustanselig.
Noen ganger er det som om Karl-Bertil forstår mer av det som foregår i vennskapet mellom de to enn Barbora. «Hun ser meg jævli godt», sier han et sted i filmen, «Men hun glemmer iblant at jeg ser henne minst like godt». Han har nok rett. Kanskje er de to mer like enn de begge tror, kanskje utløser møtet mellom de to noe som de både forstår og samtidig ikke riktig kan fatte. Noe som skremmer og lokker, frastøter og tiltrekker, på en og samme gang. Forholdet er både noe som heler og som holder sårene åpne.
Benjamin Ree er en regissør med mer enn sans for å fange inn magiske øyeblikk. Noe av det som løfter Kunstneren og tyven, og gjør den til en så vellykket og gripende film, er fraværet av alle enkle psykologiseringer. Både Barbora og Karl-Bertil har vanskelige år bak seg. Vi aner at barndommen og oppveksten til Karl-Bertil har vært vanskelig. I fengselet forsøker en terapeut å åpne ham opp, få ham til å blottstille seg, og for alvor starte arbeidet med å bygge seg en ny identitet. Vi aner også at Barbora har vanskelige år bak seg før hun kom til Norge. Kjæresten Øystein har reddet henne ut av et voldelig forhold. Men hvem er de to egentlig? Også Barbora ender i terapi, sammen med sin norske kjæreste Øystein, og på en slående måte speiler de to terapisamtalene hverandre, selv om de er forskjellige.
Ved ikke å forsøke å forklare hvorfor Barbora gjør som hun gjør, eller hvorfor Karl-Bertil er som han er, unngår Ree å redusere sine hovedpersoner til tilfeller eller enkle typer. Han unngår alle skjemaer. Gang på gang lar han dem gjøre det litt vanskeligere, ikke bare for seg selv, men også for regissøren, og til syvende og sist også for oss som ser. Barbora og Karl-Bertil blir virkelige mennesker, sammensatte og paradoksale som oss alle, uten selvinnsikt, drevet av krefter og demoner vil bare kan ane. Vi lærer dem å kjenne ganske godt i løpet av filmen, men de forblir hemmelighetsfulle helt til siste slutt. Det er et modig valg, og et nødvendig valg. Ikke alle som lager portrettdokumentarer klarer å balansere så godt som Benjamin Ree i denne hemmelighetsfulle filmen, som er full av overraskelser helt til siste bilde. Og aller siste bilde åpner opp for nye hemmeligheter også.
Tilsynelatende er Kunstneren og tyven en film med en slags lykkelig slutt. Det går ganske bra for disse to skakkjørte menneskene. Karl-Bertil kommer på rett kjøl etter fengselsoppholdet. Han utdanner seg til sykepleier, og får seg en ny ressursrik kjæreste. Barbora på sin side får endelig et galleri til å vise fram bildene sine. Et av de to maleriene som startet det hele, «Swan Song», et oljemaleri av en død fugl i gresset, kommer mirakuløst til rette igjen. Vi får bare håpe at de to lever lykkelige i mange år framover.
Slutten er likevel hemmelighetsfull, med et maleri av Barbora der hun omfavner Karl-Bertil, som åpner opp for mange tolkninger. Akkurat som For harde livet! tar Kunstneren og tyven bare slutt. I Endresens film hører vi regissøren selv kommentere det hele: «Det er blitt november, og vi må avslutte filmen». I Rees film summerer maleriet av Barbora opp mye av det vi har sett. Men slutten forblir mangetydig. Den er som en musling som lukker skallet for aller siste gang, men mye henger utenfor og lar seg likevel ikke summere opp på en enkel måte.
Et av de trekkene som bidrar til å gjøre Kunstneren og tyven så spennende og rik, er det faktum at kunsten til Barbora Kysilkova nærmest er det man kan kalle hyperrealistisk. Hun maler figurative bilder. Oljemaleriene hennes er nesten en form for fotografisk realisme. Minutiøst maler hun ut detaljer slik at maleriene nesten ser ut som fotografier. Hun gjenskaper overflaten i verden på en behersket, men overbevisende detaljrik måte. En slik hyperrealistisk kunst er et slags paradoks, gjenskapt som om det var et fotografi, men helt og holdent skapt av presise penselstrøk.
Samtidig er bildene til Barbora preget av en slags symbolisme som skaper en annen nesten paradoksal opplevelse av kunsten hennes. «Swan Song», som så å si skaper filmsujettet, og som stjeles av Karl-Bertil og hans kompis i 2015, men som kommer til rette igjen i boden til en ukjent Oslo-gangster flere år senere, viser en død fugl som ligger i siv eller gress. Den er hvit, kanskje er det en due, kanskje til og med selve fredsduen, som nå ligger død med et rødt og ferskt gapende sår på den ene vingen. Illusjonene av et fotografi er nesten til stede, selv om fuglen aldri er funnet i virkeligheten, men blitt til i Barbora Kysilkovas atelier, og bildet spiller på en egenartet pendlende bevegelse mellom illusjon og virkelighet, kunst og liv, avbildning og realitet. Det som kunne vært et banalt symbolsk fotografi, bærer av en enkel mening, blir mer sammensatt ved at det er et maleri. Den fotografiske realismen bærer både illusjon og virkelighet i seg. Bildet leker litt gjemsel med oss.
Mange tidlige hyperrealister framstilte scener fra hverdagen. Enten i form av malerier eller skulpturer. Også i disse finnes imidlertid ofte en symbolsk undertone. I motsetning til for eksempel Gerhard Richters fotorealistiske malerier, som bare er «realistiske» om man ser dem på avstand, synes Barbora Kysilkova å ligge nærmere mange amerikanske 1970-tallsmalere. Men også hennes malerier, uansett hvor minutiøst detaljene er penslet ut, og uansett hvor realistisk det ser ut på film, vil være annerledes om man ser bildene så å si uten avstand. Tett på blir det bare penselstrøk og farger.
På mange måter blir Kysilkovas kunst en spennende metafor på dokumentaristens nærsynte avbildning av virkeligheten. Vi vet at Benjamin Ree har vært der med sitt kamera. Han eller andre kamerafolk har filmet Barbora og Karl-Bertil. Vi er vitnene, gjennom avbildningen til kameralinsen og mikrofonøret, til mange av møtene mellom de to. Men vi aner at det er mye vi ikke ser og hører. Vi får bare bilder likevel, fordi virkeligheten ikke fullt og helt lar seg fange inn i bilder og lyder. Den hyperrealistiske tonen i cinéma vérité formen fanger bare inn noe, og gjør det vi opplever til noe symbolsk som får stå for det vi ikke ser, men som til slutt forblir hemmelighetsfull som virkeligheten alltid er.
I mange scener i filmen aner vi at det som sies av kunstneren og tyven, og mye av det de gjør, er til for å skjule noe annet. Og alt skifter stadig tone. Først er det Barbora som har kontrollen i forholdet mellom de to. Karl-Bertil er den angrende synderen som sitter modell fordi han stjal to malerier i ruståken, og Barbora er medmennesket som er der for ham. Hun besøker ham på sykehuset og ser at han langsomt heles. Så snus det hele litt på hodet. Mot slutten er det Karl-Bertil som trøster. «Du er ganske føkka du og», sier han. Nå er det han som er der for henne.
En dokumentarfilm er nesten som et hyperrealistisk maleri. Biter og øyeblikk av virkeligheten er fanget og klippet sammen til en helhet. Det ser ut som noe som er skåret rett ut av virkeligheten. Men hva med alle de bitene som mangler, alt det vi ikke ser og hører, men som kanskje bare kan antydes? Og symbolikken i møtet mellom kunstneren og tyven er slående, men også den komplisert og unnvikende. Hvem som har makten i forholdet endrer seg, hvem som trøster forandrer seg, og vår illusjon av å forstå menneskene vi ser endrer seg også. Desto nærmere vi kommer, desto mer vi får oppleve av Barbora og Karl-Bertil, desto mindre forstår vi at vi virkelig forstår.
Det er modig å gjøre dette i en dokumentarfilm, en genre som så å si skal vise fram og analysere virkeligheten. En genre som alltid forventes å komme med enkle svar. Benjamin Rees stiller isteden spørsmål, og overlater til oss tilskuere å svare. Det er rett og slett godt gjort!
I en av filmens mest gripende scener befinner Barbora og kjæresten Øystein seg i parterapi. Kjernen i det hele er knyttet til Barboras forhold til Karl-Bertil. Øystein vil vite hvorfor kjæresten ikke stiller spørsmål. Han vil vite hva det er som gjør at Barbora tiltrekkes av tyven og hans livsverden. Han nærmest reddet henne fra et voldelig forhold når hun bodde i Berlin, og gang på gang i filmen kommer hun selv tilbake til en spesiell mørk fascinasjon overfor døden, sår og smerte. Øystein setter ord på det vi tilskuere også er stadig mer opptatt av, hvem er Barbora, og hvorfor gripes hun så sterkt av Karl-Bertil?
Kunstneren og tyven preges av det som med litt fine ord kan kalles en sårets estetikk. Barbora kan ikke la et sår være. Hun må pirke på alle sårkanter, både de rent fysiske og de mer eksistensielle. Karl-Bertil har ligget i koma, utallige ben i kroppen hans er brukket og ødelagt, men han kommer seg. På sykehuset er Barbora opptatt av et sår på oversiden av hånden hans. Hun blir ivrig og slår fast at såret ligner et stigmata. Et øyeblikk er Karl-Bertil nærmest som Jesus for henne, en livets martyr, og hun må tegne og male hånden hans med såret. Øystein er skeptisk til hennes dragning mot alt mørkt og smertefullt, alt som preges av død og sår, hodeskaller og ødelagte kropper, men hun bare viker unna. Vil ikke riktig svare. Hun har ingen store moralske motforestillinger omkring sitt forhold til Karl-Bertil, eller om det riktig å male ham og hans kropp som hun gjør, men ender med å slå fast: «Det må være estetisk!»
Hva hun egentlig mener med dette forblir uklart. Men det leder inn til kjernen i denne spennende og overraskende filmen. For er det ikke det Karl-Bertil gjør også? Heller ikke han kan la sårene være, men pirker på dem ustanselig. Derfor går det også galt lenge. Selv vennskapet mellom de to har såret som et fundament. Han sviker henne ved å stjele maleriene, hun svarer ved å male ham. Om og om igjen. Og helst hans kropp og alle hans sår.
Et sentralt tema i filmen er åpenbart menneskers sårbarhet. Barbora og Karl-Bertil framstår i all sin smertefulle hudløshet som sårede mennesker som må finne tilbake til verden og seg selv. Kunstneren og tyven kretser hvileløst om sårene og de smertefulle øyeblikkene i livet, men uten å bli tungsindig, melankolsk eller deprimerende. Isteden har filmen en elegant letthet over seg som gir den kraft, og som i seg selv er en illusjon som bare nesten skjuler sårene som ligger under historiens overflate.
Helt mot slutten av filmen har Barbora og Karl-Bertil funnet hverandre igjen etter et lengre opphold fra hverandre. Han hjelper henne med hennes utstilling. «Har du sett dette?», spør hun, og viser fram maleriet «Stigma» som viser det stigmata-lignende såret han fikk etter bilulykken som nesten drepte ham. Maleriet viser Karl-Bertils hånd og håndledd, med tatoveringer og et åpent sår. Han tar på sitt eget arr på hånden, og Barbora lar sin pekefinger gli over arret på hånden. I virkeligheten er såret for lengst leget, i kunsten er det for alltid åpent. Kanskje er det dette Kunstneren og tyven til syvende og sist handler om?
Benjamin Rees film er original, modig og overraskende. Kunstneren og tyven viderefører en tradisjon som nærmest er kjernen i moderne norsk dokumentar, men dette dobbeltportrettet av kunstneren Barbora og tyven Karl-Bertil lodder dypere enn de fleste andre portrett og de fleste dokumentarfilmer. Prisene er velfortjente, ryktene ikke overdrevet. Kunstneren og tyven er en mesterlig film som fortjener et stort publikum.
Få også med deg vårt intervju med regissøren Benjamin Ree om filmen.
Gunnar Iversen har skrevet om norsk film og filmhistorie i flere tiår for Rushprint. Alle innleggene hans kan leses her.
Ryktene er ikke overdrevet: Premiereklare «Kunstneren og tyven» er en mesterlig film som fortjener et stort publikum, mener Gunnar Iversen. Dobbeltportrettet av kunstneren Barbora og tyven Karl-Bertil lodder dypere enn de fleste andre portrett og de fleste dokumentarfilmer.
Et drøyt kvarter inn i Benjamin Rees prisbelønte dokumentar Kunstneren og tyven får filmens tyv se seg selv i form av et stort oljemaleri kunstneren har laget av ham. Det er et magisk øyeblikk. Han er bokstavelig talt rystet av synet. Han ser på maleriet som om han har sett et spøkelse, kroppen sitrer av følelser, og øynene blir våte av tårer. Han er stum og lamslått, klarer ikke å snakke eller svare kunstneren når hun snakker til ham. Han ser seg selv, men ser også at en annen har sett ham. Kanskje for første gang blir han virkelig sett av et annet menneske, og det ryster ham og river ham ut av all ro og balanse.
Å lage en dokumentarfilm handler om å finne slike betydningsfulle og slående øyeblikk. Glimt som får en verden til å åpne seg opp foran øynene våre. En hel livsskjebne nærmest folder seg ut i en kort pregnant tagning. Men en god dokumentarfilm må gjøre noe mer enn å presentere en perlesnor av øyeblikksbilder.
Øyeblikkene er som bilder som må rammes inn av en fortelling, et argument eller en sammenheng. Øyeblikkene er som fargeklatter som krever en kontur, en linje og en form. De får sin kraft gjennom den sammenheng, den bakgrunn og de kontekster som rammen om øyeblikkene skaper. Alene blir det magiske øyeblikket raskt tappet for all kraft. Øyeblikket krever problematiseringer og utdypinger. Det krever at det som skildres blir mer komplekst og sammensatt enn i det ene lysende glimtet.
Å finne balansen mellom å fange inn noen slike skarpe nålestikk av magiske øyeblikk, som øyeblikket da tyven i Kunstneren og tyven ser seg selv, og en større framstilling som gjør mennesker mer sammensatte, og som kompliserer forholdet mellom de vi ser på og oss som ser dem på dem, er vanskelig. Benjamin Ree lykkes imidlertid i å finne en slik balanse på en mesterlig måte.
Kunstneren og tyven har allerede fått mye oppmerksomhet, og mange har sett fram til premieren. Filmen ble en snakkis etter visningen på Sundance-festivalen i vinter, og bransjemagasinet Variety utbrøt: «Incredible». Filmen fikk prisen World Cinema Documentary Special Jury Award for Creative Storytelling. Kunstneren og tyven fikk også den økumeniske Andreasprisen i Haugesund for en måned siden. I sin begrunnelse skrev juryen i Haugesund blant annet om filmen: «Den bryter ned fasadene, slik kunsten kan gjøre det, og løfter fram en sterk humanitet og dype menneskelige bånd. Prisvinneren gnistrer av menneskeverd, kunst og kjærlighet.» Internasjonale medier har også allerede drysset superlativer over Benjamin Ree og Kunstneren og tyven, og det er lett å si seg enig i at dette er en enestående film. Forhåndsreklamen er ikke hype denne gangen.
Benjamin Ree er ingen nykommer i bransjen, og han har allerede gjort seg bemerket med både korte og lange filmer. I 2016 hadde hans lange dokumentar Magnus premiere. Dette portrettet av sjakkmesteren Magnus Carlsen bekreftet at Ree hadde sans for det pregnante øyeblikket som skaper sitrende spenning, men at han også kunne sette øyeblikkene sammen til en større og mer sammensatt fortelling. Han framsto som en lovende og spennende regissør som trengte et tema og et motiv som krevde mer av ham, og som videreførte en fascinasjon overfor det hemmelighetsfulle og paradoksale ved mennesker. Dette motivet har han nå funnet til gagns.
Etter at arbeidet med Magnus var ferdig begynte Benjamin Ree å se seg om etter nye prosjekter. Han var interessert i kunsttyver og kunsttyverier, og ble oppmerksom på et overraskende tyveri fra Galleri Nobel i 2015. To av maleriene til den tsjekkisk-norske kunstneren Barbora Kysilkova ble stjålet, og selv om maleriene forsvinner og ikke kommer til rette igjen, identifiseres tyvene av overvåkningstape, og en av tyvene stilles for retten. Kysilkova blir nysgjerrig på hvem tyven er og de to møtes. Det som i begynnelsen for henne er et eksempel på tilgivelse og forståelse, utvikler seg raskt til noe langt mer komplisert og viktig. Og det som opprinnelig skulle ha vært en kortfilm ble for regissøren en fire år lang filmreise sammen med en kunstner og en tyv.
Benjamin Rees film er effektiv, original og gripende. Det er en film som klarer å skape et hudløst dobbeltportrett av to mennesker som tilsynelatende er så forskjellige som man kan tenke seg, men som kanskje er mer like enn man tror. Og mer like enn de selv tror også. Benjamin Ree tar oss med på en emosjonell reise som ikke ligner andre dokumentariske reiser.
Det moderne norske dokumentareventyret starter i 1989 med Sigve Endresens For harde livet! Etter et drøyt tiår nesten helt uten helaftens norske dokumentarfilmer på kino, ble suksessen til Endresens film springbrettet til drøye tretti år som har vært rikere enn noensinne tidligere når det gjelder dokumentarfilm her i landet. Dokumentarfilmen fant veien tilbake til kinoene igjen i løpet av 1990-årene, og interessen for genren har siden bare økt og økt. Norsk dokumentars gullalder ligger ikke langt tilbake i tiden. Den finner sted akkurat nå. I dag er vi vant med at stadig nye dokumentarfilmfestivaler dukker opp, og at dokumentarfilm har en høy stjerne og står sentralt i filmkulturen, men det er viktig ikke å glemme at dette faktisk er en relativt ny situasjon her i landet.
Sigve Endresen skildret i For harde livet! et knippe narkomane som går gjennom en alternativ rehabilitering ved behandlingskollektivet Tyrili utenfor Lillehammer i en tilnærmet cinéma vérité-stil. I så liten grad som mulig griper dokumentaristen selv inn, og blir en slags flue på veggen som følsomt observerer det som utspiller seg foran kameralinsen og mikrofonen. Både gjennom sin tematikk, sin tilnærmete vérité-stil og sin holdning til sine subjekter og deres verden, er Endresens film selve startpunktet på en helt spesiell dokumentarfilmtradisjon her hjemme. En tradisjon som Benjamin Ree filmer seg inn i på en imponerende og mesterlig måte. Benjamin Ree er også som en flue på veggen, som på en lydhør og spennende måte fanger inn øyeblikk fra livene til to uvanlige mennesker i Kunstneren og tyven.
Selv om norsk dokumentarfilm er mer mangfoldig, robust og selvbevisst i dag enn noen gang tidligere i historien, preges mange både korte og lange dokumentarer av det som kan kalles arven etter For harde livet! En typisk norsk dokumentar er et portrett av en eller flere mennesker. Noen ganger et intenst nærbilde av en person, som Rees egen Magnus, andre ganger et gruppeportrett. Temaer og motiver, eller samfunnsanliggender, filtreres gjennom skildringen av noen utvalgte mennesker.
Selv om mange forskjellige personer har blitt skildret i norske dokumentarer i de siste årene, er det to hovedtyper av mennesker som spesielt har tiltrukket seg norske dokumentarister oppmerksomhet: kunstnere og narkomane. En sjelden gang kombineres disse to undergenrene i portrettdokumentaren, som i Even Benestad og August B. Hanssens Pushwagner (2011), men det vanlige er at enten en kunstner eller en narkoman følges av kamerateamet, og livet til disse menneskene blir også et bilde på samfunnet omkring dem.
Selvsagt er det mange unntak innenfor portrettgenren, men det er likevel slående at akkurat disse to gruppene av mennesker har fått en ekstra oppmerksomhet i Norge. Hva det forteller om Norge i de siste drøye tretti årene er vanskelig å si, men det er et tankekors at nettopp kunstnere og narkomane er spesielt attraktive for dokumentarister her hjemme. Benjamin Ree skaper et dobbeltportrett i sin film, og forener to undergenrer i portrettdokumentaren på en spennende måte. I Kunstneren og tyven blir møtet mellom kunstneren og tyven spesielt produktivt. Framstillingen av kunstneren kaster lys over tyven, og framstillingen av tyven kaster lys over kunstneren.
Les også vårt intervju med Benjamin Ree om filmen
(Teksten fortsetter under neste bilde)
Det er et eksistensielt møte Benjamin Ree skildrer i sin film. Et møte som på en fundamental måte endrer to mennesker. Barbora Kysilkova er først irritert og nysgjerrig. Hun vil selvsagt ha tilbake de to store oljemaleriene «Swan Song» og «Chloe & Emma» som ble stjålet, men hun ser også noe eget ved tyven Karl-Bertil «the Bertilizer» Nordland. De to møtes og snakker om alt mulig, lærer hverandre litt å kjenne, og etter noen få møter blir Benjamin Ree med på den livsreisen de to legger ut på.
Først legger Barbora et lett press på Karl-Bertil. Han må sitte modell for henne gratis. Time etter time må han sitte der, men han angrer det han gjorde i ruståken, og er selvsagt glad for å kunne gi noe tilbake til kunstneren. Glad for oppmerksomheten til den karismatiske unge kvinnen er han selvsagt også, men langsomt blir forholdet deres stadig nærere og dypere. Ettersom Barbora ser inn i Karl-Bertil og hans liv, og fester hans ansikt, hans kropp og hans hender til skisser og malerier, ser også Karl-Bertil inn i Barboras liv. Så mye at Barboras kjæreste blir bekymret for hennes fascinasjon overfor tyven og rusmisbrukeren som nærmest har glidd inn i deres liv.
Til tross for alle forskjeller har de to mange fellestrekk. Det er noe i dem som sier nei, noe som bare vil at de skal flykte. Noe traumatisk som ikke lar seg viske bort. Barbora flykter inn i kunsten. Hun vil bare male og male. Det er alt hun vil. Men virkeligheten tvinger henne tilbake gang på gang. Uten salg av malerier tømmes bankkontoen fort, og hun får problemer med å betale for atelieret sitt. Karl-Bertil flykter også. Mest av alt fra seg selv og sin bakgrunn. Han tviholder på den flukten som rusen gir ham og som er sterkere enn alt annet i livet hans.
Selv om det har vært laget mange gode dokumentarer om rusmisbrukere i Norge siden For harde livet! i 1989, klarer Benjamin Ree å gi oss et smertefullt innblikk i rushverdagen og ruslivet til Karl-Bertil som legger noe nytt til denne tradisjonen.
I en scene blir vi vitne til drakampen mellom nåtiden og framtiden og rusen og hverdagslivet, på en måte som gjør så vondt at det nesten er vanskelig å se på det som skjer foran våre øyne. Karl-Bertil er på rett vei. Han bor sammen med en kvinne, og han har tatt beslutningen at han skal dra på rehabilitering. Han har mange kunnskaper og ferdigheter, han kan så mye, men rusavhengigheten har gjort det umulig for ham å leve et vanlig liv med Ville. Utenfor Østbanestasjonen ser vi hvordan all hans viljestyrke smuldrer ettersom han kommer tilbake til et velkjent bymiljø der han må passere kjente langere. «Hva er det du har i hånda?», spør Vilde som går ved siden av ham. Det er en seddel. Karl-Bertil klarer ikke å gå forbi langerne uten å kjøpe noe. Bare en kvarting. Bare litt. På forhånd er det han som har ringt til rusomsorgen og sagt at han er klar. Han har spurt om de er klare. Nå vil han bare flykte. Kjæresten Ville sier at han må velge. Kjøper han noe stoff er det slutt mellom dem. Han ber om å få kjøpe en kvarting, men Ville sier nei. Han må velge mellom henne og narkotikaen. Han velger rusen. I scener som dette kommer vi ikke bare nærmere det desperate livet til en rusavhengig, vi ser hvor umulig det er for Karl-Bertil å gi slipp på den flukten som rusen gir ham. Han klarer ikke å gjøre noe annet, og samtidig ser vi også at han mister alt.
Kunstneren og tyven har en elegant struktur der vi hopper fram og tilbake i livene til Barbora og Karl-Bertil, og vi bevitner deres vanskelige forhold. Fortvilet låner Karl-Bertil en bil etter at Ville har kastet ham ut og blir involvert i en alvorlig ulykke. Han unnviker døden, men bare såvidt. Og så havner på nytt i fengsel. Barbora må gi slipp på vennskapet for en tid. Det har blitt for vanskelig, hennes eget liv er blitt for komplisert og vanskelig, både økonomisk og følelsesmessig. Hennes kjæreste stiller dessuten spørsmålstegn både ved årsakene til at hun oppsøker Karl-Bertil og de moralske utfordringene vennskapet skaper. Forstår hun fullt ut den praktiske og følelsesmessige risikoen hun utsetter seg for gjennom vennskapet med Karl-Bertil, spør han. Barbora viker unna. Gang på gang viker hun unna og svarer ikke på spørsmålet. Hun kjenner jo så godt til de selvdestruktive trekkene til Karl-Bertil. Malerjunkie som hun er, og en som nylig har sluppet ut av et voldelig forhold. Det finnes et trauma i hennes liv også. Et sår hun ikke kan gli slipp på, men som hun må pirke på ustanselig.
Noen ganger er det som om Karl-Bertil forstår mer av det som foregår i vennskapet mellom de to enn Barbora. «Hun ser meg jævli godt», sier han et sted i filmen, «Men hun glemmer iblant at jeg ser henne minst like godt». Han har nok rett. Kanskje er de to mer like enn de begge tror, kanskje utløser møtet mellom de to noe som de både forstår og samtidig ikke riktig kan fatte. Noe som skremmer og lokker, frastøter og tiltrekker, på en og samme gang. Forholdet er både noe som heler og som holder sårene åpne.
Benjamin Ree er en regissør med mer enn sans for å fange inn magiske øyeblikk. Noe av det som løfter Kunstneren og tyven, og gjør den til en så vellykket og gripende film, er fraværet av alle enkle psykologiseringer. Både Barbora og Karl-Bertil har vanskelige år bak seg. Vi aner at barndommen og oppveksten til Karl-Bertil har vært vanskelig. I fengselet forsøker en terapeut å åpne ham opp, få ham til å blottstille seg, og for alvor starte arbeidet med å bygge seg en ny identitet. Vi aner også at Barbora har vanskelige år bak seg før hun kom til Norge. Kjæresten Øystein har reddet henne ut av et voldelig forhold. Men hvem er de to egentlig? Også Barbora ender i terapi, sammen med sin norske kjæreste Øystein, og på en slående måte speiler de to terapisamtalene hverandre, selv om de er forskjellige.
Ved ikke å forsøke å forklare hvorfor Barbora gjør som hun gjør, eller hvorfor Karl-Bertil er som han er, unngår Ree å redusere sine hovedpersoner til tilfeller eller enkle typer. Han unngår alle skjemaer. Gang på gang lar han dem gjøre det litt vanskeligere, ikke bare for seg selv, men også for regissøren, og til syvende og sist også for oss som ser. Barbora og Karl-Bertil blir virkelige mennesker, sammensatte og paradoksale som oss alle, uten selvinnsikt, drevet av krefter og demoner vil bare kan ane. Vi lærer dem å kjenne ganske godt i løpet av filmen, men de forblir hemmelighetsfulle helt til siste slutt. Det er et modig valg, og et nødvendig valg. Ikke alle som lager portrettdokumentarer klarer å balansere så godt som Benjamin Ree i denne hemmelighetsfulle filmen, som er full av overraskelser helt til siste bilde. Og aller siste bilde åpner opp for nye hemmeligheter også.
Tilsynelatende er Kunstneren og tyven en film med en slags lykkelig slutt. Det går ganske bra for disse to skakkjørte menneskene. Karl-Bertil kommer på rett kjøl etter fengselsoppholdet. Han utdanner seg til sykepleier, og får seg en ny ressursrik kjæreste. Barbora på sin side får endelig et galleri til å vise fram bildene sine. Et av de to maleriene som startet det hele, «Swan Song», et oljemaleri av en død fugl i gresset, kommer mirakuløst til rette igjen. Vi får bare håpe at de to lever lykkelige i mange år framover.
Slutten er likevel hemmelighetsfull, med et maleri av Barbora der hun omfavner Karl-Bertil, som åpner opp for mange tolkninger. Akkurat som For harde livet! tar Kunstneren og tyven bare slutt. I Endresens film hører vi regissøren selv kommentere det hele: «Det er blitt november, og vi må avslutte filmen». I Rees film summerer maleriet av Barbora opp mye av det vi har sett. Men slutten forblir mangetydig. Den er som en musling som lukker skallet for aller siste gang, men mye henger utenfor og lar seg likevel ikke summere opp på en enkel måte.
Et av de trekkene som bidrar til å gjøre Kunstneren og tyven så spennende og rik, er det faktum at kunsten til Barbora Kysilkova nærmest er det man kan kalle hyperrealistisk. Hun maler figurative bilder. Oljemaleriene hennes er nesten en form for fotografisk realisme. Minutiøst maler hun ut detaljer slik at maleriene nesten ser ut som fotografier. Hun gjenskaper overflaten i verden på en behersket, men overbevisende detaljrik måte. En slik hyperrealistisk kunst er et slags paradoks, gjenskapt som om det var et fotografi, men helt og holdent skapt av presise penselstrøk.
Samtidig er bildene til Barbora preget av en slags symbolisme som skaper en annen nesten paradoksal opplevelse av kunsten hennes. «Swan Song», som så å si skaper filmsujettet, og som stjeles av Karl-Bertil og hans kompis i 2015, men som kommer til rette igjen i boden til en ukjent Oslo-gangster flere år senere, viser en død fugl som ligger i siv eller gress. Den er hvit, kanskje er det en due, kanskje til og med selve fredsduen, som nå ligger død med et rødt og ferskt gapende sår på den ene vingen. Illusjonene av et fotografi er nesten til stede, selv om fuglen aldri er funnet i virkeligheten, men blitt til i Barbora Kysilkovas atelier, og bildet spiller på en egenartet pendlende bevegelse mellom illusjon og virkelighet, kunst og liv, avbildning og realitet. Det som kunne vært et banalt symbolsk fotografi, bærer av en enkel mening, blir mer sammensatt ved at det er et maleri. Den fotografiske realismen bærer både illusjon og virkelighet i seg. Bildet leker litt gjemsel med oss.
Mange tidlige hyperrealister framstilte scener fra hverdagen. Enten i form av malerier eller skulpturer. Også i disse finnes imidlertid ofte en symbolsk undertone. I motsetning til for eksempel Gerhard Richters fotorealistiske malerier, som bare er «realistiske» om man ser dem på avstand, synes Barbora Kysilkova å ligge nærmere mange amerikanske 1970-tallsmalere. Men også hennes malerier, uansett hvor minutiøst detaljene er penslet ut, og uansett hvor realistisk det ser ut på film, vil være annerledes om man ser bildene så å si uten avstand. Tett på blir det bare penselstrøk og farger.
På mange måter blir Kysilkovas kunst en spennende metafor på dokumentaristens nærsynte avbildning av virkeligheten. Vi vet at Benjamin Ree har vært der med sitt kamera. Han eller andre kamerafolk har filmet Barbora og Karl-Bertil. Vi er vitnene, gjennom avbildningen til kameralinsen og mikrofonøret, til mange av møtene mellom de to. Men vi aner at det er mye vi ikke ser og hører. Vi får bare bilder likevel, fordi virkeligheten ikke fullt og helt lar seg fange inn i bilder og lyder. Den hyperrealistiske tonen i cinéma vérité formen fanger bare inn noe, og gjør det vi opplever til noe symbolsk som får stå for det vi ikke ser, men som til slutt forblir hemmelighetsfull som virkeligheten alltid er.
I mange scener i filmen aner vi at det som sies av kunstneren og tyven, og mye av det de gjør, er til for å skjule noe annet. Og alt skifter stadig tone. Først er det Barbora som har kontrollen i forholdet mellom de to. Karl-Bertil er den angrende synderen som sitter modell fordi han stjal to malerier i ruståken, og Barbora er medmennesket som er der for ham. Hun besøker ham på sykehuset og ser at han langsomt heles. Så snus det hele litt på hodet. Mot slutten er det Karl-Bertil som trøster. «Du er ganske føkka du og», sier han. Nå er det han som er der for henne.
En dokumentarfilm er nesten som et hyperrealistisk maleri. Biter og øyeblikk av virkeligheten er fanget og klippet sammen til en helhet. Det ser ut som noe som er skåret rett ut av virkeligheten. Men hva med alle de bitene som mangler, alt det vi ikke ser og hører, men som kanskje bare kan antydes? Og symbolikken i møtet mellom kunstneren og tyven er slående, men også den komplisert og unnvikende. Hvem som har makten i forholdet endrer seg, hvem som trøster forandrer seg, og vår illusjon av å forstå menneskene vi ser endrer seg også. Desto nærmere vi kommer, desto mer vi får oppleve av Barbora og Karl-Bertil, desto mindre forstår vi at vi virkelig forstår.
Det er modig å gjøre dette i en dokumentarfilm, en genre som så å si skal vise fram og analysere virkeligheten. En genre som alltid forventes å komme med enkle svar. Benjamin Rees stiller isteden spørsmål, og overlater til oss tilskuere å svare. Det er rett og slett godt gjort!
I en av filmens mest gripende scener befinner Barbora og kjæresten Øystein seg i parterapi. Kjernen i det hele er knyttet til Barboras forhold til Karl-Bertil. Øystein vil vite hvorfor kjæresten ikke stiller spørsmål. Han vil vite hva det er som gjør at Barbora tiltrekkes av tyven og hans livsverden. Han nærmest reddet henne fra et voldelig forhold når hun bodde i Berlin, og gang på gang i filmen kommer hun selv tilbake til en spesiell mørk fascinasjon overfor døden, sår og smerte. Øystein setter ord på det vi tilskuere også er stadig mer opptatt av, hvem er Barbora, og hvorfor gripes hun så sterkt av Karl-Bertil?
Kunstneren og tyven preges av det som med litt fine ord kan kalles en sårets estetikk. Barbora kan ikke la et sår være. Hun må pirke på alle sårkanter, både de rent fysiske og de mer eksistensielle. Karl-Bertil har ligget i koma, utallige ben i kroppen hans er brukket og ødelagt, men han kommer seg. På sykehuset er Barbora opptatt av et sår på oversiden av hånden hans. Hun blir ivrig og slår fast at såret ligner et stigmata. Et øyeblikk er Karl-Bertil nærmest som Jesus for henne, en livets martyr, og hun må tegne og male hånden hans med såret. Øystein er skeptisk til hennes dragning mot alt mørkt og smertefullt, alt som preges av død og sår, hodeskaller og ødelagte kropper, men hun bare viker unna. Vil ikke riktig svare. Hun har ingen store moralske motforestillinger omkring sitt forhold til Karl-Bertil, eller om det riktig å male ham og hans kropp som hun gjør, men ender med å slå fast: «Det må være estetisk!»
Hva hun egentlig mener med dette forblir uklart. Men det leder inn til kjernen i denne spennende og overraskende filmen. For er det ikke det Karl-Bertil gjør også? Heller ikke han kan la sårene være, men pirker på dem ustanselig. Derfor går det også galt lenge. Selv vennskapet mellom de to har såret som et fundament. Han sviker henne ved å stjele maleriene, hun svarer ved å male ham. Om og om igjen. Og helst hans kropp og alle hans sår.
Et sentralt tema i filmen er åpenbart menneskers sårbarhet. Barbora og Karl-Bertil framstår i all sin smertefulle hudløshet som sårede mennesker som må finne tilbake til verden og seg selv. Kunstneren og tyven kretser hvileløst om sårene og de smertefulle øyeblikkene i livet, men uten å bli tungsindig, melankolsk eller deprimerende. Isteden har filmen en elegant letthet over seg som gir den kraft, og som i seg selv er en illusjon som bare nesten skjuler sårene som ligger under historiens overflate.
Helt mot slutten av filmen har Barbora og Karl-Bertil funnet hverandre igjen etter et lengre opphold fra hverandre. Han hjelper henne med hennes utstilling. «Har du sett dette?», spør hun, og viser fram maleriet «Stigma» som viser det stigmata-lignende såret han fikk etter bilulykken som nesten drepte ham. Maleriet viser Karl-Bertils hånd og håndledd, med tatoveringer og et åpent sår. Han tar på sitt eget arr på hånden, og Barbora lar sin pekefinger gli over arret på hånden. I virkeligheten er såret for lengst leget, i kunsten er det for alltid åpent. Kanskje er det dette Kunstneren og tyven til syvende og sist handler om?
Benjamin Rees film er original, modig og overraskende. Kunstneren og tyven viderefører en tradisjon som nærmest er kjernen i moderne norsk dokumentar, men dette dobbeltportrettet av kunstneren Barbora og tyven Karl-Bertil lodder dypere enn de fleste andre portrett og de fleste dokumentarfilmer. Prisene er velfortjente, ryktene ikke overdrevet. Kunstneren og tyven er en mesterlig film som fortjener et stort publikum.
Få også med deg vårt intervju med regissøren Benjamin Ree om filmen.
Gunnar Iversen har skrevet om norsk film og filmhistorie i flere tiår for Rushprint. Alle innleggene hans kan leses her.
