Jakten på NFIs merkesteiner

Jakten på NFIs merkesteiner

Vi bør kunne stille høyere krav til presisjon når vi snakker om filmisk kvalitet enn det vi finner i NFIs merkesteiner for kunstnerisk kvalitet, mener Jostein Brå Oksavik. «Relevans» og «profesjonalitet» bør ikke løftes inn blant kriteriene for hva kunst er eller gjør.

NFI lanserte nylig åtte merkesteiner for kunstnerisk kvalitet som skal legges til grunn for konsulentvurdert støtte til film, serier og spill. Dessverre er det bare 2 av 8 merkesteiner som beskriver kunstneriske kvalitetskriterier. De øvrige målkravene beskriver produksjonstekniske betingelser, kulturell verdi eller narrativ teori.

Merkesteinene er altså lite sakssvarende – eller relevante – i forhold til å definere kunstnerisk kvalitet. Og det går fra forstemmende til mørkt når Relevans løftes fram som et kriterium for kunstnerisk kvalitet. En film kan ha kunstnerisk kvalitet eller ikke, om den har relevans er et annet spørsmål som handler om historiske, sosiale og kulturelle preferanser. Relevans som argument i vurdering av kunst er et faresignal om at noen utøver sosial makt, og bør ikke løftes inn blant kriteriene for hva kunst er eller gjør. For det er umulig å si hva kunst er – vi klarer i høyden å beskrive hva den gjør med oss. Om man med relevans ønsker å si aktualitet, diversitet og mangfold, så bruk heller rene ord for pengene. Det er verdige mål for filmpolitikken, definert som kulturell verdi i filmmeldingen og kulturmeldingen. Men det sier ikke noe om kunstnerisk kvalitet. Relevans er rett og slett ikke relevant her.

Før vi kan diskutere dokumentet om merkesteinene fra NFI mer inngående, er det nødvendig å peke på to andre dokumenter som dette bygger på: Dansk filminstitutts notat ”Kriterier for vurdering af spillefilm under konsulentordningen” og tilsvarende for dokumentarfilm fra 2009, og Kulturmeldingen av i år, ”Kulturens kraft”. Merkesteinene er for det meste sakset fra de danske kriteriene (og litt fra de svenske?). Det første punktet om Profesjonalitet samt Nødvendighet, er lagt til for egen regning, mens begrepet Relevans kom med Kulturmeldingen.

Profesjonalitet eller faglighet?

Det er nesten simpelt å innlede en diskusjon om kunst i film med å hevde at den må være profan. Man må gjerne peke på at filmen bærer både børs og katedral, men man kan virkelig ikke hevde at profesjonalitet er et kriterium for kunst.

Film krever kompleks samhandling mellom ulike fag og møter publikum i en krevende digital medievirkelighet. Så det er åpenbart at profesjonalitet er viktig for å lykkes med film, men det går på produksjonskvalitet og ligger vel slik under produksjonsrådgiver å avgjøre før prosjektet kan komme i vurdering av konsulenten.

Hadde man derimot brukt begrepet faglighet, hadde saken vært en annen. Det kan man godt argumentere for,  selv om det heller ikke utelukker at ufaglærte kan slumpe til å skape genuin film med kunstnerisk kvalitet. Noe av det som listes opp under ”profesjonalitet” kunne også stått under overskriften faglighet. Det hadde da fått en helt annen tyngde og flere implikasjoner. For film skapes i et kollektiv hvor det hele tiden pågår en dialog og forhandling om hva som funker og hva som er mulig – basert på faglig skjønn. En regissør må være klar på hva som skal skapes eller undersøkes, men vil samtidig måtte lene seg til de underliggende fagene i utøvelsen av regifaget. En diskusjon om faglighet er samtidig mer enn den samlede kompetansen i produksjonen, det er også en diskusjon om hvordan man samhandler faglig, altså en form for metodisk tilnærming til filmarbeid. Men det blir en annen diskusjon – som imøteses. Her er overskriften kunstnerisk kvalitet, og profesjonalitet er ikke sakssvarende. Faglighet er derimot relevant.

Reduksjonistisk originalitet

Originalitet er selvsagt et kjennetegn ved kunstnerisk kvalitet. Originalitet og Kompleksitet er de to verdiene som tydelig samsvarer med overskriften. Fortellerkraft inneholder også noen strofer som leder mot kunstnerisk kvalitet, men like mye som punkterer forsøket. Mest forstemmende er at audiovisuell stil reduseres til hjulene på bilen som bringer historien fremover. Altså at filmisk stil reduseres til et virkemiddel og forsterkende kulisse for historiefortelling. Hva skal vi da med film? Vil det ikke da være rimeligere å satse på lydbøker og podkastserier? De danske kriteriene bruker her begrepet fortellergrep, som jo peker på bevisste valg man gjør både med hensyn til stil og fortelling. Men ikke alle filmer er bundet til narrativ form, eller man ønsker å kritisere og undersøke fortellingens makt.

Jeg vil foreslå uttrykkskraft som en bedre overskrift her. Altså komplementært til originalitet og kompleksitet, ved at det fokuseres på verkets affektive og følelsesmessige virkning. Det vil kunne tydeliggjøre at film ikke behøver å være utfordrende eller vanskelig å forstå for å ha kunstnerisk kvalitet.

Viljens makt eller avmakt

I tillegg til disse tre verdiene er Tematikk og Visjon tatt inn fra de danske kriteriene. At en film skal ha en tematikk, og at de som ønsker å lage den har en visjon med det, virker på en måte litt banalt. Finnes det søknader uten tematikke eller visjon? Tematisk vågemot, stringens og koherens vil kunne peke mot kvalitet. Noe av dette fanges opp ved ”indre sammenheng og helhet” og ”bevist motivbruk”. Menes det simpelthen at disse må være sterke og tydelige? Det kan virke slik om vi leser neste merkestein: Nødvendighet, om ”filmskaperens dedikasjon, engasjement og formidlingstrang”. Hele punktet kan fremstå som ufrivillig ondskapsfullt tatt i betraktning eksplosjonen i utdanningssektoren, at mange arbeider gratis i årevis for å komme i betraktning hos NFI, for deretter å stå i et utviklingsløp i like mange år uten at det trenger føre til noe. Om noe av dette skal lede til en kvalitet, må man jo spørre engasjement for hva? Formidlingstrang kan vel like gjerne stå i veien for kunstnerisk utforskning. Kan en avveining mellom vilje og evne, en slags modenhet til å ta tak i det man står i, ha en kvalitet?

Konvensjonell, lineær logikk

Punktet om Visjon, hva man vil med filmen og hvordan nå hvilket publikum, sorterer naturlig under søknadens produksjons- eller produsentnotat. Igjen går det på sosiokulturelle preferanser, filmens samfunnsoppgave og evne til å nå et bestemt publikumssegment.  En slik konvensjonell og lineær logikk ligger langt fra kunstens uforutsigbare vesen og ligner mer på en markedsplan. Hvilket det jo er, og sorterer dermed under målkravet i filmmeldingen om filmens bærekraft . Så hva menes det med å trekke inn dette her, nå som man endelig har brettet opp ermene og ryddet to hele sider til å si noe om filmisk kvalitet?

Dogmatisk narrativ teori

Her ligger nok hunden begravet i den danske modellen. Kvalitetsparameterne oppsummeres her i overskrifter som også går igjen i selvhjelpsbøker og kurs som strømmet inn over filmkulturen i Norden på slutten av forrige århundre, med titler som ”How to write a film play (successfully)”. Det er rett og slett narrativ teori, og sier mindre om kunstnerisk kvalitet. For spillefilmordningen er parametrene ”Originalitet, Tematikk, Fortellergrep, Uttrykk, Karakterer og Univers”. For dokumentarfilm listes også opp ”Visjon, Autentisitet, Fortelling og Kommunikasjon”. Det kan være gode grunner til å forholde seg til en slik håndverksmessig kategorisering når man henvender seg til utøvere som står i en prosess med å realisere noe som ingen ennå har sett. Problemet er at det låser formen til narrativ film, i en stil som har vært – og dermed hverken kommuniserer med de som har gått videre eller ”den nye vinen”.

Med kunstsosiologen Bourdieu kan man si at parametrene har gått fra doxa i det danske dokumentet fra begynnelsen av millenniumet, til heterodoxa i den norske teksten: Det som var en inneforstått dominant forståelse av feltet, har kommet under angrep og den dominante posisjonen blir konservativ ved at den eksplisitt forsvarer sine verdier og preferanser. En tydelig indikasjon for dette er at ordet fortelling eller filmfortelling går igjen ni ganger i den norske teksten. To ganger filmfortelling, og deretter blir fortellingen brukt synonymt med filmen.

Nå er det nesten umulig å klippe sammen to bilder uten at den som ser montasjen straks vil kunne utlede en kausalrekkefølge, tillegge karakterer motiver og skape forventninger til et tredje bilde. Fortelling i film er uunngåelig i den grad mennesker er meningssøkende. Men en slik meningssøkning kan lede til både selvbedrag og selverkjennelse. Det samme kan film. For at filmen skal forbli vital og utvikle seg i tiden, må vi stille høyere krav til presisjon når vi snakker om filmisk kvalitet enn det vi finner i selvhjelpslitteraturen innen en gitt stil eller metode. Vi må gjerne ha fortellinger, men ikke lås oss til et dogme om at filmens vesen og høyeste mål er fortelling.

Filmisk kvalitet forstått som virkningskraft

Siden filmen alltid er i endring, kan det være bedre å snakke om hva god film gjør med oss. At det er der vi kan definere kvalitet uavhengig av form eller stil. Og så må vi selvsagt holde oss til saken. Skillet mellom kunstnerisk kvalitet, kulturell verdi og bærekraftig bransje som hovedmål for filmpolitikken, kommer også fra den danske filmavtalen. Hvorfor blander så NFI inn hele menyen når kunstnerisk kvalitet skal beskrives? I den danske ordningen måles markedsfilmen for sin kulturelle verdi og bærekraft, mens den konsulentvurderte filmen får fokusere på kunstnerisk kvalitet. Hovedproblemet med den norske ordningen er at konsulentvurdert film skal oppfylle alle målkravene  i meldinger og strategiplaner, mens markedsordningen og automatiske ordninger har friere tøyler. Mye tyder på at de norske konsulentene fortjener en tilsvarende ”stringens og indre samsvar” mellom filmpolitikkens ulike mål og de ulike ordningene, som i Danmark. Kanskje kan vi da også få en relevant diskusjon om kunstnerisk kvalitet?

En slik diskusjon bør etter min oppfatning ta utgangspunkt i at kunstnerisk kvalitet er det som gir film virkningskraft. Uten en slik kvalitet vil man heller ikke kunne realisere kulturell verdi eller bærekraft i filmkulturen. Selv om det i filmutvikling alltid vil være snakk om en framskriving eller tro på en slik evne til å bevege eller utfordre, går det til kjernen av det som er konsulentens oppgave og legitimitet: å utøve filmfaglig og kunstfaglig skjønn.

Jostein Brå Oksavik er tidligere skuespiller, teaterprodusent og film-fagarbeider, MA medievitenskap 2017 om forholdet mellom estetisk kvalitet og sosial verdi i filmutvikling, og arbeider nå som prosjektleder kurs og kompetanseutvikling ved Norsk filmforbund.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Jakten på NFIs merkesteiner

Jakten på NFIs merkesteiner

Vi bør kunne stille høyere krav til presisjon når vi snakker om filmisk kvalitet enn det vi finner i NFIs merkesteiner for kunstnerisk kvalitet, mener Jostein Brå Oksavik. «Relevans» og «profesjonalitet» bør ikke løftes inn blant kriteriene for hva kunst er eller gjør.

NFI lanserte nylig åtte merkesteiner for kunstnerisk kvalitet som skal legges til grunn for konsulentvurdert støtte til film, serier og spill. Dessverre er det bare 2 av 8 merkesteiner som beskriver kunstneriske kvalitetskriterier. De øvrige målkravene beskriver produksjonstekniske betingelser, kulturell verdi eller narrativ teori.

Merkesteinene er altså lite sakssvarende – eller relevante – i forhold til å definere kunstnerisk kvalitet. Og det går fra forstemmende til mørkt når Relevans løftes fram som et kriterium for kunstnerisk kvalitet. En film kan ha kunstnerisk kvalitet eller ikke, om den har relevans er et annet spørsmål som handler om historiske, sosiale og kulturelle preferanser. Relevans som argument i vurdering av kunst er et faresignal om at noen utøver sosial makt, og bør ikke løftes inn blant kriteriene for hva kunst er eller gjør. For det er umulig å si hva kunst er – vi klarer i høyden å beskrive hva den gjør med oss. Om man med relevans ønsker å si aktualitet, diversitet og mangfold, så bruk heller rene ord for pengene. Det er verdige mål for filmpolitikken, definert som kulturell verdi i filmmeldingen og kulturmeldingen. Men det sier ikke noe om kunstnerisk kvalitet. Relevans er rett og slett ikke relevant her.

Før vi kan diskutere dokumentet om merkesteinene fra NFI mer inngående, er det nødvendig å peke på to andre dokumenter som dette bygger på: Dansk filminstitutts notat ”Kriterier for vurdering af spillefilm under konsulentordningen” og tilsvarende for dokumentarfilm fra 2009, og Kulturmeldingen av i år, ”Kulturens kraft”. Merkesteinene er for det meste sakset fra de danske kriteriene (og litt fra de svenske?). Det første punktet om Profesjonalitet samt Nødvendighet, er lagt til for egen regning, mens begrepet Relevans kom med Kulturmeldingen.

Profesjonalitet eller faglighet?

Det er nesten simpelt å innlede en diskusjon om kunst i film med å hevde at den må være profan. Man må gjerne peke på at filmen bærer både børs og katedral, men man kan virkelig ikke hevde at profesjonalitet er et kriterium for kunst.

Film krever kompleks samhandling mellom ulike fag og møter publikum i en krevende digital medievirkelighet. Så det er åpenbart at profesjonalitet er viktig for å lykkes med film, men det går på produksjonskvalitet og ligger vel slik under produksjonsrådgiver å avgjøre før prosjektet kan komme i vurdering av konsulenten.

Hadde man derimot brukt begrepet faglighet, hadde saken vært en annen. Det kan man godt argumentere for,  selv om det heller ikke utelukker at ufaglærte kan slumpe til å skape genuin film med kunstnerisk kvalitet. Noe av det som listes opp under ”profesjonalitet” kunne også stått under overskriften faglighet. Det hadde da fått en helt annen tyngde og flere implikasjoner. For film skapes i et kollektiv hvor det hele tiden pågår en dialog og forhandling om hva som funker og hva som er mulig – basert på faglig skjønn. En regissør må være klar på hva som skal skapes eller undersøkes, men vil samtidig måtte lene seg til de underliggende fagene i utøvelsen av regifaget. En diskusjon om faglighet er samtidig mer enn den samlede kompetansen i produksjonen, det er også en diskusjon om hvordan man samhandler faglig, altså en form for metodisk tilnærming til filmarbeid. Men det blir en annen diskusjon – som imøteses. Her er overskriften kunstnerisk kvalitet, og profesjonalitet er ikke sakssvarende. Faglighet er derimot relevant.

Reduksjonistisk originalitet

Originalitet er selvsagt et kjennetegn ved kunstnerisk kvalitet. Originalitet og Kompleksitet er de to verdiene som tydelig samsvarer med overskriften. Fortellerkraft inneholder også noen strofer som leder mot kunstnerisk kvalitet, men like mye som punkterer forsøket. Mest forstemmende er at audiovisuell stil reduseres til hjulene på bilen som bringer historien fremover. Altså at filmisk stil reduseres til et virkemiddel og forsterkende kulisse for historiefortelling. Hva skal vi da med film? Vil det ikke da være rimeligere å satse på lydbøker og podkastserier? De danske kriteriene bruker her begrepet fortellergrep, som jo peker på bevisste valg man gjør både med hensyn til stil og fortelling. Men ikke alle filmer er bundet til narrativ form, eller man ønsker å kritisere og undersøke fortellingens makt.

Jeg vil foreslå uttrykkskraft som en bedre overskrift her. Altså komplementært til originalitet og kompleksitet, ved at det fokuseres på verkets affektive og følelsesmessige virkning. Det vil kunne tydeliggjøre at film ikke behøver å være utfordrende eller vanskelig å forstå for å ha kunstnerisk kvalitet.

Viljens makt eller avmakt

I tillegg til disse tre verdiene er Tematikk og Visjon tatt inn fra de danske kriteriene. At en film skal ha en tematikk, og at de som ønsker å lage den har en visjon med det, virker på en måte litt banalt. Finnes det søknader uten tematikke eller visjon? Tematisk vågemot, stringens og koherens vil kunne peke mot kvalitet. Noe av dette fanges opp ved ”indre sammenheng og helhet” og ”bevist motivbruk”. Menes det simpelthen at disse må være sterke og tydelige? Det kan virke slik om vi leser neste merkestein: Nødvendighet, om ”filmskaperens dedikasjon, engasjement og formidlingstrang”. Hele punktet kan fremstå som ufrivillig ondskapsfullt tatt i betraktning eksplosjonen i utdanningssektoren, at mange arbeider gratis i årevis for å komme i betraktning hos NFI, for deretter å stå i et utviklingsløp i like mange år uten at det trenger føre til noe. Om noe av dette skal lede til en kvalitet, må man jo spørre engasjement for hva? Formidlingstrang kan vel like gjerne stå i veien for kunstnerisk utforskning. Kan en avveining mellom vilje og evne, en slags modenhet til å ta tak i det man står i, ha en kvalitet?

Konvensjonell, lineær logikk

Punktet om Visjon, hva man vil med filmen og hvordan nå hvilket publikum, sorterer naturlig under søknadens produksjons- eller produsentnotat. Igjen går det på sosiokulturelle preferanser, filmens samfunnsoppgave og evne til å nå et bestemt publikumssegment.  En slik konvensjonell og lineær logikk ligger langt fra kunstens uforutsigbare vesen og ligner mer på en markedsplan. Hvilket det jo er, og sorterer dermed under målkravet i filmmeldingen om filmens bærekraft . Så hva menes det med å trekke inn dette her, nå som man endelig har brettet opp ermene og ryddet to hele sider til å si noe om filmisk kvalitet?

Dogmatisk narrativ teori

Her ligger nok hunden begravet i den danske modellen. Kvalitetsparameterne oppsummeres her i overskrifter som også går igjen i selvhjelpsbøker og kurs som strømmet inn over filmkulturen i Norden på slutten av forrige århundre, med titler som ”How to write a film play (successfully)”. Det er rett og slett narrativ teori, og sier mindre om kunstnerisk kvalitet. For spillefilmordningen er parametrene ”Originalitet, Tematikk, Fortellergrep, Uttrykk, Karakterer og Univers”. For dokumentarfilm listes også opp ”Visjon, Autentisitet, Fortelling og Kommunikasjon”. Det kan være gode grunner til å forholde seg til en slik håndverksmessig kategorisering når man henvender seg til utøvere som står i en prosess med å realisere noe som ingen ennå har sett. Problemet er at det låser formen til narrativ film, i en stil som har vært – og dermed hverken kommuniserer med de som har gått videre eller ”den nye vinen”.

Med kunstsosiologen Bourdieu kan man si at parametrene har gått fra doxa i det danske dokumentet fra begynnelsen av millenniumet, til heterodoxa i den norske teksten: Det som var en inneforstått dominant forståelse av feltet, har kommet under angrep og den dominante posisjonen blir konservativ ved at den eksplisitt forsvarer sine verdier og preferanser. En tydelig indikasjon for dette er at ordet fortelling eller filmfortelling går igjen ni ganger i den norske teksten. To ganger filmfortelling, og deretter blir fortellingen brukt synonymt med filmen.

Nå er det nesten umulig å klippe sammen to bilder uten at den som ser montasjen straks vil kunne utlede en kausalrekkefølge, tillegge karakterer motiver og skape forventninger til et tredje bilde. Fortelling i film er uunngåelig i den grad mennesker er meningssøkende. Men en slik meningssøkning kan lede til både selvbedrag og selverkjennelse. Det samme kan film. For at filmen skal forbli vital og utvikle seg i tiden, må vi stille høyere krav til presisjon når vi snakker om filmisk kvalitet enn det vi finner i selvhjelpslitteraturen innen en gitt stil eller metode. Vi må gjerne ha fortellinger, men ikke lås oss til et dogme om at filmens vesen og høyeste mål er fortelling.

Filmisk kvalitet forstått som virkningskraft

Siden filmen alltid er i endring, kan det være bedre å snakke om hva god film gjør med oss. At det er der vi kan definere kvalitet uavhengig av form eller stil. Og så må vi selvsagt holde oss til saken. Skillet mellom kunstnerisk kvalitet, kulturell verdi og bærekraftig bransje som hovedmål for filmpolitikken, kommer også fra den danske filmavtalen. Hvorfor blander så NFI inn hele menyen når kunstnerisk kvalitet skal beskrives? I den danske ordningen måles markedsfilmen for sin kulturelle verdi og bærekraft, mens den konsulentvurderte filmen får fokusere på kunstnerisk kvalitet. Hovedproblemet med den norske ordningen er at konsulentvurdert film skal oppfylle alle målkravene  i meldinger og strategiplaner, mens markedsordningen og automatiske ordninger har friere tøyler. Mye tyder på at de norske konsulentene fortjener en tilsvarende ”stringens og indre samsvar” mellom filmpolitikkens ulike mål og de ulike ordningene, som i Danmark. Kanskje kan vi da også få en relevant diskusjon om kunstnerisk kvalitet?

En slik diskusjon bør etter min oppfatning ta utgangspunkt i at kunstnerisk kvalitet er det som gir film virkningskraft. Uten en slik kvalitet vil man heller ikke kunne realisere kulturell verdi eller bærekraft i filmkulturen. Selv om det i filmutvikling alltid vil være snakk om en framskriving eller tro på en slik evne til å bevege eller utfordre, går det til kjernen av det som er konsulentens oppgave og legitimitet: å utøve filmfaglig og kunstfaglig skjønn.

Jostein Brå Oksavik er tidligere skuespiller, teaterprodusent og film-fagarbeider, MA medievitenskap 2017 om forholdet mellom estetisk kvalitet og sosial verdi i filmutvikling, og arbeider nå som prosjektleder kurs og kompetanseutvikling ved Norsk filmforbund.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY