I en tid der allmennkringkasteroppdraget forvitrer og nye plattformer ikke kan gi samme beskyttelse, er norske dokumentarister sårbare, mener KriStine Ann Skaret. Her ser hun nærmere på debatten rundt «Ways of Seeing», og trekker paralleller til «The Magnitsky Act» og hva det koster å kritisere økonomiske interesser.
Foto fra «Ways of seeing» (av Leif Gabrielsen)
Diskusjonene og prosessen rundt dokumentarteaterstykket Ways of seeing reiser mange vesentlige spørsmål som er høyst relevante for dokumentarfilmen. Stykket formidler en blanding av fiksjon og fakta, og i en form som sømløst sammenfletter spøkelser og virkelige, navngitte personer – historiske fakta og poesi. Stykket bruker dokumentariske bilder som scenografi og peker på at mennesker med makt har et personlig ansvar for hva de formidler.
WoS har vist oss at kunst kan provosere fram viktige diskusjoner omkring kunsten og medienes rolle og ansvar, og avsløre vesentlige maktstrukturelle utfordringer her hjemme.
Man kan mene hva man vil om de etiske og moralske grenseoppgangene, men ytringsfriheten skal begrenses av loven – ikke av mer eller mindre ubegrunnet synsing og følelser. Men de etiske og moralske dilemmaene både stykket og saken omkring dem tar opp er viktige å forholde seg til, særlig for oss som filmskapere. Hvordan definerer vi hat-ytringer og hvem rammes av dem? Hva slags ansvar har mediene som videreformidlere av generaliseringer og feilinformasjon? Hva betyr armlengdes-avstand prinsippet – og hvor kritiske kan mennesker med påvirkningskraft og beslutningsmyndighet være før det grenser til sensur? Og ikke minst – hvordan finansieres de ulike medieplattformene, og hva slags interesser ligger bak disse innvesteringene?
Diskursen rundt Wos har flere paralleller til diskusjonen rund filmen The Magnitsky Act, som det i disse dager foreligger en rapport om på bestilling av Kortfilmfestivalen (mer om den litt senere).
Ways of Seeing ble, i likhet med The Magnitski Act, kritisert av autoriteter som ikke hadde sett verket – og som funderte sine standpunkter på en gjenfortelling presentert av mennesker med personlig interesse av å sette selve verket i et dårlig lys. Nåværende kulturminister Trine Skrei Grande har stått stødig i sitt forsvar av kunstens frihet og armlengdes-avstand prinsippet i forbindelse med debatten rundt WoS, men ser ut til å ha glemt sin egen kritikk av NFIs støtte til «russisk propaganda» som hun selv kom med for et par år siden i forbindelse med MA- saken, og som med stor sannsynlighet påvirket flere avgjørelser om å ikke vise den. Hun hadde den gangen heller ikke sett filmen, men støttet seg på den informasjon hun hadde fått av filmens motstandere. Det ser heller ikke ut til å plage henne nevneverdig at hun åpenbart sitter i regjering med politikere som overhodet ikke forstår hva «armlengdes avstand» innebærer. Selv ikke vår sittende statsminister ser ut til å forstå dette vesentlige prinsippet i kulturpolitikken. Det er forskjell på at en kunstner kritisere en folkevalgt politiker enn at en politiker kritisere en statsstøttet kunstner. Ytringsfriheten og et fritt kunstutrykk fordrer at politikere unngår å legge press eller føringer på hva de statlige institusjonene foretar av tildelinger. Politikerne bestemmer hvor mye penger som brukes på kunst og kultur – og nedfeller sine retningslinjer i kulturmeldinger og formålsparagrafer – men de kunstneriske vurderingene gjøres av kunstfaglige ansatte – som regel på åremål, uten ideologiske formål.
Hvordan påvirker WoS- saken ytringsfriheten for kunstnere – herunder filmskapere? Hvilket juridisk ansvar ligger det hos de som «kreativ bearbeider virkeligheten» – som dokumentarfilmen også gjør? Og hvorfor har denne typen utrykk en vesentlig rolle i det offentlige rom?
Kortfilmfestivalen leverer i disse dager en rapport om Magnitsky Act-saken, som i hovedsak tar for seg bakgrunnen for kortfilmfestivalens beslutning om å trekke filmen og NRKs påfølgende beslutning om å ikke vise den, tross innkjøpt visningsrett.
I denne rapporten fremgår det at en vesentlig grunn til at NRK valgte å ikke vise MA var at det var ressurskrevende å imøtegå den kritikken som kom fra Bill Browder og hans allierte sammensvorne. Det er vanskelig å finne liknede saker i NRKs nyere historie, men de NFI- støttede filmene Pels og Dugma var også utfordrende for NRK. I tilfellet Pels brukte NRK ifølge Odd Isungset et halv årsverk på å gjennomgå og imøtekomme tilsvarsretten fra pelsdyrnæringen. Pels var en co-produksjon der NRK allerede hadde investert et betydelig beløp og var forberedt på å legge inn disse ressursene og produsentene roser samarbeidet med NRK. Det redaksjonelle ansvaret forbundet med å kritisere andres økonomiske interesse, kan koste dyrt. Det krever både ressurser, prinsippfasthet, transparens og juridisk kompetansen og kan ikke bæres av uavhengige små produksjonsselskaper.
Dersom den eksterne bransjen skal produserer maktkritisk film, er vi helt avhengige av rykkdekning fra en solid plattform som kan ivareta journalistiske og etiske prinsipper. I disse tider der tiltro til mediene er vaklende, er det å etterstrebe etterettelighet og objektivet en stadig mer krevende oppgave. Det er klart at der er rimeligere for NRK å vise en utenlandskprodusert film som i forkant er gjennomgått av en annen kringkaster.
Kanskje er det derfor det er urovekkende vanskelig å finne titler på lista over eksternproduserte dokumentarer i NRKs sendeskjema som har vekket politisk debatt. Det kan se ut som de har sluttet å stille kritiske spørsmål – og heller setter kritiske røster opp mot hverandre.
Det kan virke som om allmennkringkastingsoppdraget er i ferd med å forvitre. Det kan virke som om NRK også på dokumentarfronten prioriterer konforme, personlige historier, heller enn provoserende, samfunnsaktuelle filmer som vekker debatt. De vil gjerne ha norske historier skreddersydd for deres publikum, samtidig som de forventer at vi som produsenter henter mesteparten av finansieringen andre steder. De forventer at vi leverer på et nivå på høyde med de internasjonale nettleverandørene, men viser liten interesse for hva norske dokumentarister bidrar med på den internasjonale arenaen. Deres medfinansiering av norske dokumentarer er marginal og blir stadig mindre. Det blir det ikke mye samfunnskritikk av. Eller er det de uavhengige produsentene som har sviktet dokumentarens medvirkende rolle som den 4. statsmakt?
Den norskproduserte dokumentarfilmen møter stadig større kulturpolitisk krav om både privat og internasjonale finansiering. Allmenkringkasterne over hele Europa sliter med kombinasjonen lavere bevilgninger og høyere krav til seertall. Dermed rakner også den tradisjonelle finansieringsmodellen som innebærer at forhåndssalgsalg til tv gir tilgang til topp-finansiering gjennom NFTF og Mediestøtte. Denne ordningen innebærer også i praksis at det redaksjonelle ansvaret, altså gjennomgåelse av kritiske funn og sikring av samtidig imøtekommelse, ivaretas av filmens tv-partner i det landet der filmen produseres. I tilfelle MA var det det fransk/tyske selskapet ARTE som var filmens co-produsent, og som klarerte filmen – fram til de trakk den to dager før opptak, med en begrunnelse som stemmer dårlig overens med tidligere praksis på området. Det kan virke som om NRK, som «bare» hadde kjøpt visingsrett, ikke fant ressurser til å gå inn i den prosessen med produsentene som en så kompleks film krever. Resultatet ble at debatten rundt saken i hovedsak ble styrt av folk som ikke hadde sett filmen – eller av de som var imot at den skulle vises.
Norsk filminstitutts nye ambisjon for norsk dokumentarfilm er å selge til det amerikanske markedet, mest kjent som Netflix. På finansieringsforumet til IDFA i 2017, ble det fra moderatorpanelet formidlet en takk til samtlige «public brodcasters» ved bordet – som er tydelige i sin agenda, transparente både i sine investeringer og formål, og som målbærer et viktig sammfunnsansvar som er vesentlig for demokrati og ytringsfrihet. Det ble også rettet en tydelig hilsen til Netflix og de andre nettaktørene som befant seg kulissene – med sine forretningshemmeligheter og eneste uttalte formål: å skaffe seg flest mulig abonnenter.
På CHP:DOX forum er denne tendensen kommet et skritt lenger; de nordiske filminstituttene og tv-stasjonene er i stor grad erstattet av amerikanske fond med private filantroper i ryggen. Nå ser det ut til å være et stort publikum for, og dermed også kommersielle interesser som vil investere i kritisk journalistisk i USA om dagen, og Netflix betalte nylig 84 millioner kroner for en politisk dokumentarfilm – en film som har en åpenbar politisk agenda.
Muligens har den et innhold som vil føre til at Netflix vil bli saksøkt av filmens motstandere. De har forhåpentlig ressurser til å tåle en rettssak. Samtidig har filmen åpenbart også et marked og en interesse i et hjemmemarked der en stor andel av befolkningen er sterkt imot deres folkevalgte leder. Er det de private strømmetjeneste som skal overta ansvaret for den kritiske dokumentaren? Er det forbrukerne som har makt – eller har produktet også makt over forbrukerne?
Vi har ingen demokratiske midler til å kreve innsyn i, påvirke eller kritisere prioriteringer til Netflix. Da Medieforliket i Danmark for et års tid siden gikk ut med en bestilling til kringkasteren DR om å prioritere «dansk språk og kultur og kristne verdier» møtte det massiv kritikk fra flere hold, noe som førte til at formuleringen fra Det Danske Folkeparti ble moderert. Om det ligger ideologiske føringer bak Netflix og de andre nettplattformene kjenner vi ikke – kanskje har de utelukkende kommersielle interesser. De har i alle fall ikke noe ansvar for å «avdekke kritikkverdige forhold og bidra til å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre» – slik det blant annet står i NRK-plakaten.
I dette landskapet inntar filmfestivalene en stadig viktig rolle. Det redaksjonelle ansvaret hos en festival er et annet enn hos en allmennkringkaster, bland annet fordi den injurierende kraften er mindre; det er et begrenset publikum og forventningen til objektivitet og journalistisk etterettelighet er ikke det samme som til en tv-kanal. Likevel; som en del av årets forhåndsjury for det norske programmet under Human-festivalen, kan jeg bekrefte at det ikke lå mye krutt i form av kontroversiell maktkritikk i årets påmeldte norske filmer. Årets publikumsoppslutning viser at det finnes en stor og stadig voksene interesse for samfunnskritisk dokumentar. Særlig det internasjonale programmet, som har behold «Human rights, human wrongs»-perspektivet, og de påfølgende debattene, trekker fulle saler, og en samlet publikumsoppslutning har i år økt med over 50 %.
Norske dokumentarister har vist utmerkede evner til å belyse og problematisere internasjonale utfordringer. Drone, Dugma og Nowhere to Hide er nylige eksempler på norske filmer som har mottatt stor internasjonal annerkjennelse. Vi har både talentene, kompetansen og et mangfold av stemmer, og leverer ifølge mangfoldsrapporten både innhold og næring i overkant av andre film-og tv sjangre, for langt færre midler.
Dersom vi skal kunne fortsette å sette søkelyset på kritikkverdige forhold også innenfor egne landegrenser er vi avhengig av at nasjonale visningsplattformer viser større vilje til å ivareta dokumentarfilmens mangfoldige uttrykk. For at norsk dokumentarfilm skal utfylle sitt potensial som et viktig, kritisk og nyskapende utrykk i egen medievirkelighet trenger vi støtte fra våre nasjonale visningsplattformer – ikke bare i form av større medfinansiering, men også i form av redaksjonelt ansvar for det kritiske blikket. Den viktigste diskusjonen omkring både WoS og MA handler ikke om hvem som har rett – men om hvem som styrer og begrenser de offentlige narativene som påvirker meningsdannelsen i samfunnet rundt oss
Kunstens rolle er ikke å kopierer virkeligheten – men å være med å forme den. Vi som lager dokumentarfilm har stort ansvar for å dyrke frem et mangfold av utrykk og ytringer, og nyanser i det offentlige rom. Vi må tørre å fortelle upopulære historier som møter motstand. Hvis vi bare høster laubær og applaus, gjør vi ikke jobben vår.
KriStine Ann Skaret er produsent i Stray Dog Productions, filmkonsulent hos Midtnorsk filmsenter og tidligere dokumentarkonsulent i NFI.
Les også:
I en tid der allmennkringkasteroppdraget forvitrer og nye plattformer ikke kan gi samme beskyttelse, er norske dokumentarister sårbare, mener KriStine Ann Skaret. Her ser hun nærmere på debatten rundt «Ways of Seeing», og trekker paralleller til «The Magnitsky Act» og hva det koster å kritisere økonomiske interesser.
Foto fra «Ways of seeing» (av Leif Gabrielsen)
Diskusjonene og prosessen rundt dokumentarteaterstykket Ways of seeing reiser mange vesentlige spørsmål som er høyst relevante for dokumentarfilmen. Stykket formidler en blanding av fiksjon og fakta, og i en form som sømløst sammenfletter spøkelser og virkelige, navngitte personer – historiske fakta og poesi. Stykket bruker dokumentariske bilder som scenografi og peker på at mennesker med makt har et personlig ansvar for hva de formidler.
WoS har vist oss at kunst kan provosere fram viktige diskusjoner omkring kunsten og medienes rolle og ansvar, og avsløre vesentlige maktstrukturelle utfordringer her hjemme.
Man kan mene hva man vil om de etiske og moralske grenseoppgangene, men ytringsfriheten skal begrenses av loven – ikke av mer eller mindre ubegrunnet synsing og følelser. Men de etiske og moralske dilemmaene både stykket og saken omkring dem tar opp er viktige å forholde seg til, særlig for oss som filmskapere. Hvordan definerer vi hat-ytringer og hvem rammes av dem? Hva slags ansvar har mediene som videreformidlere av generaliseringer og feilinformasjon? Hva betyr armlengdes-avstand prinsippet – og hvor kritiske kan mennesker med påvirkningskraft og beslutningsmyndighet være før det grenser til sensur? Og ikke minst – hvordan finansieres de ulike medieplattformene, og hva slags interesser ligger bak disse innvesteringene?
Diskursen rundt Wos har flere paralleller til diskusjonen rund filmen The Magnitsky Act, som det i disse dager foreligger en rapport om på bestilling av Kortfilmfestivalen (mer om den litt senere).
Ways of Seeing ble, i likhet med The Magnitski Act, kritisert av autoriteter som ikke hadde sett verket – og som funderte sine standpunkter på en gjenfortelling presentert av mennesker med personlig interesse av å sette selve verket i et dårlig lys. Nåværende kulturminister Trine Skrei Grande har stått stødig i sitt forsvar av kunstens frihet og armlengdes-avstand prinsippet i forbindelse med debatten rundt WoS, men ser ut til å ha glemt sin egen kritikk av NFIs støtte til «russisk propaganda» som hun selv kom med for et par år siden i forbindelse med MA- saken, og som med stor sannsynlighet påvirket flere avgjørelser om å ikke vise den. Hun hadde den gangen heller ikke sett filmen, men støttet seg på den informasjon hun hadde fått av filmens motstandere. Det ser heller ikke ut til å plage henne nevneverdig at hun åpenbart sitter i regjering med politikere som overhodet ikke forstår hva «armlengdes avstand» innebærer. Selv ikke vår sittende statsminister ser ut til å forstå dette vesentlige prinsippet i kulturpolitikken. Det er forskjell på at en kunstner kritisere en folkevalgt politiker enn at en politiker kritisere en statsstøttet kunstner. Ytringsfriheten og et fritt kunstutrykk fordrer at politikere unngår å legge press eller føringer på hva de statlige institusjonene foretar av tildelinger. Politikerne bestemmer hvor mye penger som brukes på kunst og kultur – og nedfeller sine retningslinjer i kulturmeldinger og formålsparagrafer – men de kunstneriske vurderingene gjøres av kunstfaglige ansatte – som regel på åremål, uten ideologiske formål.
Hvordan påvirker WoS- saken ytringsfriheten for kunstnere – herunder filmskapere? Hvilket juridisk ansvar ligger det hos de som «kreativ bearbeider virkeligheten» – som dokumentarfilmen også gjør? Og hvorfor har denne typen utrykk en vesentlig rolle i det offentlige rom?
Kortfilmfestivalen leverer i disse dager en rapport om Magnitsky Act-saken, som i hovedsak tar for seg bakgrunnen for kortfilmfestivalens beslutning om å trekke filmen og NRKs påfølgende beslutning om å ikke vise den, tross innkjøpt visningsrett.
I denne rapporten fremgår det at en vesentlig grunn til at NRK valgte å ikke vise MA var at det var ressurskrevende å imøtegå den kritikken som kom fra Bill Browder og hans allierte sammensvorne. Det er vanskelig å finne liknede saker i NRKs nyere historie, men de NFI- støttede filmene Pels og Dugma var også utfordrende for NRK. I tilfellet Pels brukte NRK ifølge Odd Isungset et halv årsverk på å gjennomgå og imøtekomme tilsvarsretten fra pelsdyrnæringen. Pels var en co-produksjon der NRK allerede hadde investert et betydelig beløp og var forberedt på å legge inn disse ressursene og produsentene roser samarbeidet med NRK. Det redaksjonelle ansvaret forbundet med å kritisere andres økonomiske interesse, kan koste dyrt. Det krever både ressurser, prinsippfasthet, transparens og juridisk kompetansen og kan ikke bæres av uavhengige små produksjonsselskaper.
Dersom den eksterne bransjen skal produserer maktkritisk film, er vi helt avhengige av rykkdekning fra en solid plattform som kan ivareta journalistiske og etiske prinsipper. I disse tider der tiltro til mediene er vaklende, er det å etterstrebe etterettelighet og objektivet en stadig mer krevende oppgave. Det er klart at der er rimeligere for NRK å vise en utenlandskprodusert film som i forkant er gjennomgått av en annen kringkaster.
Kanskje er det derfor det er urovekkende vanskelig å finne titler på lista over eksternproduserte dokumentarer i NRKs sendeskjema som har vekket politisk debatt. Det kan se ut som de har sluttet å stille kritiske spørsmål – og heller setter kritiske røster opp mot hverandre.
Det kan virke som om allmennkringkastingsoppdraget er i ferd med å forvitre. Det kan virke som om NRK også på dokumentarfronten prioriterer konforme, personlige historier, heller enn provoserende, samfunnsaktuelle filmer som vekker debatt. De vil gjerne ha norske historier skreddersydd for deres publikum, samtidig som de forventer at vi som produsenter henter mesteparten av finansieringen andre steder. De forventer at vi leverer på et nivå på høyde med de internasjonale nettleverandørene, men viser liten interesse for hva norske dokumentarister bidrar med på den internasjonale arenaen. Deres medfinansiering av norske dokumentarer er marginal og blir stadig mindre. Det blir det ikke mye samfunnskritikk av. Eller er det de uavhengige produsentene som har sviktet dokumentarens medvirkende rolle som den 4. statsmakt?
Den norskproduserte dokumentarfilmen møter stadig større kulturpolitisk krav om både privat og internasjonale finansiering. Allmenkringkasterne over hele Europa sliter med kombinasjonen lavere bevilgninger og høyere krav til seertall. Dermed rakner også den tradisjonelle finansieringsmodellen som innebærer at forhåndssalgsalg til tv gir tilgang til topp-finansiering gjennom NFTF og Mediestøtte. Denne ordningen innebærer også i praksis at det redaksjonelle ansvaret, altså gjennomgåelse av kritiske funn og sikring av samtidig imøtekommelse, ivaretas av filmens tv-partner i det landet der filmen produseres. I tilfelle MA var det det fransk/tyske selskapet ARTE som var filmens co-produsent, og som klarerte filmen – fram til de trakk den to dager før opptak, med en begrunnelse som stemmer dårlig overens med tidligere praksis på området. Det kan virke som om NRK, som «bare» hadde kjøpt visingsrett, ikke fant ressurser til å gå inn i den prosessen med produsentene som en så kompleks film krever. Resultatet ble at debatten rundt saken i hovedsak ble styrt av folk som ikke hadde sett filmen – eller av de som var imot at den skulle vises.
Norsk filminstitutts nye ambisjon for norsk dokumentarfilm er å selge til det amerikanske markedet, mest kjent som Netflix. På finansieringsforumet til IDFA i 2017, ble det fra moderatorpanelet formidlet en takk til samtlige «public brodcasters» ved bordet – som er tydelige i sin agenda, transparente både i sine investeringer og formål, og som målbærer et viktig sammfunnsansvar som er vesentlig for demokrati og ytringsfrihet. Det ble også rettet en tydelig hilsen til Netflix og de andre nettaktørene som befant seg kulissene – med sine forretningshemmeligheter og eneste uttalte formål: å skaffe seg flest mulig abonnenter.
På CHP:DOX forum er denne tendensen kommet et skritt lenger; de nordiske filminstituttene og tv-stasjonene er i stor grad erstattet av amerikanske fond med private filantroper i ryggen. Nå ser det ut til å være et stort publikum for, og dermed også kommersielle interesser som vil investere i kritisk journalistisk i USA om dagen, og Netflix betalte nylig 84 millioner kroner for en politisk dokumentarfilm – en film som har en åpenbar politisk agenda.
Muligens har den et innhold som vil føre til at Netflix vil bli saksøkt av filmens motstandere. De har forhåpentlig ressurser til å tåle en rettssak. Samtidig har filmen åpenbart også et marked og en interesse i et hjemmemarked der en stor andel av befolkningen er sterkt imot deres folkevalgte leder. Er det de private strømmetjeneste som skal overta ansvaret for den kritiske dokumentaren? Er det forbrukerne som har makt – eller har produktet også makt over forbrukerne?
Vi har ingen demokratiske midler til å kreve innsyn i, påvirke eller kritisere prioriteringer til Netflix. Da Medieforliket i Danmark for et års tid siden gikk ut med en bestilling til kringkasteren DR om å prioritere «dansk språk og kultur og kristne verdier» møtte det massiv kritikk fra flere hold, noe som førte til at formuleringen fra Det Danske Folkeparti ble moderert. Om det ligger ideologiske føringer bak Netflix og de andre nettplattformene kjenner vi ikke – kanskje har de utelukkende kommersielle interesser. De har i alle fall ikke noe ansvar for å «avdekke kritikkverdige forhold og bidra til å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre» – slik det blant annet står i NRK-plakaten.
I dette landskapet inntar filmfestivalene en stadig viktig rolle. Det redaksjonelle ansvaret hos en festival er et annet enn hos en allmennkringkaster, bland annet fordi den injurierende kraften er mindre; det er et begrenset publikum og forventningen til objektivitet og journalistisk etterettelighet er ikke det samme som til en tv-kanal. Likevel; som en del av årets forhåndsjury for det norske programmet under Human-festivalen, kan jeg bekrefte at det ikke lå mye krutt i form av kontroversiell maktkritikk i årets påmeldte norske filmer. Årets publikumsoppslutning viser at det finnes en stor og stadig voksene interesse for samfunnskritisk dokumentar. Særlig det internasjonale programmet, som har behold «Human rights, human wrongs»-perspektivet, og de påfølgende debattene, trekker fulle saler, og en samlet publikumsoppslutning har i år økt med over 50 %.
Norske dokumentarister har vist utmerkede evner til å belyse og problematisere internasjonale utfordringer. Drone, Dugma og Nowhere to Hide er nylige eksempler på norske filmer som har mottatt stor internasjonal annerkjennelse. Vi har både talentene, kompetansen og et mangfold av stemmer, og leverer ifølge mangfoldsrapporten både innhold og næring i overkant av andre film-og tv sjangre, for langt færre midler.
Dersom vi skal kunne fortsette å sette søkelyset på kritikkverdige forhold også innenfor egne landegrenser er vi avhengig av at nasjonale visningsplattformer viser større vilje til å ivareta dokumentarfilmens mangfoldige uttrykk. For at norsk dokumentarfilm skal utfylle sitt potensial som et viktig, kritisk og nyskapende utrykk i egen medievirkelighet trenger vi støtte fra våre nasjonale visningsplattformer – ikke bare i form av større medfinansiering, men også i form av redaksjonelt ansvar for det kritiske blikket. Den viktigste diskusjonen omkring både WoS og MA handler ikke om hvem som har rett – men om hvem som styrer og begrenser de offentlige narativene som påvirker meningsdannelsen i samfunnet rundt oss
Kunstens rolle er ikke å kopierer virkeligheten – men å være med å forme den. Vi som lager dokumentarfilm har stort ansvar for å dyrke frem et mangfold av utrykk og ytringer, og nyanser i det offentlige rom. Vi må tørre å fortelle upopulære historier som møter motstand. Hvis vi bare høster laubær og applaus, gjør vi ikke jobben vår.
KriStine Ann Skaret er produsent i Stray Dog Productions, filmkonsulent hos Midtnorsk filmsenter og tidligere dokumentarkonsulent i NFI.
Les også:
