Stat og styring er navnet på et utmerket tidsskrift fra Universitetsforlaget. Det skal dog ikke behandles her, jeg låner kun tittelen som indikasjon på manglende eller feilslått styring av en for oss viktig og nærliggende institusjon, nemlig Norsk filminstitutt (NFI).

Det har vært mange medieoppslag, ikke minst her på rushprint, etter at boblen sprakk på forsommeren om nedskjæringer, m.m. Det følgende er ment som en oppfølger til redaktør Kjetil Lismoens utmerkede kommentar her på nettsiden for noen dager siden om styringen av NFI og organisasjonens rolle.

Instituttet har hatt mange og forskjellige direktører. I de første fasene, 1956 – 1968 og 1968 – 1988 var instituttet kun statens filmarkiv. Den første lederen, Bo Wingård var en sann filmkurator, mens den andre, Jon Stenklev var den allsidige byråkraten med bakgrunn fra Kirke- og undervisningsdepartementet, Norsk film A/S og Statens filmsentral. Begge skjøttet sine arkiv-virksomheter på en utmerket måte og markerte instituttet i den internasjonale filmarkiv-organisasjonen FIAF.

På slutten av Stenklevs periode ble instituttet tilført nye oppgaver. Videogramregisteret ble lagt til i 1985, som et ledd i kulturminister Langslets ideer om sanering av det nye videoområdet samt samling av ressursene og utvikling av instituttet til et mediesenter. Jeg var så heldig å bli instituttets tredje direktør i 1988 (etter en kort vikarperiode i 1984) og fikk da så vel produksjonsstøtte som utenlandsarbeidet for langfilm lagt inn i porteføljen.

I alle disse periodene hadde instituttets styre en markant rolle, som premissgiver og dialogpartner med departementet. De var sammensatt av kulturpersonligheter og representanter for bransjen, enten det handlet om produksjon, filmarbeidere eller kinoer. Styrene var selvsagt politisk oppnevnt, alt etter den sittende regjerings valg og preferanser. Spesielt styreformannen var ofte ute i mediene med synspunkter og klare taler, og styremøtene var retningsgivende for instituttets faglige og kulturpolitiske utvikling. Styreledere i disse årene var lektor Andreas Borch Sandsdalen, norsk filmundervisnings nestor; filmdistributøren og historikeren Christian Bretteville og radioteater-lederen Nils Heyerdahl.

I neste periode, 1993 – 2001, etter instituttets sammenslutning med Statens filmsentral, var den nye styreformannen festivaldirektør Gunnar Johan Løvvik, en god og markant leder for instituttet i en viktig og sentral ny oppbyggingsperiode. Filmkonsulenter, styrket utenlandsarbeid og økt internasjonalt samarbeid ble stikkord i denne perioden. Dialogen med departementet var god, ikke minst takket være ekspedisjonssjef, senere departementsråd Helge Sønneland. Styret hadde reell makt og klar innflytelse, også på valg av ny direktør, som ble den tidligere direktøren for Statens filmsentral, Erling Dale. Men det tok tid å få ham på plass, kanskje fordi ingen seriøse søkere meldte seg, på grunn av en sterk kapteinbevegelse i instituttet, med avdelingsdirektørene Nils Klevjer Aas, Erlend Jonassen og undertegnende som ledere for henholdsvis arkiv, formidling og produksjon/utland.

Filmrevolusjonen i 2001 medførte opprettelsen av et nytt filmfond (Norsk filmfond), med produksjonsmidler fra både Audiovisuelt produksjonsfond, Norsk film A/S og Norsk filminstitutt. Sistnevnte, som forgjeves hadde forsøkt å få fondet lagt inn under seg, ble et rent filmkulturelt institutt, med en rekke arkiv- og formidlingsoppgaver. Den nye avdelingsdirektøren for museumsområdet, Vigdis Lian, ble konstituert som leder. Ingen andre seriøse søkere ville da melde til den utlyste direktørstillingen og Lian ble ansatt. Det var departementet som da hadde full kontroll over styringen, selv om et hodejegerfirma var inne i prosessen, nærmest som en formalitet. Fondet fikk et eget styre men instituttet ble ansett til ikke å trenge det, som en ren ytre etat.

Trond Giskes filmmelding Veiviseren varslet nye takter 6 år senere. Institutt og fond ble igjen en enhet og fikk et såkalt profesjonelt styre, hva nå ekspedisjonssjef Nina Økland mente med det. Det ble i alle fall ikke mange fra bransjen som ble oppnevnt, med unntak av Aage Aaberge. Borte var forslagsretten til styremedlemmer som filmforbundet og produsentforeningen hadde hatt siden 1981. Bokklubbens direktør Kristenn Einarsson ble styreleder. Styrets utadvendte og markerte posisjon avtok gradvis, og departementets virksomhetsstyring tiltok, et område som ble mer og mer sentralt som følge av målstyringen staten innførte i 1985, til fordel for den gamle regelstyringen der etatene hadde mindre råderett over egne budsjetter. I dag vet vel knapt noen i filmbransjen hvem som er leder eller medlemmer i instituttets styre.

Parallelt med denne utviklingen har også departementet tatt en stadig sterkere styring over utnevnelsen av instituttets direktør, enten det var for å tilfredstille statsrådenes antatte forventinger eller embetsverket selv. Etter Giske-reformen ble Nina Refseth headhuntet, av statsråden selv, og den neste, Sindre Guldvog, ble hentet inn av embetsverket for å agere som lydig ryddegutt. Begge kom fra bokbransjen, noe Giske hadde uttalt kunne ha ett og annet å tilføre filmbransjen. Ingen av oss forstod imidlertid hva.

I den pågående rekrutteringsprosessen forut for valget av ny direktør virker det som departementet har tatt all styring. Et rekrutteringsfirma skremmer vekk flere kompetente søkere og lar være å intervjue sentrale kandidater. Styret har ingen sentral plass i prosessen, kun styreleder får være med i departementets utvelgelsesgruppe.

Så hvis kulturdepartementet virkelig vil utvikle instituttet, i den retning Lismoen foreslår, bør nok styret oppgraderes og selvstendiggjøres betydelig, med kulturpersonligheter og filmfolk som medlemmer, gjerne også folk fra hele bransjerådet. Instituttet må tilbake til sin filmkulturelle plass i samfunnet.En filmdistributør og en kinosjef må også inn, ikke minst fordi omleggingen av omsetningsavgiften fra Film & Kino til staten har desimert denne organisasjonen til en vanlig søker blant mange andre.

Jan Erik Holst er redaktør, skribent og tidligere direktør for Norsk filminstitutt.

Litteratur: Tanya Pedersen Nymo : «Under forvandlingens lov – Norsk filminstitutts historie». Norsk filminstitutts skriftserie nr. 17, 2006. Jan Erik Holst : «Det lille sirkus – et essay om norske filmer og produksjonsforhold 1946 – 2006». Norsk filminstitutts skriftserie nr.
18, 2006.