Director’s Cut: «Exit»

Director’s Cut: «Exit»

Under opptakene til NRK-serien «Exit» skjøt regissør Øystein Karlsen noe han vanligvis ville unngått: En 12 minutters uavbrutt tagning, med 300 graders bevegelsesfrihet for skuespillerne. Her kan du se hele tagningen og få vite mer om hvorfor og hvordan Karlsen, skuespillerne og staben gjennomførte det krevende grepet.

Foto: Øystein Karlsen (i midten) under opptakene til «Exit»

«Exit startet med at Freemantle kontaktet meg og sa at de hadde et tre timers intervju med fire finansmenn som jeg burde se. Det var desember i 2017, og jeg og Simen Gengenbach satt da og klippet En Natt som skulle være ferdig i februar. Jeg hadde egentlig mest tenkt at nå blir det fint med en aldri så liten ferie. Etter å ha sett intervjuet, der de fire mennene var anonymisert men allikevel svært tydelige i sine tanker og meninger, ble den ferien utsatt på ubestemt tid. Etter to måneder med research og skriving, hadde jeg snakket med ytterligere åtte kilder med tilknytning til finansmiljøet og skrevet meg frem til et førsteutkast. Og allerede April 2018 startet vi opptak, så det var en nokså rask prosess fra blanke ark til opptaksstart. Jeg har blitt spurt om hvor mye som er sant i serien, og jeg vil si at 65-70% er sant, men at historiene fra alle kildene er blandet. Det er altså ikke slik at noen personer i serien er 1 til 1 med noe eksisterende menneske. De resterende prosentene er fiksjon som fyller inn hullene mellom de virkelige historiene, og som også gjør det til en emosjonell og dramatisk handlingslinje som forhåpentligvis er verdt å følge.

Exit er et karakterdrevet drama der oppsettet er slik at vi som seere vet karakterenes bakgrunn, presset de har på seg, de emosjonelle røttene, og målene hver og en av de bærer med seg. Det gjør forhåpentligvis at selv deres mest ekstreme handlinger virker forståelige, ut fra deres eget ståsted. Selv om man som tilskuer ikke nødvendigvis får empati med dem. Etter hvert som serien beveger seg fremover, skifter balansepunktet i hvem man føler mest med, inntil våre to hovedpersoner står igjen med en klar målsetting og en altfor stor emosjonell bagasje, i det vi nærmer oss sesongens crescendo.

Rammen for historien er et univers der de arkitekttegnede bygningene, bilene, klokkene, veskene, designerklærne og overdådigheten ved et materialistisk forbrukersamfunn på steroider blir en egen karakter. En pulserende organisme som representerer lovene du må følge for å passe inn. Symbolene for et ikke uttalt regelverk som trekker deg under om du trår feil, og lar deg ligge igjen om du ikke greier presset. Finansverden i Exit er selve eksemplifiseringen av jungelens lov; det er ”survival of the fittest.”

Samtidig er det en forlokkende verden. Det er klart at nesten alle vil heller ha mye penger enn å være blakk. Om man ville vært lykkeligere med så mye penger, er noe de færreste får muligheten til å finne ut. Vi forsøkte å få serien til å se ut som en forside i Vogue eller GQ, en glossy perfekt fasade i sterk kontrast til den stadig mer tærende eksistensen seriens hovedkarakterer gnages av. En målsetting som jo er lekende lett å kaste ut av seg på et møte, men desto vanskeligere å lande for et budsjett på 32 millioner. Det både høres ut som mye penger, og er mye penger. Når hver location er hus til 40 millioner pluss, hver bil koster minimum halvannen million og bare klokkene alene, hver og en ligger på over 200 tusen, så ønsker man tidvis at man heller hadde satt seg fore å lage et sosialrealistisk kammerspill fra en blokkleilighet i Sarpsborg.

I den type dystopi eller nærmest hedonistiske tilnærming til livet som  portretteres i Exit, må man tidvis som seer få komme opp for luft. Vi har forsøkt å gjøre det ved å bruke humor underveis i historien både som forløsende kraft, for å bygge dynamikk, og også for å understreke sårhet. Der latteren går fra å virke befriende til enkelte ganger å bli sittende fast i halsen. Humoren i serien ligger hovedsakelig i situasjonenes ofte totale umulighet snarere enn slapstick. Og i absurditeten i samtalene snarere enn kjappe one linere. I bunnen av det hele, ligger nødvendigheten av at historien fortelles med så mye autensitet som mulig. For under alle bestanddelene av fasade er det det mellommenneskelige og emosjonelle som gjør at karakterene blir identifiserbare for seeren.

Exit er en ensembleserie der vi følger Agnes Kittelsen, Simon J Berger, Pål Sverre Hagen, Tobias Santelmann, Jon Øigarden og Ine Marie Wilmann i rollene som svært rike mennesker og ser hvordan deres handlinger får konsekvenser. For å forene alle disse fragmentene, samtidig som vi ville vise frem gruppedynamikken, bestemte vi oss for å gjøre et grep som nok er smartere på papiret enn i virkeligheten: En 12 minutters one take, skutt med 300 graders bevegelsesfrihet.

Men, grepet viste seg å fungere, takket være en liten prosent planlegging og veldig mange prosent individuelle ferdigheter fra alle i staben og fra et skuespillerlag i toppform.

Jeg gjør sjelden eller aldri mer enn tre tagninger av noe som helst; her måtte vi strekke oss til fem.

Når du går framover i en slik scene, når scripten blar side etter side, alle replikkene sitter, kamera lander presis der det skal på hver replikk, skuespillerne fungerer fantastisk, fokuset sitter og du kan se målstreken foran deg, da føler du noe som er ekstremt todelt: Den ene delen begynner å se at dette faktisk kan gå, den andre tenker at noe kommer til å gå galt. Men når det faktisk går, så er det en veldig fin følelse. Det var en slags befriende ekstase blant alle på sett da det landet. Det var et kollektivt markløft som resulterte i en scene vi lovet oss selv og hverandre å ikke røre i klipperommet.»

Etter klippet kan du lese mer om tagningen der fotograf Pål Bugge Haagenrud forklarer teknikken mer inngående.


Fotograf Pål Bugge Haagenrud har følgende i si om tagningen:

«Med en veteran som Knut Pedersen får man en steadycam-operatør med absolutt forståelse og gehør for scenen. Knut fornemmer de ulike plotpunktene intuitivt, og ikke forsert. Da regi hadde blokket med skuespillerne, orkestrerte vi i samarbeid dem poengteringene scenen beskrev.

Under opptaket satt jeg i eget rom med trådløs monitor og walkie talkie og coachet Knut gjennom de innøvde visuelle bevegelsene. På en måte må disse bevegelsene ”klippe” scenen i kamera, slik at det emosjonelle fokuset fremheves av kameraets bevegelser gjennom alle tolv minuttene. Jeg håper at måten vi valgte å gjøre det på gir publikum opplevelsen av å være til stede i scenen, og glemme at dette er en «one take». B-fotograf Odd Helge Haugsnes satt også i eget rom med trådløs monitor og trakk focus – og justerte blenderen – på en 25mm Zeiss Super Speed. Mikrofoner var gjemt på alle mulige steder, i tillegg til at en bomoperatør danset med og dukket unna».

Og så litt hardcore nerding til slutt:

«Veteran-lysmester Ingvar «Dengsi» Stefanson rigget utenfor stuevinduet en Arri M40 4K Par med 1/4 straw kjørt gjennom en ramme med Full Grid og med gardinene inne i rommet en anelse trukket for, for å gi retning på lyset. To x 150W Dedolights på dimmere med 1/8 CTB ble festet på toppen av to høye vitrineskap kjørt som indirekte bounce i taket. Utvalgte dekorlamper med våre egne 100 og 150W – 3800K lyspærer på dimmere. Kokainglassplata på bordet var frosted nedenfra med 129 Heavy Frost og lyssatt med batteridrevne LiteCards fra LiteGear.»


I artikkelserien Director’s Cut lar vi norske film- og serieskapere med egne ord beskrive intensjonen bak en film eller serie og velge ut ett sentralt klipp for Rushprints lesere.

Les tidligere innlegg i serien

Director’s Cut: «Exit»

Director’s Cut: «Exit»

Under opptakene til NRK-serien «Exit» skjøt regissør Øystein Karlsen noe han vanligvis ville unngått: En 12 minutters uavbrutt tagning, med 300 graders bevegelsesfrihet for skuespillerne. Her kan du se hele tagningen og få vite mer om hvorfor og hvordan Karlsen, skuespillerne og staben gjennomførte det krevende grepet.

Foto: Øystein Karlsen (i midten) under opptakene til «Exit»

«Exit startet med at Freemantle kontaktet meg og sa at de hadde et tre timers intervju med fire finansmenn som jeg burde se. Det var desember i 2017, og jeg og Simen Gengenbach satt da og klippet En Natt som skulle være ferdig i februar. Jeg hadde egentlig mest tenkt at nå blir det fint med en aldri så liten ferie. Etter å ha sett intervjuet, der de fire mennene var anonymisert men allikevel svært tydelige i sine tanker og meninger, ble den ferien utsatt på ubestemt tid. Etter to måneder med research og skriving, hadde jeg snakket med ytterligere åtte kilder med tilknytning til finansmiljøet og skrevet meg frem til et førsteutkast. Og allerede April 2018 startet vi opptak, så det var en nokså rask prosess fra blanke ark til opptaksstart. Jeg har blitt spurt om hvor mye som er sant i serien, og jeg vil si at 65-70% er sant, men at historiene fra alle kildene er blandet. Det er altså ikke slik at noen personer i serien er 1 til 1 med noe eksisterende menneske. De resterende prosentene er fiksjon som fyller inn hullene mellom de virkelige historiene, og som også gjør det til en emosjonell og dramatisk handlingslinje som forhåpentligvis er verdt å følge.

Exit er et karakterdrevet drama der oppsettet er slik at vi som seere vet karakterenes bakgrunn, presset de har på seg, de emosjonelle røttene, og målene hver og en av de bærer med seg. Det gjør forhåpentligvis at selv deres mest ekstreme handlinger virker forståelige, ut fra deres eget ståsted. Selv om man som tilskuer ikke nødvendigvis får empati med dem. Etter hvert som serien beveger seg fremover, skifter balansepunktet i hvem man føler mest med, inntil våre to hovedpersoner står igjen med en klar målsetting og en altfor stor emosjonell bagasje, i det vi nærmer oss sesongens crescendo.

Rammen for historien er et univers der de arkitekttegnede bygningene, bilene, klokkene, veskene, designerklærne og overdådigheten ved et materialistisk forbrukersamfunn på steroider blir en egen karakter. En pulserende organisme som representerer lovene du må følge for å passe inn. Symbolene for et ikke uttalt regelverk som trekker deg under om du trår feil, og lar deg ligge igjen om du ikke greier presset. Finansverden i Exit er selve eksemplifiseringen av jungelens lov; det er ”survival of the fittest.”

Samtidig er det en forlokkende verden. Det er klart at nesten alle vil heller ha mye penger enn å være blakk. Om man ville vært lykkeligere med så mye penger, er noe de færreste får muligheten til å finne ut. Vi forsøkte å få serien til å se ut som en forside i Vogue eller GQ, en glossy perfekt fasade i sterk kontrast til den stadig mer tærende eksistensen seriens hovedkarakterer gnages av. En målsetting som jo er lekende lett å kaste ut av seg på et møte, men desto vanskeligere å lande for et budsjett på 32 millioner. Det både høres ut som mye penger, og er mye penger. Når hver location er hus til 40 millioner pluss, hver bil koster minimum halvannen million og bare klokkene alene, hver og en ligger på over 200 tusen, så ønsker man tidvis at man heller hadde satt seg fore å lage et sosialrealistisk kammerspill fra en blokkleilighet i Sarpsborg.

I den type dystopi eller nærmest hedonistiske tilnærming til livet som  portretteres i Exit, må man tidvis som seer få komme opp for luft. Vi har forsøkt å gjøre det ved å bruke humor underveis i historien både som forløsende kraft, for å bygge dynamikk, og også for å understreke sårhet. Der latteren går fra å virke befriende til enkelte ganger å bli sittende fast i halsen. Humoren i serien ligger hovedsakelig i situasjonenes ofte totale umulighet snarere enn slapstick. Og i absurditeten i samtalene snarere enn kjappe one linere. I bunnen av det hele, ligger nødvendigheten av at historien fortelles med så mye autensitet som mulig. For under alle bestanddelene av fasade er det det mellommenneskelige og emosjonelle som gjør at karakterene blir identifiserbare for seeren.

Exit er en ensembleserie der vi følger Agnes Kittelsen, Simon J Berger, Pål Sverre Hagen, Tobias Santelmann, Jon Øigarden og Ine Marie Wilmann i rollene som svært rike mennesker og ser hvordan deres handlinger får konsekvenser. For å forene alle disse fragmentene, samtidig som vi ville vise frem gruppedynamikken, bestemte vi oss for å gjøre et grep som nok er smartere på papiret enn i virkeligheten: En 12 minutters one take, skutt med 300 graders bevegelsesfrihet.

Men, grepet viste seg å fungere, takket være en liten prosent planlegging og veldig mange prosent individuelle ferdigheter fra alle i staben og fra et skuespillerlag i toppform.

Jeg gjør sjelden eller aldri mer enn tre tagninger av noe som helst; her måtte vi strekke oss til fem.

Når du går framover i en slik scene, når scripten blar side etter side, alle replikkene sitter, kamera lander presis der det skal på hver replikk, skuespillerne fungerer fantastisk, fokuset sitter og du kan se målstreken foran deg, da føler du noe som er ekstremt todelt: Den ene delen begynner å se at dette faktisk kan gå, den andre tenker at noe kommer til å gå galt. Men når det faktisk går, så er det en veldig fin følelse. Det var en slags befriende ekstase blant alle på sett da det landet. Det var et kollektivt markløft som resulterte i en scene vi lovet oss selv og hverandre å ikke røre i klipperommet.»

Etter klippet kan du lese mer om tagningen der fotograf Pål Bugge Haagenrud forklarer teknikken mer inngående.


Fotograf Pål Bugge Haagenrud har følgende i si om tagningen:

«Med en veteran som Knut Pedersen får man en steadycam-operatør med absolutt forståelse og gehør for scenen. Knut fornemmer de ulike plotpunktene intuitivt, og ikke forsert. Da regi hadde blokket med skuespillerne, orkestrerte vi i samarbeid dem poengteringene scenen beskrev.

Under opptaket satt jeg i eget rom med trådløs monitor og walkie talkie og coachet Knut gjennom de innøvde visuelle bevegelsene. På en måte må disse bevegelsene ”klippe” scenen i kamera, slik at det emosjonelle fokuset fremheves av kameraets bevegelser gjennom alle tolv minuttene. Jeg håper at måten vi valgte å gjøre det på gir publikum opplevelsen av å være til stede i scenen, og glemme at dette er en «one take». B-fotograf Odd Helge Haugsnes satt også i eget rom med trådløs monitor og trakk focus – og justerte blenderen – på en 25mm Zeiss Super Speed. Mikrofoner var gjemt på alle mulige steder, i tillegg til at en bomoperatør danset med og dukket unna».

Og så litt hardcore nerding til slutt:

«Veteran-lysmester Ingvar «Dengsi» Stefanson rigget utenfor stuevinduet en Arri M40 4K Par med 1/4 straw kjørt gjennom en ramme med Full Grid og med gardinene inne i rommet en anelse trukket for, for å gi retning på lyset. To x 150W Dedolights på dimmere med 1/8 CTB ble festet på toppen av to høye vitrineskap kjørt som indirekte bounce i taket. Utvalgte dekorlamper med våre egne 100 og 150W – 3800K lyspærer på dimmere. Kokainglassplata på bordet var frosted nedenfra med 129 Heavy Frost og lyssatt med batteridrevne LiteCards fra LiteGear.»


I artikkelserien Director’s Cut lar vi norske film- og serieskapere med egne ord beskrive intensjonen bak en film eller serie og velge ut ett sentralt klipp for Rushprints lesere.

Les tidligere innlegg i serien

MENY