Komponisten som utfordret filmen

Komponisten som utfordret filmen

«Det er en vanlig oppfatning at filmkomponistens arbeid ikke skal merkes, bare intuitivt oppleves som en organisk del av filmens helhet. Påfallende mye av Ennio Morricones livsverk motsier dette synet». Morten Barth minnes en av vår tids store filmkomponister som nylig døde.

Mange av oss har med årene vært i litt for mange begravelser, og ikke sjelden hørt musikkstykket «Gabriels obo», et folkekjært tonedikt over store deler av verden, ofte ønsket som en siste hilsen. Musikken er skrevet av Ennio Morricone og er temaet fra Roland Joffés film The Mission fra 1986. Morricone selv hadde blandete følelser for musikken til denne filmen. Han mente den var blant det beste han noengang skrev, men da han ikke vant Oscar for musikken, sa han at filmprisen regelrett ble stjålet fra ham. Hans forhold til Hollywood var i det store og hele tvisynt. Han bodde og arbeidet i Roma, og når Hollywood ville ham noe, fikk de komme til ham. Det gjorde de til gangs.

Det musikalske vidunderbarnet Ennio Morricone gikk fra klassisk konservatorieutdannelse til jazztrompetist i ung alder, en spennvidde som kjennetegnet resten av hans yrkesliv. Han var en viktig del av en gruppe italienske avant-garde komponister som utforsket improvisasjon, fri jazz og anti-musikk fra tidlig 1960-tall. Samtidig skrev han sanger for så ulike artister som Paul Anka, Demis Roussos og senere Pet Shop Boys og k.d. lang, og leverte mye musikk til italiensk radio og fjernsyn.

Også som filmkomponist beveget Morricone seg med letthet over hele genreregisteret av filmer, fra luftige komedier til tungt skjebnedrama. Slik ble arbeidet aldri kjedelig, sa han. Morricones arbeidsmetode ble bemerket av mange. Han komponerte aldri ved pianoet eller på andre instrumenter, han bare hørte musikken for sitt indre øre, og skrev ned notene og arrangementene direkte.

Morricones navn er uløselig knyttet til italienske spaghettiwesterns fra 1960- og 1970-tallet, særlig – men ikke bare – Sergio Leones filmer. Leones første spaghettiwesterns hadde beskjedne budsjetter, og Morricones musikk speiler dette; han gjør en svakhet til en styrke. Enkle lyder som piskeslag, smell og utrop intergreres i musikken. Dette var teknikker hentet fra den eksperimentelle musikken han skapte sammen med andre komponister og utøvere – og det ble nyskapende innen filmmusikken. Ikke akkurat det første vi tenker på ved gjensynet med Clint Eastwood i filmene som da var kontroversielle for sin eksplisitte vold og sadisme. Like kontroversielle var de blodige og effektrike italienske horrorfilmene som gjorde særlig Dario Argento kjent. Morricone skrev musikk til en rekke av Argentos filmer. Samarbeidet med Sergio Leone fortsatte til og med Leones siste film, Once upon a Time in America (1984), det tragisk maltrakterte opuset om jødisk mafia i New York.

Det er en vanlig oppfatning at filmkomponistens arbeid ikke skal merkes, bare intuitivt oppleves som en organisk del av filmens helhet. Påfallende mye av Morricones livsverk motsier dette synet. Særlig hans store, romantiske temaer står fram og er den slående identitetsmarkøren man forbinder med den enkelte film. I noen tilfeller ble også hans storslagne bidrag avvist, siden regissør og produsent nettopp mente at det overveldet filmen. Samtidig er det eklektiske og uventete ved Morricones verk slående ikke minst i Leones filmer. Her finnes både skrikende elgitarer og søtladne orkesterarrangenter i grenselandet til den lette underholdningsmusikken, og alt utfordrer filmenes realistiske tidsbilde.

Selv om Morricones forhold til Hollywood var avmålt, var filmbyen en trofast arbeidsgiver. Filmer av så ulike regissører som Don Siegel, Mike Nichols, John Carpenter og Oliver Stone har musikk av Morricone. Flere store Hollywoodstudioer tilbød ham hus hvis han ville flytte dit, men han takket nei. Mannen med det unike gehøret lærte aldri å snakke engelsk, og han hatet å fly. Han reiste derfor sjelden til Hollywood; filmene kom til ham. Musikken ble stort sett spilt inn i Roma og filmene lydlagt der. Først på slutten av sitt liv stilte han opp selv – i 2007 for å ta imot en æres-Oscar som ble overrakt av Clint Eastwood, og i 2016, da han endelig vant en Oscar for musikken til Quentin Tarantinos The Hateful Eight.

Morricone skrev musikken til nesten 400 filmer, et livsverk det er nærmest umulig å holde oversikten over. Men foruten de allerede nevnte er det noen av filmhistoriens klassikere som må framheves: Gillo Pontecorvos Kampen om Algerie (1966), Bernardo Bertoluccis 1900 (1976) Terrence Malicks Days of Heaven (1978), Sergio Leones The Good, the Bad and the Ugly (1966), Brian De Palmas The Untouchables (1987) og Guiseppe Tornatores Cinema Paradiso (1988). Denne rekken i seg selv sikrer Morricone et evig liv i filmhistorien.

Foruten filmmusikk og poplåter skrev Morricone noen hundre små og store frittstående orkesterverker, i spennet fra det eksperimentelle til det klassisk forankrete. Etterhvert overvant han motviljen mot å reise, og endel av verkene ble framført på lange turnéer, under Morricones egen ledelse. Det fant ikke alltid nåde hos kritikerne, som ikke akkurat så Morricone som noen stor dirigent. Han avfeide dem lett; har de kommet for musikken, eller for å se ham vifte med armene? De burde heller holdt seg hjemme. Orkesterverkene ble framført på mer enn 250 konserter verden over.

Morricones egen begravelse skjedde nylig med bare de nærmeste og inviterte til stede. Og musikken? Joda, «Gabriels obo» ble spilt under seremonien.

PS: som en «norsk» kuriositet kan nevnes at Morricone i 2008 skrev musikken til en reklamefilm for det italienske bilmerket Lancia, regissert av Harald Zwart.

(Foto av Michal Krumphanzl, Scanpix).


Les Morten Barths tidligere innlegg


 

Komponisten som utfordret filmen

Komponisten som utfordret filmen

«Det er en vanlig oppfatning at filmkomponistens arbeid ikke skal merkes, bare intuitivt oppleves som en organisk del av filmens helhet. Påfallende mye av Ennio Morricones livsverk motsier dette synet». Morten Barth minnes en av vår tids store filmkomponister som nylig døde.

Mange av oss har med årene vært i litt for mange begravelser, og ikke sjelden hørt musikkstykket «Gabriels obo», et folkekjært tonedikt over store deler av verden, ofte ønsket som en siste hilsen. Musikken er skrevet av Ennio Morricone og er temaet fra Roland Joffés film The Mission fra 1986. Morricone selv hadde blandete følelser for musikken til denne filmen. Han mente den var blant det beste han noengang skrev, men da han ikke vant Oscar for musikken, sa han at filmprisen regelrett ble stjålet fra ham. Hans forhold til Hollywood var i det store og hele tvisynt. Han bodde og arbeidet i Roma, og når Hollywood ville ham noe, fikk de komme til ham. Det gjorde de til gangs.

Det musikalske vidunderbarnet Ennio Morricone gikk fra klassisk konservatorieutdannelse til jazztrompetist i ung alder, en spennvidde som kjennetegnet resten av hans yrkesliv. Han var en viktig del av en gruppe italienske avant-garde komponister som utforsket improvisasjon, fri jazz og anti-musikk fra tidlig 1960-tall. Samtidig skrev han sanger for så ulike artister som Paul Anka, Demis Roussos og senere Pet Shop Boys og k.d. lang, og leverte mye musikk til italiensk radio og fjernsyn.

Også som filmkomponist beveget Morricone seg med letthet over hele genreregisteret av filmer, fra luftige komedier til tungt skjebnedrama. Slik ble arbeidet aldri kjedelig, sa han. Morricones arbeidsmetode ble bemerket av mange. Han komponerte aldri ved pianoet eller på andre instrumenter, han bare hørte musikken for sitt indre øre, og skrev ned notene og arrangementene direkte.

Morricones navn er uløselig knyttet til italienske spaghettiwesterns fra 1960- og 1970-tallet, særlig – men ikke bare – Sergio Leones filmer. Leones første spaghettiwesterns hadde beskjedne budsjetter, og Morricones musikk speiler dette; han gjør en svakhet til en styrke. Enkle lyder som piskeslag, smell og utrop intergreres i musikken. Dette var teknikker hentet fra den eksperimentelle musikken han skapte sammen med andre komponister og utøvere – og det ble nyskapende innen filmmusikken. Ikke akkurat det første vi tenker på ved gjensynet med Clint Eastwood i filmene som da var kontroversielle for sin eksplisitte vold og sadisme. Like kontroversielle var de blodige og effektrike italienske horrorfilmene som gjorde særlig Dario Argento kjent. Morricone skrev musikk til en rekke av Argentos filmer. Samarbeidet med Sergio Leone fortsatte til og med Leones siste film, Once upon a Time in America (1984), det tragisk maltrakterte opuset om jødisk mafia i New York.

Det er en vanlig oppfatning at filmkomponistens arbeid ikke skal merkes, bare intuitivt oppleves som en organisk del av filmens helhet. Påfallende mye av Morricones livsverk motsier dette synet. Særlig hans store, romantiske temaer står fram og er den slående identitetsmarkøren man forbinder med den enkelte film. I noen tilfeller ble også hans storslagne bidrag avvist, siden regissør og produsent nettopp mente at det overveldet filmen. Samtidig er det eklektiske og uventete ved Morricones verk slående ikke minst i Leones filmer. Her finnes både skrikende elgitarer og søtladne orkesterarrangenter i grenselandet til den lette underholdningsmusikken, og alt utfordrer filmenes realistiske tidsbilde.

Selv om Morricones forhold til Hollywood var avmålt, var filmbyen en trofast arbeidsgiver. Filmer av så ulike regissører som Don Siegel, Mike Nichols, John Carpenter og Oliver Stone har musikk av Morricone. Flere store Hollywoodstudioer tilbød ham hus hvis han ville flytte dit, men han takket nei. Mannen med det unike gehøret lærte aldri å snakke engelsk, og han hatet å fly. Han reiste derfor sjelden til Hollywood; filmene kom til ham. Musikken ble stort sett spilt inn i Roma og filmene lydlagt der. Først på slutten av sitt liv stilte han opp selv – i 2007 for å ta imot en æres-Oscar som ble overrakt av Clint Eastwood, og i 2016, da han endelig vant en Oscar for musikken til Quentin Tarantinos The Hateful Eight.

Morricone skrev musikken til nesten 400 filmer, et livsverk det er nærmest umulig å holde oversikten over. Men foruten de allerede nevnte er det noen av filmhistoriens klassikere som må framheves: Gillo Pontecorvos Kampen om Algerie (1966), Bernardo Bertoluccis 1900 (1976) Terrence Malicks Days of Heaven (1978), Sergio Leones The Good, the Bad and the Ugly (1966), Brian De Palmas The Untouchables (1987) og Guiseppe Tornatores Cinema Paradiso (1988). Denne rekken i seg selv sikrer Morricone et evig liv i filmhistorien.

Foruten filmmusikk og poplåter skrev Morricone noen hundre små og store frittstående orkesterverker, i spennet fra det eksperimentelle til det klassisk forankrete. Etterhvert overvant han motviljen mot å reise, og endel av verkene ble framført på lange turnéer, under Morricones egen ledelse. Det fant ikke alltid nåde hos kritikerne, som ikke akkurat så Morricone som noen stor dirigent. Han avfeide dem lett; har de kommet for musikken, eller for å se ham vifte med armene? De burde heller holdt seg hjemme. Orkesterverkene ble framført på mer enn 250 konserter verden over.

Morricones egen begravelse skjedde nylig med bare de nærmeste og inviterte til stede. Og musikken? Joda, «Gabriels obo» ble spilt under seremonien.

PS: som en «norsk» kuriositet kan nevnes at Morricone i 2008 skrev musikken til en reklamefilm for det italienske bilmerket Lancia, regissert av Harald Zwart.

(Foto av Michal Krumphanzl, Scanpix).


Les Morten Barths tidligere innlegg


 

MENY