Filmskolefilmen er en paradoksal og vanskelig genre, som er laget under spesielle forutsetninger, konstaterer Gunnar Iversen. Man blir ofte litt skuffet av slike filmer. Så ble han skuffet over filmene til avgangskullet for fiksjon ved Den norske filmskolen?
En ung jente er på ferie med sin døende mor og veksler mellom opprørsk forelskelse i en gutt som jobber på hotellet og følelser av skyld og sorg overfor moren. Et ungt par jobber i camming-bransjen og opplever en nyvunnet nærhet etter et maskefall og et maskespill. En ung jente møter sin donor-far for første gang i en slags framtidig terapeutisk setting. En ung mann drives til randen av selvmord på grunn av fremmedgjøring og ensomhet i et fremmed miljø. En ung mann møter sin elskedes innvandrerforeldre for aller første gang. En ung jente gjør det motsatte av alt hun har lært for å bli godtatt i et brutalt nynazistmiljø. Dette er historiene de nye filmskolestudentene forteller i sine eksamensfilmer.
Det er alltid spennende når et nytt kull av filmskolestudenter uteksamineres. Vi får ikke bare tilgang til et knippe nye filmer, men får også muligheten til å svare på en rekke viktige spørsmål. Hva har de nye ferske filmskaperne på hjertet? Hvilke historier ønsker de å fortelle? Hvordan bruker de temaer og motiver for å si noe om den verden vi lever i, og på hvilken måte lar de bilder og lyd lede oss inn i fortellinger og livsverdener? Filmene fra årets kull kan bidra til noen interessante svar. De viser hvilke fortellinger de nye unge filmskaperne ønsker å erobre verden med.
Man har alltid store forventninger til nye talenter. Ønsket om nye idéer og nyskapende fortellinger brytes imidlertid ofte mot de helt spesielle kravene som ligger under en skolefilmproduksjon. Filmskolefilmen er en paradoksal og vanskelig genre. På den ene siden skal en eksamensfilm fra Filmskolen være en selvstendig film. Det er en virkelig svenneprøve, for alle som er involverte i produksjonen. På den andre siden skal filmen primært tilfredsstille skolens lærere og sensorer, som kanskje har andre og helt spesifikke krav til filmene enn vanlige tilskuere. I tillegg kommer at både skolen og studentene vil inn i bransjen. Dette styrer både kravene til selvstendighet og kravet om å vise fram hva man har lært, alt slik at man lettere kan få en fot i døren i filmbransjen etter skoleslutt.
Ytterligere et avgjørende trekk ved eksamensfilmene fra Filmskolen er at de er laget etter skolens velprøvde triangelmodell. Studentene er tvunget til å finne sammen i en triangel der produsent, manusforfatter og regissør jobber sammen for å realisere et felles prosjekt. Ofte tvinges man dermed til å jobbe med samarbeidspartnere man kanskje ikke ville ha valgt om man kunne velge helt fritt. Dette er også en svært viktig del av Filmskolens praksis, og forbereder elevene på den harde økonomiske og filmpolitiske realiteten i bransjen, men det er kanskje heller ikke noe som oppfordrer til drastisk nyskaping.
Alt dette fører til at filmskolefilmen som genre som oftest er en konservativ og kanskje også konserverende genre. Den dyrker fram filmer og fortellinger som vil passe inn i bransjen, og viker dermed unna alle djerve eksperimenter og spenstige forsøk på nytenkning. Det er ofte slik at man blir litt skuffet av slike filmer. Også de som er laget av store regissører og manusforfattere. Det er først senere, når de har kjempet seg til en selvstendig plass i filmmiljøet og vunnet større frihet, at de finner rom for det nye og utfordrende.
Dersom man ønsker seg noe banebrytende og omtumlende, noe man ikke har sett maken til tidligere, da går man ikke til en filmskolefilm. Det man kanskje først og fremst ser etter er hvordan basiselementer i selve håndverket benyttes for å skape en effektiv liten filmfortelling, eller hvilke temaer filmene gjør bruk av. Fordi filmene er laget for å vise fram alt man har lært om dramaturgi, stemningsskildring og skuespillerinstruksjon, og fordi man vil se hvordan alle de verktøy som man har i verktøykassen som filmskaper kan benyttes, er målet likevel en engasjerende og veltemperert filmfortelling. La oss se litt nærmere på de seks eksamensfilmene fra Filmskolen, og se hva årets kull ønsker å fortelle om.
De seks nye fiksjonsfilmene fra Filmskolen er svært forskjellige, men har likevel mange slående likhetstrekk. Det er kanskje mest interessant å se hvilken framtredende rolle stemningsskildringer har i disse filmene. Norsk film har i de siste årene omfavnet stemningen i sterkere grad enn narrativ utvikling og dramaturgiske vekslinger, og de nye eksamensfilmene forsterker inntrykket av en filmbransje som siden 1970-tallet har gått fra idé- og saksorientering tilbake til fortellingen og dyrkingen av enkle håndverksmessige grep, og så til stemninger framfor fortelling i dag.
Dette betyr selvfølgelig ikke at narrativ kraft og dramaturgisk utvikling ikke er viktig i dagens norske filmer, det vil være absurd å påstå noe slikt, men sammenlignet med filmene femten-tjue år tilbake i tid er forholdet mellom fortelling og stemning forskjøvet. Tidligere var fortelling viktigere enn stemning, nå er situasjonen den motsatte. Et interessant trekk ved de nye eksamensfilmene er at ingen faller tilbake på enkle genreformler. Like interessant er at flere av filmene har en kjerne av problemorientering. De stemninger som manes fram, de karakterer som formes, og de historier som fortelles, er til for å illustrere en sentral idé eller belyse et viktig samfunnsproblem.
Ivar Aases Cam Boy, med et manus skrevet av Erik Ivar Sæther, er et symptomatisk tegn på denne nye trenden. I følge filmskaperne selv handler filmen om kjærlighetens vilkår i en digital verden. Aase og Sæther vil si noe om det aller siste i vår hypermoderne verden, og skaper en aktuell fortelling om hvordan forholdet til paret Ida og Jon rystes og forandres av deres jobber i camming-bransjen.
Når vi først møter Ida er hun Miss Y. Hun er iført en lang blond parykk og viser fram kroppen sin for webkameraet. Jon sitter og masturberer i rommet ved siden av, fordi han også, i likhet med alle de som har betalt for å se Miss Y og interaktivt kommentere hennes sexy kropp, er betatt av det maskespillet som iscenesettes. På kvelden sover de ved siden av hverandre, men de har sluttet å ha sex. Jon vil ikke ha vanlige Ida. Han vil ha Miss Y.
Det naturlige vil være å ta det hele et skritt videre. Hvorfor ikke ha sex sammen i nye roller, og samtidig tjene penger på det? Det byrået Miss Y jobber for gjør dette mulig, og alt står klart for at de to vanlige unge menneskene skal kunne smelte sammen med nye sexy roller og slå to fluer i én smekk. Slik går det selvsagt ikke. Jon klarer ikke å spille med og ha sex foran kameraet. Han får plutselig en voldsom fysisk reaksjon på det han er i ferd med å gjøre, og får en overraskende og uønsket utløsning: han spyr. Umiddelbart får han et kallenavn av alle de som er vitner til det hele på nettet. Jon er nå blitt Pukeboy. Han har bokstavelig talt øyeblikkelig blitt forandret fra et vanlig menneske til en liten brutal gif som spres på Internett.
Jon er naturlig nok nedslått, men ved hjelp av noen martinier forvandler han seg selv samme kveld. På dansegulvet i den baren der alle camgirls og camboys slapper av etter at dagens opptak er gjort, blir han en slesk og forførerisk Mister X. Dette fører også Miss Y ut på dansegulvet, og de danser sammen, men det åpenbare spillet med masker og identiteter fører dem ut av sine blindgater, og de finner en pod der de endelig kan ligge sammen som Ida og Jon. Eller gjør de det? Er det virkelig en happy ending? Et kamera blir også vitne til dette øyeblikket. Gjentatte ganger har kamera nærmest gått inn i webkameraets indre, som framstilles som en slags hjerne, og filmen slutter med at kamera glir inn i maskinens mørke. Så vi etterlates i en viss usikkerhet omkring hva som virkelig skjer mellom Jon og Ida.
Cam Boy vil si noe om vår hypermoderne verden og om hvordan følelser og opplevelser medieres og gjør folk fremmede overfor hverandre og seg selv. Noen ganger glipper det, og det som allerede er glassklar undertekst blir formulert i replikker som ikke er nødvendige. Ida forteller til en kvinne som jobber i camming-byrået at hun og Jon ikke ligger sammen lenger, fordi han bare ser på henne, men det har vi jo allerede sett og forstått, så replikken er unødig og distraherende.
Noen ganger stoler ikke Aase og Sæther riktig på sine tilskuere. Klassisk Hollywood-film opererte fortellermessig sett ofte etter det som gjerne ble kalt «the rule of three». Alt viktig ble gjentatt tre ganger i løpet av filmen. Dette gjorde den klassiske fortellingen enkel, klar og tydelig, men også ofte litt overtydelig. Selv om Cam Boy er effektiv som fortelling, med gode stemningsskifter og dramaturgiske vendepunkter, er den også overtydelig. Underteksten kommer stadig vekk til overflaten og vifter med sine pekefingre. Og, joda, vi skjønner det som fortelles «mellom» linjene også. Selv om bildene fra webkameraets indre er et godt og problematiserende grep, som ikke minst gjør slutten mer åpen og tvetydig, er Cam Boy som helhet ofte litt vel enkel og tydelig.
En film som har mange likhetstrekk med Cam Boy er Papapa av Kerren Lumer-Klabbers med manus av Emil Wahl. Her er vi til og med i en nær framtid, enda lenger inn i det hypermoderne, men filmen har lite av det vi vanligvis forbinder med science fiction genren, så den er bare helt parentetisk en del av denne genren. Isteden er Papapa en smart og følsom historie om begrensningene til moderne terapi og om det vanskelige møtet mellom en datter og hennes biologiske far.
Hovedpersonen i Papapa er 18 år gamle Elin. Hun har vokst opp med to mødre, men har nå fått muligheten til å møte sin donor-far for første gang. Møtet skjer i en spesiell setting. Vi befinner oss i et slags terapi-senter der hun og faren går gjennom en serie øvelser som skal bringe dem nærmere sammen, og samtidig svare på noen av de spørsmålene de sterke følelsesmessige møtene gir opphav til.
Først er det som om Elin møter sin far på flyplassen, men øvelsen fungerer ikke optimalt og må gjentas. Andre gang spør også Elin om de virkelig trenger musikk til dette møtet. Vi lærer Elin og hennes far Jens litt nærmere å kjenne gjennom nye øvelser: omfavnelsen, fisketuren, hans fiktive død og en fotosesjon. Like fullt klarer ikke Elin helt å føle at Jens er hennes far, men hun slår fast litt nedslått at dette skyldes nok henne selv. Det er ikke farens skyld, eller det merkelige terapiregimet.
Der Cam Boy tematiserte moderne mediering og teknologiens forandring av relasjoner og seksualitet, handler Papapa åpenbart om grensene og begrensningene til moderne terapi. Lumer-Klabbers og Wahl klarer å skape en spennende kunstig verden der alle følelser kan manes fram og kontrolleres gjennom øvelser og terapeutiske grep og rollespill. De fanger effektivt inn en moderne idé om et terapispråk og et terapeutisk regime som løser alle følelsesmessige knuter og problemer. Elin prøver og prøver, men hun får det ikke til. Det fungerer ikke for henne. Hun klarer ikke helt «å snakke til følelsene», som den kvinnelige terapeuten så treffende formulerer det.
Papapa har mer humor og ironi enn de fleste av de andre eksamensfilmene, og filmen har mye på hjertet. Filmen har også noen virkelig gode øyeblikk som går ut over kritikken av moderne terapi eller selvhjelp. I en av øvelsene gir Jens sin datter en bacon-muffins, og dette ansporer Elin til å spørre ham om hvorfor han egentlig ble donor. Samtalen går imidlertid lenger enn å slå fast at han egentlig ville hjelpe barnløse par, og datteren spør ham om hva han fikk betalt for dråpene sine. Og hva brukte han honoraret på? Her tettes dramaet til på en spennende måte. Han svarer at pengene ble brukt på et kjøleskap. Han og partneren trengte rett og slett et nytt kjøleskap.
I scener som dette blir ironien ladet med en besk og bitter undertone, samtidig som øyeblikket blir både sannsynlig og fortettet. I slike scener viser filmskaperne at de kan gå hinsides problemorienteringen og vise det skjøre og menneskelige i den framtidig terapi-maskinen. Plutselig puster fortellingen og får et eget liv. Her gis også Anna Filippa Hjarm som Elin mer å spille på, og hun fyller rollen med en sårbarhet som gir historien en ekstra dybde. Morsomt er det også. Det er rett og slett godt gjort!
Humor er også det viktigste redskapet i Norsk Couscous av Mohamed Chakiri, med manus av Rakel Kraft Biørnstad. Her møter vi et ungt urbant par. Han er en helnorsk naiv hipster, hun er en smart marokkansk muslim. Han vil at de to skal flytte sammen, hun er redd for hva familien vil si, og hvordan forholdet deres vil preges av de åpenbare kulturforskjellene. Han skjønner ikke hva hun er redd for, hun forstår hva som kan gå galt. En venninne forteller henne at den beste løsningen er å lyve både for kjæresten og familien, det fungerer godt for henne. Til slutt bestemmer imidlertid Dounia seg for å ta Erik med hjem til familien.
Det går som forventet, og samtidig ikke som vi trodde. Norsk Couscous risser opp et interessant mønster for hvordan menn og kvinner ser på kulturkollisjoner i hverdagen. Erik er den som har blåøyd klokketro på at alt vil gå greit, og han er åpen for å tilegne seg mer av hennes kultur. Han lager couscous og funderer også på mulighetene for å konvertere og bli muslim. Dounia er mer realistisk og skeptisk, og har selvsagt rett i at hennes mor ikke tar hennes forhold til Erik så godt. Dounias far er imidlertid rask til å bli venn med Erik. Hva dette kjønnsmønsteret sier om de to kulturene er jeg usikker på, men det er et slående trekk ved filmen.
Mohamed Chakin og hans samarbeidspartnere klarer å skape en lun stemning og mange småhumrende situasjoner. Humoren fungerer godt for å ta noen av de større problemene ned på et menneskelig nivå, og det er beundringsverdig at komedieformen blir utnyttet for å si noe om våre aktuelle samtidsutfordringer. Som helhet er filmen kanskje litt for enkel og tydelig, og den minner da også mye om Khalid Hussains spillefilm Eksport import fra 2005. Mye er selvsagt forskjellig, og noen kultur- og kjønnsmønstre er snudd på hodet i Norsk Couscous, men mye er også det samme. Selv om filmen har noen øyeblikk av absurd fantastikk, med en kamel som dukker opp på gata, er Norsk Couscous kanskje til syvende og sist litt for velmenende og enkel.
En annen film som både tar opp aktuelle samtidsproblemer og skildrer en karakter som står mellom to kulturer er Rosanazi av Sunniva Eir Tangvik Kveum, med manus av Solveig Nuin Stephens. Regissør og manusforfatter på denne filmen våger litt mer, og går litt lenger i sitt alvor, men filmen har som så mange andre eksamensfilmer noen problemer med å runde historien av og slutte på en god og pregnant måte. Det er likevel en vellykket film som har en større underliggende brutalitet og et mer direkte eksistensielt alvor enn de andre eksamensfilmene i år.
I Rosanazi møter vi unge Chris. Hun bor et sted i Skåne, og gjennom venninnen Nikki har hun kommet i dårlig selskap. På den ene siden er Chris en helt vanlig ungjente, som gladelig passer hunden til en innvandrer som eier en liten kiosk for noen ekstra lommepenger, og hun liker rosa i klær og i håret. På den andre siden lengter hun etter fellesskap, og det finner hun bare i det lille stedets nynazistmiljø.
Hun pendler mellom å være en helt vanlig og hjelpsom ungjente og en hissende nazi-wannabe som fører nynazistene inn i en spiral av vold og ødeleggelse. Hun gjør det meste for å bli en del av gjengen og blidgjøre de som tviler på hennes engasjement, og får til og med et lite hakekors tatovert på armen, men samtidig vakler hun i sin overbevisning. Da gjengen får vite at hun har passet hunden til en innvandrer, må hun bevise sin lojalitet, og i sin iver etter å vise seg fram får hun gjengen til både brutalt å banke opp den eldre innvandreren og sette fyr på hans lille kiosk. I lyset fra ildebrannen danser nynazistene ekstatisk mens Chris funderer på hva hun egentlig har gjort.
To grep gjør Rosanazi til en vellykket og effektiv film. For det første lykkes Kveum og Stephens med å skape spenninger i hovedkarakteren, og spesielt i filmens midtparti skapes formell spenning gjennom tvetydige replikker. Har nynazistvennene til Chris funnet ut at hun passer hunden til en innvandrer? Tviler de på om hun er rettroende nok? Og så Nikki henne med hunden og kioskeieren da hun kjørte forbi på mopeden sin? Vil hun støtes ut eller inkluderes i dette miljøet? Rosanazi klarer å skape en svevende spenning omkring hvorvidt Chris selv forstår blikk og replikker. Det er godt og effektivt håndverk.
For det andre forblir vi usikre på hvordan vi skal tolke hvordan Chris handler når gjengen overfaller innvandreren. Å svi ned kiosken hans er hennes idé, men skyldes det bare at hun vil blidgjøre vennene og vise fram sin lojalitet, eller er flere av hennes desperate handlinger som fører til vold og ødeleggelse tegn på at hun virkelig tror på gjengens naziprosjekt? Er det hele en avledningsmanøver eller en troshandling?
Selv om avslutningen av Rosanazi kanskje er litt brå, det er som om filmen bare tar slutt, etterlater den likevel gode og fruktbare spørsmål til oss som ser filmen. Den fundamentale usikkerheten vi står overfor omkring hvordan vi skal tolke Chris, og hvordan voldsspiralen utvikler seg, sier noe viktig både om ung identitet og lengsel etter fellesskap og samtidig om hvordan vold smitter. Skildringen av hatets ekstase i denne filmen gjør den litt farligere enn de øvrige filmene, og dermed kanskje også litt mer aktuell og effektiv. Rosanazi er en meget vellykket svenneprøve som viser at man kan lage en liten novellefilm som også virkelig kan bety noe.
På forskjellige måter forsøker Cam Boy, Papapa, Norsk Couscous og Rosanazi å tematisere viktige sosiale problemer og samfunnsmessige utfordringer gjennom små filmfortellinger. Noen ganger blir problemorienteringen litt overtydelig, og underteksten svinner hen i alle hint og pekefingre, men filmene vinner likevel på å ha noe mer på hjertet enn bare å belyse generelle eksistensielle spørsmål eller vanskelige livssituasjoner. Filmene Om litt og Et stille hav er sterke stemningsbilder som går til kjernen av det å være menneske, men kanskje mister de samtidig noe ved å bli litt lukket inne i seg selv.
De to filmene er likevel svært forskjellige. Om litt er den bedre av de to, og lykkes bedre i å formidle karakterer og situasjoner som summerer opp vanskelige valg eller livsverdener. Sylvia Le Fanu har regissert filmen, og manus er skrevet av Mads Lind Knudsen. I Om litt møter vi den 17 år gamle Fanny. Hun er på ferie et sted i Sør-Europa sammen med far og mor. Men det er ingen vanlig ferie. Moren Else er kreftsyk og i ferd med å dø.
Fannys følelser veksler voldsomt. Hun føler at hun er lukket inne, og at ferien tapper henne for alle krefter. Hun føler skyld fordi hun vil ut, og bort fra en krevende mor og en tapper passiv far. Samtidig vil hun oppleve noe annet. En dag legger hun merke til en ung mann som jobber på hotellet, og hun blir kjent med Amir. Hun går ut med ham i et øyeblikk av opprørsk trass og lengsel etter frihet og nærhet, men det blir ikke til så mye. Begjæret etter Amir er vel så mye født av fortvilelse som av genuin forelskelse.
Om litt kulminerer i to scener der spenningene i fortellingen får sin utløsende konklusjon. Fanny har tidligere utfordret Amir ved å vise ham brystene sine, og nå inviterer hun ham inn på rommet sitt. Han begynner å beføle henne, men hun klarer ikke å gjøre noe mer enn å vende seg bort. Så går hun i stedet inn til moren og bekjenner sin sorg. «Jeg kommer til å savne deg sånn», sier hun. Familien trøster hverandre i en kombinasjon av tilgivelse og sorg.
Det som gjør Om litt så vellykket er måten følelsessvingningene til Fanny framstilles på. De skildres på en nyansert og sammensatt måte. Dette gjør at hennes dilemma er lett forståelig, uansett om man ikke har opplevd samme situasjon som henne, men skaper samtidig fortellermessig spenning og en alvorlig klangbunn. Som ungdom vil hun ut, men hun er lukket inne i en boble på grunn av morens sykdom. Det gir alle følelser hun opplever en tvetydighet og dobbelthet som er gripende og slående. Skyld og begjær, sorg og frihetsberuselse, sårbarhet og opprør, alt dette smelter sammen til en hard knute som blir hardere og hardere inntil sluttsekvensen løser den opp. Det er en modenhet og menneskelighet i denne lille fortellingen som er dypt imponerende.
Der Om litt manøvrerer elegant gjennom dramaturgiske vendepunkter, er Håvard Fandrems Et stille hav mer innelukket i seg selv. Manus er ved Moyna E. Söderstrand, men verken regissør eller manusforfatter makter å gi fortellingen tilstrekkelig liv eller resonans. Det blir rett og slett litt for mye hemmelighetsfull ungdommelig weltschmerz her, og ikke nok utvikling og forklaring.
Et stille hav er historien om Antoine. Han er fra Frankrike, men går nå på videregående i Ålesund. Helt i begynnelsen av filmen ringer hans mor fra Frankrike og spør: «Går det bra med deg?» Det forstår vi umiddelbart at det ikke gjør, og dette vender filmen tilbake til i en serie stemningsfulle scener: møtet med klasseforstanderen som truer med å sende ham hjem fordi han ville ha strøket om han hadde vært norsk, vertsfamiliens mor som skammer seg når han tas i nasking, eller en smertefull fest der han ikke synes å snakke med noen eller oppleve noe fellesskap. På festen har han drukket tett og fortvilet går han mot havet. Vannet når ham over anklene, det ser ut som om han er rede til å gå på havet i sin fortvilede ensomhet, men de første snøfnuggene i luften distraherer ham, og kanskje redder de ham også fra undergangen?
Fandrem og Söderstrands film er som helhet litt for flat og lukket inne i seg selv til virkelig å imponere. Dette betyr ikke at det ikke er mye å glede seg over i filmen. På en måte er den modigere i sin motvilje mot direkte narrativ utvikling, men dens tema og hovedhandling blir for grunn. Lyd og foto er flott, men filmen dveler for mye i smertefulle øyeblikk av innadvendt dyrking av havet og ensomheten. Lyden er spesielt god og brukes for å signalisere at Antoine er lukket inne i seg selv, og viser oss hvordan han oppfatter verden, men som fortelling blir man nødt til å spørre om dette er nok?
Om litt og Et stille hav er mer direkte stemningsorienterte enn de øvrige filmene laget av årets filmskolekull. De går mye lenger i å dvele ved stemningsfulle øyeblikk, men også i det bortvendte kan man av og til se hvordan undertekst blir til tydelig tekst. Om litt gir unge Billie Barker mer å spille på som Fanny, og hun gjør en god jobb, men i Et stille hav blir både karakterskildring og symbolikk litt for overtydelig. Begge filmene er tverrsnitt i et ungt menneskes liv, skildring av dramatiske øyeblikk, men Om litt lykkes bedre i å skape nyanserte stemningsbilder og karakterer som føles levende og viktige.
Det er mye godt håndverk i årets eksamensfilmer fra Filmskolen. Noen slående trekk er også tydelige. De handler alle om svært unge mennesker. Når det man vel kan kalle riktig voksne mennesker dukker opp i alle disse seks eksamensfilmene, er det bare i forbifarten, nærmest for å gi skildringen av de unge relieff og klangbunn.
Noen av filmene er rene stemningsbilder, og noen lykkes bedre med å formidle sterke og pregnante stemninger som griper, mens andre er mer veltempererte fortellinger der karakterer skisseres og gjennomgår klare utviklingstrekk. Disse sistnevnte filmene er også overraskende idé- og problemorienterte. De gir oss noen karakterer, og skaper miljøer og stemninger med sikre penselstrøk, men det de egentlig ønsker å formidle er noen tanker om sentrale problemer i vår tid. Rosanazi, Cam Boy, Norsk Couscous og Papapa er alle drevet av ønsket om å illustrere et sosialt problem eller en samfunnsmessig utfordring. Det er kanskje et tankekors at disse seks fiksjonsfilmene samlet sett er mer direkte samfunnsorienterte og kritiske til tendenser i vår samtid enn de dokumentarfilmene som ble presentert på den nye dokumentarlinjen.
De nye filmskaperne ønsker å fortelle om sin egen tid. De ønsker å gå inn i sin egen tid, ta pulsen på samtiden, og diskutere noen av de store utfordringene og problemene unge mennesker står overfor i dag i form av små fortellinger. Det er mange utfordringer i teknologisk utvikling, skremmende nynazisme, utfordrende integrasjon, og et terapisamfunn som gjør språket til noe nesten meningsløst. De ferdige filmskolestudentene har mye på hjertet, og de våger å si noe om den sammensatte tiden vi alle lever i eller er på vei inn i.
Det er lett å se svakheter i flere av disse eksamensfilmene, men det er også lett å se talent og genuin fortellerglede. Det er mye spennende og lovende i dette knippet av filmer og dette nye kullet filmstudenter. Mye godt håndverk, mange gode idéer. Neste steg er å bli litt djervere, å rive seg løs fra alle fasttømrede konvensjoner. I de neste filmene disse filmarbeiderne kommer til å lage forventer vi litt mer. Enda sterkere historier, større vilje til nytenkning og til å eksperimentere med innhold og form, og enda beskere samtidsskildringer, men også mer glede og fandenivoldsk livslyst. Svenneprøvene er godkjente. Neste steg er å forandre norsk film og gjøre den enda bedre. Dét må være målet for alle nye filmfolk!
Les Gunnar Iversens tidligere innlegg
Filmskolefilmen er en paradoksal og vanskelig genre, som er laget under spesielle forutsetninger, konstaterer Gunnar Iversen. Man blir ofte litt skuffet av slike filmer. Så ble han skuffet over filmene til avgangskullet for fiksjon ved Den norske filmskolen?
En ung jente er på ferie med sin døende mor og veksler mellom opprørsk forelskelse i en gutt som jobber på hotellet og følelser av skyld og sorg overfor moren. Et ungt par jobber i camming-bransjen og opplever en nyvunnet nærhet etter et maskefall og et maskespill. En ung jente møter sin donor-far for første gang i en slags framtidig terapeutisk setting. En ung mann drives til randen av selvmord på grunn av fremmedgjøring og ensomhet i et fremmed miljø. En ung mann møter sin elskedes innvandrerforeldre for aller første gang. En ung jente gjør det motsatte av alt hun har lært for å bli godtatt i et brutalt nynazistmiljø. Dette er historiene de nye filmskolestudentene forteller i sine eksamensfilmer.
Det er alltid spennende når et nytt kull av filmskolestudenter uteksamineres. Vi får ikke bare tilgang til et knippe nye filmer, men får også muligheten til å svare på en rekke viktige spørsmål. Hva har de nye ferske filmskaperne på hjertet? Hvilke historier ønsker de å fortelle? Hvordan bruker de temaer og motiver for å si noe om den verden vi lever i, og på hvilken måte lar de bilder og lyd lede oss inn i fortellinger og livsverdener? Filmene fra årets kull kan bidra til noen interessante svar. De viser hvilke fortellinger de nye unge filmskaperne ønsker å erobre verden med.
Man har alltid store forventninger til nye talenter. Ønsket om nye idéer og nyskapende fortellinger brytes imidlertid ofte mot de helt spesielle kravene som ligger under en skolefilmproduksjon. Filmskolefilmen er en paradoksal og vanskelig genre. På den ene siden skal en eksamensfilm fra Filmskolen være en selvstendig film. Det er en virkelig svenneprøve, for alle som er involverte i produksjonen. På den andre siden skal filmen primært tilfredsstille skolens lærere og sensorer, som kanskje har andre og helt spesifikke krav til filmene enn vanlige tilskuere. I tillegg kommer at både skolen og studentene vil inn i bransjen. Dette styrer både kravene til selvstendighet og kravet om å vise fram hva man har lært, alt slik at man lettere kan få en fot i døren i filmbransjen etter skoleslutt.
Ytterligere et avgjørende trekk ved eksamensfilmene fra Filmskolen er at de er laget etter skolens velprøvde triangelmodell. Studentene er tvunget til å finne sammen i en triangel der produsent, manusforfatter og regissør jobber sammen for å realisere et felles prosjekt. Ofte tvinges man dermed til å jobbe med samarbeidspartnere man kanskje ikke ville ha valgt om man kunne velge helt fritt. Dette er også en svært viktig del av Filmskolens praksis, og forbereder elevene på den harde økonomiske og filmpolitiske realiteten i bransjen, men det er kanskje heller ikke noe som oppfordrer til drastisk nyskaping.
Alt dette fører til at filmskolefilmen som genre som oftest er en konservativ og kanskje også konserverende genre. Den dyrker fram filmer og fortellinger som vil passe inn i bransjen, og viker dermed unna alle djerve eksperimenter og spenstige forsøk på nytenkning. Det er ofte slik at man blir litt skuffet av slike filmer. Også de som er laget av store regissører og manusforfattere. Det er først senere, når de har kjempet seg til en selvstendig plass i filmmiljøet og vunnet større frihet, at de finner rom for det nye og utfordrende.
Dersom man ønsker seg noe banebrytende og omtumlende, noe man ikke har sett maken til tidligere, da går man ikke til en filmskolefilm. Det man kanskje først og fremst ser etter er hvordan basiselementer i selve håndverket benyttes for å skape en effektiv liten filmfortelling, eller hvilke temaer filmene gjør bruk av. Fordi filmene er laget for å vise fram alt man har lært om dramaturgi, stemningsskildring og skuespillerinstruksjon, og fordi man vil se hvordan alle de verktøy som man har i verktøykassen som filmskaper kan benyttes, er målet likevel en engasjerende og veltemperert filmfortelling. La oss se litt nærmere på de seks eksamensfilmene fra Filmskolen, og se hva årets kull ønsker å fortelle om.
De seks nye fiksjonsfilmene fra Filmskolen er svært forskjellige, men har likevel mange slående likhetstrekk. Det er kanskje mest interessant å se hvilken framtredende rolle stemningsskildringer har i disse filmene. Norsk film har i de siste årene omfavnet stemningen i sterkere grad enn narrativ utvikling og dramaturgiske vekslinger, og de nye eksamensfilmene forsterker inntrykket av en filmbransje som siden 1970-tallet har gått fra idé- og saksorientering tilbake til fortellingen og dyrkingen av enkle håndverksmessige grep, og så til stemninger framfor fortelling i dag.
Dette betyr selvfølgelig ikke at narrativ kraft og dramaturgisk utvikling ikke er viktig i dagens norske filmer, det vil være absurd å påstå noe slikt, men sammenlignet med filmene femten-tjue år tilbake i tid er forholdet mellom fortelling og stemning forskjøvet. Tidligere var fortelling viktigere enn stemning, nå er situasjonen den motsatte. Et interessant trekk ved de nye eksamensfilmene er at ingen faller tilbake på enkle genreformler. Like interessant er at flere av filmene har en kjerne av problemorientering. De stemninger som manes fram, de karakterer som formes, og de historier som fortelles, er til for å illustrere en sentral idé eller belyse et viktig samfunnsproblem.
Ivar Aases Cam Boy, med et manus skrevet av Erik Ivar Sæther, er et symptomatisk tegn på denne nye trenden. I følge filmskaperne selv handler filmen om kjærlighetens vilkår i en digital verden. Aase og Sæther vil si noe om det aller siste i vår hypermoderne verden, og skaper en aktuell fortelling om hvordan forholdet til paret Ida og Jon rystes og forandres av deres jobber i camming-bransjen.
Når vi først møter Ida er hun Miss Y. Hun er iført en lang blond parykk og viser fram kroppen sin for webkameraet. Jon sitter og masturberer i rommet ved siden av, fordi han også, i likhet med alle de som har betalt for å se Miss Y og interaktivt kommentere hennes sexy kropp, er betatt av det maskespillet som iscenesettes. På kvelden sover de ved siden av hverandre, men de har sluttet å ha sex. Jon vil ikke ha vanlige Ida. Han vil ha Miss Y.
Det naturlige vil være å ta det hele et skritt videre. Hvorfor ikke ha sex sammen i nye roller, og samtidig tjene penger på det? Det byrået Miss Y jobber for gjør dette mulig, og alt står klart for at de to vanlige unge menneskene skal kunne smelte sammen med nye sexy roller og slå to fluer i én smekk. Slik går det selvsagt ikke. Jon klarer ikke å spille med og ha sex foran kameraet. Han får plutselig en voldsom fysisk reaksjon på det han er i ferd med å gjøre, og får en overraskende og uønsket utløsning: han spyr. Umiddelbart får han et kallenavn av alle de som er vitner til det hele på nettet. Jon er nå blitt Pukeboy. Han har bokstavelig talt øyeblikkelig blitt forandret fra et vanlig menneske til en liten brutal gif som spres på Internett.
Jon er naturlig nok nedslått, men ved hjelp av noen martinier forvandler han seg selv samme kveld. På dansegulvet i den baren der alle camgirls og camboys slapper av etter at dagens opptak er gjort, blir han en slesk og forførerisk Mister X. Dette fører også Miss Y ut på dansegulvet, og de danser sammen, men det åpenbare spillet med masker og identiteter fører dem ut av sine blindgater, og de finner en pod der de endelig kan ligge sammen som Ida og Jon. Eller gjør de det? Er det virkelig en happy ending? Et kamera blir også vitne til dette øyeblikket. Gjentatte ganger har kamera nærmest gått inn i webkameraets indre, som framstilles som en slags hjerne, og filmen slutter med at kamera glir inn i maskinens mørke. Så vi etterlates i en viss usikkerhet omkring hva som virkelig skjer mellom Jon og Ida.
Cam Boy vil si noe om vår hypermoderne verden og om hvordan følelser og opplevelser medieres og gjør folk fremmede overfor hverandre og seg selv. Noen ganger glipper det, og det som allerede er glassklar undertekst blir formulert i replikker som ikke er nødvendige. Ida forteller til en kvinne som jobber i camming-byrået at hun og Jon ikke ligger sammen lenger, fordi han bare ser på henne, men det har vi jo allerede sett og forstått, så replikken er unødig og distraherende.
Noen ganger stoler ikke Aase og Sæther riktig på sine tilskuere. Klassisk Hollywood-film opererte fortellermessig sett ofte etter det som gjerne ble kalt «the rule of three». Alt viktig ble gjentatt tre ganger i løpet av filmen. Dette gjorde den klassiske fortellingen enkel, klar og tydelig, men også ofte litt overtydelig. Selv om Cam Boy er effektiv som fortelling, med gode stemningsskifter og dramaturgiske vendepunkter, er den også overtydelig. Underteksten kommer stadig vekk til overflaten og vifter med sine pekefingre. Og, joda, vi skjønner det som fortelles «mellom» linjene også. Selv om bildene fra webkameraets indre er et godt og problematiserende grep, som ikke minst gjør slutten mer åpen og tvetydig, er Cam Boy som helhet ofte litt vel enkel og tydelig.
En film som har mange likhetstrekk med Cam Boy er Papapa av Kerren Lumer-Klabbers med manus av Emil Wahl. Her er vi til og med i en nær framtid, enda lenger inn i det hypermoderne, men filmen har lite av det vi vanligvis forbinder med science fiction genren, så den er bare helt parentetisk en del av denne genren. Isteden er Papapa en smart og følsom historie om begrensningene til moderne terapi og om det vanskelige møtet mellom en datter og hennes biologiske far.
Hovedpersonen i Papapa er 18 år gamle Elin. Hun har vokst opp med to mødre, men har nå fått muligheten til å møte sin donor-far for første gang. Møtet skjer i en spesiell setting. Vi befinner oss i et slags terapi-senter der hun og faren går gjennom en serie øvelser som skal bringe dem nærmere sammen, og samtidig svare på noen av de spørsmålene de sterke følelsesmessige møtene gir opphav til.
Først er det som om Elin møter sin far på flyplassen, men øvelsen fungerer ikke optimalt og må gjentas. Andre gang spør også Elin om de virkelig trenger musikk til dette møtet. Vi lærer Elin og hennes far Jens litt nærmere å kjenne gjennom nye øvelser: omfavnelsen, fisketuren, hans fiktive død og en fotosesjon. Like fullt klarer ikke Elin helt å føle at Jens er hennes far, men hun slår fast litt nedslått at dette skyldes nok henne selv. Det er ikke farens skyld, eller det merkelige terapiregimet.
Der Cam Boy tematiserte moderne mediering og teknologiens forandring av relasjoner og seksualitet, handler Papapa åpenbart om grensene og begrensningene til moderne terapi. Lumer-Klabbers og Wahl klarer å skape en spennende kunstig verden der alle følelser kan manes fram og kontrolleres gjennom øvelser og terapeutiske grep og rollespill. De fanger effektivt inn en moderne idé om et terapispråk og et terapeutisk regime som løser alle følelsesmessige knuter og problemer. Elin prøver og prøver, men hun får det ikke til. Det fungerer ikke for henne. Hun klarer ikke helt «å snakke til følelsene», som den kvinnelige terapeuten så treffende formulerer det.
Papapa har mer humor og ironi enn de fleste av de andre eksamensfilmene, og filmen har mye på hjertet. Filmen har også noen virkelig gode øyeblikk som går ut over kritikken av moderne terapi eller selvhjelp. I en av øvelsene gir Jens sin datter en bacon-muffins, og dette ansporer Elin til å spørre ham om hvorfor han egentlig ble donor. Samtalen går imidlertid lenger enn å slå fast at han egentlig ville hjelpe barnløse par, og datteren spør ham om hva han fikk betalt for dråpene sine. Og hva brukte han honoraret på? Her tettes dramaet til på en spennende måte. Han svarer at pengene ble brukt på et kjøleskap. Han og partneren trengte rett og slett et nytt kjøleskap.
I scener som dette blir ironien ladet med en besk og bitter undertone, samtidig som øyeblikket blir både sannsynlig og fortettet. I slike scener viser filmskaperne at de kan gå hinsides problemorienteringen og vise det skjøre og menneskelige i den framtidig terapi-maskinen. Plutselig puster fortellingen og får et eget liv. Her gis også Anna Filippa Hjarm som Elin mer å spille på, og hun fyller rollen med en sårbarhet som gir historien en ekstra dybde. Morsomt er det også. Det er rett og slett godt gjort!
Humor er også det viktigste redskapet i Norsk Couscous av Mohamed Chakiri, med manus av Rakel Kraft Biørnstad. Her møter vi et ungt urbant par. Han er en helnorsk naiv hipster, hun er en smart marokkansk muslim. Han vil at de to skal flytte sammen, hun er redd for hva familien vil si, og hvordan forholdet deres vil preges av de åpenbare kulturforskjellene. Han skjønner ikke hva hun er redd for, hun forstår hva som kan gå galt. En venninne forteller henne at den beste løsningen er å lyve både for kjæresten og familien, det fungerer godt for henne. Til slutt bestemmer imidlertid Dounia seg for å ta Erik med hjem til familien.
Det går som forventet, og samtidig ikke som vi trodde. Norsk Couscous risser opp et interessant mønster for hvordan menn og kvinner ser på kulturkollisjoner i hverdagen. Erik er den som har blåøyd klokketro på at alt vil gå greit, og han er åpen for å tilegne seg mer av hennes kultur. Han lager couscous og funderer også på mulighetene for å konvertere og bli muslim. Dounia er mer realistisk og skeptisk, og har selvsagt rett i at hennes mor ikke tar hennes forhold til Erik så godt. Dounias far er imidlertid rask til å bli venn med Erik. Hva dette kjønnsmønsteret sier om de to kulturene er jeg usikker på, men det er et slående trekk ved filmen.
Mohamed Chakin og hans samarbeidspartnere klarer å skape en lun stemning og mange småhumrende situasjoner. Humoren fungerer godt for å ta noen av de større problemene ned på et menneskelig nivå, og det er beundringsverdig at komedieformen blir utnyttet for å si noe om våre aktuelle samtidsutfordringer. Som helhet er filmen kanskje litt for enkel og tydelig, og den minner da også mye om Khalid Hussains spillefilm Eksport import fra 2005. Mye er selvsagt forskjellig, og noen kultur- og kjønnsmønstre er snudd på hodet i Norsk Couscous, men mye er også det samme. Selv om filmen har noen øyeblikk av absurd fantastikk, med en kamel som dukker opp på gata, er Norsk Couscous kanskje til syvende og sist litt for velmenende og enkel.
En annen film som både tar opp aktuelle samtidsproblemer og skildrer en karakter som står mellom to kulturer er Rosanazi av Sunniva Eir Tangvik Kveum, med manus av Solveig Nuin Stephens. Regissør og manusforfatter på denne filmen våger litt mer, og går litt lenger i sitt alvor, men filmen har som så mange andre eksamensfilmer noen problemer med å runde historien av og slutte på en god og pregnant måte. Det er likevel en vellykket film som har en større underliggende brutalitet og et mer direkte eksistensielt alvor enn de andre eksamensfilmene i år.
I Rosanazi møter vi unge Chris. Hun bor et sted i Skåne, og gjennom venninnen Nikki har hun kommet i dårlig selskap. På den ene siden er Chris en helt vanlig ungjente, som gladelig passer hunden til en innvandrer som eier en liten kiosk for noen ekstra lommepenger, og hun liker rosa i klær og i håret. På den andre siden lengter hun etter fellesskap, og det finner hun bare i det lille stedets nynazistmiljø.
Hun pendler mellom å være en helt vanlig og hjelpsom ungjente og en hissende nazi-wannabe som fører nynazistene inn i en spiral av vold og ødeleggelse. Hun gjør det meste for å bli en del av gjengen og blidgjøre de som tviler på hennes engasjement, og får til og med et lite hakekors tatovert på armen, men samtidig vakler hun i sin overbevisning. Da gjengen får vite at hun har passet hunden til en innvandrer, må hun bevise sin lojalitet, og i sin iver etter å vise seg fram får hun gjengen til både brutalt å banke opp den eldre innvandreren og sette fyr på hans lille kiosk. I lyset fra ildebrannen danser nynazistene ekstatisk mens Chris funderer på hva hun egentlig har gjort.
To grep gjør Rosanazi til en vellykket og effektiv film. For det første lykkes Kveum og Stephens med å skape spenninger i hovedkarakteren, og spesielt i filmens midtparti skapes formell spenning gjennom tvetydige replikker. Har nynazistvennene til Chris funnet ut at hun passer hunden til en innvandrer? Tviler de på om hun er rettroende nok? Og så Nikki henne med hunden og kioskeieren da hun kjørte forbi på mopeden sin? Vil hun støtes ut eller inkluderes i dette miljøet? Rosanazi klarer å skape en svevende spenning omkring hvorvidt Chris selv forstår blikk og replikker. Det er godt og effektivt håndverk.
For det andre forblir vi usikre på hvordan vi skal tolke hvordan Chris handler når gjengen overfaller innvandreren. Å svi ned kiosken hans er hennes idé, men skyldes det bare at hun vil blidgjøre vennene og vise fram sin lojalitet, eller er flere av hennes desperate handlinger som fører til vold og ødeleggelse tegn på at hun virkelig tror på gjengens naziprosjekt? Er det hele en avledningsmanøver eller en troshandling?
Selv om avslutningen av Rosanazi kanskje er litt brå, det er som om filmen bare tar slutt, etterlater den likevel gode og fruktbare spørsmål til oss som ser filmen. Den fundamentale usikkerheten vi står overfor omkring hvordan vi skal tolke Chris, og hvordan voldsspiralen utvikler seg, sier noe viktig både om ung identitet og lengsel etter fellesskap og samtidig om hvordan vold smitter. Skildringen av hatets ekstase i denne filmen gjør den litt farligere enn de øvrige filmene, og dermed kanskje også litt mer aktuell og effektiv. Rosanazi er en meget vellykket svenneprøve som viser at man kan lage en liten novellefilm som også virkelig kan bety noe.
På forskjellige måter forsøker Cam Boy, Papapa, Norsk Couscous og Rosanazi å tematisere viktige sosiale problemer og samfunnsmessige utfordringer gjennom små filmfortellinger. Noen ganger blir problemorienteringen litt overtydelig, og underteksten svinner hen i alle hint og pekefingre, men filmene vinner likevel på å ha noe mer på hjertet enn bare å belyse generelle eksistensielle spørsmål eller vanskelige livssituasjoner. Filmene Om litt og Et stille hav er sterke stemningsbilder som går til kjernen av det å være menneske, men kanskje mister de samtidig noe ved å bli litt lukket inne i seg selv.
De to filmene er likevel svært forskjellige. Om litt er den bedre av de to, og lykkes bedre i å formidle karakterer og situasjoner som summerer opp vanskelige valg eller livsverdener. Sylvia Le Fanu har regissert filmen, og manus er skrevet av Mads Lind Knudsen. I Om litt møter vi den 17 år gamle Fanny. Hun er på ferie et sted i Sør-Europa sammen med far og mor. Men det er ingen vanlig ferie. Moren Else er kreftsyk og i ferd med å dø.
Fannys følelser veksler voldsomt. Hun føler at hun er lukket inne, og at ferien tapper henne for alle krefter. Hun føler skyld fordi hun vil ut, og bort fra en krevende mor og en tapper passiv far. Samtidig vil hun oppleve noe annet. En dag legger hun merke til en ung mann som jobber på hotellet, og hun blir kjent med Amir. Hun går ut med ham i et øyeblikk av opprørsk trass og lengsel etter frihet og nærhet, men det blir ikke til så mye. Begjæret etter Amir er vel så mye født av fortvilelse som av genuin forelskelse.
Om litt kulminerer i to scener der spenningene i fortellingen får sin utløsende konklusjon. Fanny har tidligere utfordret Amir ved å vise ham brystene sine, og nå inviterer hun ham inn på rommet sitt. Han begynner å beføle henne, men hun klarer ikke å gjøre noe mer enn å vende seg bort. Så går hun i stedet inn til moren og bekjenner sin sorg. «Jeg kommer til å savne deg sånn», sier hun. Familien trøster hverandre i en kombinasjon av tilgivelse og sorg.
Det som gjør Om litt så vellykket er måten følelsessvingningene til Fanny framstilles på. De skildres på en nyansert og sammensatt måte. Dette gjør at hennes dilemma er lett forståelig, uansett om man ikke har opplevd samme situasjon som henne, men skaper samtidig fortellermessig spenning og en alvorlig klangbunn. Som ungdom vil hun ut, men hun er lukket inne i en boble på grunn av morens sykdom. Det gir alle følelser hun opplever en tvetydighet og dobbelthet som er gripende og slående. Skyld og begjær, sorg og frihetsberuselse, sårbarhet og opprør, alt dette smelter sammen til en hard knute som blir hardere og hardere inntil sluttsekvensen løser den opp. Det er en modenhet og menneskelighet i denne lille fortellingen som er dypt imponerende.
Der Om litt manøvrerer elegant gjennom dramaturgiske vendepunkter, er Håvard Fandrems Et stille hav mer innelukket i seg selv. Manus er ved Moyna E. Söderstrand, men verken regissør eller manusforfatter makter å gi fortellingen tilstrekkelig liv eller resonans. Det blir rett og slett litt for mye hemmelighetsfull ungdommelig weltschmerz her, og ikke nok utvikling og forklaring.
Et stille hav er historien om Antoine. Han er fra Frankrike, men går nå på videregående i Ålesund. Helt i begynnelsen av filmen ringer hans mor fra Frankrike og spør: «Går det bra med deg?» Det forstår vi umiddelbart at det ikke gjør, og dette vender filmen tilbake til i en serie stemningsfulle scener: møtet med klasseforstanderen som truer med å sende ham hjem fordi han ville ha strøket om han hadde vært norsk, vertsfamiliens mor som skammer seg når han tas i nasking, eller en smertefull fest der han ikke synes å snakke med noen eller oppleve noe fellesskap. På festen har han drukket tett og fortvilet går han mot havet. Vannet når ham over anklene, det ser ut som om han er rede til å gå på havet i sin fortvilede ensomhet, men de første snøfnuggene i luften distraherer ham, og kanskje redder de ham også fra undergangen?
Fandrem og Söderstrands film er som helhet litt for flat og lukket inne i seg selv til virkelig å imponere. Dette betyr ikke at det ikke er mye å glede seg over i filmen. På en måte er den modigere i sin motvilje mot direkte narrativ utvikling, men dens tema og hovedhandling blir for grunn. Lyd og foto er flott, men filmen dveler for mye i smertefulle øyeblikk av innadvendt dyrking av havet og ensomheten. Lyden er spesielt god og brukes for å signalisere at Antoine er lukket inne i seg selv, og viser oss hvordan han oppfatter verden, men som fortelling blir man nødt til å spørre om dette er nok?
Om litt og Et stille hav er mer direkte stemningsorienterte enn de øvrige filmene laget av årets filmskolekull. De går mye lenger i å dvele ved stemningsfulle øyeblikk, men også i det bortvendte kan man av og til se hvordan undertekst blir til tydelig tekst. Om litt gir unge Billie Barker mer å spille på som Fanny, og hun gjør en god jobb, men i Et stille hav blir både karakterskildring og symbolikk litt for overtydelig. Begge filmene er tverrsnitt i et ungt menneskes liv, skildring av dramatiske øyeblikk, men Om litt lykkes bedre i å skape nyanserte stemningsbilder og karakterer som føles levende og viktige.
Det er mye godt håndverk i årets eksamensfilmer fra Filmskolen. Noen slående trekk er også tydelige. De handler alle om svært unge mennesker. Når det man vel kan kalle riktig voksne mennesker dukker opp i alle disse seks eksamensfilmene, er det bare i forbifarten, nærmest for å gi skildringen av de unge relieff og klangbunn.
Noen av filmene er rene stemningsbilder, og noen lykkes bedre med å formidle sterke og pregnante stemninger som griper, mens andre er mer veltempererte fortellinger der karakterer skisseres og gjennomgår klare utviklingstrekk. Disse sistnevnte filmene er også overraskende idé- og problemorienterte. De gir oss noen karakterer, og skaper miljøer og stemninger med sikre penselstrøk, men det de egentlig ønsker å formidle er noen tanker om sentrale problemer i vår tid. Rosanazi, Cam Boy, Norsk Couscous og Papapa er alle drevet av ønsket om å illustrere et sosialt problem eller en samfunnsmessig utfordring. Det er kanskje et tankekors at disse seks fiksjonsfilmene samlet sett er mer direkte samfunnsorienterte og kritiske til tendenser i vår samtid enn de dokumentarfilmene som ble presentert på den nye dokumentarlinjen.
De nye filmskaperne ønsker å fortelle om sin egen tid. De ønsker å gå inn i sin egen tid, ta pulsen på samtiden, og diskutere noen av de store utfordringene og problemene unge mennesker står overfor i dag i form av små fortellinger. Det er mange utfordringer i teknologisk utvikling, skremmende nynazisme, utfordrende integrasjon, og et terapisamfunn som gjør språket til noe nesten meningsløst. De ferdige filmskolestudentene har mye på hjertet, og de våger å si noe om den sammensatte tiden vi alle lever i eller er på vei inn i.
Det er lett å se svakheter i flere av disse eksamensfilmene, men det er også lett å se talent og genuin fortellerglede. Det er mye spennende og lovende i dette knippet av filmer og dette nye kullet filmstudenter. Mye godt håndverk, mange gode idéer. Neste steg er å bli litt djervere, å rive seg løs fra alle fasttømrede konvensjoner. I de neste filmene disse filmarbeiderne kommer til å lage forventer vi litt mer. Enda sterkere historier, større vilje til nytenkning og til å eksperimentere med innhold og form, og enda beskere samtidsskildringer, men også mer glede og fandenivoldsk livslyst. Svenneprøvene er godkjente. Neste steg er å forandre norsk film og gjøre den enda bedre. Dét må være målet for alle nye filmfolk!
Les Gunnar Iversens tidligere innlegg
