– Bransjen må enes om hva den vil

– Bransjen må enes om hva den vil

Filmbransjen er uhyre komplisert, og selv om det finnes noen grunnprinsipper og kjøreregler, endres landskapet hele tiden, mener Jan Vardøen, som likevel ikke er snauere enn at han her lanserer 12 punkter for hva han mener vil styrke norsk film.

Fra å være i filmbransjens periferi over lengre tid, hoppet jeg ut i det for fullt for 6 år siden. Nå har jeg laget en kortfilm, 4 spillefilmer, en dokumentar og fungert som produsent på en del andre prosjekter. Det har vært en morsom reise og jeg skulle ønske jeg kunne si at det har vært veldig lærerikt, men sannheten er at det har vært nokså lærerikt. For det meste har det vært veldig forvirrende.

Filmbransjen er uhyre komplisert, og selv om det finnes noen grunnprinsipper og kjøreregler, endres landskapet hele tiden, og det er simpelthen ingen oppskrift som kan brukes slavisk to ganger på rad. Hver gang jeg tror jeg har forstått noenlunde hvordan ting er skrudd sammen, skreller jeg bort et nytt lag, bare for å finne ut at alt er like mystisk som før.

Men det er nettopp det som gjøre det morsomt: en diger rebus som tar veldig lang tid å løse. For en impulsiv sjel krever det en gedigen mental omstilling (ikke sikkert at det er en dårlig ting), huden til et neshorn og tålmodigheten til en stein. Å lage film handler om å være last man standing, å ikke gi seg samme hva, mot alle odds. Ikke noe sted for sarte sjeler, altså (som er i grunnen synd, for det er oftest de som har en kunstnerisk visjon).

Det mest overraskende er hvor lang tid alt tar, og hvor lang tid det tar å lære bransjen å kjenne. Jeg føler meg like forvirret nå som da jeg startet. Men det stopper meg ikke fra å mene ting! Her kommer 12 punkter, personlige betraktninger om hva som vil kunne fremme norsk film. Redskaper i ei verktøykasse, om du vil. Ikke som fasit, altså, men som diskusjonsgrunnlag.

1. Bestemme hva vi vil

Filmmiljøet består av mange aktører og bevegelige deler, alle med forskjellig behov og ønsker. Det er lett å gå seg vill i virvaret og enda lettere å fokusere kun på egne mål. Det slår meg at uten noen klare, uttalte målsetninger å samles om blir det armer og bein overalt til en hver tid og resultater deretter.

Det finnes sikkert mange meninger om dette, men på min liste står det:

a) En ambisjon å sette Norge på kartet som en sterk og levende filmnasjon. Uten forkleinelse for noen veldig hederlige unntak, registreres Norge knapt internasjonalt som filmnasjon, såpass ærlig kan vi være.

b) Produksjonsbransjen skal vokse betraktelig i antall ansatte og inntekter, hvor begge deler tallfestes. Vi sitter på en av verdens best utdannede og teknisk avanserte fagarbeidere og dette er per i dag underbenyttet.

c) En sterk økning i antall internasjonale film- og tv-produksjoner til Norge. Ringvirkningene av dette er økt kunnskap og inntekter til vårt nasjonale produksjonsmiljø og gir muligheter og erfaring til våre egne skuespillere, samt økt interesse og entusiasme for film i sin helhet for nordmenn flest.

d) En sterk økning i antall filmproduksjoner, særlig lavbudsjetts- og selvstendige prosjekter, som gir unge filmskapere en inngang til bransjen og kan skape bølger internasjonalt, hvor man ser at det spirer og gror, at vi blir en «hot-spot» av en filmnasjon som blir lagt merke til.

e) At vi henter hjem noen gjeve priser, at vår deltagelse på internasjonale festivaler, både stort og smått, økes betraktelig.

f) En minst 50% andel av kvinnelige filmarbeidere delt over alle sektorer.

g) En kraftig økning i filmskapere med ulike bakgrunner, som reflekterer det norske samfunnets reelle sammensetning og som tilfører nye historier og erfaringer.

2. Del kunnskap

Jeg har nylig laget dokumentarfilmen Descent into the Maelstrom og måtte bevege meg utenfor spillefilmmiljøet.  Jeg var, blant annet, på MipDoc i Cannes, og da lurte jeg på hvilket paradis jeg hadde plutselig kommet til. Folk var direkte og hyggelige, engasjerte, rause med råd, delte kontakter, anbefalte distributører, øste ut sin kunnskap. Kontrasten til spillefilmverdenen kunne ikke vært større. Dokumentarskapere har et par ting til felles: de opererer med små, oftest inadekvate budsjetter, og de har som regel noe viktig på hjertet. Våre dokumentarister har erobret verden med sine filmer, vunnet de mest høythengende prisene og satt norsk dokumentarfilm ettertrykkelig på kartet. Og jeg tror det er i stor grad fordi de hjelper hverandre. Det norske spillefilmmiljøet, med noen hederlig unntak, er ikke noe teselskap. Spisse albuer og lukkede dører er inntrykket man får fra utsiden, særlig for unge, håpefulle filmskapere. Det er ingen som har sagt at det skal være lett å lage spillefilm, men må landskapet være så karrig? Produsentene er nok redde for at de risikerer å gi bort noe av sin hardttjente kunnskap og gi en potensiell konkurrent fordeler i et svært tøft marked. Det er forståelig, men korttenkt.  Vi må motstå instinktet til å heine om våre små kongedømmer. Vi skal være bevisste på å gi og dele i en hver mulig anledning. Om vi ikke hjelper hverandre oppover, uten å dele kunnskap, går ikke verden videre, og da sitter vi her på stedet hvil.

3. Nye stemmer

Michael Haneke, kanskje ikke helt overraskende, har noen strenge tanker rundt filmskaping. Han mener at man ikke skal fortelle historier som ikke er selvopplevde. Vel, følger vi den oppskriften forsvinner en god del historiske filmer, barne- og fantasifilmer. Det skal ikke skje. Men han har et poeng. Det sterke og tilsynelatende uendelige fokuset på avdankede norske folkehelter på hjemmemarkedet kan være godt for den nasjonale selvfølelsen, men gir også inntrykk av et land som står med ryggen vendt mot verden. Ved å slippe til nye, unge stemmer fra ulike bakgrunner og erfaringer vil vi åpne opp for viktige og nye fortellinger, og vise en filmbransje som gjenspeiler det virkelige nåtids-Norge.

4. Mindre budsjetter

Det finnes tre typer filmer, grovt forenklet. Kommersielle, markedsrettede med store budsjetter (i norsk sammenheng). La oss si 40-100 millioner kroner. Filmer med høy teknisk standard som forhåpentligvis trekker mange til kinoen. De skal vi fortsette å lage, så klart. Det styrker filmbransjen og er med på å opprettholde en felles kulturidentitet, både for barn og voksne.

Mellombudsjettsfilmer (ca. 11-40 millioner Nok) har slitt i det siste med å trekke et større publikum. Dette er en internasjonal utfordring. Det kan virke som om krympende publikum og omsetning ansees som tegn på feilslått investering, men det er ikke nødvendigvis en forbindelse som jeg kan se mellom kvalitet og publikumstall. Er ikke offentlig støtte til for å gi liv til prosjekter som ikke hadde klart seg i et 100 prosent kommersielt marked? Jeg synes vi skal være stolte over å ha et system som gjør nettopp dette.

Så har vi lavbudsjettsfilmene. Det irske filminstituttet igangsatte et lavbudsjettsprogram hvor de delte ut mindre beløp (fra 500.000 til 4 millioner Nkr) til mange prosjekter, uten å stille vanskelige spørsmål om prosjektenes bærekraft eller kunstnerisk kvalitet. Dette resulterte i 30 Oscarnominasjoner. Irland har mindre folketall enn Norge. Island med sine 350,000 innbyggere produserer mengder av prisvinnende kvalitetsfilmer på lave budsjetter.

Lavbudsjett er ikke ensbetydende med lav kvalitet. Tvert imot, det er ingen som klarer å makse ut kvaliteten bedre enn en dyktig produsent med et mikrobudsjett og resultatene er ofte forbløffende bra. Vi skal stole på de norske filmskaperne og gi dem sjansen til å komme i gang. Vi må selvfølgelig passe oss for at ikke dette føre til utnyttelse av staben, men erfaringer fra mange land viser at dette lar seg lett gjøre. Vi kan heller se på det som en inngangsport for de som vil inn i bransjen.

5. Film som næring

Norge eksporterer mye død og fordervelse ut i verden i form av våpen, oppdrettslaks og olje. Olje brukes ikke bare som drivstoff, en stor andel blir også forvandlet til miljøfiendtlig plast. Prisen på oljen svinger voldsomt, sannsynligheten for at vi må trekke sugerøret opp fra Nordsjøen og nordligere og mer sårbare områder, vokser stadig. Kronekursen svinger oftere og det er heller ikke sikkert at vi alltid kommer til å være et høykostland.

Filmbransjen står perfekt plassert til å fylle deler av dette tomrommet etter oljen. Vi har høy kompetanse, vi ligger ofte i forkant av den teknologisk utviklingen, har en natur som den internasjonale film- og tv-verdenen higer etter, er språksterke og innovative, vi sitter i en veldig god posisjon – bare vi tar spranget og utnytter den. Som nevnt over, en fungerende insentivordning vil være det mest effektive stimulus, men jeg skulle gjerne også sett en nasjonal filmpark av ordentlig størrelse, med kort avstand fra Oslo og Gardermoen. Det er finnes så mange film- og tv-produksjoner om dagen at det er skikkelig rift om studioer, og store produksjoner reiser hvor som helst i verden for å finne husly. Det betyr at en nasjonal norsk filmpark er ikke kun avhengig av viking-relaterte prosjekter, men kan også fungere som overskuddsbedrift uavhengig av type produksjon og vil både kunne skape arbeidsplasser og styrke kompetansen i bransjen. Om dette skal være et privat initiativ eller en blanding av statlig og privat virksomhet, vil jeg ikke mene noe om, annet enn at det hadde vært fint å se staten stimulere sysselsettingen i filmbransjen på denne måten, om det er via Nærings- eller Kulturdepartement.

Vi står nå foran en revolusjon hva angår filmopptak i virtuelle studioer, hvor filmscener blir spilt inn foran skjermer med pre-filmede kulisser (som ble gjort på feks The Mandalorian). Lik det eller ei, teknikken er på full vei inn og det betyr at studioer trenger ikke å være så store og kan befinne seg hvor som helst i verden. Vi burde være i forkant.

6. Norske innspillinger i utlandet

Mens vi er i gang, burde vi ikke også se på dagens mangel på spend-krav for norske produksjoner? Er det riktig at offentlig støtte kan brukes i lavkostland uten å stille krav til dette? Jeg har forståelse for at noen produksjoner aldri hadde sett dagens lys uten å kunne kutte kostnader på denne måten, men de aller fleste land som gir støtte, stiller også krav til at deler av dette brukes i det landet støtten kommer fra, som en mekanisme for å hjelpe lokal næring og sysselsetting.

7. Norsk filminstitutt

NFI trenger en slags ”hard restart”. Instituttet har vært uten kaptein i fem år og skipet har ligget og rullet i fjæresteinene med tilhørende resultater: ingen bestemt retning og med et forvirret og til tider oppgitt crew. Det er mange flinke og kunnskapsrike folk i NFI som deler de samme ambisjonene som filmskaperne og vil det samme. Nå har det kommet en kaptein på brua som virker opplyst og handlekraftig, så jeg er optimist. De mest åpenbare forbedringene er å rydde opp i klattekaken av diverse støtteordninger, ansette medarbeidere som reflekterer det norske samfunnets egentlig sammensetning og øke antall produksjoner av alle slag. Men det jeg håper aller mest på, er et smidigere og mer åpent samarbeid mellom bransjen og instituttet. «NFI tror at filmbransjen er til for dem og ikke omvendt”, er en frase jeg ofte har hørt. Det vil alltid være et anspent forhold mellom søker og giver, men uten åpenhet og dialog størkner alt til og blir veldig ”oss» og «dem”. Det aller meste av diskusjon om NFI skjer på bakrommet og de smarte produsentene vil aldri uttale seg offentlig kritisk eller ukritisk i fare for å muligens miste støtte en eller annen gang. Mangel på dialog og åpenhet er aldri bra, vi må tørre å ta debatten i åpne rom, vi vil det samme, tross alt.

8. Regionene

For å øke antall produksjoner og antall filmarbeidere burde de regionale fondene fått større budsjetter og ingen begrensning på hva slags format de støtter, om det er spillefilm, serier, kortfilmer eller dokumentar.

9. Insentivordning

Dagens særnorsk ordning ser ut til å ha blitt tegnet i fylla og i bygget i mørket. Den irriterer mange, tilfredsstiller få og er ikke skikket til å oppnå målet om å gjøre Norge til en attraktiv innspillings-destinasjon. Det skal ikke fungere slik at Tom Cruise må ringe og smiske med en kulturminister for å få særbehandling. Alle burde behandles likt. At denne produksjonen skaper 200 norske arbeidsplasser betyr bare at vi burde slippe til alle som vil hit. Det har aldri vært mer penger i den internasjonale produksjonspotten som i dag, milliarder av dollar til film og særlig serier, og vi går glipp av vår andel fordi utenlandske produsenter orker ikke å søke begrensede midler via et vilkårlig og vanskelig system. Særlig ergerlig når vi vet hvor stor interesse det er der ute for alt norsk og norrønt om dagen og i lang tid fremover. Vi trenger en ordning som er lik for alle, ikke behovsprøvd og forutsigbar. De fleste oppegående land i verden har fått dette til. For å si det enklest mulig: vi trenger bare å kopiere Island, så er vi i mål.

En god incentivordning er det aller viktigst enkeltgrep vi kan ta for å styrke og stimulere den norske filmindustrien og mange andre relaterte bransjer, særlig turistnæringen.

Et lite PR-framstøt må til, for å forklare folk at en god insentivordning ikke er et sugerør ned i statskassa for utenlandske produsenter, men en vinn-vinn situasjon: hver gang utenlandske produsenter bruker 100 millioner på norske varer og tjenester, sitter Norge igjen med 75 millioner (sett at refusjonen er på 25%), samt en uvurderlig gevinst i form av økt turisme og hevet kompetanse i alle filmbransjens ledd.

Det er tverrpolitisk enighet om dette, men proppen sitter fast hos et motvillig Finansdepartement. Det er dypt udemokratisk og vi trenger en kulturminister med ryggrad til å kjempe for dette. Og når den er vedtatt, bør ordningen administreres av Næringsdepartementet og holdes langt unna kulturbudsjettene.  For nok en gang: film er næring!

10. Etterhåndsstøtte

Vi er i en bisarr tail-wags-the-dog-situasjon hvor etterhåndsstøtten er mange ganger større enn selve produksjonsstøtten, som gjør igjen at noen produksjoner får mindre eller ingen støtte til å komme i gang. NFI kvier seg for å støtte produksjoner som kan få gode besøkstall og dermed tapper budsjettet deres – ja, de er til og med lettet når enkelte filmer ikke går bra. Sånn kan vi ikke ha det. Hele prosessen er uforutsigbar og årsbudsjettet til NFI svinger vilt. Her må det gjøres noe, og gjerne litt brennkvikt.

11. Kinoen

Film er best på kino og selv med utallige nye plattformer som dukker opp, vil vi være tjent med en sterk og levende kinokultur hvor folk over hele landet møtes i mørket for å dele fellesopplevelser. Norge har gått mot strømmen internasjonalt og klart å opprettholde sunne og til tider stigende besøkstall i en tid hvor det faller i andre land. Kinokultur varierer fra land til land (kanskje mest markant i Frankrike, hvor kvalitetsfilm går fortsatt bra på kino) og dette er et bevis på at lokale tiltak kan fungere. Særlig i disse koronatider må vi passe på å ikke få et ugjenkallelig brudd i folks besøksmønstre. Kinobesøket er nede med 70% mot fjoråret.

Vi må ha klare målsettinger å sikte mot. Økte besøkstall overalt, for det første, men jeg skulle gjerne sett et hårete mål om å ha 30 prosent andel norske kinofilmer i antall solgte billetter. Slettes ikke umulig, men det må jobbes for og ingen midler bør være uprøvde. Jeg synes alle berørte og interesserte aktører burde komme sammen og meisle ut en handlingsplan: Film og Kino, distributørene, kinoeierne, produsenter, NFI, Kulturdepartement, osv. Et gedigent fellesløft vil helt sikkert gi resultater, og vi har ingen tid å miste.

12. Kulturdepartementet

Jeg ser for meg at hver ny kulturminister, idet hen får kontornøkkelen, får en liten tale fra den avtroppende ministeren som kanskje går slik: ”Jobben er morsom og utfordrende, men pass deg for filmbransjen. Makan til utakknemlige sutrekopper finnes ikke!”

Kulturministre kommer og går, noen med inngående kunnskap om filmbransjen, andre ikke fullt så mye. Men det kan ikke være lett for noen av dem å forholde seg til en gjeng som (oftest med god grunn) er stadig misfornøyde. Jeg mener ikke at vi skal slikke dem opp etter ryggen, ei heller at vi skal godta kutt i støtten, men fornemmer at vi må gi noe mer tilbake enn konstant motstand. Frem til nå har KUD kommet med ønsker om hva de forventer av bransjen og NFI har logret etter. Blir vi i bransjen enige om hvor vi vil og hva slags mål vi går etter, og attpåtil oppnår målene slik at KUD og ministeren kan ha gleden av å ta del i dem, er mye gjort.


Jan Vardøen er blant annet regissør, produsent og kinoeier.


 

– Bransjen må enes om hva den vil

– Bransjen må enes om hva den vil

Filmbransjen er uhyre komplisert, og selv om det finnes noen grunnprinsipper og kjøreregler, endres landskapet hele tiden, mener Jan Vardøen, som likevel ikke er snauere enn at han her lanserer 12 punkter for hva han mener vil styrke norsk film.

Fra å være i filmbransjens periferi over lengre tid, hoppet jeg ut i det for fullt for 6 år siden. Nå har jeg laget en kortfilm, 4 spillefilmer, en dokumentar og fungert som produsent på en del andre prosjekter. Det har vært en morsom reise og jeg skulle ønske jeg kunne si at det har vært veldig lærerikt, men sannheten er at det har vært nokså lærerikt. For det meste har det vært veldig forvirrende.

Filmbransjen er uhyre komplisert, og selv om det finnes noen grunnprinsipper og kjøreregler, endres landskapet hele tiden, og det er simpelthen ingen oppskrift som kan brukes slavisk to ganger på rad. Hver gang jeg tror jeg har forstått noenlunde hvordan ting er skrudd sammen, skreller jeg bort et nytt lag, bare for å finne ut at alt er like mystisk som før.

Men det er nettopp det som gjøre det morsomt: en diger rebus som tar veldig lang tid å løse. For en impulsiv sjel krever det en gedigen mental omstilling (ikke sikkert at det er en dårlig ting), huden til et neshorn og tålmodigheten til en stein. Å lage film handler om å være last man standing, å ikke gi seg samme hva, mot alle odds. Ikke noe sted for sarte sjeler, altså (som er i grunnen synd, for det er oftest de som har en kunstnerisk visjon).

Det mest overraskende er hvor lang tid alt tar, og hvor lang tid det tar å lære bransjen å kjenne. Jeg føler meg like forvirret nå som da jeg startet. Men det stopper meg ikke fra å mene ting! Her kommer 12 punkter, personlige betraktninger om hva som vil kunne fremme norsk film. Redskaper i ei verktøykasse, om du vil. Ikke som fasit, altså, men som diskusjonsgrunnlag.

1. Bestemme hva vi vil

Filmmiljøet består av mange aktører og bevegelige deler, alle med forskjellig behov og ønsker. Det er lett å gå seg vill i virvaret og enda lettere å fokusere kun på egne mål. Det slår meg at uten noen klare, uttalte målsetninger å samles om blir det armer og bein overalt til en hver tid og resultater deretter.

Det finnes sikkert mange meninger om dette, men på min liste står det:

a) En ambisjon å sette Norge på kartet som en sterk og levende filmnasjon. Uten forkleinelse for noen veldig hederlige unntak, registreres Norge knapt internasjonalt som filmnasjon, såpass ærlig kan vi være.

b) Produksjonsbransjen skal vokse betraktelig i antall ansatte og inntekter, hvor begge deler tallfestes. Vi sitter på en av verdens best utdannede og teknisk avanserte fagarbeidere og dette er per i dag underbenyttet.

c) En sterk økning i antall internasjonale film- og tv-produksjoner til Norge. Ringvirkningene av dette er økt kunnskap og inntekter til vårt nasjonale produksjonsmiljø og gir muligheter og erfaring til våre egne skuespillere, samt økt interesse og entusiasme for film i sin helhet for nordmenn flest.

d) En sterk økning i antall filmproduksjoner, særlig lavbudsjetts- og selvstendige prosjekter, som gir unge filmskapere en inngang til bransjen og kan skape bølger internasjonalt, hvor man ser at det spirer og gror, at vi blir en «hot-spot» av en filmnasjon som blir lagt merke til.

e) At vi henter hjem noen gjeve priser, at vår deltagelse på internasjonale festivaler, både stort og smått, økes betraktelig.

f) En minst 50% andel av kvinnelige filmarbeidere delt over alle sektorer.

g) En kraftig økning i filmskapere med ulike bakgrunner, som reflekterer det norske samfunnets reelle sammensetning og som tilfører nye historier og erfaringer.

2. Del kunnskap

Jeg har nylig laget dokumentarfilmen Descent into the Maelstrom og måtte bevege meg utenfor spillefilmmiljøet.  Jeg var, blant annet, på MipDoc i Cannes, og da lurte jeg på hvilket paradis jeg hadde plutselig kommet til. Folk var direkte og hyggelige, engasjerte, rause med råd, delte kontakter, anbefalte distributører, øste ut sin kunnskap. Kontrasten til spillefilmverdenen kunne ikke vært større. Dokumentarskapere har et par ting til felles: de opererer med små, oftest inadekvate budsjetter, og de har som regel noe viktig på hjertet. Våre dokumentarister har erobret verden med sine filmer, vunnet de mest høythengende prisene og satt norsk dokumentarfilm ettertrykkelig på kartet. Og jeg tror det er i stor grad fordi de hjelper hverandre. Det norske spillefilmmiljøet, med noen hederlig unntak, er ikke noe teselskap. Spisse albuer og lukkede dører er inntrykket man får fra utsiden, særlig for unge, håpefulle filmskapere. Det er ingen som har sagt at det skal være lett å lage spillefilm, men må landskapet være så karrig? Produsentene er nok redde for at de risikerer å gi bort noe av sin hardttjente kunnskap og gi en potensiell konkurrent fordeler i et svært tøft marked. Det er forståelig, men korttenkt.  Vi må motstå instinktet til å heine om våre små kongedømmer. Vi skal være bevisste på å gi og dele i en hver mulig anledning. Om vi ikke hjelper hverandre oppover, uten å dele kunnskap, går ikke verden videre, og da sitter vi her på stedet hvil.

3. Nye stemmer

Michael Haneke, kanskje ikke helt overraskende, har noen strenge tanker rundt filmskaping. Han mener at man ikke skal fortelle historier som ikke er selvopplevde. Vel, følger vi den oppskriften forsvinner en god del historiske filmer, barne- og fantasifilmer. Det skal ikke skje. Men han har et poeng. Det sterke og tilsynelatende uendelige fokuset på avdankede norske folkehelter på hjemmemarkedet kan være godt for den nasjonale selvfølelsen, men gir også inntrykk av et land som står med ryggen vendt mot verden. Ved å slippe til nye, unge stemmer fra ulike bakgrunner og erfaringer vil vi åpne opp for viktige og nye fortellinger, og vise en filmbransje som gjenspeiler det virkelige nåtids-Norge.

4. Mindre budsjetter

Det finnes tre typer filmer, grovt forenklet. Kommersielle, markedsrettede med store budsjetter (i norsk sammenheng). La oss si 40-100 millioner kroner. Filmer med høy teknisk standard som forhåpentligvis trekker mange til kinoen. De skal vi fortsette å lage, så klart. Det styrker filmbransjen og er med på å opprettholde en felles kulturidentitet, både for barn og voksne.

Mellombudsjettsfilmer (ca. 11-40 millioner Nok) har slitt i det siste med å trekke et større publikum. Dette er en internasjonal utfordring. Det kan virke som om krympende publikum og omsetning ansees som tegn på feilslått investering, men det er ikke nødvendigvis en forbindelse som jeg kan se mellom kvalitet og publikumstall. Er ikke offentlig støtte til for å gi liv til prosjekter som ikke hadde klart seg i et 100 prosent kommersielt marked? Jeg synes vi skal være stolte over å ha et system som gjør nettopp dette.

Så har vi lavbudsjettsfilmene. Det irske filminstituttet igangsatte et lavbudsjettsprogram hvor de delte ut mindre beløp (fra 500.000 til 4 millioner Nkr) til mange prosjekter, uten å stille vanskelige spørsmål om prosjektenes bærekraft eller kunstnerisk kvalitet. Dette resulterte i 30 Oscarnominasjoner. Irland har mindre folketall enn Norge. Island med sine 350,000 innbyggere produserer mengder av prisvinnende kvalitetsfilmer på lave budsjetter.

Lavbudsjett er ikke ensbetydende med lav kvalitet. Tvert imot, det er ingen som klarer å makse ut kvaliteten bedre enn en dyktig produsent med et mikrobudsjett og resultatene er ofte forbløffende bra. Vi skal stole på de norske filmskaperne og gi dem sjansen til å komme i gang. Vi må selvfølgelig passe oss for at ikke dette føre til utnyttelse av staben, men erfaringer fra mange land viser at dette lar seg lett gjøre. Vi kan heller se på det som en inngangsport for de som vil inn i bransjen.

5. Film som næring

Norge eksporterer mye død og fordervelse ut i verden i form av våpen, oppdrettslaks og olje. Olje brukes ikke bare som drivstoff, en stor andel blir også forvandlet til miljøfiendtlig plast. Prisen på oljen svinger voldsomt, sannsynligheten for at vi må trekke sugerøret opp fra Nordsjøen og nordligere og mer sårbare områder, vokser stadig. Kronekursen svinger oftere og det er heller ikke sikkert at vi alltid kommer til å være et høykostland.

Filmbransjen står perfekt plassert til å fylle deler av dette tomrommet etter oljen. Vi har høy kompetanse, vi ligger ofte i forkant av den teknologisk utviklingen, har en natur som den internasjonale film- og tv-verdenen higer etter, er språksterke og innovative, vi sitter i en veldig god posisjon – bare vi tar spranget og utnytter den. Som nevnt over, en fungerende insentivordning vil være det mest effektive stimulus, men jeg skulle gjerne også sett en nasjonal filmpark av ordentlig størrelse, med kort avstand fra Oslo og Gardermoen. Det er finnes så mange film- og tv-produksjoner om dagen at det er skikkelig rift om studioer, og store produksjoner reiser hvor som helst i verden for å finne husly. Det betyr at en nasjonal norsk filmpark er ikke kun avhengig av viking-relaterte prosjekter, men kan også fungere som overskuddsbedrift uavhengig av type produksjon og vil både kunne skape arbeidsplasser og styrke kompetansen i bransjen. Om dette skal være et privat initiativ eller en blanding av statlig og privat virksomhet, vil jeg ikke mene noe om, annet enn at det hadde vært fint å se staten stimulere sysselsettingen i filmbransjen på denne måten, om det er via Nærings- eller Kulturdepartement.

Vi står nå foran en revolusjon hva angår filmopptak i virtuelle studioer, hvor filmscener blir spilt inn foran skjermer med pre-filmede kulisser (som ble gjort på feks The Mandalorian). Lik det eller ei, teknikken er på full vei inn og det betyr at studioer trenger ikke å være så store og kan befinne seg hvor som helst i verden. Vi burde være i forkant.

6. Norske innspillinger i utlandet

Mens vi er i gang, burde vi ikke også se på dagens mangel på spend-krav for norske produksjoner? Er det riktig at offentlig støtte kan brukes i lavkostland uten å stille krav til dette? Jeg har forståelse for at noen produksjoner aldri hadde sett dagens lys uten å kunne kutte kostnader på denne måten, men de aller fleste land som gir støtte, stiller også krav til at deler av dette brukes i det landet støtten kommer fra, som en mekanisme for å hjelpe lokal næring og sysselsetting.

7. Norsk filminstitutt

NFI trenger en slags ”hard restart”. Instituttet har vært uten kaptein i fem år og skipet har ligget og rullet i fjæresteinene med tilhørende resultater: ingen bestemt retning og med et forvirret og til tider oppgitt crew. Det er mange flinke og kunnskapsrike folk i NFI som deler de samme ambisjonene som filmskaperne og vil det samme. Nå har det kommet en kaptein på brua som virker opplyst og handlekraftig, så jeg er optimist. De mest åpenbare forbedringene er å rydde opp i klattekaken av diverse støtteordninger, ansette medarbeidere som reflekterer det norske samfunnets egentlig sammensetning og øke antall produksjoner av alle slag. Men det jeg håper aller mest på, er et smidigere og mer åpent samarbeid mellom bransjen og instituttet. «NFI tror at filmbransjen er til for dem og ikke omvendt”, er en frase jeg ofte har hørt. Det vil alltid være et anspent forhold mellom søker og giver, men uten åpenhet og dialog størkner alt til og blir veldig ”oss» og «dem”. Det aller meste av diskusjon om NFI skjer på bakrommet og de smarte produsentene vil aldri uttale seg offentlig kritisk eller ukritisk i fare for å muligens miste støtte en eller annen gang. Mangel på dialog og åpenhet er aldri bra, vi må tørre å ta debatten i åpne rom, vi vil det samme, tross alt.

8. Regionene

For å øke antall produksjoner og antall filmarbeidere burde de regionale fondene fått større budsjetter og ingen begrensning på hva slags format de støtter, om det er spillefilm, serier, kortfilmer eller dokumentar.

9. Insentivordning

Dagens særnorsk ordning ser ut til å ha blitt tegnet i fylla og i bygget i mørket. Den irriterer mange, tilfredsstiller få og er ikke skikket til å oppnå målet om å gjøre Norge til en attraktiv innspillings-destinasjon. Det skal ikke fungere slik at Tom Cruise må ringe og smiske med en kulturminister for å få særbehandling. Alle burde behandles likt. At denne produksjonen skaper 200 norske arbeidsplasser betyr bare at vi burde slippe til alle som vil hit. Det har aldri vært mer penger i den internasjonale produksjonspotten som i dag, milliarder av dollar til film og særlig serier, og vi går glipp av vår andel fordi utenlandske produsenter orker ikke å søke begrensede midler via et vilkårlig og vanskelig system. Særlig ergerlig når vi vet hvor stor interesse det er der ute for alt norsk og norrønt om dagen og i lang tid fremover. Vi trenger en ordning som er lik for alle, ikke behovsprøvd og forutsigbar. De fleste oppegående land i verden har fått dette til. For å si det enklest mulig: vi trenger bare å kopiere Island, så er vi i mål.

En god incentivordning er det aller viktigst enkeltgrep vi kan ta for å styrke og stimulere den norske filmindustrien og mange andre relaterte bransjer, særlig turistnæringen.

Et lite PR-framstøt må til, for å forklare folk at en god insentivordning ikke er et sugerør ned i statskassa for utenlandske produsenter, men en vinn-vinn situasjon: hver gang utenlandske produsenter bruker 100 millioner på norske varer og tjenester, sitter Norge igjen med 75 millioner (sett at refusjonen er på 25%), samt en uvurderlig gevinst i form av økt turisme og hevet kompetanse i alle filmbransjens ledd.

Det er tverrpolitisk enighet om dette, men proppen sitter fast hos et motvillig Finansdepartement. Det er dypt udemokratisk og vi trenger en kulturminister med ryggrad til å kjempe for dette. Og når den er vedtatt, bør ordningen administreres av Næringsdepartementet og holdes langt unna kulturbudsjettene.  For nok en gang: film er næring!

10. Etterhåndsstøtte

Vi er i en bisarr tail-wags-the-dog-situasjon hvor etterhåndsstøtten er mange ganger større enn selve produksjonsstøtten, som gjør igjen at noen produksjoner får mindre eller ingen støtte til å komme i gang. NFI kvier seg for å støtte produksjoner som kan få gode besøkstall og dermed tapper budsjettet deres – ja, de er til og med lettet når enkelte filmer ikke går bra. Sånn kan vi ikke ha det. Hele prosessen er uforutsigbar og årsbudsjettet til NFI svinger vilt. Her må det gjøres noe, og gjerne litt brennkvikt.

11. Kinoen

Film er best på kino og selv med utallige nye plattformer som dukker opp, vil vi være tjent med en sterk og levende kinokultur hvor folk over hele landet møtes i mørket for å dele fellesopplevelser. Norge har gått mot strømmen internasjonalt og klart å opprettholde sunne og til tider stigende besøkstall i en tid hvor det faller i andre land. Kinokultur varierer fra land til land (kanskje mest markant i Frankrike, hvor kvalitetsfilm går fortsatt bra på kino) og dette er et bevis på at lokale tiltak kan fungere. Særlig i disse koronatider må vi passe på å ikke få et ugjenkallelig brudd i folks besøksmønstre. Kinobesøket er nede med 70% mot fjoråret.

Vi må ha klare målsettinger å sikte mot. Økte besøkstall overalt, for det første, men jeg skulle gjerne sett et hårete mål om å ha 30 prosent andel norske kinofilmer i antall solgte billetter. Slettes ikke umulig, men det må jobbes for og ingen midler bør være uprøvde. Jeg synes alle berørte og interesserte aktører burde komme sammen og meisle ut en handlingsplan: Film og Kino, distributørene, kinoeierne, produsenter, NFI, Kulturdepartement, osv. Et gedigent fellesløft vil helt sikkert gi resultater, og vi har ingen tid å miste.

12. Kulturdepartementet

Jeg ser for meg at hver ny kulturminister, idet hen får kontornøkkelen, får en liten tale fra den avtroppende ministeren som kanskje går slik: ”Jobben er morsom og utfordrende, men pass deg for filmbransjen. Makan til utakknemlige sutrekopper finnes ikke!”

Kulturministre kommer og går, noen med inngående kunnskap om filmbransjen, andre ikke fullt så mye. Men det kan ikke være lett for noen av dem å forholde seg til en gjeng som (oftest med god grunn) er stadig misfornøyde. Jeg mener ikke at vi skal slikke dem opp etter ryggen, ei heller at vi skal godta kutt i støtten, men fornemmer at vi må gi noe mer tilbake enn konstant motstand. Frem til nå har KUD kommet med ønsker om hva de forventer av bransjen og NFI har logret etter. Blir vi i bransjen enige om hvor vi vil og hva slags mål vi går etter, og attpåtil oppnår målene slik at KUD og ministeren kan ha gleden av å ta del i dem, er mye gjort.


Jan Vardøen er blant annet regissør, produsent og kinoeier.


 

MENY