– Min forrige film handlet om mennesker og hester, og der var utfordringen å regissere hestene. I denne filmen var musikken hestene, sier Benedikt Erlingsson, som er premiereaktuell med Nordisk Råds Filmpris-vinneren «Kvinne på krigsstien».
– Publikum er veldig viktig for meg, på det området er jeg veldig primitiv og lite arty. Men det betyr ikke at jeg tenker på publikum når jeg lager filmene mine. Jeg alene er min eneste fokusgruppe, sier Benedikt Erlingsson, som er premiereaktuell med Nordisk Råds Filmpris-vinneren Kvinne på krigsstien.
– Det er en fokusgruppe hvis smak handler om å bli underholdt på en eller annen måte, enten det er av spenning, humor, form, energi, paradokser eller annet, fortsetter han.
Rushprint møtte den islandske filmskaperen da han gjestet Bergen Internasjonale Filmfestival med sin andre spillefilm Kvinne på krigsstien (internasjonal tittel Woman at War), som har norsk kinopremiere denne helgen. Med mye humor, musikk, absurditeter og en forfriskende blanding av sjangre, forteller den om en kordirigent i slutten av førtiårene som i hemmelighet har satt i gang en storstilt sabotasjeaksjon mot utbygging av kraftmaster i den islandske naturen.
Kvinne på krigsstien hadde internasjonal premiere på filmfestivalen i Cannes, der den ble vist i kritikeruken. I høst vant den Nordisk Råds Filmpris 2018, i konkurranse med sterke filmer som Thelma og Vinterbrødre.
– Ideen springer ut av dette apokalyptiske scenariet menneskeheten sår ovenfor, altså klimaendringene. Mens den kapitalistiske religionen krever vekst, som står i direkte motsetning til hva vi trenger å gjøre. Dette er en enorm utfordring. Forhåpentligvis finnes det en løsning et sted i horisonten, men vi må handle nå, sier regissøren og manusforfatteren til Rushprint.
Filmen heter altså Kvinne på krigsstien, eller Kona fer í stríð på originalspråket. Var det avgjørende at det skulle være nettopp en kvinne?
– Det var ikke avgjørende, men på et vis logisk og naturlig. Det kom fra historien, sier han.
– Dette kunne ha vært en actionfilm. Actionfilmer handler vanligvis om menn som redder verden – i tillegg til familien sin, så klart – fra en planet på kollisjonskurs, en atombombe, en terroristgruppe eller hva det skal være. Innen miljøkampen er det ofte kvinner som kjemper for å redde verden. For eksempel Wangari Muta Maathai fra Grønt belte-bevegelsen, som fikk Nobels fredspris, Berta Cáceres fra Honduras, som ble myrdet, eller Rosa Luxembourg. På Island har vi mange kvinnesaksforkjempere som har sloss for naturen. I sin essens er også kampen for like rettigheter en kamp for å redde verden. Så vi har mange kvinnelige helter, og burde ikke bli så overrasket når vi omsider ser kvinnelige actionhelter på film.
Var det et bevisst valg fra din side å utfordre den klassiske, mannlige actionhelten?
– På et vis kom det ubevisst. Filmen handler om en karakter som ønsker å redde verden gjennom sabotasjeaksjoner, og som plutselig får anledning til å adoptere et barn. Det er muligens et mer kvinnelig dilemma, svarer han.
– I sin kjerne handler filmen om ubetinget kjærlighet: For naturen, for saken, for barnet.
I likhet med din spillefilmdebut Om hester og menn, handler filmen om nokså store temaer, samtidig som du bruker mye humor. Fortell litt om dette valget?
– Det å være lett er ikke det samme som å være overflatisk. Fra begynnelsen av underholdningshistorien har komikere ofte tatt for seg veldig seriøse og filosofiske temaer. Et eksempel er Aristofanes fra antikken, komediene hans er på et veldig høyt filosofisk nivå.
Man kan si at hans Lysistrata er en prototype for denne filmen: Stykket handler om en kvinne som redder verden, fortalt med mye humor. Dario Fo er et annet eksempel. Han er en veldig filosofisk og seriøs historieforteller, men får deg til å le. På en måte er jeg altså veldig gammeldags og full av klisjeer, sier Erlingsson spøkefullt.
Opplever du at det gir deg mer frihet som forteller å benytte deg av komedie og absurde elementer?
– For meg handler det mer om at historien jeg forteller er nødt til å interessere og more meg. Og deg, for å holde på oppmerksomheten din. Det er verktøyet jeg bruker. Men jeg elsker også andre typer fortellere. Mine favoritthistorier kan være veldig alvorlige og dramatiske. Det kan være historier som tar lange pauser eller som spiller på en note hele tiden, og likevel trekker deg inn. Det er bare ikke formen for historiefortelling jeg selv benytter, sier han.
Hovedrollen som den krigerske kvinnen Halla spilles av Halldóra Geirharðsdóttir, som ble nominert til European Film Award for innsatsen. I filmen spiller hun også rollen som Hallas nokså umake tvillingsøster Åsa.
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive henne. Halldóra er ikke en skuespiller, hun er et skuespillervesen. I et lite land som Island, må man ofte ha mange jobber. Hun har en dobbel karriere som stor dramaskuespiller på City Theater i Reykjavik, og samtidig en kjent klovn og komiker. Halldóra har dessuten ofte spilt mannlige roller, blant annet har hun et mannlig alter ego i en komikerduo. Hun er veldig erfaren og fantastisk å arbeide med, og en svært fleksibel skuespiller.
Erlingsson, som også selv er skuespiller, forteller at han har kjent Geirharðsdóttir fra de spilte sammen på det islandske nasjonalteateret som tiåringer. Senere gikk de i samme kull på teaterskolen, og har samarbeidet flere ganger – blant annet med et sceneshow som gikk i hele fire år.
– Likevel måtte jeg gå over bekken for å hente vann. Jeg hadde andre skuespillere inne til prøvefilming, og hadde forfulgt en annen retning da jeg vendte tilbake til Halldóra. Hun gjorde seg virkelig fortjent til rollen, sier Erlingsson, som i en periode lette etter ekte tvillinger til å spille søstrene i filmen.
Musikk spiller en viktig rolle i Kvinne på krigsstien, på en svært original måte. Filmmusikken spilles nemlig av musikere – nærmere bestemt et islandsk band og en ukrainsk vokaltrio – som er synlige i scenene, uten at de karakterene i filmen legger merke til dem.
Hva var tanken bak dette?
– For meg var det den eneste måten å lage en slags actionfilm. Det er vanskelig for meg å tro på slike historier, så jeg er nødt til å gjøre det til et eventyr. Blant mange funksjoner sender det et smil til publikum. Det er også en måte å visualisere Hallas indre konflikt. Når man har en hovedkarakter som er mye alene, og som har en hemmelighet hun ikke forteller noen, er det fint å ha et band som kan fortelle hva som foregår i hodet hennes! I og med at man har de ukrainske sangerne i tillegg til bandet, har du både en protagonist og antagonist inne i henne. Det er en fin idé, som man kan relatere tilbake til antikkens greske kor. Og det gir en ekstra energi, sier Erlingsson.
Det er også et brechtiansk element i det?
– Absolutt, det er en Verfremdungs-effekt. Det er et triks vi bruker hele tiden i teateret.
Men det må da ha gjort innspillingen mer komplisert?
– Selvsagt! Min forrige film handlet om mennesker og hester, og der var utfordringen å regissere hestene. I denne filmen var musikken hestene! Vi måtte gjøre masse forberedelser og tester på forhånd, og lagde musikken i flere versjoner før innspilling. Det var en stor utfordring for alle involverte, men til slutt var det ikke så komplisert. Jeg har en mengde triks jeg kan lære deg, om du vil gjøre det samme selv, tilbyr han.
Du sa tidligere at ideen til filmen kom fra en mer politisk motivasjon, før du kom opp med karakteren?
– For å virkelig komme inn i kjernen av filmens opprinnelse, må jeg nok legge meg ned på en sofa, for å kunne gå mer freudiansk til verks. Men jeg har alltid vært interessert i aktivisme, og har gjort litt av det selv. Jeg er opptatt av den politiske kampen mellom særinteresser og langsiktige behov, hvor særinteressene synes å ha mer tilgang til makten – også i våre demokratiske land. Det er en svakhet ved systemet. I tillegg har denne ibsenske ideen om en samfunnsfiende, en som kjemper mot systemet – som jo er veldig utbredt innen film og tv – vokst i meg over lengre tid, forteller han.
Som på et vis også tar oss tilbake til actionfilm, hvor en person gjerne kjemper mot en overveldende overmakt. Hvordan vil du selv beskrive filmen sjangermessig?
– Jeg har mange versjoner, men kan gi deg den lengste: En miljø-arthouse-actionthriller med masse musikk.
Hehe, det er kanskje mer en pitch enn en sjangerbeskrivelse! Filmen er islandsk/fransk/ukrainsk samproduksjon, og en mye større produksjon enn debutfilmen din. Var det vanskelig å realisere prosjektet?
– Nøkkelen var Marianne Slot og Carine Leblanc fra Slot Machine. Filmen ville ikke ha vært mulig å produsere uten dem, svarer Erlingsson, som selv er filmens islandske produsent.
– Filmen har på et vis en global historie. Men også fordi jeg fikk nokså lite produksjonsstøtte fra det islandske filmfondet, trengte jeg sterke samarbeidspartnere – og jeg fant dem.
Til filmen fikk de støtte fra blant annet Nordisk Film & TV Fond, Eurimages og Creative Europe, samt franske støttegivere som CNCA og The Aide aux Cinema de monde.
Synes du det er vanskeligere å produsere film på Island nå enn tidligere?
– Jeg har ikke så mye erfaring, men for meg har det alltid vært vanskelig. Jeg har alltid fått veldig lite produksjonsstøtte fra det islandske filmsenteret. Men jeg håper de vil være mer velvillige etter suksessen med denne filmen. Jeg misunner mine norske kolleger, som har et så sterkt filmfond. Kanskje jeg burde bli norsk!
Erlingsson forteller at han er svært takknemlig for responsen filmen har fått, fra og med premieren på filmfestivalen i Cannes i mai.
– Filmen har vært en stor suksess på kino i Frankrike, med 200 000 besøkende – som er mye for en utenlandsk film der.
Opplever du som islending at det er et eksotisk element i filmen som appellerer i utlandet – eller er det mer at historien har en universell appell?
– Tja, jeg vet ikke helt. Generelt er det en del mer positive vibber overfor landene våre nå, noe man sikkert merker her i Norge også. Jeg tror det er mye mer sexy å være nordisk enn amerikansk for tiden.
Til slutt: Vil du si at det er en tematisk rød tråd i denne filmen og den forrige?
– Det er også vanskelig å si, siden dette bare er min andre spillefilm. En filmakademiker vil sikkert kunne finne noen sammenhenger. Den mest åpenbare er nok de to kreftene mennesket mot naturen, hvor hestene representerte naturen i første film. Nå er det altså denne kvinnen som skal redde naturen, svarer filmskaperen.
– Og så dukker skuespilleren Juan Camillo Roman Estrada opp i samme rolle i begge filmene. Han er et slags gjennomgående tema, og vil sannsynligvis også være med i min tredje spillefilm.
Det tenkte jeg faktisk ikke på. Hvorfor har du med ham i begge filmene, og hvilken funksjon vil du si at karakteren hans har?
– Jeg liker karakteren! Han har også mange funksjoner, men først og fremst handler det om å sende inn klovnen mellom de dramatiske sekvensene. Litt som på sirkus, der man sender inn klovnene når man skal endre scenografien. Men klovnen kan av og til være den mest alvorlige på sirkuset, den som gjør at du tar med deg noe derfra. Så da er vi tilbake til det vi snakket om i begynnelsen: Selv om du er lett, kan du være dyp. Eller i hvert fall ikke overfladisk.
– Publikum er veldig viktig for meg, på det området er jeg veldig primitiv og lite arty. Men det betyr ikke at jeg tenker på publikum når jeg lager filmene mine. Jeg alene er min eneste fokusgruppe, sier Benedikt Erlingsson, som er premiereaktuell med Nordisk Råds Filmpris-vinneren Kvinne på krigsstien.
– Det er en fokusgruppe hvis smak handler om å bli underholdt på en eller annen måte, enten det er av spenning, humor, form, energi, paradokser eller annet, fortsetter han.
Rushprint møtte den islandske filmskaperen da han gjestet Bergen Internasjonale Filmfestival med sin andre spillefilm Kvinne på krigsstien (internasjonal tittel Woman at War), som har norsk kinopremiere denne helgen. Med mye humor, musikk, absurditeter og en forfriskende blanding av sjangre, forteller den om en kordirigent i slutten av førtiårene som i hemmelighet har satt i gang en storstilt sabotasjeaksjon mot utbygging av kraftmaster i den islandske naturen.
Kvinne på krigsstien hadde internasjonal premiere på filmfestivalen i Cannes, der den ble vist i kritikeruken. I høst vant den Nordisk Råds Filmpris 2018, i konkurranse med sterke filmer som Thelma og Vinterbrødre.
– Ideen springer ut av dette apokalyptiske scenariet menneskeheten sår ovenfor, altså klimaendringene. Mens den kapitalistiske religionen krever vekst, som står i direkte motsetning til hva vi trenger å gjøre. Dette er en enorm utfordring. Forhåpentligvis finnes det en løsning et sted i horisonten, men vi må handle nå, sier regissøren og manusforfatteren til Rushprint.
Filmen heter altså Kvinne på krigsstien, eller Kona fer í stríð på originalspråket. Var det avgjørende at det skulle være nettopp en kvinne?
– Det var ikke avgjørende, men på et vis logisk og naturlig. Det kom fra historien, sier han.
– Dette kunne ha vært en actionfilm. Actionfilmer handler vanligvis om menn som redder verden – i tillegg til familien sin, så klart – fra en planet på kollisjonskurs, en atombombe, en terroristgruppe eller hva det skal være. Innen miljøkampen er det ofte kvinner som kjemper for å redde verden. For eksempel Wangari Muta Maathai fra Grønt belte-bevegelsen, som fikk Nobels fredspris, Berta Cáceres fra Honduras, som ble myrdet, eller Rosa Luxembourg. På Island har vi mange kvinnesaksforkjempere som har sloss for naturen. I sin essens er også kampen for like rettigheter en kamp for å redde verden. Så vi har mange kvinnelige helter, og burde ikke bli så overrasket når vi omsider ser kvinnelige actionhelter på film.
Var det et bevisst valg fra din side å utfordre den klassiske, mannlige actionhelten?
– På et vis kom det ubevisst. Filmen handler om en karakter som ønsker å redde verden gjennom sabotasjeaksjoner, og som plutselig får anledning til å adoptere et barn. Det er muligens et mer kvinnelig dilemma, svarer han.
– I sin kjerne handler filmen om ubetinget kjærlighet: For naturen, for saken, for barnet.
I likhet med din spillefilmdebut Om hester og menn, handler filmen om nokså store temaer, samtidig som du bruker mye humor. Fortell litt om dette valget?
– Det å være lett er ikke det samme som å være overflatisk. Fra begynnelsen av underholdningshistorien har komikere ofte tatt for seg veldig seriøse og filosofiske temaer. Et eksempel er Aristofanes fra antikken, komediene hans er på et veldig høyt filosofisk nivå.
Man kan si at hans Lysistrata er en prototype for denne filmen: Stykket handler om en kvinne som redder verden, fortalt med mye humor. Dario Fo er et annet eksempel. Han er en veldig filosofisk og seriøs historieforteller, men får deg til å le. På en måte er jeg altså veldig gammeldags og full av klisjeer, sier Erlingsson spøkefullt.
Opplever du at det gir deg mer frihet som forteller å benytte deg av komedie og absurde elementer?
– For meg handler det mer om at historien jeg forteller er nødt til å interessere og more meg. Og deg, for å holde på oppmerksomheten din. Det er verktøyet jeg bruker. Men jeg elsker også andre typer fortellere. Mine favoritthistorier kan være veldig alvorlige og dramatiske. Det kan være historier som tar lange pauser eller som spiller på en note hele tiden, og likevel trekker deg inn. Det er bare ikke formen for historiefortelling jeg selv benytter, sier han.
Hovedrollen som den krigerske kvinnen Halla spilles av Halldóra Geirharðsdóttir, som ble nominert til European Film Award for innsatsen. I filmen spiller hun også rollen som Hallas nokså umake tvillingsøster Åsa.
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive henne. Halldóra er ikke en skuespiller, hun er et skuespillervesen. I et lite land som Island, må man ofte ha mange jobber. Hun har en dobbel karriere som stor dramaskuespiller på City Theater i Reykjavik, og samtidig en kjent klovn og komiker. Halldóra har dessuten ofte spilt mannlige roller, blant annet har hun et mannlig alter ego i en komikerduo. Hun er veldig erfaren og fantastisk å arbeide med, og en svært fleksibel skuespiller.
Erlingsson, som også selv er skuespiller, forteller at han har kjent Geirharðsdóttir fra de spilte sammen på det islandske nasjonalteateret som tiåringer. Senere gikk de i samme kull på teaterskolen, og har samarbeidet flere ganger – blant annet med et sceneshow som gikk i hele fire år.
– Likevel måtte jeg gå over bekken for å hente vann. Jeg hadde andre skuespillere inne til prøvefilming, og hadde forfulgt en annen retning da jeg vendte tilbake til Halldóra. Hun gjorde seg virkelig fortjent til rollen, sier Erlingsson, som i en periode lette etter ekte tvillinger til å spille søstrene i filmen.
Musikk spiller en viktig rolle i Kvinne på krigsstien, på en svært original måte. Filmmusikken spilles nemlig av musikere – nærmere bestemt et islandsk band og en ukrainsk vokaltrio – som er synlige i scenene, uten at de karakterene i filmen legger merke til dem.
Hva var tanken bak dette?
– For meg var det den eneste måten å lage en slags actionfilm. Det er vanskelig for meg å tro på slike historier, så jeg er nødt til å gjøre det til et eventyr. Blant mange funksjoner sender det et smil til publikum. Det er også en måte å visualisere Hallas indre konflikt. Når man har en hovedkarakter som er mye alene, og som har en hemmelighet hun ikke forteller noen, er det fint å ha et band som kan fortelle hva som foregår i hodet hennes! I og med at man har de ukrainske sangerne i tillegg til bandet, har du både en protagonist og antagonist inne i henne. Det er en fin idé, som man kan relatere tilbake til antikkens greske kor. Og det gir en ekstra energi, sier Erlingsson.
Det er også et brechtiansk element i det?
– Absolutt, det er en Verfremdungs-effekt. Det er et triks vi bruker hele tiden i teateret.
Men det må da ha gjort innspillingen mer komplisert?
– Selvsagt! Min forrige film handlet om mennesker og hester, og der var utfordringen å regissere hestene. I denne filmen var musikken hestene! Vi måtte gjøre masse forberedelser og tester på forhånd, og lagde musikken i flere versjoner før innspilling. Det var en stor utfordring for alle involverte, men til slutt var det ikke så komplisert. Jeg har en mengde triks jeg kan lære deg, om du vil gjøre det samme selv, tilbyr han.
Du sa tidligere at ideen til filmen kom fra en mer politisk motivasjon, før du kom opp med karakteren?
– For å virkelig komme inn i kjernen av filmens opprinnelse, må jeg nok legge meg ned på en sofa, for å kunne gå mer freudiansk til verks. Men jeg har alltid vært interessert i aktivisme, og har gjort litt av det selv. Jeg er opptatt av den politiske kampen mellom særinteresser og langsiktige behov, hvor særinteressene synes å ha mer tilgang til makten – også i våre demokratiske land. Det er en svakhet ved systemet. I tillegg har denne ibsenske ideen om en samfunnsfiende, en som kjemper mot systemet – som jo er veldig utbredt innen film og tv – vokst i meg over lengre tid, forteller han.
Som på et vis også tar oss tilbake til actionfilm, hvor en person gjerne kjemper mot en overveldende overmakt. Hvordan vil du selv beskrive filmen sjangermessig?
– Jeg har mange versjoner, men kan gi deg den lengste: En miljø-arthouse-actionthriller med masse musikk.
Hehe, det er kanskje mer en pitch enn en sjangerbeskrivelse! Filmen er islandsk/fransk/ukrainsk samproduksjon, og en mye større produksjon enn debutfilmen din. Var det vanskelig å realisere prosjektet?
– Nøkkelen var Marianne Slot og Carine Leblanc fra Slot Machine. Filmen ville ikke ha vært mulig å produsere uten dem, svarer Erlingsson, som selv er filmens islandske produsent.
– Filmen har på et vis en global historie. Men også fordi jeg fikk nokså lite produksjonsstøtte fra det islandske filmfondet, trengte jeg sterke samarbeidspartnere – og jeg fant dem.
Til filmen fikk de støtte fra blant annet Nordisk Film & TV Fond, Eurimages og Creative Europe, samt franske støttegivere som CNCA og The Aide aux Cinema de monde.
Synes du det er vanskeligere å produsere film på Island nå enn tidligere?
– Jeg har ikke så mye erfaring, men for meg har det alltid vært vanskelig. Jeg har alltid fått veldig lite produksjonsstøtte fra det islandske filmsenteret. Men jeg håper de vil være mer velvillige etter suksessen med denne filmen. Jeg misunner mine norske kolleger, som har et så sterkt filmfond. Kanskje jeg burde bli norsk!
Erlingsson forteller at han er svært takknemlig for responsen filmen har fått, fra og med premieren på filmfestivalen i Cannes i mai.
– Filmen har vært en stor suksess på kino i Frankrike, med 200 000 besøkende – som er mye for en utenlandsk film der.
Opplever du som islending at det er et eksotisk element i filmen som appellerer i utlandet – eller er det mer at historien har en universell appell?
– Tja, jeg vet ikke helt. Generelt er det en del mer positive vibber overfor landene våre nå, noe man sikkert merker her i Norge også. Jeg tror det er mye mer sexy å være nordisk enn amerikansk for tiden.
Til slutt: Vil du si at det er en tematisk rød tråd i denne filmen og den forrige?
– Det er også vanskelig å si, siden dette bare er min andre spillefilm. En filmakademiker vil sikkert kunne finne noen sammenhenger. Den mest åpenbare er nok de to kreftene mennesket mot naturen, hvor hestene representerte naturen i første film. Nå er det altså denne kvinnen som skal redde naturen, svarer filmskaperen.
– Og så dukker skuespilleren Juan Camillo Roman Estrada opp i samme rolle i begge filmene. Han er et slags gjennomgående tema, og vil sannsynligvis også være med i min tredje spillefilm.
Det tenkte jeg faktisk ikke på. Hvorfor har du med ham i begge filmene, og hvilken funksjon vil du si at karakteren hans har?
– Jeg liker karakteren! Han har også mange funksjoner, men først og fremst handler det om å sende inn klovnen mellom de dramatiske sekvensene. Litt som på sirkus, der man sender inn klovnene når man skal endre scenografien. Men klovnen kan av og til være den mest alvorlige på sirkuset, den som gjør at du tar med deg noe derfra. Så da er vi tilbake til det vi snakket om i begynnelsen: Selv om du er lett, kan du være dyp. Eller i hvert fall ikke overfladisk.
Legg igjen en kommentar