Å spille pedofil var en utfordring, men å medvirke i musikal var enda lenger utenfor komfortsonen for Arthur Hakalahti. Nå er det unge skuespillertalentet, som først markerte seg i Halvbroren og Skam, aktuell i både storfilmen Mortal og flere kortfilmer.
Foto fra kortfilmen «Aldriland»
Første gang vi kunne se Arthur Hakalahti på TV-skjermen var våren 2013, da Halvbroren gikk sin seiersgang på NRK. Hakalahti hadde fått rollen som unge Arnold, mens den voksne utgaven ble spilt av Jon Øigarden. Siden den gang har nordlendingen vært å se i alt fra Hotel Cæsar til Kongens nei til Skam, og vil trolig bare bli et enda mer kjent fjes i årene som kommer.
– På ungdomsskolen trodde jeg jo at jeg skulle bli fotballspiller. Men så skulle det settes opp en juleforestilling når jeg gikk i åttende, og da kom det opp en profesjonell regissør, Anders Alterskjær. Jeg kommer fra et lite sted i Nordland som heter Sandhornøy og vi var bare fire som gikk i klassen min, så det var ganske stort. Jeg spilte rollen som Jacob Marley i A Christmas Tale, og etter det spurte Alterskjær om jeg ville spille hovedrollen i en novellefilm han lagde. Det ble den aller første filmen jeg gjorde, og så kom Halvbroren rundt et år seinere.
– Den rollen ble jeg først klar over fordi mormor hadde sett en annonse i lokalavisa, og det skulle være audition inne i Bodø. Jeg søkte og dro på audition. Etter det ble jeg invitert til å komme til Oslo, bare meg, selv om jeg ikke hadde fått rollen ennå. Da fikk jeg komme opp i Filmparken, jeg var bare 14 år gammel og fikk komme opp der og hilse på Frank Kjosås og Mariann Hole og gå rundt på settene… Og så møtte jeg Per Olav Sørensen, seriens regissør. Første gangen jeg traff han, satt han bare helt stille og stirret på meg over bordet. Han skulle se om jeg lignet på Jon Øigarden, om han fant noen likhetstrekk. På slutten av den dagen hadde han bestemt seg for at han ville ha meg til rollen.
Hakalahti er en svært kredibel skuespiller, som blant annet er kjent for deler av bransjen og festivalpublikum fra flere skarpe prestasjoner i kortfilmer. Men han har på ingen måte skydd unna mer folkelige og publikumsrettede prosjekter, og fikk smake litt på internasjonal kjendisstatus med birollen som den noe keitete Kasper i Skam.
– Jeg hadde jo ikke akkurat en veldig stor rolle der, men jeg merket godt hvor svært det var. Selv jeg fikk meldinger fra folk over hele verden, for eksempel fra Kina. Jeg kom i prat med ei derfra som spurte om jeg kunne tenke meg å komme til Kina noen gang. Jeg svarte jo at selvfølgelig kunne jeg det, det tror jeg hadde vært helt supert. Hun sa da at hvis jeg kom dit så kunne jo hun være min guide. Og så lurte hun på om hvis hun kom til Oslo noen gang, om ikke jeg kunne være hennes guide… Det var helt vanvittig på et tidspunkt, men nå har det jo roet seg litt ned.
Også i Hotel Cæsar fikk Hakalahti merke hvordan det var å jobbe på en stor produksjon med stor fanbase. Såpeserien har vært kjent for å fungere som en treningsarena for folk som etter hvert går videre ut i bransjen, og har dessuten en rekke profilerte teaterskuespillere på rollelisten. Også Hakalahti lærte mye nytt av å være en del av at så stort og profesjonelt maskineri.
– Det var litt vanskelig å komme inn i det, for de er så veldig effektive og produserer så mye. Særlig når man filmer i studio og de skyter med flere kameraer. Før Cæsar hadde jeg bare gjort Halvbroren og et par litt mindre ting, hvor man bruker lang, lang tid på hver enkelt scene. Mens her opplevdes det nesten litt stressende – det var i alle fall noe veldig annet. Man gjør en scene, og hører «Takk!», og forventer da at man får høre at man skal prøve litt forskjellige ting eller noe. Men her var det bare rett til neste scene, og man er ferdig. Man har bare én sjanse. Så det var absolutt en veldig god erfaring å ha. Veldig annerledes enn å spille i studentkortfilmer.
To av de kanskje mest interessante rollene Arthur Hakalahti har spilt de siste årene, har vært i nettopp studentkortfilmer. I 2017 gestaltet han hovedrollen i Håvard Fandrems Aldriland, som blant annet ble belønnet med prisen for beste regi og NUFFs ungdomspris på Amandusfestivalen, samt deltok i den internasjonale konkurransen ved Clermont-Ferrand. I år er han aktuell i tidenes første skrekkfilm fra Filmskolen, nemlig Sebastian Lagerkvists Boy Gets Eaten.
Aldriland handler om 15 år gamle Markus (Hakalahti) som til sin forferdelse innser at han er tiltrukket av småbarn. Filmen er i sin helhet fortalt fra Markus’ eget perspektiv. I Boy Gets Eaten handler det om Anders som blir presset til å ha sex på en fest, hvilket åpner døren til svært traumatiske opplevelser som nå kommer tilbake for å hjemsøke ham. Hvordan går man fram for å sette seg inn i slike ekstreme personskildringer?
– På én måte jobber jeg veldig forskjellig fra rolle til rolle, men min tilnærming til karakterene er mye det samme uansett hva slags film det er. Karakteren er like virkelig uansett. I disse to tilfellene har jeg syntes at det var interessante roller, som er litt annerledes. Det går på det å utfordre seg selv.
I Aldriland spiller du en pedofil. Måtte du gå noen runder med deg selv for å kjenne på om det var ok?
– Den filmen fant jeg også via en annonse som ble lagt ut. Det var en eksamensfilm på Westerdals, og de søkte skuespillere i en viss aldersgruppe. Jeg søkte på den og fikk komme på et intervju med Håvard Fandrem og noen andre. De spurte meg om jeg kanskje lurte på hvorfor de hadde vært litt tilbakeholdne med informasjon om rollen i annonsen. Det hadde jeg kanskje litt, og de forklarte at de ville ikke at det skulle bli misforstått eller komme ut helt feil hva det var de egentlig så etter. De sa at de ville at jeg skulle spille en pedofil, og jeg bare «åja, ok, det har jeg gjort to ganger før, på teater». Så jeg var kjent med det temaet fra før av, og hadde ikke noen veldig betenkeligheter rundt det sånn sett. Det føltes tvert imot som en veldig riktig rolle for meg.
– Det kunne være litt rart å jobbe med den lille jenta jeg spiller mot, men vi fikk tid til å bli ordentlig kjent med hverandre og kom godt overens. Når man kommer inn i det går det stort sett fint.
– Det har ellers vært helt fantastisk å være med på skrekkfilm. Jeg syns det er så gøy å gjøre studentfilmer, for der tør man å satse litt. På Boy Gets Eaten var jeg med helt fra starten av på en måte jeg aldri har vært før, så jeg fikk et veldig eierskap til filmen. Jeg og regissør Sebastian møttes ganske tidlig, og snakket om prosjektet i månedsvis før vi virkelig satte i gang. Jeg fikk til og med være med på prøvefilmingen for de andre rollene, som var veldig fint.
– Med skrekkfilm må man være veldig på hele tiden. Jeg var utmattet hver eneste dag under innspilling, for det er så fysisk det man holder på med. Det kunne også bli litt merkelige samtaler med vennene mine når vi snakket sammen på telefon og de spurte meg hva jeg hadde gjort den dagen: «I dag har jeg hatt sex baki en bil, blitt filmet naken i et badekar, og til slutt var det en monsterdame som satt oppå meg og kastet opp i ansiktet mitt». Vanlig dag!
Framover blir Hakalahti blant annet å se i The Bird Catcher, som utspiller seg i tiden rundt deportasjon av jødene fra Norge. Han har også en rolle i den nye filmen til André Øvredal, som jo har bemerket seg med sjangerfilmer som Trolljegeren (2010) og The Autopsy of Jane Doe (2016) – begge internasjonale prisvinnere.
– Jeg kan ikke si så mye om Øvredals Mortal ennå, men den er basert på norrøn mytologi – samtidig som det er en veldig unorsk fantasty-sak. Vi filmet den i fjor sommer.
– Ellers er jeg akkurat ferdig med kortfilmen De første dagene, med Nina Knag som regissør. Det er også et litt spesielt univers, med samme forfatter som skrev Den brysomme mannen (Per Schreiner).
På spørsmål om det er noen typer roller eller filmer han personlig liker å gjøre bedre enn andre, blir Hakalahti ganske stille og må tenke seg om. Han lander på at han bare går etter det som føles riktig å gjøre, og at han alltid er på utkikk etter noe litt annerledes.
– Jeg liker godt å gjøre mye forskjellige ting. Jeg har faktisk akkurat gjort noe som var helt utenfor min komfortsone, som jeg aldri hadde trodd at jeg skulle gjøre – jeg har vært i en musikal. Den het Alvin Pang, og vi spilte for 5-600 personer under festspillene i Harstad. Det var helt utrolig, og en veldig ny erfaring.
– Noen musikere spurte meg om jeg ville spille hovedrollen i en konsertforestilling, for de hadde hørt at jeg kunne synge. Jeg spurte dem hvor de hadde hørt det, og det er bare fra den juleforestillingen jeg spilte i på ungdomsskolen, før stemmeskiftet. Det var den første og til da siste erfaringen min med sang, og det har på en eller annen måte spredt seg videre… Så nå synger jeg!
Å spille pedofil var en utfordring, men å medvirke i musikal var enda lenger utenfor komfortsonen for Arthur Hakalahti. Nå er det unge skuespillertalentet, som først markerte seg i Halvbroren og Skam, aktuell i både storfilmen Mortal og flere kortfilmer.
Foto fra kortfilmen «Aldriland»
Første gang vi kunne se Arthur Hakalahti på TV-skjermen var våren 2013, da Halvbroren gikk sin seiersgang på NRK. Hakalahti hadde fått rollen som unge Arnold, mens den voksne utgaven ble spilt av Jon Øigarden. Siden den gang har nordlendingen vært å se i alt fra Hotel Cæsar til Kongens nei til Skam, og vil trolig bare bli et enda mer kjent fjes i årene som kommer.
– På ungdomsskolen trodde jeg jo at jeg skulle bli fotballspiller. Men så skulle det settes opp en juleforestilling når jeg gikk i åttende, og da kom det opp en profesjonell regissør, Anders Alterskjær. Jeg kommer fra et lite sted i Nordland som heter Sandhornøy og vi var bare fire som gikk i klassen min, så det var ganske stort. Jeg spilte rollen som Jacob Marley i A Christmas Tale, og etter det spurte Alterskjær om jeg ville spille hovedrollen i en novellefilm han lagde. Det ble den aller første filmen jeg gjorde, og så kom Halvbroren rundt et år seinere.
– Den rollen ble jeg først klar over fordi mormor hadde sett en annonse i lokalavisa, og det skulle være audition inne i Bodø. Jeg søkte og dro på audition. Etter det ble jeg invitert til å komme til Oslo, bare meg, selv om jeg ikke hadde fått rollen ennå. Da fikk jeg komme opp i Filmparken, jeg var bare 14 år gammel og fikk komme opp der og hilse på Frank Kjosås og Mariann Hole og gå rundt på settene… Og så møtte jeg Per Olav Sørensen, seriens regissør. Første gangen jeg traff han, satt han bare helt stille og stirret på meg over bordet. Han skulle se om jeg lignet på Jon Øigarden, om han fant noen likhetstrekk. På slutten av den dagen hadde han bestemt seg for at han ville ha meg til rollen.
Hakalahti er en svært kredibel skuespiller, som blant annet er kjent for deler av bransjen og festivalpublikum fra flere skarpe prestasjoner i kortfilmer. Men han har på ingen måte skydd unna mer folkelige og publikumsrettede prosjekter, og fikk smake litt på internasjonal kjendisstatus med birollen som den noe keitete Kasper i Skam.
– Jeg hadde jo ikke akkurat en veldig stor rolle der, men jeg merket godt hvor svært det var. Selv jeg fikk meldinger fra folk over hele verden, for eksempel fra Kina. Jeg kom i prat med ei derfra som spurte om jeg kunne tenke meg å komme til Kina noen gang. Jeg svarte jo at selvfølgelig kunne jeg det, det tror jeg hadde vært helt supert. Hun sa da at hvis jeg kom dit så kunne jo hun være min guide. Og så lurte hun på om hvis hun kom til Oslo noen gang, om ikke jeg kunne være hennes guide… Det var helt vanvittig på et tidspunkt, men nå har det jo roet seg litt ned.
Også i Hotel Cæsar fikk Hakalahti merke hvordan det var å jobbe på en stor produksjon med stor fanbase. Såpeserien har vært kjent for å fungere som en treningsarena for folk som etter hvert går videre ut i bransjen, og har dessuten en rekke profilerte teaterskuespillere på rollelisten. Også Hakalahti lærte mye nytt av å være en del av at så stort og profesjonelt maskineri.
– Det var litt vanskelig å komme inn i det, for de er så veldig effektive og produserer så mye. Særlig når man filmer i studio og de skyter med flere kameraer. Før Cæsar hadde jeg bare gjort Halvbroren og et par litt mindre ting, hvor man bruker lang, lang tid på hver enkelt scene. Mens her opplevdes det nesten litt stressende – det var i alle fall noe veldig annet. Man gjør en scene, og hører «Takk!», og forventer da at man får høre at man skal prøve litt forskjellige ting eller noe. Men her var det bare rett til neste scene, og man er ferdig. Man har bare én sjanse. Så det var absolutt en veldig god erfaring å ha. Veldig annerledes enn å spille i studentkortfilmer.
To av de kanskje mest interessante rollene Arthur Hakalahti har spilt de siste årene, har vært i nettopp studentkortfilmer. I 2017 gestaltet han hovedrollen i Håvard Fandrems Aldriland, som blant annet ble belønnet med prisen for beste regi og NUFFs ungdomspris på Amandusfestivalen, samt deltok i den internasjonale konkurransen ved Clermont-Ferrand. I år er han aktuell i tidenes første skrekkfilm fra Filmskolen, nemlig Sebastian Lagerkvists Boy Gets Eaten.
Aldriland handler om 15 år gamle Markus (Hakalahti) som til sin forferdelse innser at han er tiltrukket av småbarn. Filmen er i sin helhet fortalt fra Markus’ eget perspektiv. I Boy Gets Eaten handler det om Anders som blir presset til å ha sex på en fest, hvilket åpner døren til svært traumatiske opplevelser som nå kommer tilbake for å hjemsøke ham. Hvordan går man fram for å sette seg inn i slike ekstreme personskildringer?
– På én måte jobber jeg veldig forskjellig fra rolle til rolle, men min tilnærming til karakterene er mye det samme uansett hva slags film det er. Karakteren er like virkelig uansett. I disse to tilfellene har jeg syntes at det var interessante roller, som er litt annerledes. Det går på det å utfordre seg selv.
I Aldriland spiller du en pedofil. Måtte du gå noen runder med deg selv for å kjenne på om det var ok?
– Den filmen fant jeg også via en annonse som ble lagt ut. Det var en eksamensfilm på Westerdals, og de søkte skuespillere i en viss aldersgruppe. Jeg søkte på den og fikk komme på et intervju med Håvard Fandrem og noen andre. De spurte meg om jeg kanskje lurte på hvorfor de hadde vært litt tilbakeholdne med informasjon om rollen i annonsen. Det hadde jeg kanskje litt, og de forklarte at de ville ikke at det skulle bli misforstått eller komme ut helt feil hva det var de egentlig så etter. De sa at de ville at jeg skulle spille en pedofil, og jeg bare «åja, ok, det har jeg gjort to ganger før, på teater». Så jeg var kjent med det temaet fra før av, og hadde ikke noen veldig betenkeligheter rundt det sånn sett. Det føltes tvert imot som en veldig riktig rolle for meg.
– Det kunne være litt rart å jobbe med den lille jenta jeg spiller mot, men vi fikk tid til å bli ordentlig kjent med hverandre og kom godt overens. Når man kommer inn i det går det stort sett fint.
– Det har ellers vært helt fantastisk å være med på skrekkfilm. Jeg syns det er så gøy å gjøre studentfilmer, for der tør man å satse litt. På Boy Gets Eaten var jeg med helt fra starten av på en måte jeg aldri har vært før, så jeg fikk et veldig eierskap til filmen. Jeg og regissør Sebastian møttes ganske tidlig, og snakket om prosjektet i månedsvis før vi virkelig satte i gang. Jeg fikk til og med være med på prøvefilmingen for de andre rollene, som var veldig fint.
– Med skrekkfilm må man være veldig på hele tiden. Jeg var utmattet hver eneste dag under innspilling, for det er så fysisk det man holder på med. Det kunne også bli litt merkelige samtaler med vennene mine når vi snakket sammen på telefon og de spurte meg hva jeg hadde gjort den dagen: «I dag har jeg hatt sex baki en bil, blitt filmet naken i et badekar, og til slutt var det en monsterdame som satt oppå meg og kastet opp i ansiktet mitt». Vanlig dag!
Framover blir Hakalahti blant annet å se i The Bird Catcher, som utspiller seg i tiden rundt deportasjon av jødene fra Norge. Han har også en rolle i den nye filmen til André Øvredal, som jo har bemerket seg med sjangerfilmer som Trolljegeren (2010) og The Autopsy of Jane Doe (2016) – begge internasjonale prisvinnere.
– Jeg kan ikke si så mye om Øvredals Mortal ennå, men den er basert på norrøn mytologi – samtidig som det er en veldig unorsk fantasty-sak. Vi filmet den i fjor sommer.
– Ellers er jeg akkurat ferdig med kortfilmen De første dagene, med Nina Knag som regissør. Det er også et litt spesielt univers, med samme forfatter som skrev Den brysomme mannen (Per Schreiner).
På spørsmål om det er noen typer roller eller filmer han personlig liker å gjøre bedre enn andre, blir Hakalahti ganske stille og må tenke seg om. Han lander på at han bare går etter det som føles riktig å gjøre, og at han alltid er på utkikk etter noe litt annerledes.
– Jeg liker godt å gjøre mye forskjellige ting. Jeg har faktisk akkurat gjort noe som var helt utenfor min komfortsone, som jeg aldri hadde trodd at jeg skulle gjøre – jeg har vært i en musikal. Den het Alvin Pang, og vi spilte for 5-600 personer under festspillene i Harstad. Det var helt utrolig, og en veldig ny erfaring.
– Noen musikere spurte meg om jeg ville spille hovedrollen i en konsertforestilling, for de hadde hørt at jeg kunne synge. Jeg spurte dem hvor de hadde hørt det, og det er bare fra den juleforestillingen jeg spilte i på ungdomsskolen, før stemmeskiftet. Det var den første og til da siste erfaringen min med sang, og det har på en eller annen måte spredt seg videre… Så nå synger jeg!
