Viken og Nordnorsk filmsenters invitasjon til særlig unge filmskapere om å fortelle sine historier om koronatiden er spennende forsøk på å se hvordan film kan fungere som en umiddelbar hverdags- og samtidsarkeologi. De gir oss muligheten til å se hvordan filmskapere ser verden og seg selv gjennom den nye kriseerfaringens smertefulle linse, skriver Gunnar Iversen, som har sett alle de 120 filmene.
Foto fra «Barrumpa» av Rebecca Wirkola Kjellmann
Behovet for å bearbeide opplevelsene og følelsene knyttet til korona-krisen har vært stor og blir neppe mindre med det første. Opplevelsen av å holde ut i det uvisse, om å vente og ikke å vite, og å venne seg til ikke å vite, ble plutselig det normale for alle. Mange mennesker som ellers levde liv uten store bekymringer delte uvissheten om framtiden og om helse og økonomi. Den frivillige isolasjonen gjorde også sitt. Lengselen etter nærhet og fellesskap har vært stor. Selv om Norge er i ferd med å vende tilbake til noe som nærmer seg det vanlige og normale, vil pandemien sette sitt preg på oss alle, på forskjellige måter, i lang tid framover.
Over hele verden forsøker folk å bearbeide disse opplevelsene. Mange forsøker i disse dager å forstå hva pandemien har gjort med oss og fremdeles gjør med oss, hvordan samfunnet omkring alle enkeltmenneskene vil merkes av krisen, hvilke følelser frivillig isolasjon og redsel for sykdom og død har satt i sving, men også opplevelsen av hvordan det som var en påtvunget ekstrem situasjon langsomt nærmest etter hvert ble noe hverdagslig. På ulike måter forsøker vi å forstå krisen, men også oss selv.
Et eksempel på hvordan man kan bearbeide følelsen av uvisshet og isolasjon, og samtidig skape en ny opplevelse av samhold og fellesskap er det kanadiske nettbaserte The Isolation Museum. Her kan alle bidra med et bilde av et objekt som på en eller annen måte har betydd noe for opplevelsen av krisen eller som symboliserer hva pandemien betyr for folk flest. Det kan være en tegning av det stressende ved å gå på butikken, en selvlaget ansiktsmaske, eller et fotografi som summerer opp den nye hverdagen: noen barn som står inne og ser lengselsfullt ut av vinduet, et øde bylandskap, eller hvordan man til og med kan savne tannlegen.
En annen måte å bearbeide kriseerfaringene og koronaopplevelsene på er gjennom film. De to prosjektene som de regionale filmsentrene Viken og Nordnorsk filmsenter (i samarbeid med Filmfond Nord) satte i gang umiddelbart etter at pandemien var et faktum, er spennende forsøk på å se hvordan film kan fungere som en umiddelbar hverdags- og samtidsarkeologi. På forskjellige måter har de to filmsentrene oppfordret spesielt unge og uetablerte filmskapere til å fortelle sine historier om koronatiden. Det er spennende prosjekter som ikke bare gir de som lager filmene, men også de som ser dem muligheten til å bearbeide følelser og erfaringer. I tillegg gir disse prosjektene oss også muligheten til å se hvordan filmskapere ser verden og seg selv gjennom den nye kriseerfaringens smertefulle linse.
Prosjektene til de to filmsentrene er likevel svært forskjellige. Nordnorsk filmsenter og Filmfond Nord har kalt sitt prosjekt Tidskapsel. På hjemmesiden lastes ikke bare nye filmer opp fortløpende, og prosjektet er langt fra avsluttet, men målet er også å samle de beste filmene til en slags «festivalversjon» som skal presenteres på festivalen i Tromsø neste år. Viken Filmsenter lagde en begrenset kortfilmkonkurranse kalt «Stillstander» som allerede er avsluttet. Juryen kåret tre vinnerfilmer av de 52 innsendte bidragene, men ga også hederlig omtale til ytterligere fire filmer.
Til tross for de mange forskjellene på de to filmsentrenes prosjekter er hovedmålet det samme. Den nye og uavklarte situasjonen vi alle er merket av og lever i skal gis form i lyd og bilder. Filmene skal være korte, og tolke hvordan man opplevde den uvanlige våren 2020. Nordnorsk filmsenter presenterer sitt Tidskapsel-prosjekt som et forsøk på å dokumentere hvordan «det er å være akkurat her, akkurat nå». Det er en god beskrivelse på filmene i konkurransen til Viken filmsenter også.
De to filmsentrene fikk inn mange bidrag. Dette viser tydelig at behovet for å bearbeide opplevelser, erfaringer og følelser er stort, og samtidig hvordan filmutstyr i dag er så lett tilgjengelig at flere kan lage film enn noen sinne tidligere i filmens historie. Hadde man gjort noe lignende under oljekrisen på begynnelsen av 1970-tallet hadde man neppe fått inn mange bidrag. Og de hadde alle enten vært på super-8 eller de mer proffe 16 og 35 mm filmformatene. De to koronafilmprosjektene denne våren, og de mange kortfilmene som nå finnes på nettet, gir oss anledning til å se nærmere på hvordan filmskapere – eller vanlige folk med filmutstyr – har tolket og bearbeidet koronakrisen. Det gir oss også muligheten til å se om det er noen regionale forskjeller på filmene. Er det de samme opplevelsene filmene forteller om? Søker man seg til de samme virkemidlene og formstrategiene? Kanskje er vi i samme båt, men betyr det noe om vi bor i nord eller i sør?
At Film Nord og Nordnorsk filmsenters Tidskapsel-prosjekt er populært er ingen overdrivelse. Når jeg sist sjekket nettsidene lå nesten 100 filmer ute. En tidskapsel skal jo gjerne fylles med alt mulig, for å gi et nært og variert bilde av et bestemt tverrsnitt i tiden, og sannelig er det både hummer og kanari å finne, men man finner enkelte små perler mellom alle de korte reportasjene og små situasjonsbeskrivelser i hjemmevideoform.
Filmskaperne bruker alle mediets redskaper for å fortelle sine historier eller beskrive stemninger. Her finner vi filmer som leker med mediets muligheter til å fortelle nye historier, eller skildre verden på en ny måte, men også filmer som enten er små stemningsbilder eller rent av små reportasjer. Etter å ha sett alle filmene er man nok litt mørbanket, og ikke alt er like interessant, men man danner seg raskt et bilde av hvordan en hel landsdel ser på den merkelige og truende våren 2020.
En ting man kan lære av å se disse filmene er betydningen av enkelhet. De beste filmene er de enkleste. De har en god idé, men overlaster ikke uttrykket, i stedet er det bildene som taler. Christina Landes Bestemor er et godt eksempel. Et lite barn, som ennå ikke kan gå selv, får besøk av bestemor. Det er kjærkomment. Et godt gjensyn med et kjært familiemedlem. Men bestemor er på utsiden av huset, og hun kan ikke komme inn. Man kan bare se på hverandre gjennom vinduet. Glasset holder dem fra hverandre, selv om de er så nære. Besøket fra bestemor er ikke som vanlig.
Et annet eksempel er Spasertur av Mathilde Sofie Henriksen. Også dette en film med en så enkel form og fortelling at den nesten er som luft, men likevel har den en større tyngde og kraft enn mange av de mer avanserte og kunstnerisk ambisiøse filmene. En ung kvinne går på tredemøllen. Vi forstår at hun heller ville gått en tur ute, men det er ikke mulig. Så lyser ansiktet opp for en kort stund, hun er ute, men det er bare i tankene. Ansiktet formørkes igjen. Hun er tilbake inne, på tredemøllen, alene. Begge disse filmene tar opp koronakrisens isolasjon på en tilsynelatende enkel måte, men likevel viser de tydelig hvordan hverdagen plutselig er snudd på hodet. Det er korona-opplevelsens hverdag som fanges inn. Hvordan det velkjente blir fremmed, det vante uvant og vanskelig, og hvordan hverdagen drastisk er blitt forandret. I filmer som dette blir det private og personlige samtidig noe allment, og dermed fanges et øyeblikk i tiden inn på en effektiv og slående måte.
En annen ting som man kan lære av å se disse filmene er hvor viktig humor kan være. Håvard Walseths Sorry Erna er selvsagt en liten bagatell, men samtidig tar den en helt vanlig situasjon og gjør den til en burlesk skrekkvits. Et ubetenksomt øyeblikk, der man tar en kompis i hånden, akkurat som man ville gjort det om tidene hadde vært vanlige, fører til en drastisk og overraskende konklusjon. Kristoffer Isaksens The Ballad of the Corona Man er også en morsom bagatell, men viser hvordan en gjeng filmgale ungdommer kan spinne historier om korona basert på genuin genrekompetanse. En overraskende slutt har historien også. Hjemmekontor av Inge Wegge er også morsom, selv om filmen skildrer hvordan et møte kan gå dersom man har små barn omkring seg på hjemmekontoret. Mange vil kjenne seg igjen her.
Andre filmer er mer alvorlige, og makter dermed også å bevege og berøre på en sterkere måte. Marie Skogvang-Stork forteller historien om hvordan hun vil hjem til familien i Bodø i Tankesprang. Livet i Oslo synes mer farlig enn nødvendig, så hun setter seg på flyet. Men med seg bringer hun smitten. Hun har med ett blitt et våpen og en trussel mot de kjære familiemedlemmene. Panisk funderer hun på konsekvensene av et øyeblikk av ren tankeløshet. Så lenge det varer av Edvart Falch Alsos er også en film som har kraft. Enkle bilder av mennesker i selvpålagt karantene som kikker ut av vinduene. Og ordene deres forteller om bekymringer og uvisshet.
Noen få filmer skiller seg ut og fortjener omtale. Den aller lengste av filmene er kanskje også den sterkeste. I This is Fiction-19 av Marja og Ingir Bål Nango føres vi langsomt inn i et nitrist liv. En eldre kvinne kommer hjem og finner at noen har tegnet en obskøn tegning på veggen i hennes soveværelse. Og noen sitater er også skrevet på veggene. Er det hennes bror som har gjort det? Selv om filmen skildrer et koronaøyeblikk, og forteller om hvordan det er ikke å kunne bevege seg fritt i samfunnet, føres vi også inn i et liv som same. Et liv og en hverdag som finnes uansett av pandemien. Også Sann poesi av Guro Saniola Bjerk gir oss et spark bak. Vi kan være rammet av en ny plutselig ensomhet i en dramatisk korona-vår, men for CP-rammede Caroline har ensomheten var i 14 år. Guro Saniola Bjerk har hele fire korte filmer oppe på nettet i tidskapselen, og også de to små reportasjene med ordføreren i Båtsfjord er interessante bidrag. Her legges noen små og presise politiske og samfunnsmessige kommentarer til de mer personlige stemningsbildene.
Blant de mer enn 90 filmene som ligger ute i skrivende stund, finner man både små perler og filmer som føles mer likegyldige. Hummer og kanari altså. Men sånn skal det kanskje være i en tidskapsel. Der skal både alvor og humor med, det hverdagslige øyeblikket har sin selvfølgelige plass, men også det som strekker seg ut av øyeblikket og inn i fortiden og framtiden.
Viken filmsenter inviterte til kortfilmkonkurranse i mars og fikk inn over 50 bidrag. Også alle disse finnes på nettet. Filmene ble bedømt av en jury bestående av journalist og forfatter Kari Hesthamar og regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud. Initiativtaker Sirin Eide fra Viken filmsenter kaller filmene for «lavterskelfilmer», og juryen peker i en kommentar på at: «Nye rutiner skaper et nytt relieff, og iblant kan det gi en fremmedgjøringseffekt, slik at det vi trodde var kjent plutselig framstår nytt og annerledes og til og med mye tydeligere enn hvordan vi har sett det før.»
Juryen har gjort gode valg og de tre vinnerfilmene er verdige æren. Kyrre Lien og Fridtjof Wesseltofts Lyden av Dugnad minner om flere av filmene i det nord-norske tidskapsel-prosjektet, men er samtidig sterkere i sin konsentrasjon og stiliserte form. Enkelhet er også her det sentrale. Vi ser bilder av øde bylandskap, et Oslo nesten tømt for mennesker. Det offentlige rommet er stengt, bare noen søppeltømmere er til stede og gjør sin nødvendige jobb. I stedet for å legge dramatisk musikk til, som kanskje kunne understreket det drastiske i nedstengningen av samfunnet, lar regissørene vanlige lyder av vind og fugler og maskiner fylle det akustiske rommet. Det bidrar til filmens kraft. Tittelen gjør også noe avgjørende med de bildene vi ser. For det er en dugnad vi er vitne til, selv om dugnad vanligvis består i at folk kommer sammen og fysisk rydder opp rundt en boligblokk eller setter i stand en fotballbane. Det er ved å holde seg borte og hjemme, og ikke gjennom å være sammen i det offentlige rommet, at dugnaden finner sted. Her ser vi et enkelt grep som gjør det vanlige fremmed i dobbelt forstand. Ikke bare er de stedene der vi forventer en maurtue av mennesker nå nesten helt tom, men dét er selve dugnaden. Stilsikkert, overraskende og godt.
Juryen har trukket fram tre helt forskjellige filmer. Innesperra av Tordis Irene Fosse er en interessant film med sin naivistiske tone. Stemmen vi hører er nølende og prøvende. Det vi ser er to hender som utfører en slags dans eller et fremmed tegnspråk. Nysgjerrig og annerledes snus også her verden litt på hodet. Youthful Dreams av Ibrahim Amaev er mer tradisjonell, og dermed også mer konvensjonell. En gutt minnes livet før korona, og tiden sammen med bestevennen, med fotball og filmskaping. Også her er isolasjon og ensomhet det sentrale, men filmen får sin kraft gjennom dynamisk klipping og presis rytme.
At variasjonen i uttrykkene er like stor som i nord er de fire hederlige omtalene juryen delte ut et eksempel på. Disse fire filmene viser hvor forskjellig man kan angripe det som til syvende og sist er samme oppgave. Marte Germaine Christensens bidrag Haralds karantene podcast er også enkel og sterk. En mann forsøker seg på å lage en podcast for første gang. For Harald representerer korona-krisen imidlertid ikke en stor forandring på tilværelsen, det er snarere slik at alle nå føler den type isolasjon som han har opplevd hele livet. «Alle har krise, alle har det som meg», sier Harald, og følelsene hans svinger fra selvmedlidenhet til skadefryd.
At man bare trenger et par smurfer for å lage en musikkvideo beviser Christian Scharning i den sjarmerende Kite. Det naive og prøvende preger også Ein nabo av Tordis Irene Fosse, Lowri Rees og Thomas Østbye. Her funderer en gammel dame over den nye naboen sin, et nyfødt barn hun gjerne vil se, men som hun bare kan tenke seg hvordan ser ut. Han er på den andre siden av veggen i leiligheten, men kunne vært på den andre kanten av verden. Desire av Hamzat Vahaev er mer mørk og dramatisk. En ung mann som er dritlei av karantenetiden overfalles i leiligheten sin. De to mennene slåss, men kanskje er det mannen som kjemper med seg selv?
Blant de 52 kortfilmene man nå kan finne på Viken filmsenters hjemmeside er det flere andre filmer som godt kunne trekkes fram. Rebecca Figenschous Ligning er en av dem. Den hørte til de fire såkalte «inspirasjonsfilmene» som nærmest var oppstarten og inspirasjonen til konkurransen. Ligning er både enkel og komplisert på samme tid. Inne i leiligheten sin bruker en ung kvinne kroppen for å imitere og etterligne naturens former. Lengselen etter å komme seg ut, og være i naturen, får her et originalt og slående uttrykk. Spenningene mellom ute og inne gis et effektivt omvendt perspektiv som får oss til å se verden litt annerledes
Koronafilmene som de to filmsentrene nå har på sine nettsider er alle laget hastig og under veldig spesielle forhold. De er ofte røffe i både uttrykk og idé. Det umiddelbare er det viktigste, men de gir samtidig innsikt i spontan skapertrang og hvilke idéer spesielt unge filmskapere tyr til for å formulere tanker, følelser og opplevelser. Samtidig skildrer de et helt spesielt tverrsnitt i tiden. En unntakstilstand der det vante og hverdagslige er blitt snudd på hodet. Det er rikets stillstand vi blir vitne til. Alle disse filmene kan være en spennende tidskapsel å vende tilbake til om ti eller femti år.
Det er mange likhetstrekk mellom filmene fra nord og sør. Det er kanskje enda mer natur i filmene fra Nord-Norge, og naturen er dessuten mer dramatisk og storslagen, og ettersom mange filmer er laget omkring nasjonaldagen er det nasjonale og norske mer framtredende. I tillegg til lengselen etter natur, fellesskap, berøring og frihet kommer behovet for å bli sett. Det er avgjørende både i sør og i nord. Dessuten er barneperspektivet et interessant fellestrekk. Både i sør og nord ser man plutselig barn på en litt annerledes måte, kanskje fordi man har hjemmekontor eller fordi de leker i bakgården hele dagen istedenfor å gå på skolen.
Mange av filmene balanserer imidlertid faretruende nære det private. De er personlige, og skildrer åpenbart genuine selvopplevde hendelser, erfaringer eller følelser, men lykkes ikke helt i å forme det personlige slik at følelsene blir allmenne. Den eksistensielle uroen kan være aldri så ektefølt og hudløs, men ofte er det som om Norge er en liten isolert øy i mange av disse filmene. Den store verden utenfor det lille norske samfunnet bryter bare inn i små glimt. Bare et par filmer synes å prøve å formulere konturene av en type skam eller skyldfølelse over å ha det så godt tross all korona-angst. Det er lite bevissthet om at man tross alle bekymringer befinner seg i det som trolig er landet med det beste helsevesenet og den tryggeste samfunnsøkonomien i disse filmene. I noen filmer er det som om den store verden der ute bare er et savn for lange ferieturer, der man kan realisere seg selv på tur i virkeligheten. Dette betyr ikke at filmene mangler alvor. Også bak noen av de filmene som tilsynelatende er humoristiske finnes det bekymring og uro. Noen ganger er imidlertid de unge filmskaperne seg selv nok litt for mye.
Muligheten til å se alle disse filmene på nettet er imidlertid spennende. Her kan man se mye oppfinnsomhet. Enkle løsninger som har kunstnerisk kraft og medmenneskelig ømhet. Det er mange små perler blant filmene som ble meldt på i Vikens konkurranse eller som har funnet veien inn i tidskapselen i nord. I tidskapselen legges også stadig flere filmer til. Mens jeg har skrevet denne lille teksten er sikkert flere nye filmer laget. Og mens man leser den lastes trolig nye filmer opp. Det er bare å gå på oppdagelsesferd og bruke korona-filmene som redskaper for å se verden med nye øyne. Spesielt ettersom verden langsomt åpnes opp igjen og blir mer lik slik den var før pandemien lukket oss inne.
Les Gunnar Iversens tidligere innlegg
Viken og Nordnorsk filmsenters invitasjon til særlig unge filmskapere om å fortelle sine historier om koronatiden er spennende forsøk på å se hvordan film kan fungere som en umiddelbar hverdags- og samtidsarkeologi. De gir oss muligheten til å se hvordan filmskapere ser verden og seg selv gjennom den nye kriseerfaringens smertefulle linse, skriver Gunnar Iversen, som har sett alle de 120 filmene.
Foto fra «Barrumpa» av Rebecca Wirkola Kjellmann
Behovet for å bearbeide opplevelsene og følelsene knyttet til korona-krisen har vært stor og blir neppe mindre med det første. Opplevelsen av å holde ut i det uvisse, om å vente og ikke å vite, og å venne seg til ikke å vite, ble plutselig det normale for alle. Mange mennesker som ellers levde liv uten store bekymringer delte uvissheten om framtiden og om helse og økonomi. Den frivillige isolasjonen gjorde også sitt. Lengselen etter nærhet og fellesskap har vært stor. Selv om Norge er i ferd med å vende tilbake til noe som nærmer seg det vanlige og normale, vil pandemien sette sitt preg på oss alle, på forskjellige måter, i lang tid framover.
Over hele verden forsøker folk å bearbeide disse opplevelsene. Mange forsøker i disse dager å forstå hva pandemien har gjort med oss og fremdeles gjør med oss, hvordan samfunnet omkring alle enkeltmenneskene vil merkes av krisen, hvilke følelser frivillig isolasjon og redsel for sykdom og død har satt i sving, men også opplevelsen av hvordan det som var en påtvunget ekstrem situasjon langsomt nærmest etter hvert ble noe hverdagslig. På ulike måter forsøker vi å forstå krisen, men også oss selv.
Et eksempel på hvordan man kan bearbeide følelsen av uvisshet og isolasjon, og samtidig skape en ny opplevelse av samhold og fellesskap er det kanadiske nettbaserte The Isolation Museum. Her kan alle bidra med et bilde av et objekt som på en eller annen måte har betydd noe for opplevelsen av krisen eller som symboliserer hva pandemien betyr for folk flest. Det kan være en tegning av det stressende ved å gå på butikken, en selvlaget ansiktsmaske, eller et fotografi som summerer opp den nye hverdagen: noen barn som står inne og ser lengselsfullt ut av vinduet, et øde bylandskap, eller hvordan man til og med kan savne tannlegen.
En annen måte å bearbeide kriseerfaringene og koronaopplevelsene på er gjennom film. De to prosjektene som de regionale filmsentrene Viken og Nordnorsk filmsenter (i samarbeid med Filmfond Nord) satte i gang umiddelbart etter at pandemien var et faktum, er spennende forsøk på å se hvordan film kan fungere som en umiddelbar hverdags- og samtidsarkeologi. På forskjellige måter har de to filmsentrene oppfordret spesielt unge og uetablerte filmskapere til å fortelle sine historier om koronatiden. Det er spennende prosjekter som ikke bare gir de som lager filmene, men også de som ser dem muligheten til å bearbeide følelser og erfaringer. I tillegg gir disse prosjektene oss også muligheten til å se hvordan filmskapere ser verden og seg selv gjennom den nye kriseerfaringens smertefulle linse.
Prosjektene til de to filmsentrene er likevel svært forskjellige. Nordnorsk filmsenter og Filmfond Nord har kalt sitt prosjekt Tidskapsel. På hjemmesiden lastes ikke bare nye filmer opp fortløpende, og prosjektet er langt fra avsluttet, men målet er også å samle de beste filmene til en slags «festivalversjon» som skal presenteres på festivalen i Tromsø neste år. Viken Filmsenter lagde en begrenset kortfilmkonkurranse kalt «Stillstander» som allerede er avsluttet. Juryen kåret tre vinnerfilmer av de 52 innsendte bidragene, men ga også hederlig omtale til ytterligere fire filmer.
Til tross for de mange forskjellene på de to filmsentrenes prosjekter er hovedmålet det samme. Den nye og uavklarte situasjonen vi alle er merket av og lever i skal gis form i lyd og bilder. Filmene skal være korte, og tolke hvordan man opplevde den uvanlige våren 2020. Nordnorsk filmsenter presenterer sitt Tidskapsel-prosjekt som et forsøk på å dokumentere hvordan «det er å være akkurat her, akkurat nå». Det er en god beskrivelse på filmene i konkurransen til Viken filmsenter også.
De to filmsentrene fikk inn mange bidrag. Dette viser tydelig at behovet for å bearbeide opplevelser, erfaringer og følelser er stort, og samtidig hvordan filmutstyr i dag er så lett tilgjengelig at flere kan lage film enn noen sinne tidligere i filmens historie. Hadde man gjort noe lignende under oljekrisen på begynnelsen av 1970-tallet hadde man neppe fått inn mange bidrag. Og de hadde alle enten vært på super-8 eller de mer proffe 16 og 35 mm filmformatene. De to koronafilmprosjektene denne våren, og de mange kortfilmene som nå finnes på nettet, gir oss anledning til å se nærmere på hvordan filmskapere – eller vanlige folk med filmutstyr – har tolket og bearbeidet koronakrisen. Det gir oss også muligheten til å se om det er noen regionale forskjeller på filmene. Er det de samme opplevelsene filmene forteller om? Søker man seg til de samme virkemidlene og formstrategiene? Kanskje er vi i samme båt, men betyr det noe om vi bor i nord eller i sør?
At Film Nord og Nordnorsk filmsenters Tidskapsel-prosjekt er populært er ingen overdrivelse. Når jeg sist sjekket nettsidene lå nesten 100 filmer ute. En tidskapsel skal jo gjerne fylles med alt mulig, for å gi et nært og variert bilde av et bestemt tverrsnitt i tiden, og sannelig er det både hummer og kanari å finne, men man finner enkelte små perler mellom alle de korte reportasjene og små situasjonsbeskrivelser i hjemmevideoform.
Filmskaperne bruker alle mediets redskaper for å fortelle sine historier eller beskrive stemninger. Her finner vi filmer som leker med mediets muligheter til å fortelle nye historier, eller skildre verden på en ny måte, men også filmer som enten er små stemningsbilder eller rent av små reportasjer. Etter å ha sett alle filmene er man nok litt mørbanket, og ikke alt er like interessant, men man danner seg raskt et bilde av hvordan en hel landsdel ser på den merkelige og truende våren 2020.
En ting man kan lære av å se disse filmene er betydningen av enkelhet. De beste filmene er de enkleste. De har en god idé, men overlaster ikke uttrykket, i stedet er det bildene som taler. Christina Landes Bestemor er et godt eksempel. Et lite barn, som ennå ikke kan gå selv, får besøk av bestemor. Det er kjærkomment. Et godt gjensyn med et kjært familiemedlem. Men bestemor er på utsiden av huset, og hun kan ikke komme inn. Man kan bare se på hverandre gjennom vinduet. Glasset holder dem fra hverandre, selv om de er så nære. Besøket fra bestemor er ikke som vanlig.
Et annet eksempel er Spasertur av Mathilde Sofie Henriksen. Også dette en film med en så enkel form og fortelling at den nesten er som luft, men likevel har den en større tyngde og kraft enn mange av de mer avanserte og kunstnerisk ambisiøse filmene. En ung kvinne går på tredemøllen. Vi forstår at hun heller ville gått en tur ute, men det er ikke mulig. Så lyser ansiktet opp for en kort stund, hun er ute, men det er bare i tankene. Ansiktet formørkes igjen. Hun er tilbake inne, på tredemøllen, alene. Begge disse filmene tar opp koronakrisens isolasjon på en tilsynelatende enkel måte, men likevel viser de tydelig hvordan hverdagen plutselig er snudd på hodet. Det er korona-opplevelsens hverdag som fanges inn. Hvordan det velkjente blir fremmed, det vante uvant og vanskelig, og hvordan hverdagen drastisk er blitt forandret. I filmer som dette blir det private og personlige samtidig noe allment, og dermed fanges et øyeblikk i tiden inn på en effektiv og slående måte.
En annen ting som man kan lære av å se disse filmene er hvor viktig humor kan være. Håvard Walseths Sorry Erna er selvsagt en liten bagatell, men samtidig tar den en helt vanlig situasjon og gjør den til en burlesk skrekkvits. Et ubetenksomt øyeblikk, der man tar en kompis i hånden, akkurat som man ville gjort det om tidene hadde vært vanlige, fører til en drastisk og overraskende konklusjon. Kristoffer Isaksens The Ballad of the Corona Man er også en morsom bagatell, men viser hvordan en gjeng filmgale ungdommer kan spinne historier om korona basert på genuin genrekompetanse. En overraskende slutt har historien også. Hjemmekontor av Inge Wegge er også morsom, selv om filmen skildrer hvordan et møte kan gå dersom man har små barn omkring seg på hjemmekontoret. Mange vil kjenne seg igjen her.
Andre filmer er mer alvorlige, og makter dermed også å bevege og berøre på en sterkere måte. Marie Skogvang-Stork forteller historien om hvordan hun vil hjem til familien i Bodø i Tankesprang. Livet i Oslo synes mer farlig enn nødvendig, så hun setter seg på flyet. Men med seg bringer hun smitten. Hun har med ett blitt et våpen og en trussel mot de kjære familiemedlemmene. Panisk funderer hun på konsekvensene av et øyeblikk av ren tankeløshet. Så lenge det varer av Edvart Falch Alsos er også en film som har kraft. Enkle bilder av mennesker i selvpålagt karantene som kikker ut av vinduene. Og ordene deres forteller om bekymringer og uvisshet.
Noen få filmer skiller seg ut og fortjener omtale. Den aller lengste av filmene er kanskje også den sterkeste. I This is Fiction-19 av Marja og Ingir Bål Nango føres vi langsomt inn i et nitrist liv. En eldre kvinne kommer hjem og finner at noen har tegnet en obskøn tegning på veggen i hennes soveværelse. Og noen sitater er også skrevet på veggene. Er det hennes bror som har gjort det? Selv om filmen skildrer et koronaøyeblikk, og forteller om hvordan det er ikke å kunne bevege seg fritt i samfunnet, føres vi også inn i et liv som same. Et liv og en hverdag som finnes uansett av pandemien. Også Sann poesi av Guro Saniola Bjerk gir oss et spark bak. Vi kan være rammet av en ny plutselig ensomhet i en dramatisk korona-vår, men for CP-rammede Caroline har ensomheten var i 14 år. Guro Saniola Bjerk har hele fire korte filmer oppe på nettet i tidskapselen, og også de to små reportasjene med ordføreren i Båtsfjord er interessante bidrag. Her legges noen små og presise politiske og samfunnsmessige kommentarer til de mer personlige stemningsbildene.
Blant de mer enn 90 filmene som ligger ute i skrivende stund, finner man både små perler og filmer som føles mer likegyldige. Hummer og kanari altså. Men sånn skal det kanskje være i en tidskapsel. Der skal både alvor og humor med, det hverdagslige øyeblikket har sin selvfølgelige plass, men også det som strekker seg ut av øyeblikket og inn i fortiden og framtiden.
Viken filmsenter inviterte til kortfilmkonkurranse i mars og fikk inn over 50 bidrag. Også alle disse finnes på nettet. Filmene ble bedømt av en jury bestående av journalist og forfatter Kari Hesthamar og regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud. Initiativtaker Sirin Eide fra Viken filmsenter kaller filmene for «lavterskelfilmer», og juryen peker i en kommentar på at: «Nye rutiner skaper et nytt relieff, og iblant kan det gi en fremmedgjøringseffekt, slik at det vi trodde var kjent plutselig framstår nytt og annerledes og til og med mye tydeligere enn hvordan vi har sett det før.»
Juryen har gjort gode valg og de tre vinnerfilmene er verdige æren. Kyrre Lien og Fridtjof Wesseltofts Lyden av Dugnad minner om flere av filmene i det nord-norske tidskapsel-prosjektet, men er samtidig sterkere i sin konsentrasjon og stiliserte form. Enkelhet er også her det sentrale. Vi ser bilder av øde bylandskap, et Oslo nesten tømt for mennesker. Det offentlige rommet er stengt, bare noen søppeltømmere er til stede og gjør sin nødvendige jobb. I stedet for å legge dramatisk musikk til, som kanskje kunne understreket det drastiske i nedstengningen av samfunnet, lar regissørene vanlige lyder av vind og fugler og maskiner fylle det akustiske rommet. Det bidrar til filmens kraft. Tittelen gjør også noe avgjørende med de bildene vi ser. For det er en dugnad vi er vitne til, selv om dugnad vanligvis består i at folk kommer sammen og fysisk rydder opp rundt en boligblokk eller setter i stand en fotballbane. Det er ved å holde seg borte og hjemme, og ikke gjennom å være sammen i det offentlige rommet, at dugnaden finner sted. Her ser vi et enkelt grep som gjør det vanlige fremmed i dobbelt forstand. Ikke bare er de stedene der vi forventer en maurtue av mennesker nå nesten helt tom, men dét er selve dugnaden. Stilsikkert, overraskende og godt.
Juryen har trukket fram tre helt forskjellige filmer. Innesperra av Tordis Irene Fosse er en interessant film med sin naivistiske tone. Stemmen vi hører er nølende og prøvende. Det vi ser er to hender som utfører en slags dans eller et fremmed tegnspråk. Nysgjerrig og annerledes snus også her verden litt på hodet. Youthful Dreams av Ibrahim Amaev er mer tradisjonell, og dermed også mer konvensjonell. En gutt minnes livet før korona, og tiden sammen med bestevennen, med fotball og filmskaping. Også her er isolasjon og ensomhet det sentrale, men filmen får sin kraft gjennom dynamisk klipping og presis rytme.
At variasjonen i uttrykkene er like stor som i nord er de fire hederlige omtalene juryen delte ut et eksempel på. Disse fire filmene viser hvor forskjellig man kan angripe det som til syvende og sist er samme oppgave. Marte Germaine Christensens bidrag Haralds karantene podcast er også enkel og sterk. En mann forsøker seg på å lage en podcast for første gang. For Harald representerer korona-krisen imidlertid ikke en stor forandring på tilværelsen, det er snarere slik at alle nå føler den type isolasjon som han har opplevd hele livet. «Alle har krise, alle har det som meg», sier Harald, og følelsene hans svinger fra selvmedlidenhet til skadefryd.
At man bare trenger et par smurfer for å lage en musikkvideo beviser Christian Scharning i den sjarmerende Kite. Det naive og prøvende preger også Ein nabo av Tordis Irene Fosse, Lowri Rees og Thomas Østbye. Her funderer en gammel dame over den nye naboen sin, et nyfødt barn hun gjerne vil se, men som hun bare kan tenke seg hvordan ser ut. Han er på den andre siden av veggen i leiligheten, men kunne vært på den andre kanten av verden. Desire av Hamzat Vahaev er mer mørk og dramatisk. En ung mann som er dritlei av karantenetiden overfalles i leiligheten sin. De to mennene slåss, men kanskje er det mannen som kjemper med seg selv?
Blant de 52 kortfilmene man nå kan finne på Viken filmsenters hjemmeside er det flere andre filmer som godt kunne trekkes fram. Rebecca Figenschous Ligning er en av dem. Den hørte til de fire såkalte «inspirasjonsfilmene» som nærmest var oppstarten og inspirasjonen til konkurransen. Ligning er både enkel og komplisert på samme tid. Inne i leiligheten sin bruker en ung kvinne kroppen for å imitere og etterligne naturens former. Lengselen etter å komme seg ut, og være i naturen, får her et originalt og slående uttrykk. Spenningene mellom ute og inne gis et effektivt omvendt perspektiv som får oss til å se verden litt annerledes
Koronafilmene som de to filmsentrene nå har på sine nettsider er alle laget hastig og under veldig spesielle forhold. De er ofte røffe i både uttrykk og idé. Det umiddelbare er det viktigste, men de gir samtidig innsikt i spontan skapertrang og hvilke idéer spesielt unge filmskapere tyr til for å formulere tanker, følelser og opplevelser. Samtidig skildrer de et helt spesielt tverrsnitt i tiden. En unntakstilstand der det vante og hverdagslige er blitt snudd på hodet. Det er rikets stillstand vi blir vitne til. Alle disse filmene kan være en spennende tidskapsel å vende tilbake til om ti eller femti år.
Det er mange likhetstrekk mellom filmene fra nord og sør. Det er kanskje enda mer natur i filmene fra Nord-Norge, og naturen er dessuten mer dramatisk og storslagen, og ettersom mange filmer er laget omkring nasjonaldagen er det nasjonale og norske mer framtredende. I tillegg til lengselen etter natur, fellesskap, berøring og frihet kommer behovet for å bli sett. Det er avgjørende både i sør og i nord. Dessuten er barneperspektivet et interessant fellestrekk. Både i sør og nord ser man plutselig barn på en litt annerledes måte, kanskje fordi man har hjemmekontor eller fordi de leker i bakgården hele dagen istedenfor å gå på skolen.
Mange av filmene balanserer imidlertid faretruende nære det private. De er personlige, og skildrer åpenbart genuine selvopplevde hendelser, erfaringer eller følelser, men lykkes ikke helt i å forme det personlige slik at følelsene blir allmenne. Den eksistensielle uroen kan være aldri så ektefølt og hudløs, men ofte er det som om Norge er en liten isolert øy i mange av disse filmene. Den store verden utenfor det lille norske samfunnet bryter bare inn i små glimt. Bare et par filmer synes å prøve å formulere konturene av en type skam eller skyldfølelse over å ha det så godt tross all korona-angst. Det er lite bevissthet om at man tross alle bekymringer befinner seg i det som trolig er landet med det beste helsevesenet og den tryggeste samfunnsøkonomien i disse filmene. I noen filmer er det som om den store verden der ute bare er et savn for lange ferieturer, der man kan realisere seg selv på tur i virkeligheten. Dette betyr ikke at filmene mangler alvor. Også bak noen av de filmene som tilsynelatende er humoristiske finnes det bekymring og uro. Noen ganger er imidlertid de unge filmskaperne seg selv nok litt for mye.
Muligheten til å se alle disse filmene på nettet er imidlertid spennende. Her kan man se mye oppfinnsomhet. Enkle løsninger som har kunstnerisk kraft og medmenneskelig ømhet. Det er mange små perler blant filmene som ble meldt på i Vikens konkurranse eller som har funnet veien inn i tidskapselen i nord. I tidskapselen legges også stadig flere filmer til. Mens jeg har skrevet denne lille teksten er sikkert flere nye filmer laget. Og mens man leser den lastes trolig nye filmer opp. Det er bare å gå på oppdagelsesferd og bruke korona-filmene som redskaper for å se verden med nye øyne. Spesielt ettersom verden langsomt åpnes opp igjen og blir mer lik slik den var før pandemien lukket oss inne.
Les Gunnar Iversens tidligere innlegg
