Vi opplever en åpen erklæring om krig mot kulturlivet, fremsatt av ledere i den vestlige verden, og under korona-pandemien er filmskaperne mer utsatt enn på lenge, mener Sverre Pedersen i Freemuse, som nå slipper en rapport om ytringsklimaet for verdens filmskapere. Og noen av verstingene er kanskje ikke de landene du tror.
Foto: «Ways of seeing» – som utløste debatt om sensur her hjemme
Freemuse er en uavhengig internasjonal organisasjon som jobber for å fremme og beskytte kunstnerisk ytringsfrihet. Organisasjonen har nylig sluppet rapporten «State of Artistic Freedom 2020». Denne analyserer 711 tilfeller av dokumenterte brudd på kunstneres ytringsfrihet verden over (til sammen i 93 land) i løpet av 2020.
Rapporten kan i sin helhet lastes ned her. Det følgende er noen av nøkkeltallene som har konkret med film og filmskapere å gjøre:
Av de 711 tilfellene som er dokumentert i rapporten, er 15 % film – 107 dokumenterte tilfeller, i 31 forskjellige land.
I 62 % av tilfellene var det regjeringer som sto bak angrep/sensur
Topp 3 land som krenker kunstnerisk ytringsfrihet var Kina, USA og Russland
Topp 7 land som utøvde sensur mot kunstnere var USA, Kina, Russland, Storbritannia, Iran, Frankrike, Serbia
Filmskapere ble sensurert (73 tilfeller), forfulgt/overvåket (10), fengslet (8), truet/trakassert (7), rettsforfulgt (4), arrestert (2)
Filmskapere utgjorde 11 % av totalt 71 fengslede kunstnere. 42 % av tilfellene var i Europa, med Spania som global versting
8 filmskapere ble sensurert eller angrepet med religiøse motiver
26 % av utsatte LGBTI-kunstnere var filmskapere. 65 % av det totale antallet dokumenterte angrep på LGBTI-kunstnere var i land hvor homoseksualitet ikke er definert som kriminelt (Landene hvor dette er dokumentert er USA, Brasil, Storbritannia, Kina, Russland, Indonesia, Samoa, Sverige, De forente arabiske emirater, Egypt)
3 kvinnelige filmskapere ble utsatt for sensur. For kvinnelige kunstnere var de vanligste begrunnelsene for sensur henholdsvis uanstendighet og religion
Blant Freemuses ansatte finner vi Sverre Pedersen, tidligere leder i Norsk Filmforbund. Han leder nå Freemuses kampanje- og lobbyarbeid, med et team som er spredd verden rundt. De jobber med å bygge opp et nettverk av aktivister, kunstnere og organisasjoner, kalt Global Action Network for Artistic Freedom.
Hvor lett er det å få dokumentert tilfeller av brudd på ytringsfriheten? Hvor stor grad av mørketall er det snakk om?
– Freemuse følger strenge krav til den dokumentasjonen som blir hentet inn av våre researchere, for at vi skal kunne bruke det i nettopp statistikk og rapporter. Vi må ha minst tre sikre kilder. I tillegg intervjuer vi kunstere, pårørende, kunstnerorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner i landene det gjelder.
– I 2019 ble det hentet inn dokumentasjon i litt over 2000 saker, men det var kun i 711 av disse at vi hadde god nok og sikker nok dokumentasjon til at vi kunne presentere det som sikker kunnskap.
– Det er helt klart at det er store mørketall her. Det er en rekke land som ikke har fri presse, slik at brudd på kunstnerisk ytringsfrihet og andre menneskerettighetsbrudd aldri blir publisert. Det er også mange land hvor vi ikke har tilgang til kunstnere (og deres organisasjoner, om slike finnes). Det kan skyldes språkbarrierer, eller at det er for farlig for disse kunstnerne å ha kontakt med internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. For å overvåke og dokumentere hva som faktisk finner sted, er vi helt avhengige av å ha øyne og ører i alle land. Derfor er oppbyggingen av det globale nettverket vårt så viktig.
Ifølge rapporten er de 107 dokumenterte tilfellene av sensur rettet mot filmkunstnere sammenlignbart med tidligere år. Når det gjelder hva som ligger bak kneblingen, og eventuelle utviklinger på dette feltet, lister Pedersen opp følgende «trender» han mener å kunne se:
– Det vi oppfatter som særlig bekymringsfullt er at nasjoner som tradisjonelt har vært sett som forsvarere av menneskerettigheter og ytringsfrihet, som USA, Frankrike og Storbritannia, i økende grad krenker den kunstneriske ytringsfriheten og innskrenker ytringsrommet. I tillegg ser vi at disse og en rekke andre land ikke sikrer det vernet for lovgivning og internasjonale konvensjoner som landene er bundet av.
Vi har lett for å tenke at dette er problematikk som ikke gjelder oss i Vesten. Men USA, det store filmlandet, er veldig høyt på mange av scoringene i denne rapporten. Storbritannia, Frankrike og Sverige nevnes også, og 34 % av de dokumenterte sensurtilfellene har funnet sted i Europa. Hva betyr dette i praksis for den vestlige filmkulturen som vi er en del av? Hva betyr det at f.eks. Frankrike og USA er med på lista over «countries of particular concern»?
– Vi, vestlige kunstnere og intellektuelle, har hatt for vane å tenke at brudd på kunstnerisk ytringsfrihet er noe som foregår andre steder. I Europa har vi pekt på land som Polen og Ungarn som noen som skiller seg ut. Og så har vi selvfølgelig tenkt på Russland, Tyrkia, Kina og andre land med autoritære regimer. Virkeligheten er dessverre en annen.
– Å bry seg om kunstnerisk ytringsfrihet har to fundamenter, slik jeg ser det. Det ene er solidaritet: Det handler om å bry seg – og «ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv». Det andre er å beskytte seg selv: For hvem hadde tenkt for ti-tyve år siden av USA, Frankrike og Storbritannia skulle trone høyt mot toppen av land som krenker kunstnerisk ytringsfrihet? Hvem hadde trodd at høyreekstreme partier skulle bli blant de største partiene i Sverige, Italia, Tyskland, Frankrike, Belgia? Eller at det ville være mulig å få en president som Trump i Det hvite hus, og at en mann som hyller fascistdiktaturet i Brasil skulle innta presidentembetet der? Slik kan jeg fortsette. Ingen land er «vaksinert» mot fremveksten av sterke høyreekstreme bevegelser.
Pedersen understreker at radikale og kritiske filmer alltid har blitt mål for kritikk, men at det er noe nytt i hvordan statsledere nå går til angrep både på spesifikke filmverk og på hele filmbransjen.
– Nå opplever kollegaer en åpen erklæring om krig mot kultur, fremsatt av presidenter (som Trump, Erdogan og Bolsonaro) og statsministre (som Morawiecki og Plenković) som vil kontrollere ytringsrommet gjennom å marginalisere dissens.
– I sitt tredje år som USAs president, angrep Trump filmindustrien for første gang. Hans statsapparat sensurerer i økende grad kunstnere som er kritiske til ham og hans politikk. Han sa følgende til frammøtte pressefolk:
«Hollywood is really terrible. You talk about racist – Hollywood is racist. What they’re doing, with the kind of movies they’re putting out – it’s actually very dangerous for our country. They treat conservatives and Republicans totally different than they treat others. And they can’t do that».
Pedersen har jobbet i mange år med både menneskerettigheter og filmpolitikk, og er ingen nykommer innen temaene som Freemuse-rapporten behandler. Allikevel har dette arbeidet bydd på enkelte overraskelser også for ham.
– Jeg har vært Amnesty-aktivist siden jeg var 13 år gammel, og har vært langt over gjennomsnittlig opptatt av og interessert i mennesekrettighetsproblematikk. For meg har det gått en rød tråd fra dette til mitt engasjement for vilkårene for norske film- og TV-folks rettigheter. Men da jeg begynte i Freemuse skjønte jeg raskt at jeg har vært naiv og ignorant i mine forestillinger om ytringsfrihetens kår. Nå har jeg fått større forståelse for selvsensur og hvilke former dette kan ta. Jeg mener at kunstnerorganisasjonene og kunstnerne må bringe selvsensur mye høyere på dagsorden. For hva vil for eksempel Covid-19-pandemien bety for kunstnere når det gjennom en lengre periode omtrent ikke har vært mulig å skape eller formidle kunst? Vil flere da være så sugne på å sikre tilskudd at de vil være villige til å gå på akkord med det de tror på og det de egentlig ønsker å skape?
– Jeg ble svært negativt overrasket over innsikten i at Spania topper statistikken over omfattende brudd på kunstnerisk ytringsfrihet. Jeg ble overrasket over å få innsikt i hvordan mange vestlige land bruker antiterror-lovgivning til å sensurere kunstnere, og ikke minst å nekte kunstnere fra visse land innreise og deltakelse på festivaler og annet.
Norge nevnes to ganger i rapporten, begge ganger som et land hvor utsatte kunstnere har søkt tilflukt. Er vi trygge for politisk sensur? Hvor langt kan vi egentlig gå her hjemme?
– Det er ikke lenge siden vi hadde den famøse saken rundt teaterstykket Ways of Seeing, der statsministeren og andre framtredende politikere gikk langt over streken. Det viste oss at de ikke står til troende når det gjelder som mest. I vinter opplevde vi at FrPs medlem av Familie- og kulturkomiteen, Silje Hjemdal, anmodet kulturministeren om å «sensurere» kunst hun ikke liker, og mente at Kulturrådet ikke skulle gi tilskudd til «upassende kunstposjekter». FrP har mange ganger i årenes løp foreslått å kutte tilskudd til slike prosjekter. Det er bare å erkjenne at strømninger som vil bruke makt og innflytelse til å innskrenke ytringsrommet er til stede også i det norske samfunnet.
– Men den største pågående trusselen, slik jeg ser det, er selvsensur. Og jeg håper derfor veldig sterkt at kunstnerne og kunstnerorganisasjonene bringer dette høyt opp på dagsorden. Bare slik kan vi sikre at kunsten forblir fri, og at den kunstneriske ytringsfriheten i Norge sikres også for framtiden.
Vi opplever en åpen erklæring om krig mot kulturlivet, fremsatt av ledere i den vestlige verden, og under korona-pandemien er filmskaperne mer utsatt enn på lenge, mener Sverre Pedersen i Freemuse, som nå slipper en rapport om ytringsklimaet for verdens filmskapere. Og noen av verstingene er kanskje ikke de landene du tror.
Foto: «Ways of seeing» – som utløste debatt om sensur her hjemme
Freemuse er en uavhengig internasjonal organisasjon som jobber for å fremme og beskytte kunstnerisk ytringsfrihet. Organisasjonen har nylig sluppet rapporten «State of Artistic Freedom 2020». Denne analyserer 711 tilfeller av dokumenterte brudd på kunstneres ytringsfrihet verden over (til sammen i 93 land) i løpet av 2020.
Rapporten kan i sin helhet lastes ned her. Det følgende er noen av nøkkeltallene som har konkret med film og filmskapere å gjøre:
Av de 711 tilfellene som er dokumentert i rapporten, er 15 % film – 107 dokumenterte tilfeller, i 31 forskjellige land.
I 62 % av tilfellene var det regjeringer som sto bak angrep/sensur
Topp 3 land som krenker kunstnerisk ytringsfrihet var Kina, USA og Russland
Topp 7 land som utøvde sensur mot kunstnere var USA, Kina, Russland, Storbritannia, Iran, Frankrike, Serbia
Filmskapere ble sensurert (73 tilfeller), forfulgt/overvåket (10), fengslet (8), truet/trakassert (7), rettsforfulgt (4), arrestert (2)
Filmskapere utgjorde 11 % av totalt 71 fengslede kunstnere. 42 % av tilfellene var i Europa, med Spania som global versting
8 filmskapere ble sensurert eller angrepet med religiøse motiver
26 % av utsatte LGBTI-kunstnere var filmskapere. 65 % av det totale antallet dokumenterte angrep på LGBTI-kunstnere var i land hvor homoseksualitet ikke er definert som kriminelt (Landene hvor dette er dokumentert er USA, Brasil, Storbritannia, Kina, Russland, Indonesia, Samoa, Sverige, De forente arabiske emirater, Egypt)
3 kvinnelige filmskapere ble utsatt for sensur. For kvinnelige kunstnere var de vanligste begrunnelsene for sensur henholdsvis uanstendighet og religion
Blant Freemuses ansatte finner vi Sverre Pedersen, tidligere leder i Norsk Filmforbund. Han leder nå Freemuses kampanje- og lobbyarbeid, med et team som er spredd verden rundt. De jobber med å bygge opp et nettverk av aktivister, kunstnere og organisasjoner, kalt Global Action Network for Artistic Freedom.
Hvor lett er det å få dokumentert tilfeller av brudd på ytringsfriheten? Hvor stor grad av mørketall er det snakk om?
– Freemuse følger strenge krav til den dokumentasjonen som blir hentet inn av våre researchere, for at vi skal kunne bruke det i nettopp statistikk og rapporter. Vi må ha minst tre sikre kilder. I tillegg intervjuer vi kunstere, pårørende, kunstnerorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner i landene det gjelder.
– I 2019 ble det hentet inn dokumentasjon i litt over 2000 saker, men det var kun i 711 av disse at vi hadde god nok og sikker nok dokumentasjon til at vi kunne presentere det som sikker kunnskap.
– Det er helt klart at det er store mørketall her. Det er en rekke land som ikke har fri presse, slik at brudd på kunstnerisk ytringsfrihet og andre menneskerettighetsbrudd aldri blir publisert. Det er også mange land hvor vi ikke har tilgang til kunstnere (og deres organisasjoner, om slike finnes). Det kan skyldes språkbarrierer, eller at det er for farlig for disse kunstnerne å ha kontakt med internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. For å overvåke og dokumentere hva som faktisk finner sted, er vi helt avhengige av å ha øyne og ører i alle land. Derfor er oppbyggingen av det globale nettverket vårt så viktig.
Ifølge rapporten er de 107 dokumenterte tilfellene av sensur rettet mot filmkunstnere sammenlignbart med tidligere år. Når det gjelder hva som ligger bak kneblingen, og eventuelle utviklinger på dette feltet, lister Pedersen opp følgende «trender» han mener å kunne se:
– Det vi oppfatter som særlig bekymringsfullt er at nasjoner som tradisjonelt har vært sett som forsvarere av menneskerettigheter og ytringsfrihet, som USA, Frankrike og Storbritannia, i økende grad krenker den kunstneriske ytringsfriheten og innskrenker ytringsrommet. I tillegg ser vi at disse og en rekke andre land ikke sikrer det vernet for lovgivning og internasjonale konvensjoner som landene er bundet av.
Vi har lett for å tenke at dette er problematikk som ikke gjelder oss i Vesten. Men USA, det store filmlandet, er veldig høyt på mange av scoringene i denne rapporten. Storbritannia, Frankrike og Sverige nevnes også, og 34 % av de dokumenterte sensurtilfellene har funnet sted i Europa. Hva betyr dette i praksis for den vestlige filmkulturen som vi er en del av? Hva betyr det at f.eks. Frankrike og USA er med på lista over «countries of particular concern»?
– Vi, vestlige kunstnere og intellektuelle, har hatt for vane å tenke at brudd på kunstnerisk ytringsfrihet er noe som foregår andre steder. I Europa har vi pekt på land som Polen og Ungarn som noen som skiller seg ut. Og så har vi selvfølgelig tenkt på Russland, Tyrkia, Kina og andre land med autoritære regimer. Virkeligheten er dessverre en annen.
– Å bry seg om kunstnerisk ytringsfrihet har to fundamenter, slik jeg ser det. Det ene er solidaritet: Det handler om å bry seg – og «ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv». Det andre er å beskytte seg selv: For hvem hadde tenkt for ti-tyve år siden av USA, Frankrike og Storbritannia skulle trone høyt mot toppen av land som krenker kunstnerisk ytringsfrihet? Hvem hadde trodd at høyreekstreme partier skulle bli blant de største partiene i Sverige, Italia, Tyskland, Frankrike, Belgia? Eller at det ville være mulig å få en president som Trump i Det hvite hus, og at en mann som hyller fascistdiktaturet i Brasil skulle innta presidentembetet der? Slik kan jeg fortsette. Ingen land er «vaksinert» mot fremveksten av sterke høyreekstreme bevegelser.
Pedersen understreker at radikale og kritiske filmer alltid har blitt mål for kritikk, men at det er noe nytt i hvordan statsledere nå går til angrep både på spesifikke filmverk og på hele filmbransjen.
– Nå opplever kollegaer en åpen erklæring om krig mot kultur, fremsatt av presidenter (som Trump, Erdogan og Bolsonaro) og statsministre (som Morawiecki og Plenković) som vil kontrollere ytringsrommet gjennom å marginalisere dissens.
– I sitt tredje år som USAs president, angrep Trump filmindustrien for første gang. Hans statsapparat sensurerer i økende grad kunstnere som er kritiske til ham og hans politikk. Han sa følgende til frammøtte pressefolk:
«Hollywood is really terrible. You talk about racist – Hollywood is racist. What they’re doing, with the kind of movies they’re putting out – it’s actually very dangerous for our country. They treat conservatives and Republicans totally different than they treat others. And they can’t do that».
Pedersen har jobbet i mange år med både menneskerettigheter og filmpolitikk, og er ingen nykommer innen temaene som Freemuse-rapporten behandler. Allikevel har dette arbeidet bydd på enkelte overraskelser også for ham.
– Jeg har vært Amnesty-aktivist siden jeg var 13 år gammel, og har vært langt over gjennomsnittlig opptatt av og interessert i mennesekrettighetsproblematikk. For meg har det gått en rød tråd fra dette til mitt engasjement for vilkårene for norske film- og TV-folks rettigheter. Men da jeg begynte i Freemuse skjønte jeg raskt at jeg har vært naiv og ignorant i mine forestillinger om ytringsfrihetens kår. Nå har jeg fått større forståelse for selvsensur og hvilke former dette kan ta. Jeg mener at kunstnerorganisasjonene og kunstnerne må bringe selvsensur mye høyere på dagsorden. For hva vil for eksempel Covid-19-pandemien bety for kunstnere når det gjennom en lengre periode omtrent ikke har vært mulig å skape eller formidle kunst? Vil flere da være så sugne på å sikre tilskudd at de vil være villige til å gå på akkord med det de tror på og det de egentlig ønsker å skape?
– Jeg ble svært negativt overrasket over innsikten i at Spania topper statistikken over omfattende brudd på kunstnerisk ytringsfrihet. Jeg ble overrasket over å få innsikt i hvordan mange vestlige land bruker antiterror-lovgivning til å sensurere kunstnere, og ikke minst å nekte kunstnere fra visse land innreise og deltakelse på festivaler og annet.
Norge nevnes to ganger i rapporten, begge ganger som et land hvor utsatte kunstnere har søkt tilflukt. Er vi trygge for politisk sensur? Hvor langt kan vi egentlig gå her hjemme?
– Det er ikke lenge siden vi hadde den famøse saken rundt teaterstykket Ways of Seeing, der statsministeren og andre framtredende politikere gikk langt over streken. Det viste oss at de ikke står til troende når det gjelder som mest. I vinter opplevde vi at FrPs medlem av Familie- og kulturkomiteen, Silje Hjemdal, anmodet kulturministeren om å «sensurere» kunst hun ikke liker, og mente at Kulturrådet ikke skulle gi tilskudd til «upassende kunstposjekter». FrP har mange ganger i årenes løp foreslått å kutte tilskudd til slike prosjekter. Det er bare å erkjenne at strømninger som vil bruke makt og innflytelse til å innskrenke ytringsrommet er til stede også i det norske samfunnet.
– Men den største pågående trusselen, slik jeg ser det, er selvsensur. Og jeg håper derfor veldig sterkt at kunstnerne og kunstnerorganisasjonene bringer dette høyt opp på dagsorden. Bare slik kan vi sikre at kunsten forblir fri, og at den kunstneriske ytringsfriheten i Norge sikres også for framtiden.
