– Jeg ble kontaktet av en produsent om å filmatisere boka Louis liv av Johanne Algren. Jeg syntes ikke boka var så opplagt å lage film av, i hvert fall ikke for meg. Men jeg likte blikket hennes. Det var veldig tett på virkeligheten på den måten man ikke helt kan finne på. Det tiltaler meg, sier regissør Isabella Eklöf (foto) om unnfangelsen av sin premiereaktuelle debutfilm Holiday, med manus skrevet i samarbeid med Algren.

Spillefilmen handler om den unge danske jenta Sascha, som ferierer på den tyrkiske rivieraen. Her velter hun seg i dop og luksus med sin eldre kjæreste Michael – overhodet i en slags gangsterfamilie som tjener store penger på narkotikasmugling. Etter hvert knytter hun kontakt med en nederlandsk turist, som representerer noe ganske annet enn kjærestens brutale gangstermiljø.

– Jeg har en semidokumentarisk tilnærming til filmskapning. Jeg prøver ikke å finne på noe, men å stille opp noe som ligner virkeligheten, som jeg vil analysere. Jeg skaper en setting og en scene for skuespillerne, og så ser jeg hva som skjer mellom dem, sier Eklöf.

– Replikkene er skrevet på forhånd, og skuespillerne skal kunne dem perfekt. Men det er likevel mye i disse situasjonene man ikke kan forutse, som har mye å gjøre med kjemien mellom personene som tar på seg rollene. Mitt hovedarbeid ligger i castingen. Jeg finner den personen som best representerer det jeg prøver å fange i sin tolkning av karakteren, og så lar jeg dem gjøre hva de har lyst til.

Metoo påvirket mottakelsen

Hovedrollen som Sascha spilles av stjerneskuddet Victoria Carmen Sonne, som også har vært å se i andre utfordrende og sterke danske filmer som Vinterbrødre og Neon Heart. Michael spilles av den mindre kjente Lai Yde, i sin første filmrolle etter å ha medvirket i et par tv-serier.

– Jeg har holdt på med castingen i tre år, samtidig som jeg skrev manuset. Jeg tror ikke det er noen skuespillere i Danmark som kunne ha gjort disse rollene bedre, for jeg har vært gjennom dem alle sammen, ler regissøren.

Med sin skildring av maktspillet Michael fører overfor Sascha, og ikke minst en svært ubehagelig og eksplisitt voldtektsscene, går Holiday inn i tematikk som ble sterkt aktualisert med metoo-bølgen.

– Metoo kom da vi var i etterarbeid med filmen, så bølgen har ikke påvirket utformingen av filmen. Men den har definitivt påvirket mottakelsen. Om filmen hadde kommet før metoo, tror jeg mange bare ville ha avfeid hovedkarakteren som en ‘fucked up’, dum bimbo, og lurt på hvorfor de skulle se en film om henne. Men fordi metoo var kommet, tror jeg mange var mer åpne for å prøve å forstå hvem hun er og hvorfor hun gjør disse valgene.

”Lange tagninger-skolen”

Filmen har en slags observerende distanse, med lite nærbilder. Betyr det at du ikke vil at vi som tilskuere skal gå så emosjonelt inn i det vi ser?

– Både ja og nei. Jeg har et nokså puritansk forhold til det, på samme måte som Roy Andersson og Ulrich Seidl. Det går tilbake til min filmutdanning fra Skurup Folkehøgskole og Gøteborg Filmhøgskole (nå Akademin Valand, journ. anm.), hvor etikken som gjelder er at klipp og nærbilder er juks – fordi man kommer til å legge inn alt mulig i dette ansiktet som ikke egentlig finnes der.

Senere har svenske Eklöf gått på Den Danske Filmskolen, og langfilmdebuterer altså med en dansk spillefilm, coprodusert med Nederland og Sverige.

– Gjennom filmhistorien går det to skoler: Klippeskolen og lange tagninger-skolen. Den tilslutter jeg meg, for det er på den måten man best undersøker virkeligheten. Når du klipper fram og tilbake skaper du noe fullstendig kunstig, hvor du i klipperommet bestemmer hva som skjer. Du undersøker ikke noe som helst, men presser virkeligheten inn i din egen ramme, sier Eklöf.

– Personlig behøver jeg heller ikke nærbilder for å føle sympati. Jeg er klar over at det blir enklere jo nærmere du kommer, men jeg synes ikke det er nødvendig. Jeg vil gjerne få folk til å tenke selv om hvor de fester blikket og hvem de føler med.

Voldtektsscenen

Du har valgt å vise voldtektsscenen – i motsetning til når en i gangsterfamilien blir grovt banket opp, som foregår utenfor bildet.

– Det er flere grunner til det. En grunn er at vi har sett mange filmscener hvor folk blir banket opp, men ikke så mange eksplisitte voldtektsscener. Her er det fortsatt mye å forstå, og mange misforstår voldtekt fullstendig. Om du tror at noen voldtar ved en feiltagelse fordi jenta har kort skjørt på seg, har du ikke forstått noe om voldtekt – og har behov for å se hvordan det faktisk foregår.

– Den andre grunnen er at jeg ikke interesserer meg for fysisk vold. Jeg har aldri vært utsatt for vold, men jeg har vært utsatt for en masse seksuelle grenseoverskridelser. Det har jeg behov for å se på, og for å bearbeide. Som filmskaper kan jeg ikke si noe om vold, fordi jeg dypest sett ikke forstår det. Seksuelle overgrep kan jeg derimot snakke om.

– Den tredje grunnen er at vi opplever filmen gjennom Sascha. Slik hun opplever det, blir Musse blir tatt inn i en annen del av huset. Volden blir fjernet fra kvinnenes verden. Likeledes er det mange narkooverleveringer og lignende som ikke vises. Det er ikke viktig, for det er ikke en del av hva Sascha opplever.

Ikke bare et ”offer”

 Du spiller en del på stereotyper – Sascha kan for eksempel framstå som en bimbo og en «golddigger»?

– Men det er hun også. Jeg synes det er provoserende når folk sier at hun ikke er interessant eller at man ikke skal bry seg om henne fordi hun «bare» er en bimbo og en golddigger. Det er et åndssvakt argument, for vi er alle bare et eller annet. Ja, Sascha er en bimbo og en golddigger, og hun har gjennomgått noe supertraumatisk. Skal jeg ikke bry meg om det, bare fordi hun har fine klær? Det er en motbydelig måte å se verden på.

Men du spiller også på forventningene om hvem hun er, og hun forandrer vel også holdning til omgivelsene underveis?

 – Ja, jeg synes det er morsomt og intellektuelt stimulerende å spille på forventninger, og snu dem på hodet. Det er en måte for meg å prøve å vekke publikum fra en slags mental dovenhet, som kommer når man vet hva som vil skje i standardfortellingene vi får servert. For eksempel får Mikael en kniv i gave, som aldri blir brukt til noe.

Vil du si at Sascha er et offer, eller er det et spørsmål du heller vil at publikum skal stille seg?

– Jeg forstår ikke hvorfor man skal dele folk inn i ofre og ikke-ofre. Vi sitter begge her mobiltelefonene våre, og vet godt at de inneholder metaller gravd fram av slavearbeidere. Det blodet har vi på vår samvittighet. Samtidig har vi alle vært i situasjoner hvor vi gråt som barn og mor ikke kom, eller vi ble skjelt ut for noe vi ikke hadde gjort. Vi er alle ofre, og vi er alle overgripere.

Psykologi forklarer ikke alt

Eklöf har også gjort et bevisst valg om at filmen ikke gir noe særlig bakgrunnshistorie om hovedkarakteren.

– Jeg synes moderne psykologiske filmer ofte skaper en falsk forløsning. At det liksom skal forklare alt at faren voldtok henne da hun var fire, og så kan vi gå ut av kinoen med en følelse av at vi har løst gåten. Isteden handler det om noen grunnleggende menneskelige vilkår. Hvordan man lever sitt liv, hvilke moralske kompromisser man inngår og hvordan man løper etter ting man som egentlig er skadelig for en. Jeg tror vi uansett kan danne oss et bilde av at hun kommer fra et nokså pent middelklassehjem, hvor det også har vært noen ikke så bra ting.

Du nevnte tidligere Roy Andersson og Ulrich Seidl. I tillegg har Carlos Reygadas blitt trukket fram i forbindelse med Holiday, og Michael Haneke oppleves også som en naturlig referanse.

– De er alle inspirasjonskilder. Den beste måten å bruke inspirasjonskilder, er å få en forståelse av hva man kan tillate seg å gjøre. Jeg kan for eksempel se på Reygadas’ klippestil. Han går for øyeblikkene, uten å tenke på blikkretninger og sånt bullshit. Sånn synes jeg film skal være.

– Det er lett å bli lullet inn i en forestilling om at du er nødt til å tilpasse deg visse konvensjoner. Men du er ikke nødt til å tilpasse deg noe som helst, bare være god til å forføre publikum.

Regissøren forteller at det ikke var vanskelig å få gjennomslag for å få laget filmen.

– Jeg tror det er fordi jeg er veldig kritisk og perfeksjonistisk. Derfor har jeg holdt også på lenge med den, sier hun.

– Det er lett å gjøre noe for raskt, fordi man så gjerne vil lage noe – men at man mister noe underveis. Mange kompromisser skal inngås for å få noe som kun eksisterer i ens eget hode ut i noe så konkret som film er. Da gjelder det å være veldig god på å skille mellom hva man skal si ja eller nei til. Jeg tror den vanligste grunnen til at mange lager dårlige filmer, er at de inngikk gale kompromisser. Den opprinnelige visjonen deres var ikke nødvendigvis dårlig.

En provokativ kritikersuksess

Hun bekrefter at det var en dramaturgisk utfordring at hun har valgt å gjøre hovedkarakteren relativt passiv.

– Det er delvis derfor vi har innført den nederlandske karakteren Thomas, for å tvinge henne til å ta noen aktive valg, sier hun.

– Hver gang du utfordrer den klassiske fortellingen får du dramaturgiske problemer. Det er enklere å legge seg litt opp mot den klassiske formen, samtidig som man utfordrer den på noen punkter. Og filmen har faktisk en helt klassisk dramaturgisk kurve.

For en drøy måned siden vant Holiday fire Bodil-priser i Danmark, for beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Sonne), beste mannlige birolle (Yde) og beste foto (Nadim Carlsen).

– Den har vært en kritikersuksess, men ikke mange har sett den, sier Eklöf om filmens mottakelse etter den gikk opp på kino i Danmark i oktober.

– Men den har gått bedre enn jeg forventet. Og den er ment å være en festival- og kritikerfilm. Det høres pretensiøst ut, men jeg er en intellektuell, og snakker gjerne til andre intellektuelle. Det er fantastisk om også andre ser den, men jeg har ikke noe spesifikt behov for det. Film er en av få kunstformer hvor det forventes at man ønsker å nå ut til mange. Det er ingen som sier til billedkunstnere at det er ergerlig at ikke 10 millioner har sett kunstverkene deres, sier hun.

Eklöf bekrefter at mange i Danmark har blitt provosert av filmen.

 – Mer enn selve voldtekten, tror jeg folk blir provosert av at voldtekten er så usexy. At det er dårlig pornografi, sier hun.

– Ta for eksempel Betty Blue, hvor du har en ‘fucked up’ jente som er mye naken og har sex på en grenseoverskridende måte. Den filmen er ikke provoserende, fordi den er lekker. Men det er naturligvis utfordrende å se noe som verken er lekkert eller behagelig.

– Jeg synes det er avveining vi som filmskapere hele tiden skal gjøre, fordi vi har en plikt til å forføre publikum. Det skal være noe som kommuniserer, og så må du velge hvor du skal utfordre tilskueren. Jeg har forsøkt å lokke dem med litt svømmebasseng, solskinn og krim – og utfordrer med noen temaer som ikke er så enkle.

Samarbeidet på Grensen

 Du har tidligere fortalt at du har Asberger syndrom. Hvordan påvirker det din måte å lage film på – om du mener at det gjør det?

– Det tror jeg absolutt. Hvis du befinner deg på autismespekteret, tror jeg du er mer interessert i å forstå verden og mindre interessert i en emosjonell opplevelse.  Jeg synes kjærlighetsfilmer hvor man skal sitte og håpe at de får hverandre er fryktelig kjedelige. Jeg vil kun se filmer hvor jeg lærer noe, og gidder ikke se noe jeg allerede har sett.

Henger det muligens sammen med at du ikke er så opptatt av den konvensjonelle måten å skape empati med hovedkarakteren?

– Sikkert. Jeg er ikke så interessert i empati, jeg er mer opptatt av sympati. Det er også typisk Asperger å skille mellom dette.

 Hvordan vil du beskrive forskjellen?

– Empati er en automatisk reaksjon som skjer fordi noen speilnevroner i hjernen blir tent. Empati er en irrasjonell følelse, som jeg synes man skal være forsiktig med. Hollywood leker med empati på en farlig måte, hvor det er greit å skyte 100 arabere, men man skal bry seg om den lille hundevalpen. Derimot beslutter man intellektuelt hvem man skal ha sympati med, uten at man nødvendigvis har empati med dem fordi de er pene eller søte.

Eklöf er i tillegg en av manusforfatterne av den prisbelønte svenske filmen Grensen, sammen med filmens regissør Abi Abbasi og John Ajvide Lindqvist, som også har skrevet novellen den er basert på.

– Ali Abbasi og jeg gikk samme kull på Den danske filmskolen. Da vi begge var sultne kunstnere etter skolen, hadde han fått tilbudt novellen av en svensk produsent, men hadde problemer med å forløse den i noe dramatisk tilfredsstillende. Han ba meg om å skrive et draft hvor jeg skulle innføre et spesifikt subplott. Jeg gikk gjennom novellen, og tok inn det som tiltalte meg.

– Senere var jeg involvert i flere omarbeidelser, og så kom vi fram til noe som ble filmen. Men det første draftet var på et vis nøkkelen – å føre sammen novellen og subplottet han ba om. Ali var spesifikk på hva han ville, men ga meg frie tøyer for hvordan jeg gjorde det. Noen ganger kan det være superkreativt å få en så tydelig oppgave.