– Jeg skjønner ikke hvordan vi kan anse dette som en avsluttet sak så lenge den fortsatt har praktiske konsekvenser for så mange, sier Lena-Christin Kalle om «De rettsløse» som denne uken ble presentert på Berlinalen. – Kvinnene straffes fortsatt og vi som nasjon har et ansvar for det.
Foto: Snauklipping av «tyskerjente» (foto av Evert-Jan Pol)
– Da jeg jobbet i Nrk i 2008 fikk jeg vite at den største straffeleiren for tyskerjentene etter krigen hadde vært på Hovedøya. Det pirret nysgjerrigheten min. Og da jeg fikk vite av en historiker at arkivmaterialet om dette var unndratt offentligheten, ble jeg som da var journalist selvfølgelig enda mer interessert. Lett naivt tenkte jeg at jeg nok skulle få tilgang. Det ble starten på en kamp for å få åpnet arkivet hos Riksarkivet som jeg fortsatt kjemper.
Rushprint møter Lena-Christin Kalle og produsent Elisabeth Kleppe på Berlinalen, der de akkurat har pitchet dokumentaren sin for potensielle tyske samarbeidspartnere i Norway House (engelsk tittel er Unforgiven). Norge er fokusland på Berlinalen i år og har i den anledning fått sitt helt eget midlertidige hus rett ved rettighetssenteret i Martin Gropius Bau. Kalle og Kleppe, som produserer gjennom selskapet Aldeles, sier de aldri har veldig høye forventninger til slike seanser, men at dagen har vært positiv. De yngre virker mest interessert, noe de mener har å gjøre med at de er mest sjokkerte over at noe slikt kunne skje.
På sitt meste var det hele 400 000 tyske soldater i Norge under andre verdenskrig. Antallet norske kvinner som inngikk et forhold med en tysk soldat er blitt anslått til å være alt fra 40 000 – 100 000. Det sprikende antallet i seg selv viser hvor lite dette er forsket på. I interneringsleirene satt kvinnene i alt fra et par måneder og opp til et år, de yngste var tenåringer. De som hadde inngått ekteskap med sin tyske mann mistet statsborgerskapet og ble tvangssendt ut av landet etterpå. Få er fullt klar over disse kvinnenes skjebne, og det vil altså produksjonsteamet gjøre noe med.
Men hvorfor ville Kalle lage film av denne betente saken, og ikke bare en artikkelserie?
– Materialet og omfanget er for stort for en artikkel, og samtidig har jeg alltid hatt lyst til å lage film, da jeg studerte medievitenskap var filmproduksjon en del av studiet. Så dette er også en drøm for meg som har gått i oppfyllelse. Men skal jeg være ærlig tviler jeg på at jeg hadde begynt på dette prosjektet hvis jeg hadde visst hvor vanskelig og tidkrevende det ville bli.
Prosessen for å få innsyn i tyskerjentenes mapper har vært en seig prosess etter at den startet i 2008. Saken var så betent at den gikk helt opp til Justisdepartementet, fordi de måtte se på lovfortolkningen.
– Noe av det som ble sagt om tyskerjentene var at de hadde kjønnssykdommer og derfor måtte man beskytte samfunnet og internere dem. Men det var kanskje 20 prosent som hadde kjønnssykdommer. Likevel, nettopp fordi myndighetene den gang feilaktig hevdet dette, anses sakene som at de inneholder helseopplysninger, og slike saker er unndratt offentligheten etter paragraf 13 i Forvaltningsloven. Det er helt utrolig at myndighetenes kreative bruk av loven den gang danner grunnlaget for å holde tilbake informasjon i dag.
Til tross for motstanden fra offentlig hold, er Kalle overveldet over tilliten hun som ny i gamet har fått, først og fremst fra Vestnorsk Filmsenter, men også fra Norsk filminstitutt, Fritt Ord og Kulturrådet». Men hvorfor ta opp dette nå, over 70 år etter, og etter at Erna Solberg på vegne av Regjeringen ba tyskerjentene om unnskyldning offisielt i 2018?
– Dette er den verste forfølgelsen av kvinner i norsk moderne tid og jeg skjønner ikke hvordan vi kan anse dette som en avsluttet sak så lenge den fortsatt har praktiske konsekvenser for mange mennesker. Norge anses som et av verdens mest likestilte land, men forfølgelsen av disse kvinnene er unndratt offentligheten i 25 år til. Og den unnskyldningen til Erna Solberg var relativt innholdsløs. Selvfølgelig hadde den en symbolsk verdi for mange familier, men ikke fikk kvinnene statsborgerskapet sitt tilbake, ikke ble de tilkjent noen erstatning, og ikke ble arkivene åpnet. Som Gerd Fleischer sa: Unnskyldningen kommer post mortem og er først og fremst viktig for Norges renommé i utlandet. Det var en vakkert iscenesatt seanse i statsministerboligen hvor vi ble bedt om ikke å stille kritiske spørsmål. Det angrer jeg på at jeg godtok.
– En av kvinnene turte ikke en gang å møte opp der, det sier noe om hvor dypt skammen og redselen for ubehagelige følger sitter, skyter produsent Kleppe inn.
– Ja, og i kommentarfeltet under nettsakene om dette var det nedslående å se hvor mange som fortsatt anser disse kvinnene som landssvikere. Men de brøt altså aldri noen lov, de var gjerne pur unge, de forelsket seg i feil mann, og for det har de måttet lide resten av livet, sier Kalle.
Det er få tidsvitner igjen, og hvordan kan du være sikker på at de forteller sannheten?
– Med et tema som dette er kildekritikk ekstremt viktig. Det har vært viktig for meg å se på dette i et bredt perspektiv, jeg har også intervjuet menn i de norske polititroppene, folk som var med på å klippe av kvinner håret, og en tysk soldat. I starten tenkte jeg at alle hadde en agenda, men når jeg sjekker opp mot andre kilder og arkiver ser jeg at svært mye av det som er etterprøvbart stemmer.
Hjemmefronten fikk i høst sterk kritikk i Marte Michelets bok Hva visste Hjemmefronten? Kalle mener man også må se på deres rolle i avstraffelsen av tyskerjentene på nytt, men bedyrer at hun har fått svært god hjelp fra Hjemmefrontmuseet, og er møtt med en åpenhet der hun har savnet fra Riksarkivet. At vår krigshistorie blir nyansert er viktig for Kalle, men hun presiserer:
– Dette er ikke en tradisjonell dokumentar om andre verdenskrig, fullt av arkivklipp i sorthvitt. Dette er en dokumentar om Norge i dag. Hvordan kan vi, som et av verdens mest likestilte land, leve så godt med at vi fortsatt straffer kvinner for hvem de ble forelsket i for over 70 år siden? Det er ironisk at vi farer opp for saker i andre land, der noen blir straffet for å ha inngått et forhold med feil mann, men hvor er selvrefleksjonen og selvkritikken til nordmenn på dette området? Norge har som land selv bedrevet undertrykking av kvinner, og det finnes kvinner, sønner og døtre som fortsatt lider i dag. Som feminist har man en plikt til ikke å vende ansiktet andre vei.
De rettsløse skal etter planen være klar for visning høsten 2020, hvor skal den vises?
– Det viktigste for oss nå er å få på plass en avtale med en norsk kringkaster, det har vist seg vanskeligere enn vi hadde trodd. I Sverige har vi allerede hatt en avtale i flere år, i Norge virker det som om mange anser saken som et litt avsluttet kapittel, man har ikke innsett at kvinner fortsatt straffes og at vi som nasjon har et ansvar for det. Så hvis man vil oppfylle sitt samfunnsansvar som tv-kanal, hva er vel mer passende enn å bidra til selvransaking på et område som fortsatt er så vondt for så mange i dag?
– Jeg skjønner ikke hvordan vi kan anse dette som en avsluttet sak så lenge den fortsatt har praktiske konsekvenser for så mange, sier Lena-Christin Kalle om «De rettsløse» som denne uken ble presentert på Berlinalen. – Kvinnene straffes fortsatt og vi som nasjon har et ansvar for det.
Foto: Snauklipping av «tyskerjente» (foto av Evert-Jan Pol)
– Da jeg jobbet i Nrk i 2008 fikk jeg vite at den største straffeleiren for tyskerjentene etter krigen hadde vært på Hovedøya. Det pirret nysgjerrigheten min. Og da jeg fikk vite av en historiker at arkivmaterialet om dette var unndratt offentligheten, ble jeg som da var journalist selvfølgelig enda mer interessert. Lett naivt tenkte jeg at jeg nok skulle få tilgang. Det ble starten på en kamp for å få åpnet arkivet hos Riksarkivet som jeg fortsatt kjemper.
Rushprint møter Lena-Christin Kalle og produsent Elisabeth Kleppe på Berlinalen, der de akkurat har pitchet dokumentaren sin for potensielle tyske samarbeidspartnere i Norway House (engelsk tittel er Unforgiven). Norge er fokusland på Berlinalen i år og har i den anledning fått sitt helt eget midlertidige hus rett ved rettighetssenteret i Martin Gropius Bau. Kalle og Kleppe, som produserer gjennom selskapet Aldeles, sier de aldri har veldig høye forventninger til slike seanser, men at dagen har vært positiv. De yngre virker mest interessert, noe de mener har å gjøre med at de er mest sjokkerte over at noe slikt kunne skje.
På sitt meste var det hele 400 000 tyske soldater i Norge under andre verdenskrig. Antallet norske kvinner som inngikk et forhold med en tysk soldat er blitt anslått til å være alt fra 40 000 – 100 000. Det sprikende antallet i seg selv viser hvor lite dette er forsket på. I interneringsleirene satt kvinnene i alt fra et par måneder og opp til et år, de yngste var tenåringer. De som hadde inngått ekteskap med sin tyske mann mistet statsborgerskapet og ble tvangssendt ut av landet etterpå. Få er fullt klar over disse kvinnenes skjebne, og det vil altså produksjonsteamet gjøre noe med.
Men hvorfor ville Kalle lage film av denne betente saken, og ikke bare en artikkelserie?
– Materialet og omfanget er for stort for en artikkel, og samtidig har jeg alltid hatt lyst til å lage film, da jeg studerte medievitenskap var filmproduksjon en del av studiet. Så dette er også en drøm for meg som har gått i oppfyllelse. Men skal jeg være ærlig tviler jeg på at jeg hadde begynt på dette prosjektet hvis jeg hadde visst hvor vanskelig og tidkrevende det ville bli.
Prosessen for å få innsyn i tyskerjentenes mapper har vært en seig prosess etter at den startet i 2008. Saken var så betent at den gikk helt opp til Justisdepartementet, fordi de måtte se på lovfortolkningen.
– Noe av det som ble sagt om tyskerjentene var at de hadde kjønnssykdommer og derfor måtte man beskytte samfunnet og internere dem. Men det var kanskje 20 prosent som hadde kjønnssykdommer. Likevel, nettopp fordi myndighetene den gang feilaktig hevdet dette, anses sakene som at de inneholder helseopplysninger, og slike saker er unndratt offentligheten etter paragraf 13 i Forvaltningsloven. Det er helt utrolig at myndighetenes kreative bruk av loven den gang danner grunnlaget for å holde tilbake informasjon i dag.
Til tross for motstanden fra offentlig hold, er Kalle overveldet over tilliten hun som ny i gamet har fått, først og fremst fra Vestnorsk Filmsenter, men også fra Norsk filminstitutt, Fritt Ord og Kulturrådet». Men hvorfor ta opp dette nå, over 70 år etter, og etter at Erna Solberg på vegne av Regjeringen ba tyskerjentene om unnskyldning offisielt i 2018?
– Dette er den verste forfølgelsen av kvinner i norsk moderne tid og jeg skjønner ikke hvordan vi kan anse dette som en avsluttet sak så lenge den fortsatt har praktiske konsekvenser for mange mennesker. Norge anses som et av verdens mest likestilte land, men forfølgelsen av disse kvinnene er unndratt offentligheten i 25 år til. Og den unnskyldningen til Erna Solberg var relativt innholdsløs. Selvfølgelig hadde den en symbolsk verdi for mange familier, men ikke fikk kvinnene statsborgerskapet sitt tilbake, ikke ble de tilkjent noen erstatning, og ikke ble arkivene åpnet. Som Gerd Fleischer sa: Unnskyldningen kommer post mortem og er først og fremst viktig for Norges renommé i utlandet. Det var en vakkert iscenesatt seanse i statsministerboligen hvor vi ble bedt om ikke å stille kritiske spørsmål. Det angrer jeg på at jeg godtok.
– En av kvinnene turte ikke en gang å møte opp der, det sier noe om hvor dypt skammen og redselen for ubehagelige følger sitter, skyter produsent Kleppe inn.
– Ja, og i kommentarfeltet under nettsakene om dette var det nedslående å se hvor mange som fortsatt anser disse kvinnene som landssvikere. Men de brøt altså aldri noen lov, de var gjerne pur unge, de forelsket seg i feil mann, og for det har de måttet lide resten av livet, sier Kalle.
Det er få tidsvitner igjen, og hvordan kan du være sikker på at de forteller sannheten?
– Med et tema som dette er kildekritikk ekstremt viktig. Det har vært viktig for meg å se på dette i et bredt perspektiv, jeg har også intervjuet menn i de norske polititroppene, folk som var med på å klippe av kvinner håret, og en tysk soldat. I starten tenkte jeg at alle hadde en agenda, men når jeg sjekker opp mot andre kilder og arkiver ser jeg at svært mye av det som er etterprøvbart stemmer.
Hjemmefronten fikk i høst sterk kritikk i Marte Michelets bok Hva visste Hjemmefronten? Kalle mener man også må se på deres rolle i avstraffelsen av tyskerjentene på nytt, men bedyrer at hun har fått svært god hjelp fra Hjemmefrontmuseet, og er møtt med en åpenhet der hun har savnet fra Riksarkivet. At vår krigshistorie blir nyansert er viktig for Kalle, men hun presiserer:
– Dette er ikke en tradisjonell dokumentar om andre verdenskrig, fullt av arkivklipp i sorthvitt. Dette er en dokumentar om Norge i dag. Hvordan kan vi, som et av verdens mest likestilte land, leve så godt med at vi fortsatt straffer kvinner for hvem de ble forelsket i for over 70 år siden? Det er ironisk at vi farer opp for saker i andre land, der noen blir straffet for å ha inngått et forhold med feil mann, men hvor er selvrefleksjonen og selvkritikken til nordmenn på dette området? Norge har som land selv bedrevet undertrykking av kvinner, og det finnes kvinner, sønner og døtre som fortsatt lider i dag. Som feminist har man en plikt til ikke å vende ansiktet andre vei.
De rettsløse skal etter planen være klar for visning høsten 2020, hvor skal den vises?
– Det viktigste for oss nå er å få på plass en avtale med en norsk kringkaster, det har vist seg vanskeligere enn vi hadde trodd. I Sverige har vi allerede hatt en avtale i flere år, i Norge virker det som om mange anser saken som et litt avsluttet kapittel, man har ikke innsett at kvinner fortsatt straffes og at vi som nasjon har et ansvar for det. Så hvis man vil oppfylle sitt samfunnsansvar som tv-kanal, hva er vel mer passende enn å bidra til selvransaking på et område som fortsatt er så vondt for så mange i dag?
