Gjensyn med The Sopranos – eller kunsten å ”recappe” en av tidenes tv-serier

Gjensyn med The Sopranos – eller kunsten å ”recappe” en av tidenes tv-serier

Få dramaserier har nådd de høyder «The Sopranos» gjorde i årene fra 1999-2007. En ny bok av USAs fremste tv-kritikere i anledning 20-årsjubileet yter serien rettferdighet, men har en nokså uvanlig framstillingsform: Forfatterne tar nemlig for seg alle episodene én etter én – er dét framtidens TV-kritikk?

Foto fra «The Sopranos» og en av tv-historiens mest omdiskuterte avslutninger

I løpet av de siste 15-20 årene har såkalte recaps vært med på å fornye TV-seriekritikken. Navnet (en forkortelse for «rekapitulasjon») antyder at det dreier seg om korte sammenfatninger, men i praksis er det snakk om langt mer enn handlingsreferater. Formatet er mangfoldig, men i bunn og grunn er det bloggposter som formidler en (fortrinnsvis kyndig) seers umiddelbare respons til en ny episode. Slik sett rommer recaps alt fra strøtanker om hva som var morsomt eller kjedelig til spenstige analyser og tolkninger.

TV recaps – et tveegget sverd

Recaps er først og fremst myntet på den mest hengivne fansen, på de som har en tilsynelatende grenseløs trang til å granske og diskutere hver minst detalj i seriene de elsker. I den analoge tidsalderen fantes knapt denne muligheten. Man diskuterte det som gikk på TV, men var prisgitt engasjementet og kunnskapsnivået til venner, familie og arbeidskolleger, og det vil være en vesentlig overdrivelse å si at nordmenn utvekslet stadige, livlige og innsiktsfulle betraktninger om gårsdagens episode av Dynastiet, Matador eller Vestavind rundt kaffeautomater og over kafébord.

Men med Internett kunne entusiaster finne sammen og dele umiddelbare tanker og tolkninger mens de ventet på neste ukes episode. En recap er ingen endelig dom, men dels en kunnskapsrik guide/samtalepartner, dels et springbrett for å tenke høyt og utforske ideer sammen med andre. De dyktigste kritikerne kan presentere imponerende skarpe observasjoner og refleksjoner på forbløffende kort tid. Det er likevel gjerne i løpet av den mangestemte meningsutvekslingen som følger at det fulle potensialet kommer til syne, etter hvert som stadig flere gir seg til å supplere og korrigere åpningsinnlegget. Sett under ett blir samtalen naturlig nok mer usammenhengende og ujevn – den henfaller oftere til dilettantiske digresjoner, spekulasjoner og intetsigenheter – men denne usorterte helheten rommer samtidig et større mangfold av ideer, eksempler, referanser og nyanser. Recap-kulturen forener spontanitet og ettertenksomhet; drivkraften er ektefølt fascinasjon, og på sitt beste samles leg og lærd i gjensidig berikende interessefellesskap.

Men recap-formatet har også noen opplagte svakheter. Samtalen graviterer lett mot fankulturens utskeielser: en besettelse med trivia, kultuspreg og stammetenking, en ensporet opptatthet av tekst på bekostning av kontekst, og en insistering på å betrakte verket som en beholder for ”skjulte budskap” som må dekodes ved å finkjemme fortellingen etter spor, ymt eller vink (og følgelig også en manisk interesse for serieskapernes intensjoner).

Ikke minst har det sin klare erkjennelsesmessige begrensning å analysere én og én episode i en langstrakt, fortsettende fortelling lenge før den har kommet til veis ende. Seriøs kritikk forholder seg til verket som helhet, og vurderer enkeltdelene i lys av den totale sammenhengen de inngår i (flere serieskapere har også latt seg irritere over at recap-kulturen så ofte fortaper seg i spekulasjoner om hva seerne tror vil skje i kommende episoder og sesonger).

Gitt disse begrensningene, og gitt at mye av attraksjonen i utgangspunktet handler om følelsen av å være del av en pågående samtale om noe man ”ser sammen” i tilnærmet sanntid, hvor fruktbart er det å ”recappe” i bokform? The Sopranos Sessions av Alan Sepinwall og Matt Zoller Seitz, to av USAs fremste TV-kritikere, gir ikke noen entydig avklaring, men jeg vil hevde at svaret er: ”Mer enn man skulle tro”.

De to forfatterne på location for avslutningsscenen i The Sopranos.

Skarpskodde analyser

Begge forfatterne er erfarne recappere, og særlig Sepinwall var en av sjangerens sentrale pionerer. Det var hans recaps av NYPD Blue som skaffet ham stilling som avisanmelder, og senere opprettet han den utmerkede recap-bloggen What’s Alan Watching. Zoller Seitz og Sepinwall har tidligere samarbeidet om boken TV (The Book), et heller flåsete forsøk på å danne en (amerikansk) TV-kanon. Før den utgivelsen hadde de imidlertid allerede publisert hver sin bok strukturert som fortløpende episode-recaps: Zoller Seitz om Mad Men og Sepinwall om Breaking Bad. I The Sopranos Sessions er imidlertid omtalen av hver episode fyldigere, og serien de tar for seg har de dessuten spesielt gode forutsetninger for å skrive innsiktsfullt om: da The Sopranos gikk på TV, dekket de den nemlig utførlig for The Star-Ledger (lokalavisa vi ser Tony Soprano hente i oppkjørselen sin). Forfatterne er altså lokalkjente, de har i årenes løp intervjuet en rekke av de medvirkende både foran og bak kamera, og de har fulgt og deltatt i utallige nettdiskusjoner om serien, slik at de er svært fortrolige med ulike fan-grupperingers sympatier og antipatier.

I bokform mister naturligvis recap-formatet mye av sin umiddelbarhet, men til gjengjeld er teksten mer gjennomarbeidet språklig og konseptuelt. Jeg antar at det først og fremst er bekvemmelighetshensyn som gjør at Sepinwall og Zoller Seitz velger å ta for seg den enkelte episode, sesong for sesong. Da kan de trekke veksler på mye av det de har skrevet før, og ikke minst er det mer håndterbart å utporsjonere betraktningene om et så viltvoksende og tematisk rikt verk i mindre munnfuller. Trolig har forfatterne og forlaget også tenkt at det kan gi boken et større nedslagsfelt. Frittstående analyser av hver episode appellerer nok fremdeles til fansen, samtidig som boken kan fungere som sprenglærd reiseleder for nye seere (eller for seere som ønsker et gjensyn). I introduksjonen understreker da også forfatterne at hver recap er blitt rensket for spoilers, nettopp for at førstegangsreisende skal kunne lese boken uten frykt for at den skal røpe hva som skjer i kommende episoder. Men det betyr samtidig at analysene kun kan trekke tråder bakover i fortellingen, aldri framover. Dette legger rimeligvis betydelige føringer på hva som lar seg drøfte og hvordan.

Tross den episodesentrerte tilnærmingen evner Sepinwall og Zoller Seitz overraskende ofte å løfte blikket, slik at boken framstår som mer enn en etappevis kjede av nærsynte og frittstående essays. Med jevne mellomrom finner de plass til betraktninger som peker langt ut over den enkelte episode. De viser for eksempel til de dramaturgiske utfordringene manusforfattere av flersesongdrama typisk står overfor i starten av en ny sesong (og bemerker i den forbindelse snedig at ”The Sopranos is not just HBO, it’s television”). De påpeker paralleller mellom visse former for vold i serien og slapstick, og de forklarer hvordan fortellingene gjerne søker antiklimaktiske utveier for å overrumple publikum og styre unna klisjeer.

Boken er full av skarpe observasjoner, som at karakterene Tony Blundetto (Steve Buscemi) og Gloria Trillo (Annabella Sciorra) begge er ”fully realized, real individuals who also exist somewhere on the edge of metaphor, and seem to have materialized within the fiction of the show as manifestations of Tony Soprano’s psychological issues”. I kritiske framstillinger av en så psykologisk kompleks serie som The Sopranos kan selv rent beskrivende passasjer få ting til å falle på plass, som når Sepinwall og Zoller Seitz et sted skriver at: ”As always, potentially cathartic realizations swim around in Tony’s subconscious without surfacing long enough for him to identify and learn from them”. Setningen får neppe noen som har sett The Sopranos til å revurdere noe som helst, men det er like fullt tilfredsstillende å bli utsatt for en så millimeterpresis karakteristikk av hovedpersonens sjeleliv. Det skal også nevnes at selv om begeistringen og beundringen for The Sopranos skinner klart igjennom, så skorter det slett ikke på kritiske innvendinger mot serien der dét er på sin plass.

«Mange lot seg irritere over seriens drømmesekvenser, men Sepinwall og Zoller Seitz’ fortreffelige utlegninger av disse burde overbevise enhver om at de ikke bare fortjener sin plass, men tilhører The Sopranos’ mest inspirerte øyeblikk»

Besværlige snubletråder

The Sopranos Sessions er samtidig klart preget, og tidvis hemmet, av både recap-struktur og fan-kultur. De tallrike fotnotene bugner over av trivia, og selv om forfatterne altså ofte lykkes med å overskride begrensningene som ligger i episode-for-episode-framstillingen, så er refleksjonene rundt mer overgripende kvaliteter og karakteristika temmelig summariske. Observasjoner og resonnementer blir ikke riktig ført til endes, slik man skulle forvente i bokform, men forblir ofte forlokkende ansatser. Jeg skulle også ønske at forfatterne forsøkte å løfte blikket enda høyere, ikke bare for stille verket som helhet i skarpere fokus, men også for å sette betraktningene inn i enda bredere faglige eller samfunnsmessige kontekster. The Sopranos Sessions har ingen litteraturliste, og trenger det heller ikke – de eneste bøkene som nevnes er de som opptrer i fiksjonsuniverset.

Forfatternes hermeneutiske utfall er generelt sett velfunderte. Mange publikummere lot seg irritere over seriens drømmesekvenser, men Sepinwall og Zoller Seitz’ fortreffelige utlegninger av disse burde overbevise enhver om at de ikke bare fortjener sin plass, men tilhører The Sopranos mest inspirerte øyeblikk. Deres analyse av den omstridte sluttscenen stiller jeg meg mer likegyldig til. Den vies oppsiktsvekkende mye oppmerksomhet, og forfatternes interesse for hva som til sist skjedde med Tony Soprano antar etter hvert nærmest tvangsmessige proporsjoner.

Det er da også her at fraværet av sekundærlitteratur viser seg tydeligst som et problem. Uten andre kilder å hvile seg på eller gå i dialog med framstår analysen rett og slett som nokså hjemmesnekret. Til slutt vender forfatterne seg til originalkilden i stedet: Under skrivingen utførte de nemlig syv nye intervjuer med showrunner David Chase, og disse er samlet i en egen del av boken. Sepinwall og Zoller Seitz benytter mye av tiden til å teste ut observasjoner fra egne analyser på Den Store Skaperen, og ikke minst forsøker de å lokke ut av ham hensikten med sluttscenen. Samtalene er opplysende nok, men Chase virker lite komfortabel når han til stadighet blir bedt om å kommentere tolkninger og intensjoner. Han arbeider mye på instinkt, forklarer han, og har ikke nødvendigvis noen klar formening om hva ditt og datt «betyr». Det mest talende svaret faller når Chase ett sted utbryter: «A lot of the questions you guys ask is, ‘Why’d you do this? How’d this come to be?’ But often, the answer is, ‘Merely to try it’”.

«Er det ikke frigjørende å åpne seg for en tekst som standhaftig prøver på det umulige: å skrive på premissene til både forskere og fans?»

Framtidens TV-kritikk?

Er så ”recap-bøker” framtidens TV-kritikk? Jeg kan bare tilby følgende omtrentlige og litt omstendelige svar: Som professor med film og TV-serier som spesiale tilhører jeg neppe kjernen i en slik boks målgruppe, og jeg er da også delt i vurderingen av den. Med det mener jeg ikke å si at The Sopranos Sessions er en middels god bok; jeg synes det er en svært god bok som også har noen klare begrensninger. Jeg synes det er en sann fornøyelse å se hva Sepinwall og Zoller Seitz får ut av The Sopranos når de tar fram lupa på bakkeplan og gjør seg tanker om og vurderinger av konkrete scener og sekvenser. Samtidig skulle jeg altså ønske at forfatterne turte å ta seg mer luft under vingene. Som vi akademikere ofte gjør i møte med mer populærvitenskapelige tekster, så savner jeg mer overgripende innganger, mer syntetiserende, teoretiserende og historiserende perspektiver.

Det er ingen gunstig situasjon at akademikere skriver bøker om TV-serier som nesten bare har interesse for andre akademikere, samtidig som det finnes horder av fans som tørster etter å lese og snakke om seriene de elsker, men heller oppsøker blogger og nettforum. Tilnærming er mulig, men det krever forfattere som bevisst forsøker å appellere i flere retninger. I mine øyne gjør Sepinwall og Zoller Seitz nettopp det (boken de har skrevet tilhører i bunn og grunn den essayistiske kritikken, den litt formløse sjangeren som trekker veksler på både journalistiske og akademiske konvensjoner). At jeg alt i alt finner langt mer å beundre enn å kritisere i The Sopranos Sessions, tar jeg som et tegn på at forfatterne langt på vei har lykkes.

Så kan man alltids spørre hvor mye av æren som skal tilskrives recap-formatet. Det kan jo tenkes at en mer konvensjonell framstillingsform ville fungert minst like godt, og at det er helt andre årsaker som ligger bak. Kanskje er det forfatternes kunnskapsnivå og formidlingsevne? Kanskje er det rett og slett dristigheten som ligger i et så sjeldent helhjertet forsøk på å føre sammen kritisk faglighet og fascinasjon? Det er ikke mulig å gi noe sikkert svar, men jeg vil si at bokens episode-for-episode-struktur i det minste ikke er et irrelevant moment. Jeg tror det har noe å si at framstillingsformen speiler og gjenskaper noe av den faktiske tilegnelsen eller resepsjonen av TV-serier, der vi ser og reflekterer over lange fortellinger nettopp etappevis, i relativ samtidighet og i relativt fellesskap. I dét ligger det også noe kjærkomment folkelig og inkluderende.

Jeg tror min egen ambivalens til The Sopranos Sessions er symptomatisk for hvor krevende det er å skrive om TV-drama på en måte som treffer både nerd og boklærd. Jeg merker at det finnes en del av meg som rynker på nesen og tenker at det finnes vel ingen seriøs litteraturkritiker som ville analysert en anerkjent roman kapittel for kapittel. Så er det en del av meg som er mer overbærende, og som rasjonelt anfører at sammenligningen er misvisende: En roman foreligger som fullendt verk den dagen den finnes i bokhandlene, og den kan leses på en dag eller to. Slik er det ikke med flersesongdrama, og i tillegg har gjerne episoder i TV-serier en litt annen dramaturgisk form og funksjon enn kapitler i romaner. Det er riktig at de er bestanddeler som er flettet sammen i et lengre narrativt forløp, men oftere enn romankapitler, tror jeg, har de også en mer autonom og episodeintern struktur (noe Sepinwall og Zoller Seitz får fint fram i analysene av The Sopranos). Det gjør det også mer nærliggende og meningsfylt å skille ut hver episode som en analytisk størrelse.

Til sist er det en del av meg som genuint ønsker å omfavne et slikt brobryggingsprosjekt, som sågar maner til et lite opprør mot akademiske sedvaner, og som polemisk undrer: Er det vi trenger mest flere skolastiske utlegninger med avskrekkende terminologi og overfylte litteraturlister, så innforstått skrevet at det tas for gitt at leseren kjenner verket framlengs og baklengs? Er det ikke frigjørende å åpne seg for en tekst som standhaftig prøver på det umulige: å skrive på premissene til både forskere og fans (jeg vet jeg konstruerer et kunstig skarpt skille)? Det er kanskje uunngåelig at slike bøker støter fra seg mange på begge sider. Men det er vel den eneste måten å få til en tilnærming på: noen må tenne et lite bål i midten, så kommer det forhåpentligvis noen skuelystne fra ulike leirer. Kanskje snakker de sammen, og finner ut at her var det ikke så verst å være?


Erlend Lavik er professor i medievitenskap ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UIB), der han leder bachelorprogrammet i TV-produksjon og masterprogrammet i manusutvikling for serier. Han er også forfatter av boken TV-serier: The Wire og den tredje gullalderen (2014).


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Gjensyn med The Sopranos – eller kunsten å ”recappe” en av tidenes tv-serier

Gjensyn med The Sopranos – eller kunsten å ”recappe” en av tidenes tv-serier

Få dramaserier har nådd de høyder «The Sopranos» gjorde i årene fra 1999-2007. En ny bok av USAs fremste tv-kritikere i anledning 20-årsjubileet yter serien rettferdighet, men har en nokså uvanlig framstillingsform: Forfatterne tar nemlig for seg alle episodene én etter én – er dét framtidens TV-kritikk?

Foto fra «The Sopranos» og en av tv-historiens mest omdiskuterte avslutninger

I løpet av de siste 15-20 årene har såkalte recaps vært med på å fornye TV-seriekritikken. Navnet (en forkortelse for «rekapitulasjon») antyder at det dreier seg om korte sammenfatninger, men i praksis er det snakk om langt mer enn handlingsreferater. Formatet er mangfoldig, men i bunn og grunn er det bloggposter som formidler en (fortrinnsvis kyndig) seers umiddelbare respons til en ny episode. Slik sett rommer recaps alt fra strøtanker om hva som var morsomt eller kjedelig til spenstige analyser og tolkninger.

TV recaps – et tveegget sverd

Recaps er først og fremst myntet på den mest hengivne fansen, på de som har en tilsynelatende grenseløs trang til å granske og diskutere hver minst detalj i seriene de elsker. I den analoge tidsalderen fantes knapt denne muligheten. Man diskuterte det som gikk på TV, men var prisgitt engasjementet og kunnskapsnivået til venner, familie og arbeidskolleger, og det vil være en vesentlig overdrivelse å si at nordmenn utvekslet stadige, livlige og innsiktsfulle betraktninger om gårsdagens episode av Dynastiet, Matador eller Vestavind rundt kaffeautomater og over kafébord.

Men med Internett kunne entusiaster finne sammen og dele umiddelbare tanker og tolkninger mens de ventet på neste ukes episode. En recap er ingen endelig dom, men dels en kunnskapsrik guide/samtalepartner, dels et springbrett for å tenke høyt og utforske ideer sammen med andre. De dyktigste kritikerne kan presentere imponerende skarpe observasjoner og refleksjoner på forbløffende kort tid. Det er likevel gjerne i løpet av den mangestemte meningsutvekslingen som følger at det fulle potensialet kommer til syne, etter hvert som stadig flere gir seg til å supplere og korrigere åpningsinnlegget. Sett under ett blir samtalen naturlig nok mer usammenhengende og ujevn – den henfaller oftere til dilettantiske digresjoner, spekulasjoner og intetsigenheter – men denne usorterte helheten rommer samtidig et større mangfold av ideer, eksempler, referanser og nyanser. Recap-kulturen forener spontanitet og ettertenksomhet; drivkraften er ektefølt fascinasjon, og på sitt beste samles leg og lærd i gjensidig berikende interessefellesskap.

Men recap-formatet har også noen opplagte svakheter. Samtalen graviterer lett mot fankulturens utskeielser: en besettelse med trivia, kultuspreg og stammetenking, en ensporet opptatthet av tekst på bekostning av kontekst, og en insistering på å betrakte verket som en beholder for ”skjulte budskap” som må dekodes ved å finkjemme fortellingen etter spor, ymt eller vink (og følgelig også en manisk interesse for serieskapernes intensjoner).

Ikke minst har det sin klare erkjennelsesmessige begrensning å analysere én og én episode i en langstrakt, fortsettende fortelling lenge før den har kommet til veis ende. Seriøs kritikk forholder seg til verket som helhet, og vurderer enkeltdelene i lys av den totale sammenhengen de inngår i (flere serieskapere har også latt seg irritere over at recap-kulturen så ofte fortaper seg i spekulasjoner om hva seerne tror vil skje i kommende episoder og sesonger).

Gitt disse begrensningene, og gitt at mye av attraksjonen i utgangspunktet handler om følelsen av å være del av en pågående samtale om noe man ”ser sammen” i tilnærmet sanntid, hvor fruktbart er det å ”recappe” i bokform? The Sopranos Sessions av Alan Sepinwall og Matt Zoller Seitz, to av USAs fremste TV-kritikere, gir ikke noen entydig avklaring, men jeg vil hevde at svaret er: ”Mer enn man skulle tro”.

De to forfatterne på location for avslutningsscenen i The Sopranos.

Skarpskodde analyser

Begge forfatterne er erfarne recappere, og særlig Sepinwall var en av sjangerens sentrale pionerer. Det var hans recaps av NYPD Blue som skaffet ham stilling som avisanmelder, og senere opprettet han den utmerkede recap-bloggen What’s Alan Watching. Zoller Seitz og Sepinwall har tidligere samarbeidet om boken TV (The Book), et heller flåsete forsøk på å danne en (amerikansk) TV-kanon. Før den utgivelsen hadde de imidlertid allerede publisert hver sin bok strukturert som fortløpende episode-recaps: Zoller Seitz om Mad Men og Sepinwall om Breaking Bad. I The Sopranos Sessions er imidlertid omtalen av hver episode fyldigere, og serien de tar for seg har de dessuten spesielt gode forutsetninger for å skrive innsiktsfullt om: da The Sopranos gikk på TV, dekket de den nemlig utførlig for The Star-Ledger (lokalavisa vi ser Tony Soprano hente i oppkjørselen sin). Forfatterne er altså lokalkjente, de har i årenes løp intervjuet en rekke av de medvirkende både foran og bak kamera, og de har fulgt og deltatt i utallige nettdiskusjoner om serien, slik at de er svært fortrolige med ulike fan-grupperingers sympatier og antipatier.

I bokform mister naturligvis recap-formatet mye av sin umiddelbarhet, men til gjengjeld er teksten mer gjennomarbeidet språklig og konseptuelt. Jeg antar at det først og fremst er bekvemmelighetshensyn som gjør at Sepinwall og Zoller Seitz velger å ta for seg den enkelte episode, sesong for sesong. Da kan de trekke veksler på mye av det de har skrevet før, og ikke minst er det mer håndterbart å utporsjonere betraktningene om et så viltvoksende og tematisk rikt verk i mindre munnfuller. Trolig har forfatterne og forlaget også tenkt at det kan gi boken et større nedslagsfelt. Frittstående analyser av hver episode appellerer nok fremdeles til fansen, samtidig som boken kan fungere som sprenglærd reiseleder for nye seere (eller for seere som ønsker et gjensyn). I introduksjonen understreker da også forfatterne at hver recap er blitt rensket for spoilers, nettopp for at førstegangsreisende skal kunne lese boken uten frykt for at den skal røpe hva som skjer i kommende episoder. Men det betyr samtidig at analysene kun kan trekke tråder bakover i fortellingen, aldri framover. Dette legger rimeligvis betydelige føringer på hva som lar seg drøfte og hvordan.

Tross den episodesentrerte tilnærmingen evner Sepinwall og Zoller Seitz overraskende ofte å løfte blikket, slik at boken framstår som mer enn en etappevis kjede av nærsynte og frittstående essays. Med jevne mellomrom finner de plass til betraktninger som peker langt ut over den enkelte episode. De viser for eksempel til de dramaturgiske utfordringene manusforfattere av flersesongdrama typisk står overfor i starten av en ny sesong (og bemerker i den forbindelse snedig at ”The Sopranos is not just HBO, it’s television”). De påpeker paralleller mellom visse former for vold i serien og slapstick, og de forklarer hvordan fortellingene gjerne søker antiklimaktiske utveier for å overrumple publikum og styre unna klisjeer.

Boken er full av skarpe observasjoner, som at karakterene Tony Blundetto (Steve Buscemi) og Gloria Trillo (Annabella Sciorra) begge er ”fully realized, real individuals who also exist somewhere on the edge of metaphor, and seem to have materialized within the fiction of the show as manifestations of Tony Soprano’s psychological issues”. I kritiske framstillinger av en så psykologisk kompleks serie som The Sopranos kan selv rent beskrivende passasjer få ting til å falle på plass, som når Sepinwall og Zoller Seitz et sted skriver at: ”As always, potentially cathartic realizations swim around in Tony’s subconscious without surfacing long enough for him to identify and learn from them”. Setningen får neppe noen som har sett The Sopranos til å revurdere noe som helst, men det er like fullt tilfredsstillende å bli utsatt for en så millimeterpresis karakteristikk av hovedpersonens sjeleliv. Det skal også nevnes at selv om begeistringen og beundringen for The Sopranos skinner klart igjennom, så skorter det slett ikke på kritiske innvendinger mot serien der dét er på sin plass.

«Mange lot seg irritere over seriens drømmesekvenser, men Sepinwall og Zoller Seitz’ fortreffelige utlegninger av disse burde overbevise enhver om at de ikke bare fortjener sin plass, men tilhører The Sopranos’ mest inspirerte øyeblikk»

Besværlige snubletråder

The Sopranos Sessions er samtidig klart preget, og tidvis hemmet, av både recap-struktur og fan-kultur. De tallrike fotnotene bugner over av trivia, og selv om forfatterne altså ofte lykkes med å overskride begrensningene som ligger i episode-for-episode-framstillingen, så er refleksjonene rundt mer overgripende kvaliteter og karakteristika temmelig summariske. Observasjoner og resonnementer blir ikke riktig ført til endes, slik man skulle forvente i bokform, men forblir ofte forlokkende ansatser. Jeg skulle også ønske at forfatterne forsøkte å løfte blikket enda høyere, ikke bare for stille verket som helhet i skarpere fokus, men også for å sette betraktningene inn i enda bredere faglige eller samfunnsmessige kontekster. The Sopranos Sessions har ingen litteraturliste, og trenger det heller ikke – de eneste bøkene som nevnes er de som opptrer i fiksjonsuniverset.

Forfatternes hermeneutiske utfall er generelt sett velfunderte. Mange publikummere lot seg irritere over seriens drømmesekvenser, men Sepinwall og Zoller Seitz’ fortreffelige utlegninger av disse burde overbevise enhver om at de ikke bare fortjener sin plass, men tilhører The Sopranos mest inspirerte øyeblikk. Deres analyse av den omstridte sluttscenen stiller jeg meg mer likegyldig til. Den vies oppsiktsvekkende mye oppmerksomhet, og forfatternes interesse for hva som til sist skjedde med Tony Soprano antar etter hvert nærmest tvangsmessige proporsjoner.

Det er da også her at fraværet av sekundærlitteratur viser seg tydeligst som et problem. Uten andre kilder å hvile seg på eller gå i dialog med framstår analysen rett og slett som nokså hjemmesnekret. Til slutt vender forfatterne seg til originalkilden i stedet: Under skrivingen utførte de nemlig syv nye intervjuer med showrunner David Chase, og disse er samlet i en egen del av boken. Sepinwall og Zoller Seitz benytter mye av tiden til å teste ut observasjoner fra egne analyser på Den Store Skaperen, og ikke minst forsøker de å lokke ut av ham hensikten med sluttscenen. Samtalene er opplysende nok, men Chase virker lite komfortabel når han til stadighet blir bedt om å kommentere tolkninger og intensjoner. Han arbeider mye på instinkt, forklarer han, og har ikke nødvendigvis noen klar formening om hva ditt og datt «betyr». Det mest talende svaret faller når Chase ett sted utbryter: «A lot of the questions you guys ask is, ‘Why’d you do this? How’d this come to be?’ But often, the answer is, ‘Merely to try it’”.

«Er det ikke frigjørende å åpne seg for en tekst som standhaftig prøver på det umulige: å skrive på premissene til både forskere og fans?»

Framtidens TV-kritikk?

Er så ”recap-bøker” framtidens TV-kritikk? Jeg kan bare tilby følgende omtrentlige og litt omstendelige svar: Som professor med film og TV-serier som spesiale tilhører jeg neppe kjernen i en slik boks målgruppe, og jeg er da også delt i vurderingen av den. Med det mener jeg ikke å si at The Sopranos Sessions er en middels god bok; jeg synes det er en svært god bok som også har noen klare begrensninger. Jeg synes det er en sann fornøyelse å se hva Sepinwall og Zoller Seitz får ut av The Sopranos når de tar fram lupa på bakkeplan og gjør seg tanker om og vurderinger av konkrete scener og sekvenser. Samtidig skulle jeg altså ønske at forfatterne turte å ta seg mer luft under vingene. Som vi akademikere ofte gjør i møte med mer populærvitenskapelige tekster, så savner jeg mer overgripende innganger, mer syntetiserende, teoretiserende og historiserende perspektiver.

Det er ingen gunstig situasjon at akademikere skriver bøker om TV-serier som nesten bare har interesse for andre akademikere, samtidig som det finnes horder av fans som tørster etter å lese og snakke om seriene de elsker, men heller oppsøker blogger og nettforum. Tilnærming er mulig, men det krever forfattere som bevisst forsøker å appellere i flere retninger. I mine øyne gjør Sepinwall og Zoller Seitz nettopp det (boken de har skrevet tilhører i bunn og grunn den essayistiske kritikken, den litt formløse sjangeren som trekker veksler på både journalistiske og akademiske konvensjoner). At jeg alt i alt finner langt mer å beundre enn å kritisere i The Sopranos Sessions, tar jeg som et tegn på at forfatterne langt på vei har lykkes.

Så kan man alltids spørre hvor mye av æren som skal tilskrives recap-formatet. Det kan jo tenkes at en mer konvensjonell framstillingsform ville fungert minst like godt, og at det er helt andre årsaker som ligger bak. Kanskje er det forfatternes kunnskapsnivå og formidlingsevne? Kanskje er det rett og slett dristigheten som ligger i et så sjeldent helhjertet forsøk på å føre sammen kritisk faglighet og fascinasjon? Det er ikke mulig å gi noe sikkert svar, men jeg vil si at bokens episode-for-episode-struktur i det minste ikke er et irrelevant moment. Jeg tror det har noe å si at framstillingsformen speiler og gjenskaper noe av den faktiske tilegnelsen eller resepsjonen av TV-serier, der vi ser og reflekterer over lange fortellinger nettopp etappevis, i relativ samtidighet og i relativt fellesskap. I dét ligger det også noe kjærkomment folkelig og inkluderende.

Jeg tror min egen ambivalens til The Sopranos Sessions er symptomatisk for hvor krevende det er å skrive om TV-drama på en måte som treffer både nerd og boklærd. Jeg merker at det finnes en del av meg som rynker på nesen og tenker at det finnes vel ingen seriøs litteraturkritiker som ville analysert en anerkjent roman kapittel for kapittel. Så er det en del av meg som er mer overbærende, og som rasjonelt anfører at sammenligningen er misvisende: En roman foreligger som fullendt verk den dagen den finnes i bokhandlene, og den kan leses på en dag eller to. Slik er det ikke med flersesongdrama, og i tillegg har gjerne episoder i TV-serier en litt annen dramaturgisk form og funksjon enn kapitler i romaner. Det er riktig at de er bestanddeler som er flettet sammen i et lengre narrativt forløp, men oftere enn romankapitler, tror jeg, har de også en mer autonom og episodeintern struktur (noe Sepinwall og Zoller Seitz får fint fram i analysene av The Sopranos). Det gjør det også mer nærliggende og meningsfylt å skille ut hver episode som en analytisk størrelse.

Til sist er det en del av meg som genuint ønsker å omfavne et slikt brobryggingsprosjekt, som sågar maner til et lite opprør mot akademiske sedvaner, og som polemisk undrer: Er det vi trenger mest flere skolastiske utlegninger med avskrekkende terminologi og overfylte litteraturlister, så innforstått skrevet at det tas for gitt at leseren kjenner verket framlengs og baklengs? Er det ikke frigjørende å åpne seg for en tekst som standhaftig prøver på det umulige: å skrive på premissene til både forskere og fans (jeg vet jeg konstruerer et kunstig skarpt skille)? Det er kanskje uunngåelig at slike bøker støter fra seg mange på begge sider. Men det er vel den eneste måten å få til en tilnærming på: noen må tenne et lite bål i midten, så kommer det forhåpentligvis noen skuelystne fra ulike leirer. Kanskje snakker de sammen, og finner ut at her var det ikke så verst å være?


Erlend Lavik er professor i medievitenskap ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UIB), der han leder bachelorprogrammet i TV-produksjon og masterprogrammet i manusutvikling for serier. Han er også forfatter av boken TV-serier: The Wire og den tredje gullalderen (2014).


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY