Strukturell diskriminering i filmbransjen er et reellt problem, skriver produsent Khalid Maimouni. ”Jeg har ofte blitt oppfordret av NFI til å gi fra meg mine spillefilmprosjekter til mer erfarne produsenter – noe som de facto betyr at det skal gis til en produsent med norskklingende navn”.
Foto fra «12 Bragder» – et filmprosjekt som møtte motstand fra NFI, ifølge Maimouni.
Mangfoldsseminaret «Stories we (choose to) tell» ble innledet med lovnader om endring fra Norsk Filminstitutts direktør Sindre Guldvog; det ble fulgt opp av to ganger Emmy-vinner Deeyah Khan som beskrev en svært gjenkjennelig kamp mot stereotypier og fremmedgjøring. Hennes erindringer om sin reise fra å være forfulgt popartist til en prisvinnende filmskaper ga oss en inderlig forståelse av hva det betyr å få eie og fortelle sine egne historier, uansett motstand. Hennes reflekterte svar på en selvkritisk og nysgjerrig moderator tegnet allikevel et tydelig bilde av at NFI ikke var en del av denne endringen i dag.
Som bransje har vi for lengst vent oss til å redusere debatter om mangfold til å handle om bærekraft, og profetier om konkurser og publikumsflukt blir brukt flittig. Dette ble også det bærende temaet for paneldebatten under et seminar som flere håpet skulle bryte med den vante problematiseringen av mangfold. For mangelen på representasjon i filmbransjen handler i realiteten mye mindre om bærekraft, og aller mest om fraværet av vilje hos beslutningstakerne til å prioritere annerledes.
De perspektivene vi etterlyser i norsk film blir altfor ofte problematisert på feil grunnlag. NFIs konsulenter er som regel veldig dyktige til å vektlegge de kunstneriske kvalitetene i et prosjekt, men det stopper opp hos byråkratene som bruker forskrifter og krav til erfaring for å forkaste alt som ikke har sitt utspring fra den etablerte bransjen. Det samme byråkratiet utviser gang på gang en helt annen smidighet i forvaltningen overfor den etablerte produsenten, men den samme smidigheten fordufter når prosjektene har sitt utspring fra produsenter med innvandrerbakgrunn. Denne forskjellsbehandlingen i forvaltningen er den store elefanten i rommet som ingen vil snakke om, men skal vi få til en reell endring så må vi tørre å ta debatten om strukturell diskriminering i filmbransjen.
For å ta noen nøkkeltall først. Mellom 2013 til 2018 ble det produsert kun ni spillefilmer med regissører med innvandrerbakgrunn, hvorav fem av dem er produsert eller co-produsert av regissøren selv fordi de ikke har funnet en etablert produsent, og dessverre står helt uten forhåndstilskudd fra NFI. De fleste av disse klarer aldri å tjene penger på filmen sin nettopp fordi uten tillit fra NFI på et tidlig tidspunkt uteblir kontinuitet i talentutviklingen eller forutsigbar drift i produksjonsselskapet. Hvorvidt noen av disse fem filmene (Brev til Kongen, El Clasico, Haram, Høvdinger og Gjengangere) fortjener tilskudd fra NFI hadde vært en interessant debatt i seg selv, men om ikke disse filmene var blitt realisert ville vi stått igjen med kun fire spillefilmer av regissører med innvandrerbakgrunn på fem år.
Disse fire fikk kjempet seg til tilskudd fra NFI for å lage prisvinnende filmer som Før snøen faller, Jeg er din, Fluefangeren og årets beste film, Hva vil folk si. De fikk til sammen hentet ut ca. 40 millioner på fem år – i samme periode som NFIs tildelinger til spillefilm var på nærmere en milliard kroner. Allikevel har ingen av selskapene bak disse fire filmene gått konkurs. Bare tenk deg hva vi kunne fått til om NFI og bransjen virkelig satset og viste skikkelig tillit til filmskaperne bak disse filmene? Hvilke historier har ikke publikum gått glipp av? Og kanskje også internasjonale priser?
Av disse fire filmene (som fikk støtte) er det kun Fluefangeren som har en hovedprodusent med innvandrerbakgrunn. Til gjengjeld møtte denne filmen en sterk motvilje, og den ble støttet med kun 15% av filmens budsjett på 4.5 millioner. Til sammenlikning er støtten til produsenter med norskklingende eller «etablerte» navn, slik NFI liker å kalle det, alltid langt høyere enn 50% av totalbudsjettet.
NFIs krav til track record er blitt så ufravikelig overfor enkelte grupper at flere norske filmskapere med innvandrerbakgrunn har valgt å lage filmen sin uten i det hele tatt å søke NFI om produksjonstilskudd. De fleste satser på etterhåndstilskudd, og selv her har den etablerte bransjen klart å skru opp kravet fra 10.000 til 35.000 kinobesøk for å kvalifisere til denne ordningen. Prioriteringene fra de siste fem årene viser at NFI er snar med å ta æren for filmene de neglisjerer, men tar sjelden regningen når det kommer til reell satsning – særlig når produsenten har innvandrerbakgrunn.
Vi vet at brorparten av de norske filmtitlene som blir lansert på kino i dag har forsvinnende liten mulighet til overskudd. Bransjen problematiserer sjelden hvorfor norske filmtitler med ingen innslag av innvandrere ikke tjener penger – eller taper penger. Går man på en smell har man vært «uheldig» – og får en ny mulighet. Som oftest er produsenten, distributører, underleverandører og offentlige fond mer enn villig til å ta denne risikoen fordi man ser verdien av langsiktig talentutvikling og utvikling av produksjonsmiljøet.
Derimot velger bransjen å ikke anerkjenne den samme verdien i talentutvikling så fort det er snakk om et produksjonsmiljø som har et tydelig innslag av minoriteter foran og bak kamera. Etter flere år i bransjen er jeg overbevist om at våre holdninger som en samlet bransje definerer hvordan vi prioriterer og hvem vi prioriterer ned. Det samme gjelder hvordan vi problematiserer og hvem vi problematiserer mest. NFI og den etablerte bransjen er en forholdsvis liten homogen gruppe med svært tette og ekskluderende relasjoner, og som etter min mening systematisk nedprioriterer og problematiserer filmskapere med perspektiver som ifølge bransjen selv ikke passer inn.
Er det noe galt med at den etablerte bransjen stadig hevder at det ikke er bærekraftig å lage dramaproduksjoner med perspektiver som tilsynelatende ikke passer inn? Er det noe galt med at enkelte etterlyser at staten tar en enda større del av regningen?
Nei, vi alle er tjent med en bærekraftig bransje og ikke minst at NFI er med og senker risikoen for produsenten når man satser på historier som ellers blir neglisjert. Dog blir det galt når problematiseringen rundt lønnsomhet ikke har rot i virkeligheten som beskrives, og det blir veldig galt når regningen som blir betalt av NFI tilhører alltid den erfarne produsenten med norskklingende navn.
Enkelte produsenter spør om Max Manus, Den 12. mann, Kon Tiki eller Bølgen hadde blitt de publikumssuksessene de er i dag om innvandrere hadde spilt bærende roller i filmene. Slike retoriske spørsmål løfter ikke debatten når vi vet at innvandring til Norge fra ikke-vestlige områder ikke ble en del av vår virkelighet før på slutten av 1960-tallet. Men kanskje hadde Bølgen fått det til med en innvandrerfamilie i sentrum av historien? Eller kanskje ikke. Det relevante spørsmålet å stille her er om bransjen hadde stilt opp med de nødvendige garantier fra distributør, leverandører, investorer og ikke minst NFI for å finansiere samme film hvis hovedkarakteren het Ali?
Det blir også meningsløst å snakke om en bærekraftig bransje så lenge vi velger å se bort fra de virkelig store tapsprosjektene i norsk film. Prosjekter som på ene siden har belastet NFIs konsulent- og markedsordning, og på den andre etterhåndsstøtte-ordningen uten å levere på publikumstall eller andre målbare resultater fordi MGer (avtaler om forhåndssalg) fra bransjen er mye større enn det reelle publikumspotensialet. Og når man først snakker om konkursfare, er det mye større sannsynlighet for at produksjonsselskaper kan risikere konkurs på grunn av produksjoner som Beatles eller Løvekvinnen, enn originale samtidshistorier med innvandrerinnslag og forholdsvis lave budsjetter som belaster NFIs produksjonsmidler aller minst.
Vi som har en genuin nærhet til det vi ønsker å fortelle, uansett hvor smalt eller ukjent det måtte være, har både investeringsviljen til å løfte frem disse perspektivene og kunnskapen til å gjøre dem både tilgjengelig og lønnsomme. Derfor kan bransjen vise til hele ni spillefilmer på fem år med en tydelig innvandrerprofil – selv om det fort kunne endt med kun tre spillefilmer i samme periode. Dessverre uteblir kontinuiteten for de fleste som gjennomfører sine første spillefilmer fordi NFI tar regningen kun når det er erfarne produsenter med norskklingende navn på produksjonssøknaden.
Det er her de skeive maktstrukturene blir synlige og i mange tilfeller helt ødeleggende for enkelte prosjekter som leverer på et høyt kunstnerisk nivå, men som faller gjennom kommersielt fordi produsentene med innvandrerbakgrunn må ta hele risikoen alene. Som spillefilmprodusent har jeg erfart hvordan bransjen opptrer i møte med prosjekter som ved første øyekast ikke passer inn i hva som er definert som et norsk kulturprodukt. Allikevel kan vi ikke klandre bransjen med sine produsenter, distributører og investorer alene.
Det er NFI og Kulturdepartementet (KUD) som har som oppgave å forme en inkluderende filmpolitikk. Som alle andre industrier vil filmbransjen sjelden eller aldri forandre seg med mindre det finnes gode incentiver til det. Men med betydelige statlige støtteordninger allerede på plass kunne NFI med svært enkle grep ha gjort Norge til en foregangsnasjon når det kommer til representasjon på film. Istedenfor har NFI gjort de etablerte produsentene til noen slags portvoktere og dermed har de «konkurranseutsatt» sitt offentlige ansvar for å fremme reell representasjon innen norsk film.
Jeg har ofte blitt oppfordret av NFI til å gi fra meg mine spillefilmprosjekter til mer erfarne produsenter – noe som de facto betyr at det skal gis til en produsent med norskklingende navn. NFI kommer med slike oppfordringer vel vitende om at det kan hemme min karriereutvikling som produsent og grunnlaget for videre drift i mitt produksjonsselskap. For om vi alle velger å følge NFIs oppfordringer vil nye produsenter gå glipp av svært viktig produksjonserfaring som er helt nødvendig i sammenheng med flere internasjonale tilskuddsordninger som blant annet Creative Europe, Eurimages osv. Med tanke på at NFI stiller knallharde krav til produksjonserfaring, ser ikke NFI-ansatte de langsiktige konsekvensene av slike oppfordringer?
Om man ikke retter seg etter NFIs oppfordringer og knytter mer etablert produsentkompetanse til prosjektet, vil man sannsynligvis aldri få produksjonstilskudd. NFI vet også veldig godt at det er en knalltøff konkurranse i bransjen om midlene og talentene, og at med slike oppfordringer fungerer NFI som en slags uoffisiell match-maker på vegne av den etablerte bransjen. Mener NFI at erfaring er den eneste faktoren som skal til for å gjennomføre prosjekter?
I filmmeldingen fra 2015 er det nedfelt at NFI skal prioritere den profesjonelle bransjen og stimulere til et bærekraftig produksjonsmiljø. Det er på tide at KUD gransker konsekvensene av dagens filmpolitikk. All forskning viser at jo mer homogen en bransje blir, jo mindre bærekraftig og konkurransedyktig vil den være på sikt. Det fremstår som uklokt at man i en tungt subsidiert bransje kan tillate at erfaring og track record alene får en så konkurransevridende virkning i en søknadsprosess.
Det er viktig å påpeke at NFI tar kategorisk avstand fra å noensinne ha oppfordret meg eller mine regissører til å finne seg produsenter med mer erfaring. Jeg kan heldigvis dokumentere dette. Og ikke nok med det: Jeg har også blitt fortalt hvilke produsenter jeg skal holde meg unna ved et par tilfeller. Det er allikevel noe foruroligende over at NFI plutselig benekter denne praksisen når den er så velkjent i bransjen. I mitt tilfelle ble det å følge oppfordringen fra NFI i sammenheng med 12 Bragder en kostbar erfaring, men også en verdifull lærdom i hvor galt det kan gå når byråkratiet i NFI får skalte og valte med et prosjekt.
12 Bragder er etter min oppfatning en norsk produksjon, men den ble ”deportert” ut av Norge fordi NFI på det tidspunktet ikke ville anerkjenne regissørens kunstnerisk behov for å uttrykke seg på et annet talespråk enn norsk. Izer Alius talespråk er en naturlig del av hans identitet som albaner oppvokst i Sverige og Norge. Med 12 Bragder hadde vi en svenskspråklig historie som av NFIs konsulent Lars Gudmestad ble karakterisert som noe av det mest spennende han hadde lest under sin tid i NFI.
Fordi NFI ikke hadde tillit til meg som produsent og mente jeg manglet erfaring, valgte jeg å spille på lag, og i 2014 fikk jeg med meg en erfaren produsent. Det viste seg raskt at denne erfarne produsenten var et feil valg fordi NFI hadde et svært anstrengt forhold til vedkommende. Vi fikk et kontant avslag på vår søknad og begrunnelsen vi fikk var at NFI anså ikke 12 Bragder som en norsk film på grunn av talespråket. Vi ble bedt om å komme tilbake til NFI når prosjektet hadde en svensk hovedprodusent. Allerede her ble vårt prosjekt en kasteball fordi NFI strevde med å anerkjenne Izer Aliu som en norsk filmskaper med en identitet som rommer mye mer enn bare ett språk eller ett perspektiv.
Prosessen med 12 Bragder underbygger uansett min opplevelse av at enkelte prosjekter og filmskapere blir forskjellsbehandlet basert på andre parametere enn kvaliteten på prosjektet. Konsulentens reaksjon på prosjektet fortalte oss at det var ingenting galt med manusets kvaliteter eller regissørens visjon. Så viste det seg at det som stod i veien ikke bare var NFIs krav til erfaring hos hovedprodusenten, men at det til og med måtte være «riktig» type produsent. Jeg kom tilbake med en ny produsent som passet NFIs krav – og da ble prosjektet innstilt til produksjonstilskudd. Men så overprøvde byråkratiet konsulentens innstilling fordi NFIs motstand handlet alltid om filmens talespråk. Igjen ble den nye produsenten oppfordret til å skaffe en svensk hovedprodusent til prosjektet.
Hvorfor har så mange engelskspråklige produksjoner likevel passert gjennom NFIs byråkrati? Hva var så typisk norsk med Louder Than Bombs og Tusen Ganger God Natt – i motsetning til 12 Bragder? Hvorfor er det så problematisk for NFI at regissører med innvandrerbakgrunn søker tilbake til sine røtter når de skal lage sin første eller andre film? Hva er grunnen til at byråkratiet i NFI opplever selve verket som utenlandsk, når mennesket bak er for lengst blitt en av «oss»?
Nå er det over tre år siden 12 Bragder fikk en erfaren produsent med på laget og nesten like lenge siden vi gikk i opptak. NFI fikk det som de ville og filmen fikk en svensk hovedprodusent. Men filmen er dessverre fortsatt ute på en ørkenvandring etter mer finansiering fordi løsningen NFI var pådriver for viste tydelig at erfaring alene er ikke nok for å gjennomføre prosjektet. NFI satset aldri på 12 Bragder – derimot satset NFI alt på å gjøre en norsk produksjon til en svensk film.
NFI bør derfor revurdere hvordan de kvalitetssikrer produsentleddet, og ikke minst hvordan de vurderer prosjekter som utfordrer deres begrensede kompetanse. I dag sitter NFI med dokumentasjon som bekrefter at 12 Bragder ville vært kinoklar i dag om de og den erfarne produsenten ikke hadde stått i veien for en naturlig regissør/produsent-relasjon. Min erfaring med Fluefangeren ga grobunn til en del mistanker om hvordan byråkratiet i NFI opptrer, 12 Bragder bekreftet noe av det, og samtaler med flere av de som har valgt å gå egne veier avtegner et uheldig mønster for hvordan bransjen reagerer på å bli utfordret. Den tyr altfor lett til diskreditering av våre egne filmskapere med at de er vanskelige, utakknemlige, eller at de rett og slett oppfører seg som ”mørke menn med skjegg”. Dette er karakteristikker våre filmskapere møter når de kjemper for sin visjon og sin film.
Khalid Maimouni er filmprodusent i The End AS som blant annet har produsert Fluefangeren.
Strukturell diskriminering i filmbransjen er et reellt problem, skriver produsent Khalid Maimouni. ”Jeg har ofte blitt oppfordret av NFI til å gi fra meg mine spillefilmprosjekter til mer erfarne produsenter – noe som de facto betyr at det skal gis til en produsent med norskklingende navn”.
Foto fra «12 Bragder» – et filmprosjekt som møtte motstand fra NFI, ifølge Maimouni.
Mangfoldsseminaret «Stories we (choose to) tell» ble innledet med lovnader om endring fra Norsk Filminstitutts direktør Sindre Guldvog; det ble fulgt opp av to ganger Emmy-vinner Deeyah Khan som beskrev en svært gjenkjennelig kamp mot stereotypier og fremmedgjøring. Hennes erindringer om sin reise fra å være forfulgt popartist til en prisvinnende filmskaper ga oss en inderlig forståelse av hva det betyr å få eie og fortelle sine egne historier, uansett motstand. Hennes reflekterte svar på en selvkritisk og nysgjerrig moderator tegnet allikevel et tydelig bilde av at NFI ikke var en del av denne endringen i dag.
Som bransje har vi for lengst vent oss til å redusere debatter om mangfold til å handle om bærekraft, og profetier om konkurser og publikumsflukt blir brukt flittig. Dette ble også det bærende temaet for paneldebatten under et seminar som flere håpet skulle bryte med den vante problematiseringen av mangfold. For mangelen på representasjon i filmbransjen handler i realiteten mye mindre om bærekraft, og aller mest om fraværet av vilje hos beslutningstakerne til å prioritere annerledes.
De perspektivene vi etterlyser i norsk film blir altfor ofte problematisert på feil grunnlag. NFIs konsulenter er som regel veldig dyktige til å vektlegge de kunstneriske kvalitetene i et prosjekt, men det stopper opp hos byråkratene som bruker forskrifter og krav til erfaring for å forkaste alt som ikke har sitt utspring fra den etablerte bransjen. Det samme byråkratiet utviser gang på gang en helt annen smidighet i forvaltningen overfor den etablerte produsenten, men den samme smidigheten fordufter når prosjektene har sitt utspring fra produsenter med innvandrerbakgrunn. Denne forskjellsbehandlingen i forvaltningen er den store elefanten i rommet som ingen vil snakke om, men skal vi få til en reell endring så må vi tørre å ta debatten om strukturell diskriminering i filmbransjen.
For å ta noen nøkkeltall først. Mellom 2013 til 2018 ble det produsert kun ni spillefilmer med regissører med innvandrerbakgrunn, hvorav fem av dem er produsert eller co-produsert av regissøren selv fordi de ikke har funnet en etablert produsent, og dessverre står helt uten forhåndstilskudd fra NFI. De fleste av disse klarer aldri å tjene penger på filmen sin nettopp fordi uten tillit fra NFI på et tidlig tidspunkt uteblir kontinuitet i talentutviklingen eller forutsigbar drift i produksjonsselskapet. Hvorvidt noen av disse fem filmene (Brev til Kongen, El Clasico, Haram, Høvdinger og Gjengangere) fortjener tilskudd fra NFI hadde vært en interessant debatt i seg selv, men om ikke disse filmene var blitt realisert ville vi stått igjen med kun fire spillefilmer av regissører med innvandrerbakgrunn på fem år.
Disse fire fikk kjempet seg til tilskudd fra NFI for å lage prisvinnende filmer som Før snøen faller, Jeg er din, Fluefangeren og årets beste film, Hva vil folk si. De fikk til sammen hentet ut ca. 40 millioner på fem år – i samme periode som NFIs tildelinger til spillefilm var på nærmere en milliard kroner. Allikevel har ingen av selskapene bak disse fire filmene gått konkurs. Bare tenk deg hva vi kunne fått til om NFI og bransjen virkelig satset og viste skikkelig tillit til filmskaperne bak disse filmene? Hvilke historier har ikke publikum gått glipp av? Og kanskje også internasjonale priser?
Av disse fire filmene (som fikk støtte) er det kun Fluefangeren som har en hovedprodusent med innvandrerbakgrunn. Til gjengjeld møtte denne filmen en sterk motvilje, og den ble støttet med kun 15% av filmens budsjett på 4.5 millioner. Til sammenlikning er støtten til produsenter med norskklingende eller «etablerte» navn, slik NFI liker å kalle det, alltid langt høyere enn 50% av totalbudsjettet.
NFIs krav til track record er blitt så ufravikelig overfor enkelte grupper at flere norske filmskapere med innvandrerbakgrunn har valgt å lage filmen sin uten i det hele tatt å søke NFI om produksjonstilskudd. De fleste satser på etterhåndstilskudd, og selv her har den etablerte bransjen klart å skru opp kravet fra 10.000 til 35.000 kinobesøk for å kvalifisere til denne ordningen. Prioriteringene fra de siste fem årene viser at NFI er snar med å ta æren for filmene de neglisjerer, men tar sjelden regningen når det kommer til reell satsning – særlig når produsenten har innvandrerbakgrunn.
Vi vet at brorparten av de norske filmtitlene som blir lansert på kino i dag har forsvinnende liten mulighet til overskudd. Bransjen problematiserer sjelden hvorfor norske filmtitler med ingen innslag av innvandrere ikke tjener penger – eller taper penger. Går man på en smell har man vært «uheldig» – og får en ny mulighet. Som oftest er produsenten, distributører, underleverandører og offentlige fond mer enn villig til å ta denne risikoen fordi man ser verdien av langsiktig talentutvikling og utvikling av produksjonsmiljøet.
Derimot velger bransjen å ikke anerkjenne den samme verdien i talentutvikling så fort det er snakk om et produksjonsmiljø som har et tydelig innslag av minoriteter foran og bak kamera. Etter flere år i bransjen er jeg overbevist om at våre holdninger som en samlet bransje definerer hvordan vi prioriterer og hvem vi prioriterer ned. Det samme gjelder hvordan vi problematiserer og hvem vi problematiserer mest. NFI og den etablerte bransjen er en forholdsvis liten homogen gruppe med svært tette og ekskluderende relasjoner, og som etter min mening systematisk nedprioriterer og problematiserer filmskapere med perspektiver som ifølge bransjen selv ikke passer inn.
Er det noe galt med at den etablerte bransjen stadig hevder at det ikke er bærekraftig å lage dramaproduksjoner med perspektiver som tilsynelatende ikke passer inn? Er det noe galt med at enkelte etterlyser at staten tar en enda større del av regningen?
Nei, vi alle er tjent med en bærekraftig bransje og ikke minst at NFI er med og senker risikoen for produsenten når man satser på historier som ellers blir neglisjert. Dog blir det galt når problematiseringen rundt lønnsomhet ikke har rot i virkeligheten som beskrives, og det blir veldig galt når regningen som blir betalt av NFI tilhører alltid den erfarne produsenten med norskklingende navn.
Enkelte produsenter spør om Max Manus, Den 12. mann, Kon Tiki eller Bølgen hadde blitt de publikumssuksessene de er i dag om innvandrere hadde spilt bærende roller i filmene. Slike retoriske spørsmål løfter ikke debatten når vi vet at innvandring til Norge fra ikke-vestlige områder ikke ble en del av vår virkelighet før på slutten av 1960-tallet. Men kanskje hadde Bølgen fått det til med en innvandrerfamilie i sentrum av historien? Eller kanskje ikke. Det relevante spørsmålet å stille her er om bransjen hadde stilt opp med de nødvendige garantier fra distributør, leverandører, investorer og ikke minst NFI for å finansiere samme film hvis hovedkarakteren het Ali?
Det blir også meningsløst å snakke om en bærekraftig bransje så lenge vi velger å se bort fra de virkelig store tapsprosjektene i norsk film. Prosjekter som på ene siden har belastet NFIs konsulent- og markedsordning, og på den andre etterhåndsstøtte-ordningen uten å levere på publikumstall eller andre målbare resultater fordi MGer (avtaler om forhåndssalg) fra bransjen er mye større enn det reelle publikumspotensialet. Og når man først snakker om konkursfare, er det mye større sannsynlighet for at produksjonsselskaper kan risikere konkurs på grunn av produksjoner som Beatles eller Løvekvinnen, enn originale samtidshistorier med innvandrerinnslag og forholdsvis lave budsjetter som belaster NFIs produksjonsmidler aller minst.
Vi som har en genuin nærhet til det vi ønsker å fortelle, uansett hvor smalt eller ukjent det måtte være, har både investeringsviljen til å løfte frem disse perspektivene og kunnskapen til å gjøre dem både tilgjengelig og lønnsomme. Derfor kan bransjen vise til hele ni spillefilmer på fem år med en tydelig innvandrerprofil – selv om det fort kunne endt med kun tre spillefilmer i samme periode. Dessverre uteblir kontinuiteten for de fleste som gjennomfører sine første spillefilmer fordi NFI tar regningen kun når det er erfarne produsenter med norskklingende navn på produksjonssøknaden.
Det er her de skeive maktstrukturene blir synlige og i mange tilfeller helt ødeleggende for enkelte prosjekter som leverer på et høyt kunstnerisk nivå, men som faller gjennom kommersielt fordi produsentene med innvandrerbakgrunn må ta hele risikoen alene. Som spillefilmprodusent har jeg erfart hvordan bransjen opptrer i møte med prosjekter som ved første øyekast ikke passer inn i hva som er definert som et norsk kulturprodukt. Allikevel kan vi ikke klandre bransjen med sine produsenter, distributører og investorer alene.
Det er NFI og Kulturdepartementet (KUD) som har som oppgave å forme en inkluderende filmpolitikk. Som alle andre industrier vil filmbransjen sjelden eller aldri forandre seg med mindre det finnes gode incentiver til det. Men med betydelige statlige støtteordninger allerede på plass kunne NFI med svært enkle grep ha gjort Norge til en foregangsnasjon når det kommer til representasjon på film. Istedenfor har NFI gjort de etablerte produsentene til noen slags portvoktere og dermed har de «konkurranseutsatt» sitt offentlige ansvar for å fremme reell representasjon innen norsk film.
Jeg har ofte blitt oppfordret av NFI til å gi fra meg mine spillefilmprosjekter til mer erfarne produsenter – noe som de facto betyr at det skal gis til en produsent med norskklingende navn. NFI kommer med slike oppfordringer vel vitende om at det kan hemme min karriereutvikling som produsent og grunnlaget for videre drift i mitt produksjonsselskap. For om vi alle velger å følge NFIs oppfordringer vil nye produsenter gå glipp av svært viktig produksjonserfaring som er helt nødvendig i sammenheng med flere internasjonale tilskuddsordninger som blant annet Creative Europe, Eurimages osv. Med tanke på at NFI stiller knallharde krav til produksjonserfaring, ser ikke NFI-ansatte de langsiktige konsekvensene av slike oppfordringer?
Om man ikke retter seg etter NFIs oppfordringer og knytter mer etablert produsentkompetanse til prosjektet, vil man sannsynligvis aldri få produksjonstilskudd. NFI vet også veldig godt at det er en knalltøff konkurranse i bransjen om midlene og talentene, og at med slike oppfordringer fungerer NFI som en slags uoffisiell match-maker på vegne av den etablerte bransjen. Mener NFI at erfaring er den eneste faktoren som skal til for å gjennomføre prosjekter?
I filmmeldingen fra 2015 er det nedfelt at NFI skal prioritere den profesjonelle bransjen og stimulere til et bærekraftig produksjonsmiljø. Det er på tide at KUD gransker konsekvensene av dagens filmpolitikk. All forskning viser at jo mer homogen en bransje blir, jo mindre bærekraftig og konkurransedyktig vil den være på sikt. Det fremstår som uklokt at man i en tungt subsidiert bransje kan tillate at erfaring og track record alene får en så konkurransevridende virkning i en søknadsprosess.
Det er viktig å påpeke at NFI tar kategorisk avstand fra å noensinne ha oppfordret meg eller mine regissører til å finne seg produsenter med mer erfaring. Jeg kan heldigvis dokumentere dette. Og ikke nok med det: Jeg har også blitt fortalt hvilke produsenter jeg skal holde meg unna ved et par tilfeller. Det er allikevel noe foruroligende over at NFI plutselig benekter denne praksisen når den er så velkjent i bransjen. I mitt tilfelle ble det å følge oppfordringen fra NFI i sammenheng med 12 Bragder en kostbar erfaring, men også en verdifull lærdom i hvor galt det kan gå når byråkratiet i NFI får skalte og valte med et prosjekt.
12 Bragder er etter min oppfatning en norsk produksjon, men den ble ”deportert” ut av Norge fordi NFI på det tidspunktet ikke ville anerkjenne regissørens kunstnerisk behov for å uttrykke seg på et annet talespråk enn norsk. Izer Alius talespråk er en naturlig del av hans identitet som albaner oppvokst i Sverige og Norge. Med 12 Bragder hadde vi en svenskspråklig historie som av NFIs konsulent Lars Gudmestad ble karakterisert som noe av det mest spennende han hadde lest under sin tid i NFI.
Fordi NFI ikke hadde tillit til meg som produsent og mente jeg manglet erfaring, valgte jeg å spille på lag, og i 2014 fikk jeg med meg en erfaren produsent. Det viste seg raskt at denne erfarne produsenten var et feil valg fordi NFI hadde et svært anstrengt forhold til vedkommende. Vi fikk et kontant avslag på vår søknad og begrunnelsen vi fikk var at NFI anså ikke 12 Bragder som en norsk film på grunn av talespråket. Vi ble bedt om å komme tilbake til NFI når prosjektet hadde en svensk hovedprodusent. Allerede her ble vårt prosjekt en kasteball fordi NFI strevde med å anerkjenne Izer Aliu som en norsk filmskaper med en identitet som rommer mye mer enn bare ett språk eller ett perspektiv.
Prosessen med 12 Bragder underbygger uansett min opplevelse av at enkelte prosjekter og filmskapere blir forskjellsbehandlet basert på andre parametere enn kvaliteten på prosjektet. Konsulentens reaksjon på prosjektet fortalte oss at det var ingenting galt med manusets kvaliteter eller regissørens visjon. Så viste det seg at det som stod i veien ikke bare var NFIs krav til erfaring hos hovedprodusenten, men at det til og med måtte være «riktig» type produsent. Jeg kom tilbake med en ny produsent som passet NFIs krav – og da ble prosjektet innstilt til produksjonstilskudd. Men så overprøvde byråkratiet konsulentens innstilling fordi NFIs motstand handlet alltid om filmens talespråk. Igjen ble den nye produsenten oppfordret til å skaffe en svensk hovedprodusent til prosjektet.
Hvorfor har så mange engelskspråklige produksjoner likevel passert gjennom NFIs byråkrati? Hva var så typisk norsk med Louder Than Bombs og Tusen Ganger God Natt – i motsetning til 12 Bragder? Hvorfor er det så problematisk for NFI at regissører med innvandrerbakgrunn søker tilbake til sine røtter når de skal lage sin første eller andre film? Hva er grunnen til at byråkratiet i NFI opplever selve verket som utenlandsk, når mennesket bak er for lengst blitt en av «oss»?
Nå er det over tre år siden 12 Bragder fikk en erfaren produsent med på laget og nesten like lenge siden vi gikk i opptak. NFI fikk det som de ville og filmen fikk en svensk hovedprodusent. Men filmen er dessverre fortsatt ute på en ørkenvandring etter mer finansiering fordi løsningen NFI var pådriver for viste tydelig at erfaring alene er ikke nok for å gjennomføre prosjektet. NFI satset aldri på 12 Bragder – derimot satset NFI alt på å gjøre en norsk produksjon til en svensk film.
NFI bør derfor revurdere hvordan de kvalitetssikrer produsentleddet, og ikke minst hvordan de vurderer prosjekter som utfordrer deres begrensede kompetanse. I dag sitter NFI med dokumentasjon som bekrefter at 12 Bragder ville vært kinoklar i dag om de og den erfarne produsenten ikke hadde stått i veien for en naturlig regissør/produsent-relasjon. Min erfaring med Fluefangeren ga grobunn til en del mistanker om hvordan byråkratiet i NFI opptrer, 12 Bragder bekreftet noe av det, og samtaler med flere av de som har valgt å gå egne veier avtegner et uheldig mønster for hvordan bransjen reagerer på å bli utfordret. Den tyr altfor lett til diskreditering av våre egne filmskapere med at de er vanskelige, utakknemlige, eller at de rett og slett oppfører seg som ”mørke menn med skjegg”. Dette er karakteristikker våre filmskapere møter når de kjemper for sin visjon og sin film.
Khalid Maimouni er filmprodusent i The End AS som blant annet har produsert Fluefangeren.
