Misforstått konsulentordning

Misforstått konsulentordning

Norsk filminstitutt bør tilbakeføre konsulentordningen til dens opprinnelige idé og begrunnelse, skriver Jan Erik Holst, som også mener at NFI bør ta større ansvar for Anja Breiens ”Hustruer IV”.

Foto: Regissør og skuespillere på «Hustruer IV» – et prosjekt NFI i enda større grad burde løfte fram, mener Holst.

Norsk filminstitutt har kunngjort tre nye spillefilmprosjekt. Tre glade regissører og produsenter kan se frem mot spennende tider. En ny film blinker i en ikke altfor fjern fremtid. Men hva med de mange prosjektene som IKKE fikk støtte?

Jeg kjenner ikke de fleste av dem, men jeg kjenner til Anja Breiens prosjekt om Hustruer IV og er mildt sagt forbauset over at den ikke ble gitt støtte i denne omgang. Det var jo bare snakk om en opp-finansiering? Den hadde fått støtte av NFI tidligere, riktignok av daværende konsulent Silje Riise Næss og med en altfor lav sum, slik at filmen ikke lot seg realisere.Nå er det snart for sent, som en av hustruene, Anne Marie Ottersen uttaler til Dagbladet, vi blir eldre.

Men avslaget reiser også en del fundamentale og prinsipielle sider ved dagens konsulentordning, som ligger milevis fra den ordningen vi innførte i 1992 (se mitt innlegg her i Rushprint fra 1. september 2015).

For det første er en felles kunngjøring av tildelte midler en uting og ikke slik det var tenkt ved endringene for over 25 år siden. Et felles slipp resulterer i at de fleste prosjektene kuttes ut i avisredaksjonene, kun det mest kjente, i dette tilfellet Margreth Olins, trekkes fram, de øvrige glemmes. Antagelig er denne felles kunngjøringen et resultat av filminstituttets eget markeringsbehov og ikke et ønske om å fokusere prosjektene selv.

Dernest søknadsfristene, når kom de?

Det var slett ikke meningen at konsulentordningen skulle ha det, snarere tvert imot. Konsulentene skulle fortløpende vurdere de ulike prosjektene, føre dem gjennom ulike faser, de kunne avslå på et hvilket som helst stadium om det viste seg at de ikke holdt mål rent kunstnerisk og/eller produksjonsmessig, eller de kunne utvikle dem sammen med produsent, regissør og manusforfatter, fram til den endelige formelle behandlingen, som resulterte i et tilsagn.

Deri lå også finansieringsdiskusjonene. Hvilke andre finansiører kunne tenkes å medvirke? Norske og internasjonale samprodusenter, Nordisk film- og TV fond og Eurimages?

Da kunne hvert enkelt prosjekt kunngjøres overfor pressen separat og få den optimale oppmerksomheten alene. Og man fikk svært lite negativ medie-effekt av at enkelte prosjekter ikke fikk støtte. Anja Breien og hustruene stemples i dag i avisene som ikke gode nok. Hva er hensikten med det?

Omleggingen av konsulentordningen var i sin tid kunstnerisk og produksjonsmessig motivert. Men det er ikke tvil om at den også sanerte selve arbeidet, både for produsent og konsulent. En rekke mindre velbegrunnede og funderte prosjekter ble borte på veien, slik at man kunne konsentrere seg om de beste.

Vi får håpe at de bebudede administrative og forvaltningsmessige omlegningene på Norsk filminstitutt tilbakefører konsulentordningen til de opprinnelige ideer og begrunnelser. Det haster litt nå.

Jan Erik Holst er bokredaktør, kritiker og tidligere avdelingsdirektør i NFI

Misforstått konsulentordning

Misforstått konsulentordning

Norsk filminstitutt bør tilbakeføre konsulentordningen til dens opprinnelige idé og begrunnelse, skriver Jan Erik Holst, som også mener at NFI bør ta større ansvar for Anja Breiens ”Hustruer IV”.

Foto: Regissør og skuespillere på «Hustruer IV» – et prosjekt NFI i enda større grad burde løfte fram, mener Holst.

Norsk filminstitutt har kunngjort tre nye spillefilmprosjekt. Tre glade regissører og produsenter kan se frem mot spennende tider. En ny film blinker i en ikke altfor fjern fremtid. Men hva med de mange prosjektene som IKKE fikk støtte?

Jeg kjenner ikke de fleste av dem, men jeg kjenner til Anja Breiens prosjekt om Hustruer IV og er mildt sagt forbauset over at den ikke ble gitt støtte i denne omgang. Det var jo bare snakk om en opp-finansiering? Den hadde fått støtte av NFI tidligere, riktignok av daværende konsulent Silje Riise Næss og med en altfor lav sum, slik at filmen ikke lot seg realisere.Nå er det snart for sent, som en av hustruene, Anne Marie Ottersen uttaler til Dagbladet, vi blir eldre.

Men avslaget reiser også en del fundamentale og prinsipielle sider ved dagens konsulentordning, som ligger milevis fra den ordningen vi innførte i 1992 (se mitt innlegg her i Rushprint fra 1. september 2015).

For det første er en felles kunngjøring av tildelte midler en uting og ikke slik det var tenkt ved endringene for over 25 år siden. Et felles slipp resulterer i at de fleste prosjektene kuttes ut i avisredaksjonene, kun det mest kjente, i dette tilfellet Margreth Olins, trekkes fram, de øvrige glemmes. Antagelig er denne felles kunngjøringen et resultat av filminstituttets eget markeringsbehov og ikke et ønske om å fokusere prosjektene selv.

Dernest søknadsfristene, når kom de?

Det var slett ikke meningen at konsulentordningen skulle ha det, snarere tvert imot. Konsulentene skulle fortløpende vurdere de ulike prosjektene, føre dem gjennom ulike faser, de kunne avslå på et hvilket som helst stadium om det viste seg at de ikke holdt mål rent kunstnerisk og/eller produksjonsmessig, eller de kunne utvikle dem sammen med produsent, regissør og manusforfatter, fram til den endelige formelle behandlingen, som resulterte i et tilsagn.

Deri lå også finansieringsdiskusjonene. Hvilke andre finansiører kunne tenkes å medvirke? Norske og internasjonale samprodusenter, Nordisk film- og TV fond og Eurimages?

Da kunne hvert enkelt prosjekt kunngjøres overfor pressen separat og få den optimale oppmerksomheten alene. Og man fikk svært lite negativ medie-effekt av at enkelte prosjekter ikke fikk støtte. Anja Breien og hustruene stemples i dag i avisene som ikke gode nok. Hva er hensikten med det?

Omleggingen av konsulentordningen var i sin tid kunstnerisk og produksjonsmessig motivert. Men det er ikke tvil om at den også sanerte selve arbeidet, både for produsent og konsulent. En rekke mindre velbegrunnede og funderte prosjekter ble borte på veien, slik at man kunne konsentrere seg om de beste.

Vi får håpe at de bebudede administrative og forvaltningsmessige omlegningene på Norsk filminstitutt tilbakefører konsulentordningen til de opprinnelige ideer og begrunnelser. Det haster litt nå.

Jan Erik Holst er bokredaktør, kritiker og tidligere avdelingsdirektør i NFI

MENY