Er dårlig kvalitet ensbetydende med store filmer?

Er dårlig kvalitet ensbetydende med store filmer?

Det kan virke som det hersker en gammeldags og jålete elitistisk holdning blant enkelte filmanmeldere og NFI-ansatte som skaper et motsetningsforhold mellom små og store filmer, skriver Lars Gudmestad. Det er poengløst og skadelig.

Hva er egentlig kvalitet? (foto fra Skjelvet)

Forrige torsdag ble Kanonprisen delt ut. Det ble storeslem for fantastiske Blindsone av Tuva Novotny. John Andreas Andersens suksess Skjelvet, om et jordskjelv som rammer Oslo, fikk publikumsprisen. Den var også nominert til fem bransjepriser. Men fikk ingen. I en kommentar til utdelingen i Adresseavisen skriver filmanmelder Terje Eidsvåg: «Det er bra for Kanonprisen som institusjon at det fortsatt er viktigere å være god enn stor».

Den eneste logiske slutningen av dette utsagnet? At god kvalitet er ensbetydende med liten. Og dårlig kvalitet er ensbetydende med stor. Eidsvåg setter opp et motsetningsforhold mellom to begreper som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er i beste fall en lite gjennomtenkt slengbemerkning. I verste fall er det betegnende for en relativt utbredt holdning som grenser til ignoranse og er ødeleggende for utviklingen av norsk filmindustri.

På Wikipedia defineres kvalitet slik: «Når ordet benyttes om et produkt eller en tjeneste, er kvalitet helheten av egenskaper ved et produkt eller en tjeneste som vedrører dets evne til å tilfredsstille krav eller behov… Ifølge Peter Drucker er en vares eller tjenestes kvalitet ikke hva produsenten mener det er, men hva en kunde får ut av den og er villig til å betale for.»

Liten er altså ikke nødvendigvis god. Og stor er ikke nødvendigvis dårlig. Det er i det hele tatt problematisk å snakke om god eller dårlig kvalitet. Det er ikke relevant. Man burde heller snakke om rett kvalitet.

Begrepet «kvalitetsfilm» har derfor alltid fått meg til å gripe etter plastbøtta. På nittitallet var det en egen hylle i den lokale videosjappa med den betegnelsen. Det skulle være det alternative, det kontrære, det nyskapende. Men det har jo ikke kvalitet for meg som publikummer hvis jeg synes filmen er kjedelig eller bare dårlig? Problemet er at man i norsk filmsammenheng forveksler begrepet «kvalitet» med begrepet «smak». Det dominerer en gammeldags og jålete elitistisk holdning blant de som besitter definisjonsmakten, slik som Terje Eidsvåg, en holdning som handler mer om god og dårlig smak enn om kvalitet. 

Man kan like eller mislike Bobbie Peers debutfilm Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant, som kom for noen år siden. Den er et typisk eksempel på det man kaller en kvalitetsfilm, en liten film det var knytta store kunstneriske forventninger til. Regissøren var tross alt Cannesvinner. Men den gikk elendig på kino, fikk svake kritikker og vant heller ingen priser av betydning. Den forsvant like fort som den kom. Den hadde ikke de rette kvalitetene. I andre enden av skalaen finner vi filmen om Sonja Henie. God eller dårlig er et spørsmål om smak, men hadde filmen de rette kvalitetene i forhold til målsetningen? Neppe. Det er en film som kanskje når 100 000. Målsetningen var sikkert 350 000, om ikke mer. Det er i slike situasjoner at produsentene gjerne går ut og sier at «publikum ikke kjenner sin besøkelsestid». Men det er vel akkurat det de gjør.

Blindsone og Skjelvet er begge eksempler på det motsatte. Den ene liten, den andre stor. Men begge to hadde kvalitetene som skulle til for å oppnå målsetningene. Terje Eidsvåg kan godt synes at Blindsone er en bedre film. Men å sette dem opp mot hverandre er virkelig poengløst og noe vi må få slutt på.

For norsk filmindustri er et økosystem. Vi trenger filmer som går bra på kino. Det skaper verdier og sikrer kontinuitet. Det holder den faglige kompetansen på et høyt nivå og senker terskelen for at norske publikummere velger norsk fremfor utenlandsk. De «store» filmene er med å gjøre det mulig å lage mindre norske filmer som er kunstnerisk utfordrende. De kan være med å få frem nye talenter og nye måter å fortelle på. Det gir ikke bare gode kunstopplevelser, men inspirerer også de brede filmene å fortelle på nye måter. Alt henger sammen. Det vet vi jo alle.

I dette lyset er det pinlig at Norsk Filminstitutt bidrar like mye til å opprettholde snobberiet som Eidsvåg gjør det. På fredag er det Spillefilmkonvent på Vega Scene. Norsk films fremtid skal diskuteres. Da jeg leste programmet visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Ett av temaene er følgende: «Hva er viktigst? Kvalitet eller publikum?» Seriøst? Setter NFI disse to begrepene opp mot hverandre? Er vi virkelig der?

Det er greit nok, om enn litt skuffende, at en erfaren filmjournalist fremviser en manglende forståelse for hvordan industrien henger sammen, men det er urovekkende at instituttet ikke klarer å fremstå som mer reflektert. Jeg tilhører en del av bransjen som jobber knallhardt hver jævla dag for å lage gode filmer for et bredt publikum. Tror NFI at vi ikke er opptatt av kvalitet? Det er tungt å få det lett. Veldig tungt. Det er ikke noe man smeller sammen på en helg. Så greit nok at smaksdommere ikke liker filmer som Hodejegerne, Kongens nei, Bølgen eller Quisten Animasjons lange rekke av suksessfulle animasjonsfilmer. At de blir for folkelige. Men mener NFI at disse filmene ikke har noe med kvalitet å gjøre? Det gjør de sikkert. Det ser bare ikke sånn ut for oss andre.

De må uansett rydde opp i begrepsapparatet før folk begynner å diskutere. Ellers kommer ikke norsk filmbransje videre. Og vi har mye å diskutere. I det siste har både Sonja og filmen om Amundsen nærmest havarert i forhold til målsetningene. Er «haleror-filmen» død hos publikum? Har ikke de brede filmene de rette kvalitetene i forhold til publikum lenger? Eller er det bare markedsføringen som er elendig? Hvilke nye veier kan man gå med den kommersielle filmen? Og hvordan står det egentlig til med den kunstnerisk orienterte delen av norsk filmbransje? Er den egentlig god nok? Er et besøkstall på 7000 på kino egentlig greit under noen som helst omstendighet? Hvordan kan man finne målbare størrelser for disse filmenes suksess, stille høyere krav og deretter premiere de som lykkes? Store, brede filmers resultat er ganske lett å måle, det handler primært om besøkstall. Er det en god film i tillegg er det en bonus. Den delen av bransjen som smykker seg med «kvalitetsfilm»-stempelet, den lille filmen, unndrar seg i stor grad vurdering slik systemet er nå. Vurderingen har i hvertfall ingen tydelige konsekvenser.

Så god er ikke det motsatte av stor. Vi må kunne anerkjenne en stor films kvaliteter akkurat som vi må kunne anerkjenne en liten films mangel på den. Ellers kommer vi ikke videre.

Lars Gudmestad, manusforfatter

PS: Det er i det hele tatt et merkelig program på fredagens Spillefilmkonvent sett fra mitt ståsted. Klokka 15:30 skal følgende diskuteres: «Hvordan konkurrerer man når det finnes aktører som produserer raskere, bruker mer penger og oppnår høyere kvalitet»? Svaret virker rimelig opplagt, spør du meg. De aktørene må for guds skyld slippe til.

Er dårlig kvalitet ensbetydende med store filmer?

Er dårlig kvalitet ensbetydende med store filmer?

Det kan virke som det hersker en gammeldags og jålete elitistisk holdning blant enkelte filmanmeldere og NFI-ansatte som skaper et motsetningsforhold mellom små og store filmer, skriver Lars Gudmestad. Det er poengløst og skadelig.

Hva er egentlig kvalitet? (foto fra Skjelvet)

Forrige torsdag ble Kanonprisen delt ut. Det ble storeslem for fantastiske Blindsone av Tuva Novotny. John Andreas Andersens suksess Skjelvet, om et jordskjelv som rammer Oslo, fikk publikumsprisen. Den var også nominert til fem bransjepriser. Men fikk ingen. I en kommentar til utdelingen i Adresseavisen skriver filmanmelder Terje Eidsvåg: «Det er bra for Kanonprisen som institusjon at det fortsatt er viktigere å være god enn stor».

Den eneste logiske slutningen av dette utsagnet? At god kvalitet er ensbetydende med liten. Og dårlig kvalitet er ensbetydende med stor. Eidsvåg setter opp et motsetningsforhold mellom to begreper som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er i beste fall en lite gjennomtenkt slengbemerkning. I verste fall er det betegnende for en relativt utbredt holdning som grenser til ignoranse og er ødeleggende for utviklingen av norsk filmindustri.

På Wikipedia defineres kvalitet slik: «Når ordet benyttes om et produkt eller en tjeneste, er kvalitet helheten av egenskaper ved et produkt eller en tjeneste som vedrører dets evne til å tilfredsstille krav eller behov… Ifølge Peter Drucker er en vares eller tjenestes kvalitet ikke hva produsenten mener det er, men hva en kunde får ut av den og er villig til å betale for.»

Liten er altså ikke nødvendigvis god. Og stor er ikke nødvendigvis dårlig. Det er i det hele tatt problematisk å snakke om god eller dårlig kvalitet. Det er ikke relevant. Man burde heller snakke om rett kvalitet.

Begrepet «kvalitetsfilm» har derfor alltid fått meg til å gripe etter plastbøtta. På nittitallet var det en egen hylle i den lokale videosjappa med den betegnelsen. Det skulle være det alternative, det kontrære, det nyskapende. Men det har jo ikke kvalitet for meg som publikummer hvis jeg synes filmen er kjedelig eller bare dårlig? Problemet er at man i norsk filmsammenheng forveksler begrepet «kvalitet» med begrepet «smak». Det dominerer en gammeldags og jålete elitistisk holdning blant de som besitter definisjonsmakten, slik som Terje Eidsvåg, en holdning som handler mer om god og dårlig smak enn om kvalitet. 

Man kan like eller mislike Bobbie Peers debutfilm Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant, som kom for noen år siden. Den er et typisk eksempel på det man kaller en kvalitetsfilm, en liten film det var knytta store kunstneriske forventninger til. Regissøren var tross alt Cannesvinner. Men den gikk elendig på kino, fikk svake kritikker og vant heller ingen priser av betydning. Den forsvant like fort som den kom. Den hadde ikke de rette kvalitetene. I andre enden av skalaen finner vi filmen om Sonja Henie. God eller dårlig er et spørsmål om smak, men hadde filmen de rette kvalitetene i forhold til målsetningen? Neppe. Det er en film som kanskje når 100 000. Målsetningen var sikkert 350 000, om ikke mer. Det er i slike situasjoner at produsentene gjerne går ut og sier at «publikum ikke kjenner sin besøkelsestid». Men det er vel akkurat det de gjør.

Blindsone og Skjelvet er begge eksempler på det motsatte. Den ene liten, den andre stor. Men begge to hadde kvalitetene som skulle til for å oppnå målsetningene. Terje Eidsvåg kan godt synes at Blindsone er en bedre film. Men å sette dem opp mot hverandre er virkelig poengløst og noe vi må få slutt på.

For norsk filmindustri er et økosystem. Vi trenger filmer som går bra på kino. Det skaper verdier og sikrer kontinuitet. Det holder den faglige kompetansen på et høyt nivå og senker terskelen for at norske publikummere velger norsk fremfor utenlandsk. De «store» filmene er med å gjøre det mulig å lage mindre norske filmer som er kunstnerisk utfordrende. De kan være med å få frem nye talenter og nye måter å fortelle på. Det gir ikke bare gode kunstopplevelser, men inspirerer også de brede filmene å fortelle på nye måter. Alt henger sammen. Det vet vi jo alle.

I dette lyset er det pinlig at Norsk Filminstitutt bidrar like mye til å opprettholde snobberiet som Eidsvåg gjør det. På fredag er det Spillefilmkonvent på Vega Scene. Norsk films fremtid skal diskuteres. Da jeg leste programmet visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Ett av temaene er følgende: «Hva er viktigst? Kvalitet eller publikum?» Seriøst? Setter NFI disse to begrepene opp mot hverandre? Er vi virkelig der?

Det er greit nok, om enn litt skuffende, at en erfaren filmjournalist fremviser en manglende forståelse for hvordan industrien henger sammen, men det er urovekkende at instituttet ikke klarer å fremstå som mer reflektert. Jeg tilhører en del av bransjen som jobber knallhardt hver jævla dag for å lage gode filmer for et bredt publikum. Tror NFI at vi ikke er opptatt av kvalitet? Det er tungt å få det lett. Veldig tungt. Det er ikke noe man smeller sammen på en helg. Så greit nok at smaksdommere ikke liker filmer som Hodejegerne, Kongens nei, Bølgen eller Quisten Animasjons lange rekke av suksessfulle animasjonsfilmer. At de blir for folkelige. Men mener NFI at disse filmene ikke har noe med kvalitet å gjøre? Det gjør de sikkert. Det ser bare ikke sånn ut for oss andre.

De må uansett rydde opp i begrepsapparatet før folk begynner å diskutere. Ellers kommer ikke norsk filmbransje videre. Og vi har mye å diskutere. I det siste har både Sonja og filmen om Amundsen nærmest havarert i forhold til målsetningene. Er «haleror-filmen» død hos publikum? Har ikke de brede filmene de rette kvalitetene i forhold til publikum lenger? Eller er det bare markedsføringen som er elendig? Hvilke nye veier kan man gå med den kommersielle filmen? Og hvordan står det egentlig til med den kunstnerisk orienterte delen av norsk filmbransje? Er den egentlig god nok? Er et besøkstall på 7000 på kino egentlig greit under noen som helst omstendighet? Hvordan kan man finne målbare størrelser for disse filmenes suksess, stille høyere krav og deretter premiere de som lykkes? Store, brede filmers resultat er ganske lett å måle, det handler primært om besøkstall. Er det en god film i tillegg er det en bonus. Den delen av bransjen som smykker seg med «kvalitetsfilm»-stempelet, den lille filmen, unndrar seg i stor grad vurdering slik systemet er nå. Vurderingen har i hvertfall ingen tydelige konsekvenser.

Så god er ikke det motsatte av stor. Vi må kunne anerkjenne en stor films kvaliteter akkurat som vi må kunne anerkjenne en liten films mangel på den. Ellers kommer vi ikke videre.

Lars Gudmestad, manusforfatter

PS: Det er i det hele tatt et merkelig program på fredagens Spillefilmkonvent sett fra mitt ståsted. Klokka 15:30 skal følgende diskuteres: «Hvordan konkurrerer man når det finnes aktører som produserer raskere, bruker mer penger og oppnår høyere kvalitet»? Svaret virker rimelig opplagt, spør du meg. De aktørene må for guds skyld slippe til.

MENY