For å svare på spørsmålet i tittelen på Gudmestads innlegg først, siden han bruker meg som kroneksempel på en «jålete elitistisk holdning», «Er dårlig kvalitet ensbetydende med store filmer?». Svaret er selvsagt nei. Jeg kan også slutte meg til hans konklusjon: «Vi må kunne anerkjenne en stor films kvaliteter akkurat som vi må kunne anerkjenne en liten films mangel på den», selv om jeg ikke ville brukt akkurat de ordene.

Noe av utgangspunktet for Gudmestads invitasjon til kvalitetsdebatt er en kommentar jeg skrev etter utdelingen av Kanonprisen sist uke. Min siste setning i kommentaren: «Det er bra for kanonprisen som institusjon at det fortsatt er viktigere å være god enn stor», har åpenbart truffet noen ømme tær.

Hvordan Gudmestad med bruk av logikk får denne setningen til å bety at jeg mener at god kvalitet er ensbetydende med liten, og at dårlig kvalitet dermed er ensbetydende med stor, er en sak for seg. For ikke å bli beskyldt for å være elitistisk når det gjelder logikk også, nøyer jeg med å hevde at det er en i beste fall mangelfull slutning. Uansett om filmene er små eller store, er det for meg, som anmelder og kommentator viktigst at de er gode.

Jeg mener at kvalitet bør være det viktigste når fagjuryer skal gi priser til årets antatt beste filmer. Som kinogjenger og filmelsker synes jeg det er svært prisverdig når filmer både er gode og store, også når de er norske. Setningen på slutten av kommentaren er også en kommentar til Oscar-prisens mislykkede forsøk på å lansere en egen kategori for Beste populære film i år. I en kommentar om det, skrev jeg at den beste løsningen på at få av de største filmene har fått gjeve priser i USA de siste åra, er å lage bedre storfilmer. Det samme mener jeg gjelder i Norge, hvor det trengs gode store filmer for et stort publikum kanskje mer enn noen gang.

Liten er absolutt ikke nødvendigvis god. Mange av de verste filmene jeg har sett er små. Noen av de beste også, men det er altså ikke størrelsen det kommer an på, Gudmestad. Du må gjerne hevde at jeg besitter holdninger som er gammeldagse og jålete, men når du kommer med Dirk Ohm som eksempel på «det man kaller kvalitetsfilm», så mister du, om ikke alle, så meg. I mine øyne er det en litt dårligere og mindre vellykket film enn for eksempel Skjelvet. Den siste setningen jeg skrev i en lunken anmeldelse av Dirk Ohm var: «Filmen er nærmere god enn dårlig, men ender uforløst, et sted imellom».

Jeg synes det er bra når publikum kjenner sin besøkelsestid til store norske filmer, selv når de ikke er gode. Norsk film trenger filmer i ulike størrelser og ambisjoner. Det beste ville selvsagt være om alle filmene, store som små, var gode og nådde sine publikumsmål. I mellomtiden kan vi fortsette å diskutere kvalitet, besøkstall, kunstneriske og kommersielle ambisjoner i norsk film.

Gudmestads etterlysning av en opprydning i begrepsapparatet før videre diskusjon kan jeg slutte meg til, men i motsetning til han vil jeg reservere meg sterkt mot å bruke Wikipedia til å definere kvalitet i norsk film. At en erfaren manusforfatter ikke ser eller vil se at ulike aktører i norsk film og norsk filmoffentlighet har og bør ha ulike roller, er litt overraskende. Når jeg ser og anmelder filmer, før publikum og besøkstall, er kvalitet det viktigste, ikke størrelsen. Det mener jeg bør være viktigst også når filmer og filmarbeidere skal hylles med fagpriser. Hvis det er elitistisk og jålete, lurer jeg på hvordan Gudmestad synes filmpriser bør fordeles.

Terje Eidsvåg er filmanmelder og kommentator i Adresseavisen.