Nå kan publikum snart få låne spillefilm gratis og se den hjemme, uten å oppsøke biblioteket. En ny strømmetjeneste, Filmoteket, lanseres i april, med mål om å kunne tilby 1000 filmer innen utgangen av året. Det er et samarbeid mellom bibliotekene og Norgesfilm som vil utfylle den allerede eksisterende distribusjonsportalen for innkjøpsordningen for kort- og dokumentarfilm, Filmbib, som ble startet opp for over fire år siden.

Det er gode nyheter, ikke minst i disse korona-tider, og for produksjonsbransjen åpner det seg en ny, om enn beskjeden inntektskilde.

Men det er en hake ved begge disse strømmetjenestene: de skal ikke konkurrere med de kommersielle tjenestene som allerede finnes der ute, og går derfor stille i dørene med å formidle hva de kan tilby. Ja, Filmoteket skal ikke vise filmer med «sterke volds- og sexskildringer, ei heller tunge actionfilmer,» sier Anders Grønn i Norgesfilm, og utdyper ikke hva han mener med at tjenesten skal vise «kvalitetsfilm som kan nå et bredt publikum.»

Noen tror kanskje at landets filmforbrukere sitter og venter på at Filmoteket skal dukke opp. Men slik er det dessverre ikke. Utfordringen blir vel snarere for bibliotekene å få de unge til å legge merke til at Filmoteket og Filmbib i det hele tatt eksisterer, overveldet som de er av andre tilbud i den digitale jungelen.

Filmbib har vært en kjærkommen portal for de som vil se norsk kort- og dokumentarfilm. Men framfor alt har innkjøpsordningen ledet til at norske kortfilmskapere kanskje for første gang får betalt for sine filmer.

Men det er et åpent spørsmål hvor mange som bruker Filmbib. Verken Filmbib, NFI eller bibliotekene går ut med noen «seertall», og det er altså bare de med lånekort hos bibliotekene som får tilgang.

Derfor når ikke tjenesten så bredt ut som den kunne ha gjort. Dermed blir Filmbib heller ikke den portalen norsk film så sårt trenger – selv om den kanskje innfrir oppdraget fra Kulturdepartementet.

På de kommersielle strømmetjenestene og VOD-plattformene er norske filmer stort sett gjemt bort, bortsett fra en og annen blockbuster eller barnefilm. De øvrige norske spillefilmene forsvinner i mengden, og bare enkelte kort- og dokumentarfilmer får distribusjon på Aftenposten TV og VGTV. Noen få, som iHuman, har gått direkte på VOD, men det skjedde som følge av den nåværende unntakstilstanden, og det blir interessant å se om noen følger dette eksemplet. For at det skal skje, bør nok tilskuddsordningene for lansering og markedsføring følge med.

For norsk film trenger finansielle muskler for å vokse seg inn i seernes bevissthet som alternativer på strømming. Det nytter ikke bare å slippe filmene på strømming eller VOD – de må også markedsføres.

Ikke misforstå: bibliotekene skal selvsagt ha et annet mandat enn Netflix og Altibox. De skal ikke være markedsaktører. Men jeg savner likevel en større kulturpolitisk visjon bak KUDs satsing på Filmbib. Akkurat nå er den viktigere for filmskaperne enn for nettbrukerne. Men det går det an å gjøre noe med. Å markedsføre den sterkere og tydeligere kan være ett viktig grep. Å forenkle registreringen for lånetakerne et annet.

Fram til nylig har man måttet møte opp personlig på sitt lokale bibliotek for skaffe seg lånekort for å kunne se film på strømming. Det har vært unødvendig tungvint, og enda en barriere for alle de som ikke er vokst opp i en kultur der man oppsøker bibliotekene. Men i går lanserte Nasjonalbiblioteket og Bibliotek-Systemer et nytt digitalt nasjonalt lånekort, som skal gi tilgang så lenge det er korona-karantene på bibliotekene. La oss håpe at ordningen vedvarer når bibliotekene åpner igjen. Den kan bidra til å gjøre porten videre for de der ute som ennå ikke vet at de trenger norsk film.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint