Den utrolige krympende filmvåren

Den utrolige krympende filmvåren

Den norske filmvåren på kino har på to år krympet fra 17 til seks filmer. Dette er en lenge varslet krise, mener enkelte produsenter: Bak rekordåret 2018 med 25 prosent markedsandel skjuler det seg en dyster realitet for de fleste norske kinofilmer.

De siste årene har den norske filmvåren hatt et mangfold som tidligere bare var forbeholdt den mer oppkjørte og ”trygge” kinohøsten. Bare i fjor kunne vi på våren se norske filmer på kino som varierte sterkt i sjanger og tematikk, fra brede underholdningsfilmer som Norske byggeklosser, Los Bando og Operasjon mørkemann til mørke kvalitetsfilmer som Utøya 22.juli og Now it’s dark og hardcore arthousefilmer som Vann over ild.

Under årets filmvår, som ble presentert på Filmens Hus i dag, var det kun seks filmer som er tiltenkt premiere, hvorav tre er dokumentarer: Psychobitch, Born2Drive, Amundsen, Kamel, Ut og stjæle hester og Jeg ser deg (les mer om hver enkelt film her). Det er en dramatisk nedgang fra de siste årene: I 2017 hadde 17 norske filmer kinopremiere på våren, mens 13 ble satt opp på kino i samme periode i fjor.

Hva skyldes det at norske filmer har forsvunnet fra filmvåren? Er det produsert færre filmer eller har norske produsenter og deres distributører vendt tilbake til ”gamle synder” ved å klumpe seg sammen på høsten?

Svaret på begge spørsmålene er ja. Men det er mer sammensatt enn som så. Ingen vet foreløpig hvor mange filmer som får kinopremiere i 2019, men mye tyder på at antallet vil ligge sånn ca 5-6 filmer under fjoråret, på om lag 20-25 filmer. Norsk filminstitutt og norske produsenter bekrefter at NFI støtter færre filmer i år enn hva som har vært tilfelle de siste årene, blant annet på grunn av regjeringens kutt i filmstøtten. Det har ført til mindre risikovilje. Som en produsent formulerte det på sms: Det begynner å bli tomt med drømmere som lager filmer uten forhåndsstøtte. Man har samtidig gjort det mye vanskeligere å skaffe private midler, stikk i strid med det regjeringen ønsket, sier en annen.

Noen mener vi nå for alvor begynner å se konsekvensene av at NFI for tre år siden endret taket på etterhåndsstøtten fra 10 000 til 35 000 besøkende. Det har altså vært en villet politikk å hekte av noen av de aktørene NFI oppfatter som «useriøse» eller for små til å ha reelle vekstmuligheter.

Men det er også umulig å ikke se tendensen i sammenheng med andre endringer i kinobesøket. Den norske kinorekorden fra ifjor med 25 prosent andel av kinomarkedet tilslører det faktum at de aller fleste norske filmer sliter på kino. Det er noen få store som garanterer for kinobesøket. Som vi har påpekt til det kjedsommelige, har vesentlige deler av arthouse-publikummet funnet veien til dramaseriene på andre plattformer, det samme har også store deler av befolkningen forøvrig. Og norske filmfolk har fulgt etter til den største norske dramaboomen noensinne. Hadde det ikke vært for denne veksten ville halvparten av alle norske produksjonsselskaper i dag vært konkurs, og de fleste av de store produsentene Rushprint har snakket med erkjenner at de har måttet omstille seg og fokusere mindre på kinofilmen.

Dette vil utvilsomt bidra til å svekke kinofilmen ytterligere. Hvor lenge dramaboomen vil vare, er det jo ingen som vet, men det synes i dag enklere å få finansiert en dramaserie enn en mellomstor kinofilm.

Produsentene er åpenbart splittet i spørsmålet – mellom de største som produserer storfilmer og ”røkla”, de små og mellomstore, som lager resten. Noen produsenter mener å se en krise i vårens krympede norske kinomeny. De tilskriver nedgangen kutt i kulturbudsjettet og prioriteringer – eller mangel på prioriteringer –  fra NFI. Det skorter ikke på produksjonsevnen og viljen, det skorter heller ikke på publikum, sier en av dem. En annen mente det vil kunne jevne seg nogenlunde ut til høsten, og at nedgangen uansett bringer oss tilbake til ”en sunnere normal”. Det er blitt distribuert for mange norske filmer, mener denne produsenten.

Om kinoene vil kunne absorbere over 20 eller flere norske spillefilmer til høsten, gjenstår å se. Så lenge det er snakk om barnefilmer, er i hvert fall ikke kinosjefene i tvil om at det er nok publikum å ta av. Filmskaperne bak de mindre filmene må som før slåss om oppmerksomheten og ikke oppgi troen på at publikum fortsatt befinner seg der ute, et eller annet sted. Men det spørs om de kan motstå invitasjonen fra dramasjef Ivar Køhn, om han skulle fortsette å signalisere at NRK nå også skal satse på de små og «smale» dramaseriene.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Den utrolige krympende filmvåren

Den utrolige krympende filmvåren

Den norske filmvåren på kino har på to år krympet fra 17 til seks filmer. Dette er en lenge varslet krise, mener enkelte produsenter: Bak rekordåret 2018 med 25 prosent markedsandel skjuler det seg en dyster realitet for de fleste norske kinofilmer.

De siste årene har den norske filmvåren hatt et mangfold som tidligere bare var forbeholdt den mer oppkjørte og ”trygge” kinohøsten. Bare i fjor kunne vi på våren se norske filmer på kino som varierte sterkt i sjanger og tematikk, fra brede underholdningsfilmer som Norske byggeklosser, Los Bando og Operasjon mørkemann til mørke kvalitetsfilmer som Utøya 22.juli og Now it’s dark og hardcore arthousefilmer som Vann over ild.

Under årets filmvår, som ble presentert på Filmens Hus i dag, var det kun seks filmer som er tiltenkt premiere, hvorav tre er dokumentarer: Psychobitch, Born2Drive, Amundsen, Kamel, Ut og stjæle hester og Jeg ser deg (les mer om hver enkelt film her). Det er en dramatisk nedgang fra de siste årene: I 2017 hadde 17 norske filmer kinopremiere på våren, mens 13 ble satt opp på kino i samme periode i fjor.

Hva skyldes det at norske filmer har forsvunnet fra filmvåren? Er det produsert færre filmer eller har norske produsenter og deres distributører vendt tilbake til ”gamle synder” ved å klumpe seg sammen på høsten?

Svaret på begge spørsmålene er ja. Men det er mer sammensatt enn som så. Ingen vet foreløpig hvor mange filmer som får kinopremiere i 2019, men mye tyder på at antallet vil ligge sånn ca 5-6 filmer under fjoråret, på om lag 20-25 filmer. Norsk filminstitutt og norske produsenter bekrefter at NFI støtter færre filmer i år enn hva som har vært tilfelle de siste årene, blant annet på grunn av regjeringens kutt i filmstøtten. Det har ført til mindre risikovilje. Som en produsent formulerte det på sms: Det begynner å bli tomt med drømmere som lager filmer uten forhåndsstøtte. Man har samtidig gjort det mye vanskeligere å skaffe private midler, stikk i strid med det regjeringen ønsket, sier en annen.

Noen mener vi nå for alvor begynner å se konsekvensene av at NFI for tre år siden endret taket på etterhåndsstøtten fra 10 000 til 35 000 besøkende. Det har altså vært en villet politikk å hekte av noen av de aktørene NFI oppfatter som «useriøse» eller for små til å ha reelle vekstmuligheter.

Men det er også umulig å ikke se tendensen i sammenheng med andre endringer i kinobesøket. Den norske kinorekorden fra ifjor med 25 prosent andel av kinomarkedet tilslører det faktum at de aller fleste norske filmer sliter på kino. Det er noen få store som garanterer for kinobesøket. Som vi har påpekt til det kjedsommelige, har vesentlige deler av arthouse-publikummet funnet veien til dramaseriene på andre plattformer, det samme har også store deler av befolkningen forøvrig. Og norske filmfolk har fulgt etter til den største norske dramaboomen noensinne. Hadde det ikke vært for denne veksten ville halvparten av alle norske produksjonsselskaper i dag vært konkurs, og de fleste av de store produsentene Rushprint har snakket med erkjenner at de har måttet omstille seg og fokusere mindre på kinofilmen.

Dette vil utvilsomt bidra til å svekke kinofilmen ytterligere. Hvor lenge dramaboomen vil vare, er det jo ingen som vet, men det synes i dag enklere å få finansiert en dramaserie enn en mellomstor kinofilm.

Produsentene er åpenbart splittet i spørsmålet – mellom de største som produserer storfilmer og ”røkla”, de små og mellomstore, som lager resten. Noen produsenter mener å se en krise i vårens krympede norske kinomeny. De tilskriver nedgangen kutt i kulturbudsjettet og prioriteringer – eller mangel på prioriteringer –  fra NFI. Det skorter ikke på produksjonsevnen og viljen, det skorter heller ikke på publikum, sier en av dem. En annen mente det vil kunne jevne seg nogenlunde ut til høsten, og at nedgangen uansett bringer oss tilbake til ”en sunnere normal”. Det er blitt distribuert for mange norske filmer, mener denne produsenten.

Om kinoene vil kunne absorbere over 20 eller flere norske spillefilmer til høsten, gjenstår å se. Så lenge det er snakk om barnefilmer, er i hvert fall ikke kinosjefene i tvil om at det er nok publikum å ta av. Filmskaperne bak de mindre filmene må som før slåss om oppmerksomheten og ikke oppgi troen på at publikum fortsatt befinner seg der ute, et eller annet sted. Men det spørs om de kan motstå invitasjonen fra dramasjef Ivar Køhn, om han skulle fortsette å signalisere at NRK nå også skal satse på de små og «smale» dramaseriene.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

MENY