Helene Aalborg prater om veldig mye i et innlegg fra 18.07 som tok for seg kjønnskampen, for å kalle det det. Det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne, men hun skisserer noen problemstillinger og stiller noen veldig gode spørsmål. Problemet er at jeg ikke finner noen forslag til svar i hennes tekst. Og finner ei heller noen tegn til forundring rundt hennes bastante påstander. De er udiskutable, sett deg ned, hold kjeft og lær, er holdningen. Lurer egentlig om det var mannen som fant på den hersketeknikken der.

Jeg vil veldig gjerne lære hva Aalborg mener med de «uholdbare maktforholdene» som sørger for at kvinner havner bakerst i køen i norsk filmbransje. Er det en riktig gjengivelse av norsk filmbransje? Hvis så er tilfelle, så kjenner ikke jeg noen i bransjen som ønsker å ha det sånn.

«Gigantiske strukturelle utfordringer i filmbransjen», det er store ord. Hvor ligger denne strukturelle utfordringen egentlig? Hvor leder denne køen kvinnene havner bakerst i? Er det til NFI eller produksjonsselskapene? Filmbransjen er ikke et stort homogent monster, det er en relativt liten bransje og ganske godt diversifisert til å være så liten, vil jeg påstå.

Det blir vanskelig å forstå hverandre, når man skal diskutere noe ingen greier å vise til at overhodet eksisterer. For meg blir det vanskelig å tro at det finnes en form for sammensvergelse blant menn, bevisst eller ubevisst, som sørger for at kvinner havner bakerst i denne køen. Det er tross alt 2018 og ikke 1970.

Det finnes svin i filmbransjen som ønsker å undertrykke både kvinner og menn. Styr unna de! Du trenger ikke å gjøre deg avhengig av svin hvis du ønsker å lage film i Norge. Alliér deg med hyggelige og dyktige mennesker, det er mange av de i norsk filmbransje. Spread the Word! Og gjør det samme om du opplever diskriminerende holdninger fra enkelte produksjonsselskap.

Kjønnsrepresentasjonen er noe norsk filmbransje har vært opptatt av lenge før #meetoo. Dette er noe de har jobbet jevnt og trutt med, med ulikt hell. NFI sin siste undersøkelse fant vel ut at hoveddelen av problemet ligger i rekrutteringen av kvinner til selve yrket. Det kommer heller ikke nok søknader inn til NFI slik at at denne andelsprosenten bedrer seg.

Så nå når bransjen skal «løfte frem kvinner» og alt det overfladiske Aalborg viser til av tiltak spesielt rettet for å øke kvinners delaktighet i norsk film, sitter også jeg igjen med en flau smak i munnen. Kvinnene trenger ikke å bli løftet noe sted. Det blir å undervurdere dem og er på grensen til diskriminerende. Det at NFI nå skal arrangere bøllekurs for kvinner er helt ufattelig.

Når bransjen er opptatt av å øke kvinners delaktighet gjennom slike overfladiske tiltak, hva forteller det oss egentlig? Jo, det forteller meg at vi ikke greier å identifisere noen gigantiske strukturelle problemer. Så da må jeg spørre Aalborg: Hvordan skal vi kvitte oss med disse gigantiske strukturelle problemene? Forsvinner de når det er 50/50 deltagelse? Vil den balansen gjøre at problemet plutselig forsvinner? Eller havner vi da i en stillingskrig?

Jeg har egentlig ingen formening om at det er så viktig å oppnå noen bestemt prosentandel mellom kvinner og menn. Jeg skulle ønske det var flere kvinner i filmbransjen fordi jeg vil se god norsk film. Mener å ha lest at i 2017 var det 35% kvinner som enten var regissør, manusforfatter eller produsent på spillefilm. Denne prosenten varierer nødvendigvis veldig med tanke på det relativt lave antallet spillefilmer som blir produsert i året. Så det blir kanskje vanskelig å bruke en gitt prosentsats som indikasjon på en vellykket likestilling mellom kvinner og menn i norsk film. Når pressen slår opp i krigsfonter at kun en av tre Amandanominerte er kvinner vil nødvendigvis det snu alt på hodet hvis det var to av tre.

Så hvorfor finner vi ingen svar, hvorfor vil ikke flere kvinner jobbe med film?

Er det problematisk å planlegge en familie i en bransje som denne? Alle har rett til fødselspermisjon, enten du er fast ansatt, vikar eller har kortere engasjement. Jeg forstår ikke helt hva Aalborg mener med at filmindustrien henger etter; bryter de norsk lov? Aalborg velger å harselere med Mannen og Kunsten hans i stedet for å påpeke og forklare hva som må forbedres. En vis kvinne sa til meg en gang: «Hvis du begynner å skylde på din familie at du ikke lykkes, må du stikke fingeren i jorda og spørre deg selv om hva du driver med».

Hva er norsk film og hva vil vi at den skal være? Skal filmen tillegges et enda tydeligere politisk fundert samfunnsoppdrag enn det den har i dag? Som en plattform for å gjenspeile samfunnet i den forstand at alle ulike grupper blir hørt? Og disse filmene skal, slik jeg oppfatter Aalborg, produseres av disse gruppene selv. Men Statsfilm AS er ikke løsningen. Idet statsapparatets forlengede arm begynner å styre repertoaret politisk, blir det vanskelig å avklare rollefordelingen mellom Staten og Filmen. Da åpner vi veien for styringskåte politikere.

Det må finnes grenser på hva man kan forvente av forvaltningen. Den skal være opptatt av representasjon av alle ulike grupper, men det kan ikke gå på bekostning av kvalitet eller skje gjennom politisk press. Film er ikke et propagandaverktøy, men en kunstart som trenger frie tøyler og minst mulig begrensninger.

Så, kjære unge kvinne: Norsk filmbransje er på ingen måte et stort og skummelt monster ledet av fæle menn. Det er en bransje av masse hyggelige, rare, spennende og noen få slemme mennesker. Det er trange kår og en utrolig kamp om midlene, så noen sleivspark her og der vil skje. Da børster du bare vekk støvet og fortsetter. Ikke la deg trollbinde av skremselspropaganda om at det er så forferdelig for kvinner i filmbransjen, de dagene er over for lenge siden.

Thor Chr. Brøgger Langfeldt

(Illustrasjonsfoto er hentet fra Olsenbanden jr på sirkus)