– Skuespillere som meg med bakgrunn fra Midtøsten spiller alltid flyktning, muslim, kriminell eller terrorist, sier Ronahi Afsari Babawat. Sammen med Kadir Talabani og Mimmi Tamba forteller hun om sine opplevelser av å jakte på roller i den norske film- og tv-bransjen.
Mimmi Tamba (f. 1991) har sin skuespillerutdanning fra Det Multinorske ved Det Norske Teatret. Tamba er født og oppvokst i Tromsø, og er halvt norsk og halvt senegalesisk. Hun har jobbet i to år som skuespiller, i hovedsak på Det Norske Teatret og Brageteatret. I tillegg har hun spilt i noen kortfilmer, men ingen storfilmer ennå. Hun blir derimot innkalt til filmcastinger stadig vekk.
Hvilke roller blir du som oftest innkalt til for å prøvespille?
– Jeg blir ofte innkalt til å prøvespille rappkjefta og tøffe kvinneroller med bein i nesa. De gangene jeg opplever at rollen er for stereotypisk, prøver jeg å utfordre dem som har skrevet rollen allerede i auditionprosessen. Ofte hender det at de andre skuespillerne som skal prøvespille til den samme rollen, likner på meg; de er gjerne mulatter. Nesten hver gang jeg ser det ferdige resultatet på skjermen, er det en afrikansk jente som fikk rollen. I starten tenkte jeg at jeg ikke ble innkalt bare på grunn av min hudfarge, men nå har jeg skjønt at det ofte har veldig mye å si. Jeg har full forståelse for at typecasting eksisterer i film- og tv-bransjen, men den typen typecasting jeg opplever er ikke med på å motvirke stereotypiene. Der henger Norge etter, sammenliknet med andre europeiske land.
Om mangfold i film- og tv-bransjen, slik det ser ut i dag, har hun følgende å si:
– Jeg ser sjeldent noen som ser ut som meg i en hovedrolle. Og hvis jeg ser det, er det ofte sånn at historien er fokusert på det faktum at den personen kommer fra et annet sted og ikke passer inn. Jeg kommer fra Tromsø og er halvt senegalesisk, og som barn vokste jeg opp i et veldig hvitt miljø. Jeg føler meg norsk, men av og til ikke. Hele livet har jeg jobbet mye med min egen tilhørighet. Hvorfor føler jeg meg som en alien? Hvorfor sletter jeg håret mitt? Det fantes ingen superhelter som så ut som meg, og heller ingen barnefilmer med en som meg i hovedrollen. Jeg skulle ønske det var en endring på den vinklingen i Norge.
Opplever du at det er mer endring på den vinklingen ved Det Norske Teatret, der du jobber i dag, sammenliknet med film- og tv-bransjen?
– Ja, de som har gått i kullene før meg på Det Multinorske har i ettertid fått roller på Det Norske Teatret der hudfargen deres ikke har spilt en rolle for karakteren de spiller, som for eksempel Sara Khorami i rollen som Antigone (2018). Jeg fikk selv spille Girl i Lazarus (2019), der hudfargen min ikke hadde noe å si.
Tamba forteller videre at det ikke alltid er sånn at hun bare får fargeblinde roller ved Det Norske Teatret heller:
– I Vårløysinga (2020), som nettopp hadde premiere, spiller jeg en karakter som ikke helt passer inn, og der tror jeg hudfargen min har noe å si. I tillegg har veldig mange skuespillere som har spilt den rollen før meg, vært mørke. De har ikke sagt til meg at jeg fikk den rollen på grunn av min hudfarge, men jeg er sikker på at det er noe av grunnen. Men jeg har heller ingen problemer med det, fordi den karakteren er så mye mer enn bare hudfargen min. I Tolvskillingsoperaen som skal ha premiere i år, føler jeg ikke at karakteren jeg skal spille har noe med hudfargen min å gjøre. Jeg opplever at Det Norske Teatret prøver å gi meg roller som ikke bare er basert på hudfargen min. Men jeg tenker også at det er en ressurs å være annerledes. Så jeg har begynt å tenke at jeg kan bruke det til min fordel.
Tamba er musiker, i tillegg til å være skuespiller. Hun har nettopp gitt ut et nytt album som har fått veldig gode kritikker. I musikken jobber hun også med å bryte ut av stereotypiene.
– Jeg har opplevd at folk vil at jeg skal synge Nina Simone, Billie Holiday, Whitney Houston; noe jeg også gjorde mye før. Det er en stereotypi jeg blir satt inn i. De gangene jeg har prøvd å bryte ut av det og heller lage den musikken jeg selv ønsker, har jeg ofte blitt spurt: ‘Hvorfor har du ikke mer afrikanske rytmer her?’ Eller det motsatte: ‘Men du er norsk; du må jo ha litt mer nordisk klang i musikken din?’ Det tok lang tid for meg å innse at jeg ikke kan tilfredsstille alles ønsker der, og at jeg bare må lage min egen musikk.
Tamba flyttet til Oslo da hun var 19 år gammel, nøyaktig tre år før hun begynte ved Det multinorske. Hun forteller at den nordnorske dialekten gir henne fordeler som skuespiller i Oslo:
– Folk blir ofte overrasket når jeg åpner munnen, de tror kanskje jeg ikke kan snakke norsk i utgangspunktet. Mitt livsmotto er å overraske og hele tiden jobbe mot min egen stereotypi. På den måten kan jeg både bli venn med stereotypien min og samtidig utfordre den.
Hun forteller videre om hvordan hun ønsker den norske film- og tv-bransjen skal bli i framtiden:
– Den britiske tv-serien Black Mirror (2011-) er et godt eksempel på det som er min drøm. Der er en av hovedrolleinnehaverne en skuespiller med opprinnelse fra Uganda, som spiller en karakter med vanlige problemer, istedenfor at historien spinner rundt hudfargen hans. Bakgrunnen til skuespilleren er synlig, men det føles likevel naturlig for publikum å kjenne seg igjen i han.
Ronahi Afsari Babawat (f. 1984) er utdannet ved NSKI Høyskoles to-årige skuespillerprogram før det ble høyskole. Siden Babawat ble uteksaminert i 2013 har hun jobbet som frilansskuespiller. Hun er halvt perser fra Iran og halvt kurder fra Irak. Hun er født i Iran, og oppvokst i Norge siden hun var fire år gammel. Sammen med familien sin kom hun til Norge som flyktning.
Babawat forteller om å komme til Norge som en fire år gammel flyktning:
– Vi bodde i en liten by i Oppdal, hvor jeg likte meg veldig godt og møtte verken rasisme eller utestengelse. Der bodde vi i fire år før vi flyttet til Bærum. Jo eldre jeg ble, jo mer begynte jeg å føle meg som en ‘utlending’.
Hun forteller om den filmrollen hun er mest fornøyd med:
– Jeg spilte hovedrollen som flyktning i dokumentarfilmen Code of Trust (2019), som også har en fiktiv del. Der dreier historien seg om bitcoin og blokkjeder og hvordan framtidens papirløse flyktninger kan identifisere seg gjennom en cloud når de ankommer landet de har flyktet til.
De fleste roller hun har spilt, eller blitt innkalt til å spille, har vært basert på hennes etniske bakgrunn.
– Mange hijabroller og en sjelden gang har jeg blitt spurt om å spille prostituert. Jeg blir nesten aldri spurt om roller der talentet mitt blir brukt, og ikke hvor jeg kommer fra. Dette gjør at jeg føler meg begrenset som skuespiller. Skuespillere som meg med bakgrunn fra Midtøsten spiller alltid en flyktning, muslim, kriminell eller terrorist. Vi får aldri muligheten til å spille en vanlig person som går på jobb, har en familie og så videre. I det siste har jeg begynt å tenke at hvis det er en historie jeg virkelig ønsker å fortelle, er jeg nødt til å skrive den selv, istedenfor å vente på at den skal komme til meg. Men når jeg ser på kvinner som har gjort dette før meg i Norge, som for eksempel Iram Haq med filmen Hva vil folk si? (2017), blir jeg demotivert. Selv om filmen forteller en viktig historie, så har hun til syvende og sist fått støtte til å lage en film som setter kulturen hennes i et veldig dårlig lys. Ved å kritisere sin egen kultur bekrefter hun de fordommene om kulturen sin som allerede er der. Kulturen vår handler om så mye mer enn at kvinner blir diskriminert. Jeg synes det er trist at det er den framstillingen som må til for at vi skal bli mer hørt.
Hun mener at den norske film- og tv-bransjen har en lang vei å gå når det kommer til mangfold:
– Den norske film- og tv-bransjen har blitt flinkere til å inkludere kvinner, men de må også bli flinkere til å inkludere folk med minoritetsbakgrunn uten å framstille dem i et dårlig lys. Vi er også helt avhengig av støtte fra majoriteten, for ellers roper vi uten å egentlig bli hørt.
Kadir Talabani (f. 1986) er utdannet ved Det Multinorske i perioden 2012-2015. Siden han ble uteksaminert har han jobbet som skuespiller både på film og teater. Han er opprinnelig kurder fra Irak. I 1999 flyttet han sammen med familien til Oslo øst.
Om mangfoldet i den norske film- og tv-bransjen, sier han:
– Jeg ser en tendens til at minoritetsskuespillernes hudfarge og bakgrunn blir vurdert i forhold til hva slags historier de kan være med å fortelle. I mange andre bransjer og sider av samfunnet ville dette vært uhørt. Tenk om vi i barnehagen sorterte barn etter hudfarge og bakgrunn i forhold til hvilke roller de kan spille i en lek. De fleste ville ristet på hodet over slike tilstander, men på en eller annen merkelig måte tillater vi dette i filmbransjen. Samtidig synes jeg spørsmålene rundt dette temaet er mer interessante enn svarene. Norge er et av verdens mest demokratiske og humanistiske land, med kunstnere som gjennom historien har vært fryktløse og revolusjonære; så hvor kommer denne konservatismen fra? Filmbransjen svekker seg selv ved å ikke ha et større mangfold.
Han mener at norsk film kan la seg inspirere av norsk teater:
– Det er ikke tilfeldig at vi ser mer etnisk mangfold på teateret. Det er resultatet av mange flotte folks innsats gjennom mange år, og vel fortjent høster de frukter. Sist gang jeg var på Rommen scene og så Tante Ulrikkes vei (2019) av Zeshan Shakar startet køen ved scenedøren og gikk gjennom hele bygningen helt til utgangsdøren, selv lenge etter premieren. Hvor ofte ser vi en slik kø for norsk film? Ingen teatersjefer sier at de må ha ekstra midler fra staten for å engasjere skuespillere med minoritetsbakgrunn, at publikum er for konservative til å se noen med mørk hudfarge i en hovedrolle, eller at de må ha en spesiell kunnskap for å caste mangfold. De som gjør det, gjør det og får det til utmerket.
Les også:
– Det tar tid å skape synlige resultater
– Skuespillere som meg med bakgrunn fra Midtøsten spiller alltid flyktning, muslim, kriminell eller terrorist, sier Ronahi Afsari Babawat. Sammen med Kadir Talabani og Mimmi Tamba forteller hun om sine opplevelser av å jakte på roller i den norske film- og tv-bransjen.
Mimmi Tamba (f. 1991) har sin skuespillerutdanning fra Det Multinorske ved Det Norske Teatret. Tamba er født og oppvokst i Tromsø, og er halvt norsk og halvt senegalesisk. Hun har jobbet i to år som skuespiller, i hovedsak på Det Norske Teatret og Brageteatret. I tillegg har hun spilt i noen kortfilmer, men ingen storfilmer ennå. Hun blir derimot innkalt til filmcastinger stadig vekk.
Hvilke roller blir du som oftest innkalt til for å prøvespille?
– Jeg blir ofte innkalt til å prøvespille rappkjefta og tøffe kvinneroller med bein i nesa. De gangene jeg opplever at rollen er for stereotypisk, prøver jeg å utfordre dem som har skrevet rollen allerede i auditionprosessen. Ofte hender det at de andre skuespillerne som skal prøvespille til den samme rollen, likner på meg; de er gjerne mulatter. Nesten hver gang jeg ser det ferdige resultatet på skjermen, er det en afrikansk jente som fikk rollen. I starten tenkte jeg at jeg ikke ble innkalt bare på grunn av min hudfarge, men nå har jeg skjønt at det ofte har veldig mye å si. Jeg har full forståelse for at typecasting eksisterer i film- og tv-bransjen, men den typen typecasting jeg opplever er ikke med på å motvirke stereotypiene. Der henger Norge etter, sammenliknet med andre europeiske land.
Om mangfold i film- og tv-bransjen, slik det ser ut i dag, har hun følgende å si:
– Jeg ser sjeldent noen som ser ut som meg i en hovedrolle. Og hvis jeg ser det, er det ofte sånn at historien er fokusert på det faktum at den personen kommer fra et annet sted og ikke passer inn. Jeg kommer fra Tromsø og er halvt senegalesisk, og som barn vokste jeg opp i et veldig hvitt miljø. Jeg føler meg norsk, men av og til ikke. Hele livet har jeg jobbet mye med min egen tilhørighet. Hvorfor føler jeg meg som en alien? Hvorfor sletter jeg håret mitt? Det fantes ingen superhelter som så ut som meg, og heller ingen barnefilmer med en som meg i hovedrollen. Jeg skulle ønske det var en endring på den vinklingen i Norge.
Opplever du at det er mer endring på den vinklingen ved Det Norske Teatret, der du jobber i dag, sammenliknet med film- og tv-bransjen?
– Ja, de som har gått i kullene før meg på Det Multinorske har i ettertid fått roller på Det Norske Teatret der hudfargen deres ikke har spilt en rolle for karakteren de spiller, som for eksempel Sara Khorami i rollen som Antigone (2018). Jeg fikk selv spille Girl i Lazarus (2019), der hudfargen min ikke hadde noe å si.
Tamba forteller videre at det ikke alltid er sånn at hun bare får fargeblinde roller ved Det Norske Teatret heller:
– I Vårløysinga (2020), som nettopp hadde premiere, spiller jeg en karakter som ikke helt passer inn, og der tror jeg hudfargen min har noe å si. I tillegg har veldig mange skuespillere som har spilt den rollen før meg, vært mørke. De har ikke sagt til meg at jeg fikk den rollen på grunn av min hudfarge, men jeg er sikker på at det er noe av grunnen. Men jeg har heller ingen problemer med det, fordi den karakteren er så mye mer enn bare hudfargen min. I Tolvskillingsoperaen som skal ha premiere i år, føler jeg ikke at karakteren jeg skal spille har noe med hudfargen min å gjøre. Jeg opplever at Det Norske Teatret prøver å gi meg roller som ikke bare er basert på hudfargen min. Men jeg tenker også at det er en ressurs å være annerledes. Så jeg har begynt å tenke at jeg kan bruke det til min fordel.
Tamba er musiker, i tillegg til å være skuespiller. Hun har nettopp gitt ut et nytt album som har fått veldig gode kritikker. I musikken jobber hun også med å bryte ut av stereotypiene.
– Jeg har opplevd at folk vil at jeg skal synge Nina Simone, Billie Holiday, Whitney Houston; noe jeg også gjorde mye før. Det er en stereotypi jeg blir satt inn i. De gangene jeg har prøvd å bryte ut av det og heller lage den musikken jeg selv ønsker, har jeg ofte blitt spurt: ‘Hvorfor har du ikke mer afrikanske rytmer her?’ Eller det motsatte: ‘Men du er norsk; du må jo ha litt mer nordisk klang i musikken din?’ Det tok lang tid for meg å innse at jeg ikke kan tilfredsstille alles ønsker der, og at jeg bare må lage min egen musikk.
Tamba flyttet til Oslo da hun var 19 år gammel, nøyaktig tre år før hun begynte ved Det multinorske. Hun forteller at den nordnorske dialekten gir henne fordeler som skuespiller i Oslo:
– Folk blir ofte overrasket når jeg åpner munnen, de tror kanskje jeg ikke kan snakke norsk i utgangspunktet. Mitt livsmotto er å overraske og hele tiden jobbe mot min egen stereotypi. På den måten kan jeg både bli venn med stereotypien min og samtidig utfordre den.
Hun forteller videre om hvordan hun ønsker den norske film- og tv-bransjen skal bli i framtiden:
– Den britiske tv-serien Black Mirror (2011-) er et godt eksempel på det som er min drøm. Der er en av hovedrolleinnehaverne en skuespiller med opprinnelse fra Uganda, som spiller en karakter med vanlige problemer, istedenfor at historien spinner rundt hudfargen hans. Bakgrunnen til skuespilleren er synlig, men det føles likevel naturlig for publikum å kjenne seg igjen i han.
Ronahi Afsari Babawat (f. 1984) er utdannet ved NSKI Høyskoles to-årige skuespillerprogram før det ble høyskole. Siden Babawat ble uteksaminert i 2013 har hun jobbet som frilansskuespiller. Hun er halvt perser fra Iran og halvt kurder fra Irak. Hun er født i Iran, og oppvokst i Norge siden hun var fire år gammel. Sammen med familien sin kom hun til Norge som flyktning.
Babawat forteller om å komme til Norge som en fire år gammel flyktning:
– Vi bodde i en liten by i Oppdal, hvor jeg likte meg veldig godt og møtte verken rasisme eller utestengelse. Der bodde vi i fire år før vi flyttet til Bærum. Jo eldre jeg ble, jo mer begynte jeg å føle meg som en ‘utlending’.
Hun forteller om den filmrollen hun er mest fornøyd med:
– Jeg spilte hovedrollen som flyktning i dokumentarfilmen Code of Trust (2019), som også har en fiktiv del. Der dreier historien seg om bitcoin og blokkjeder og hvordan framtidens papirløse flyktninger kan identifisere seg gjennom en cloud når de ankommer landet de har flyktet til.
De fleste roller hun har spilt, eller blitt innkalt til å spille, har vært basert på hennes etniske bakgrunn.
– Mange hijabroller og en sjelden gang har jeg blitt spurt om å spille prostituert. Jeg blir nesten aldri spurt om roller der talentet mitt blir brukt, og ikke hvor jeg kommer fra. Dette gjør at jeg føler meg begrenset som skuespiller. Skuespillere som meg med bakgrunn fra Midtøsten spiller alltid en flyktning, muslim, kriminell eller terrorist. Vi får aldri muligheten til å spille en vanlig person som går på jobb, har en familie og så videre. I det siste har jeg begynt å tenke at hvis det er en historie jeg virkelig ønsker å fortelle, er jeg nødt til å skrive den selv, istedenfor å vente på at den skal komme til meg. Men når jeg ser på kvinner som har gjort dette før meg i Norge, som for eksempel Iram Haq med filmen Hva vil folk si? (2017), blir jeg demotivert. Selv om filmen forteller en viktig historie, så har hun til syvende og sist fått støtte til å lage en film som setter kulturen hennes i et veldig dårlig lys. Ved å kritisere sin egen kultur bekrefter hun de fordommene om kulturen sin som allerede er der. Kulturen vår handler om så mye mer enn at kvinner blir diskriminert. Jeg synes det er trist at det er den framstillingen som må til for at vi skal bli mer hørt.
Hun mener at den norske film- og tv-bransjen har en lang vei å gå når det kommer til mangfold:
– Den norske film- og tv-bransjen har blitt flinkere til å inkludere kvinner, men de må også bli flinkere til å inkludere folk med minoritetsbakgrunn uten å framstille dem i et dårlig lys. Vi er også helt avhengig av støtte fra majoriteten, for ellers roper vi uten å egentlig bli hørt.
Kadir Talabani (f. 1986) er utdannet ved Det Multinorske i perioden 2012-2015. Siden han ble uteksaminert har han jobbet som skuespiller både på film og teater. Han er opprinnelig kurder fra Irak. I 1999 flyttet han sammen med familien til Oslo øst.
Om mangfoldet i den norske film- og tv-bransjen, sier han:
– Jeg ser en tendens til at minoritetsskuespillernes hudfarge og bakgrunn blir vurdert i forhold til hva slags historier de kan være med å fortelle. I mange andre bransjer og sider av samfunnet ville dette vært uhørt. Tenk om vi i barnehagen sorterte barn etter hudfarge og bakgrunn i forhold til hvilke roller de kan spille i en lek. De fleste ville ristet på hodet over slike tilstander, men på en eller annen merkelig måte tillater vi dette i filmbransjen. Samtidig synes jeg spørsmålene rundt dette temaet er mer interessante enn svarene. Norge er et av verdens mest demokratiske og humanistiske land, med kunstnere som gjennom historien har vært fryktløse og revolusjonære; så hvor kommer denne konservatismen fra? Filmbransjen svekker seg selv ved å ikke ha et større mangfold.
Han mener at norsk film kan la seg inspirere av norsk teater:
– Det er ikke tilfeldig at vi ser mer etnisk mangfold på teateret. Det er resultatet av mange flotte folks innsats gjennom mange år, og vel fortjent høster de frukter. Sist gang jeg var på Rommen scene og så Tante Ulrikkes vei (2019) av Zeshan Shakar startet køen ved scenedøren og gikk gjennom hele bygningen helt til utgangsdøren, selv lenge etter premieren. Hvor ofte ser vi en slik kø for norsk film? Ingen teatersjefer sier at de må ha ekstra midler fra staten for å engasjere skuespillere med minoritetsbakgrunn, at publikum er for konservative til å se noen med mørk hudfarge i en hovedrolle, eller at de må ha en spesiell kunnskap for å caste mangfold. De som gjør det, gjør det og får det til utmerket.
Les også:
– Det tar tid å skape synlige resultater
