Det er uvanlig at en spillefilm av en norsk regissør som har laget en lang rekke filmer, både i Norge og i utlandet, ikke får distribusjon. Patrik Syversens «Demon Box» er et spennende kammerspill som fortjener et større publikum, mener Gunnar Iversen.
De siste årene har man stadig vekk kunnet lese noe som for en filmhistoriker, eller rett og slett filminteresserte som har levd en stund, framstår som noe helt nytt i en norsk sammenheng. Kinosjefer, distributører, produsenter eller filmbyråkrater klager over at det lages for mange norske spillefilmer. I 2012 kunne man til og med lese at både den sittende og den forrige kulturministeren mente at det ble produsert for mange norske filmer, og i årene siden den gang har mange andre sluttet seg til klagekoret. I norsk filmhistorisk sammenheng er dette noe helt nytt. Tidligere ble det alltid trukket fram at altfor få spillefilmer ble produsert her i landet. Nå er det motsatte tilfellet, i hvert fall i manges øyne.
Samtidig kan man lese om norske filmer som senere forsvinner og ikke blir tilgjengelige for tilskuerne på kino. I fjor vår kunne man for eksempel lese på Rushprints nettsider at Patrik Syversens spillefilm Demon Box skulle vises på Oslo Pix i juni samme år. Over et år senere har filmen ennå ikke fått kinopremiere. Det er som om filmen har forsvunnet. Ikke har den satt mange spor etter seg i media heller. Dessuten finnes den ikke i Nasjonalbibliotekets database over norske spillefilmer, selv om denne basen nå også inneholder filmer som ikke har fått vanlig kinolansering. Det er rett og slett som om filmen plutselig bare har forsvunnet.
Da filmen ble vist på Oslo Pix fikk Syversen god respons, og både kinosjefer og distributører syntes det var et spennende prosjekt. Det som en gang var fikk også god respons, men ingen distributører tok sjansen på å distribuere Demon Box. Den ble rett og slett vurdert som for smal for vanlig kinodistribusjon av norske distribusjonsselskap. Syversen og produsenten Fredrik Pryser (som også produserte Syversens spillefilmer Exteriors og Det som en gang var) håper fremdeles at filmen kan få såkalt «begrenset lansering», men den travle Syversen har selv hatt hendene fulle med nye prosjekter, og har ennå ikke kunnet forsøke å distribuere filmen selv.
Det er intet nytt fenomen at enkelte norske filmer får begrenset distribusjon, eller at interessen fra kinosjefer og distributører er lunken overfor enkelte norske filmer, men at en film av en norsk regissør som har laget en lang rekke filmer, både i Norge og i utlandet, ikke får distribusjon, det er uvanlig. Det er dessuten trist. Ikke bare fordi norske spillefilmer hører hjemme på kino, men fordi Syversens film er et spennende kammerspill som fortjener et større publikum.
Demon Box er en interessant film. Det er en film som går rett til kjernen i den norske samtidsfilmen, med sin betoning på karakterer, relasjoner og stemninger snarere enn handlingsutvikling og dramatisk dybde. Demon Box er et kammerspill som uttrykker det meste på en indirekte, dempet og forsiktig måte. Stilen er nedtonet og konsentrert. Samtidig er det en film som problematiserer forestillingene om at det produseres for mange norske spillefilmer, og som viser hvor vanskelig det kan være i dag å nå fram til vanlige kinoer med «smale» filmer.
Patrik Syversens film viderefører mange av de ideene og kunstneriske strategiene han arbeidet med i spillefilmene Det som en gang var (2015) og samarbeidsprosjektet Exteriors (2011), som han regisserte sammen med Marie Kristiansen. Filmen har ellers mye til felles med andre norske kammerspill fra senere år, som Syversens tidligere samarbeidspartner Nini Bull Robsahms Amnesia (2014), eller Paul Tunges filmer Demning (2016) og Fountain of Youth (2017). Selv om Demon Box har en egen tone og preges av et selvstendig formuttrykk, er det også et eksempel på en ny og interessant tendens i norsk filmkultur.
Demon Box skildrer en hyttetur som får en tragisk avslutning. Amalie (Silje Storstein) og Emil (Sigurd Myhre) er søster og bror, og de kjører til familiens hytte ved havet for å gå gjennom bestemorens papirer. Feriestedet skal selges, og de må fjerne alt personlig fra hytta. Deres mor skal komme etter, men hun blir forsinket, så Emil og Amalie begynner å gå gjennom bestemorens papirer. De har med seg alt som trengs for å kaste gammelt skrot, men de vegrer seg litt for å starte arbeidet. Dessuten går de hverandre litt på nervene. De småkrangler og utfordrer hverandre, på den stillferdige måten bare en bror og en søster kan gjøre.
Etter noen glass vin bestemmer de seg for å begynne på arbeidet, men blir ubekvemme når de begynner å lese bestemorens dagbok fra begynnelsen av 1950-årene. I en pause går de en tur sammen. På veien møter de Daniel (Patrik Syversen), en ung mann som leter etter en hund han skulle ha passet, men som nå har forsvunnet. Amalie hjelper til med å lete etter hunden, til Emils store irritasjon, men når hun vender tilbake til hytta gjenopptar de arbeidet med å gå gjennom bestemorens papirer.
De er i ferd med å oppdage bestemorens hemmelighet, etter at de har gått gjennom en haug usendte brev som antyder noe om et forhold bestemoren har hatt, eller kanskje noe overnaturlig i form av et «vesen» bestemoren har sett, da Daniel banker på døren. Han bor i en hytte ikke så langt fra Amalie og Emil, og han har mistet strømmen. Daniel får låne en lommelykt av de to, men lykkes ikke i å få strømmen tilbake, og ender opp hos de to igjen. Amalie går til sengs, mens Emil og Daniel blir sittende oppe og drikke.
«Det bare skjedde», sier Emil til Amalie litt senere. Da ligger Daniel livløs på steinhellene utenfor hytta. Emil dyttet ham, fordi han «snokte rundt». I begynnelsen er de som lamslått, så begynner de å krangle. De er uenige om hva som skal gjøres. Amalie vil ringe etter hjelp, men Emil svarer bryskt: «Vi ringer ingen». Kystvaktens skip glir forbi på sjøen utenfor, og dette skaper ekstra uro hos de to. Daniel puster, så han kan kanskje reddes, men så gjør Emil noe, og den unge mannen er død med brukket nakke.
Emil sier at de må bli kvitt liket, og det de tok med for å rydde etter bestemoren blir tatt i bruk. Tape, plastsekker og oppvaskhansker tas i bruk når de to etter å ha kranglet om ulike metoder til slutt stykker opp kroppen i kjelleren. Når det er blitt mørkt igjen kvitter de seg med kroppen. «Jeg kan stole på deg, ikke sant?», sier Emil, men Amalie vil helst bare ta bilen og flykte. Hun får panikk, men roer seg etter hvert ned. De bader, spiller tennis, og tar i mot moren som til slutt kommer kjørende for å hjelpe til med ryddingen.
«Vær vanlig!», sier Emil til Amalie i filmens aller første scene. Hun fleiper og gjør seg til, og han gjentar sine ord med større kraft. Amalie svarer lekent: «Jeg skal være kjempevanlig. Helt supermegavanlig». Hun skal ikke fleipe og spille, men bare være, og være seg selv. Scenen kaster oss rett inn i forholdet mellom bror og søster, men gir oss samtidig en pekepinn på hvordan Demon Box er mer interessert i samspill mellom mennesker, relasjoner og hverdagsobservasjon enn å utvikle en engasjerende og dramatisk fortettet fortelling.
Mot slutten av filmen får imidlertid ordene en ny betydning. Når moren ankommer sier Emil til Amalie: «Det går bra. Bare vær vanlig». Nå er det motsatte som menes. Hun skal spille, agere som om ingen ting har hendt, og late som om de ikke har tatt livet av og stykket opp den nesten ukjente mannen. Slik pendler Syversens film mellom å fange inn de minste små spenninger og gester i forholdet mellom en bror og en søster, og å skildre hvordan man forsøker å late som om noe ikke har skjedd, selv om det som har skjedd vil forandre dem begge og endre forholdet mellom de to.
Demon Box er en type nysgjerrig samtidsarkeologi, som er like interessert i å fange inn væremåter, slang og samværsformer mellom unge mennesker av i dag, som å fortelle en dramatisk historie. Syversen og skuespillerne har en vel utviklet fingerspissfølelse for tonefall og intonasjon i dialoger som synes nesten uten direkte dramatisk mening, men som forteller mye om forholdet mellom bror og søster, og som også sier mye om hvor ubekvemme de er når de må gå gjennom bestemorens papirer før feriestedet skal selges.
De lange tagningene og det bevegelige kameraet understreker den hverdagslige impulsen i Syversens film. Det de sier, det de gjør, det de ikke sier eller ikke gjør, og hvordan de agerer, alt er en del av en nærsynt observasjon av hvordan helt vanlige unge mennesker omgås og snakker sammen. Samtidig ligger antydninger om noe voldelig eller overskridende under det hverdagslige og banale.
På en spennende måte leker Syversen med hvordan vi også i de næreste familierelasjoner spiller roller. Dette får sitt klareste uttrykk gjennom hvordan Amalie gjerne vil at de to skal kle seg ut og spille et lite rollespill. På loftet finner de klær og hatter, og ifører seg ulike kostymer. Det er som om de ikke kan være sammen, eller kommunisere direkte, til tross for at de kjenner hverandre bedre enn de aller fleste, uten å bli noen andre. I hvert fall på overflaten.
Også bestemoren, antyder filmen, kan være en annen enn den de to barnebarna tror hun var. De usendte brevene viser at hun bærer på en hemmelighet som de må skjule for deres egen mor. Demon Box er en film som under den tilsynelatende enkle hverdagsoverflaten avslører hvordan alle er «ukjente» og «fremmede» for hverandre, eller bærer på hemmelighetsfulle og ukjente sider. Bestemoren er en annen enn den de trodde, selv agerer de på en måte de ikke trodde de ville gjøre, og Daniel som de tar livet av, er også bare en tilfeldig ukjent. «Jeg aner ikke hvem mannen var», sier Emil, «Men, nå ble det sånn».
Et sentralt grep som preger Patrik Syversens film er avdramatisering. På overflaten har Demon Box en god porsjon drama, og flere underliggende konflikter og overraskende fortellermessige vendinger, men selv de mest dramatiske delene av historien behandles med samme nesten nonchalante og slentrende hverdagsrealistiske måte. Her blir små gester og avvæpnende hverdagslige replikker helt avgjørende for å styre fortellingen unna gammeldags drama med stor D. På en spennende og følsom måte blir hverdagsspråket en del av en lek mellom bror og søster om en felles identitet og vanlig væremåte, som igjen bidrar til å «ta ned» dramaet og gjøre det mer hverdagslig. Det er et spennende og effektivt grep.
Et godt eksempel er scenen mot slutten av filmen da Amalie vil ta bilen og kjøre av sted. Hun vil flykte fra feriestedet som nå er blitt et åsted for en forbrytelse. Emil setter seg i setet ved siden av henne, og han forsøker å roe henne ned. Først beroliger han henne med en serie fraser. Han snakker om at de må lære av sine feil og fortsette å leve, som om det de har gjort var en liten bagatell. Så peker han på at hun ikke kan kjøre, hun har ikke engang lappen. Spenningene mellom de to, og i Amalie, løses plutselig opp, og da de setter på musikken på radioen ender det hele i en ordvits. Musikken er senromantisk klassisk musikk, og han fleiper: «Skybert eller Schubert?» Som en fleipende in-joke mellom de to søsknene fra barndommen. Så vil Amalie plutselig tilbake til den vanlige og vante tilværelsen igjen, og lar seg friste av tanken på en god frokost.
Selv om Demon Box ikke er et budskapstungt drama, og filmen toner bevisst ned de moralske dilemmaene Amalie og Emil står overfor, er filmen likevel en studie i moral og amoral. Identitet og handlinger knyttes til moderne unnfallenhet og likegyldighet overfor liv og død. Amalie og Emil skildres gjennom en serie små hverdagslige episoder, og langsomt glir de inn i en umulig situasjon som ender med vold og død.
Det er Emil som er voldsbæreren i dramaet. I filmens åpningsscene kommer han med plastsekker, tape og oppvaskhansker, som om han hadde planlagt å drepe og kvitte seg med noen. Selv om det er usikkert om han dyttet Daniel for å skade ham, eller bare var brå og uforsiktig, tar han bevisst livet av mannen, fordi det er eneste måte å rydde opp som han kan tenke på. Og Daniel er som en tilfeldig ukjent som bare kan kastes. Emil er også manipulatoren, som får Amalie med på å rydde opp etter sin ugjerning.
Noe av det mest slående og effektive ved Demon Box er hvordan det uhyrlige og mest overskridende, å ta livet av et menneske og deretter stykke opp kroppen, behandles på samme måte som de alle minste fleipende spenningene mellom de to søsknene. Filmen viser hvor glidende fraværet av moral kan være, når man tror man kan slippe unna en forbrytelse og ikke avsløres som drapsmann. Først er det bare en dytt og en ulykke, så er nakken brukket og gjort er gjort, og da er det intet annet igjen enn å kvitte seg med liket.
Denne delen av Syversens film kan bringe tankene til Ian McEwans roman The Innocent fra 1990, som forøvrig ble filmatisert av John Schlesinger på en lite vellykket måte i 1993. Vendepunktet i McEwans historiske roman, som skildrer en spionoperasjon i Berlin under den kalde krigen, kommer når hovedpersonen Leonard deltar i mordet på en litt eldre mann. Leonard er forelsket i Maria, men hennes brutale eks-mann Otto dukker opp hjemme hos Maria, og en voldsom kamp ender i at Otto mister livet. Leonard er bokens «uskyldige», på mer enn en måte, men fortellingen tar en brå vending når Otto dør og Leonard og Maria stykker opp kroppen hans for å bli kvitt bevismaterialet.
Ikke bare blir Leonard en skyldig, og forholdet mellom ham og Maria tar slutt, men selve skildringen av drapet og oppstykkingen av kroppen er så brutal, makaber og omtumlende at hele fortellingen endrer karakter. Selv om romanen har et overraskende etterord, som kaster nytt lys over forholdet mellom Maria og Leonard etter drapet, er denne scenen så voldsom og fysisk detaljert, at den kaster et skarpt lys over hele fortellingen, også det som har skjedd fram til selve drapsscenen.
Syversen gjør det motsatte i Demon Box. Tilsynelatende får drapet på Daniel ingen store og avgjørende konsekvenser, og den diskrete måten både ulykken, drapet og likskjendingen skildres, unngår å fråtse i blodige og kroppslige detaljer. Syversen gjør det motsatte av McEwan. Kameraet og mikrofonen viser bare akkurat nok til at vi forstår hva som skjer, men skaper intet voldsomt brudd i historien. Livet til Amalie og Emil rystes ikke i sine grunnvoller, i hvert fall er det nærliggende å tolke det slik at alt bare fortsetter som vanlig. I stedet for å endre alt går alt bare videre, nesten som før. Drapet får ingen egentlige konsekvenser, og dette er det virkelig skremmende i Syversens film. Og Emils bagatellisering av det hele for å berolige Amalie, synliggjør en bekvem amoral som er mest grusom. Den tilsynelatende hverdagslige og konsekvensløse volden skaper en uggen etterklang i denne effektive og avdramatiserte historien.
Filmens tittel er ellers talende i denne sammenhengen. Etter at Emil og Amalie har kvittet seg med Daniels kropp, og stedet der han først falt er skurt og renset for blod, fortsetter søsknene å gå gjennom bestemorens papirer. I et brev de kommer over blant bestemorens papirer skriver en mann på engelsk til bestemoren om en «unruly demon» som finnes «in the box, in my mind». Demon Box viser hvordan et slikt uhyre finnes i oss alle, og plutselig bare kan slippes ut av boksen. Det uhyrlige er ikke her at Daniel blir tatt av dage, men at det er så enkelt å bli kvitt ham. Det er bare å stykke opp kroppen, puste dypt ut, og gå tilbake til det vanlige igjen. I Ian McEwans The Innocent blir ingenting hva det var etter drapet, i Demon Box går man tilsynelatende tilbake til hverdagen igjen, som om det egentlig ikke har hendt noe.
Her ligger noe av kjernen i Syversens film, og kanskje det nærmeste man kan komme en slags moral eller budskap i filmen. Det er ikke umoral som skildres og avsløres, men snarere amoral. Det er fraværet av moral og etikk, og spesielt Emils manglende evne til både å skille mellom riktig og galt, og å ta konsekvensene av sine handlinger. Den uhyggelige skildringen av Emil understrekes ved at i motsetning til Amalie får vi vite litt om Emils øvrige liv. Gang på gang ringer han hjem til sin hustru, og spør om hvordan barna har det, men dette gjøres på samme likefremme måte som han både stykker opp Daniels kropp og roer ned Amalie når hun nærmer seg et hysterisk anfall.
I en tidligere scene i filmen utløser en søskenkrangel en serie litt bitende replikker fra Emils side. «Du bare køler rundt», sier Emil til søsteren, men til syvende og sist er det Emil som bare «køler» rundt. Intet av det han gjør setter avtrykk, alt bare preller av ham, og han har alltid en forklaring eller en årsak til hvorfor ting må gjøres. Han er som en familieterapeut på tomgang, og ordene han sier mister sin mening eller funksjon. Ordene smuldrer opp i munnen på ham, og viser hvordan han mangler følelser og moral.
Demon Box er ingen studie i normalisert og banal ondskap. Det er en film om hvordan man kan sope en forbrytelse under teppet, og hvordan selvoppholdelsesdriften visker ut all empati. Boksen med det demoniske åpnes et kort øyeblikk, men det er hvordan man rydder opp etter seg for enhver pris som står i sentrum av Syversens fortelling.
Norsk film har i senere år blitt mer og mer opptatt av stemninger og nærsynte karakterstudier. I flere tiår var norske filmskapere på jakt etter den gode fortellingen. Man var intenst opptatt av dramaturgi og dramatisk utvikling. I dag synes mange norske filmskapere å være mer interessert i å utforske tette mellommenneskelige relasjoner og hverdagslige konflikter. Syversens Det som en gang var og Demon Box er gode eksempler på dette.
Begge filmene er karakterdrevne og intenst opptatt av å skildre øyeblikk og stemninger. I Det som en gang var er det forholdet mellom Silje og Marte som utforskes på en intenst nærsynt måte. Et vorspiel og et nachspiel avslører hvordan de to bestevenninnene drives fra hverandre. Alt er undertekst og antydninger, i språk og gester, som leder mot spenningene mellom de to. Der Det som en gang var er sommerlett, er Demon Box høst-tung og mørk. Forholdet mellom Emil og Amalie er også preget av kommunikasjonsvansker. De spiller for hverandre, leker søsken, må være andre og fremmede også for hverandre, for å kunne foreta sin gjennomgang av familiehistorien.
Selv om disse filmene er karakterdrevne, er det slående hvor lite vi egentlig får vite om karakterene. De er bemerkelsesverdig flate, uten egentlig detaljert bakgrunn eller historie. For mye bakgrunn kunne kanskje ha tynget ned fortellingen, gitt den en type dramatisk tyngde som Syversen åpenbart ønsker å unngå, men selv om det effektivt lader dialog og gester med undertekst, truer det samtidig med å flate ut selve historien i takt med karakterenes manglende dybde.
Begge filmene er suverene episodiske stemningsmalerier. Andre unge norske filmskapere er like flinke til å fange øyeblikk, som for eksempel Henrik Martin Dahlsbakken og Jorunn Myklebust Syversen, og synes samtidig mindre interesserte i å fortelle viktige historier. Det aller meste forblir undertekst i mange nye norske filmer. Dette er imidlertid ikke en estetisk strategi for å få tilskuerne til å fortelle videre selv eller stille spørsmål, som hos mer gammeldagse modernister, men snarere for å unnvike Drama med stor D og patos med stor P.
Dette er en risikabel strategi i lengden. Det som en gang var har riktignok gjenkjennelseseffekten, og mange kan kjenne seg igjen i situasjoner og stemninger, men med Demon Box er det annerledes. Det er en bedre film enn Det som en gang var, men samtidig en film som litt for ofte viker unna. Redselen for budskap, for å forkynne og bruke store ord og fakter, er påtagelig og litt reduserende. Selv om Demon Box er mindre uvøren og betydelig strammere i uttrykket enn Det som en gang var, og selv om hverdagsrealismen og karakterenes relasjoner er befriende skildret, er det samtidig en film som ikke etterlater det inntrykket som den kanskje skulle ha gjort. Den har mer i seg, mer å gi tilskuerne enn Syversens tidligere filmer, men kunne ha gått litt lenger i å utforske det ukomfortable, kommunikasjonsvanskene og lekt litt mindre med bestemorens demoner.
Demon Box er en film som nesten har forsvunnet. Søker man på nettet finner man nesten ingenting, og i databaser der den burde ha vært å finne, er den fraværende. Riktignok finnes den på IMDb, men uten mange opplysninger og uten handlingsreferat, og i relevante norske baser er den fraværende. Det er som om filmen egentlig ikke har eksistert.
Det er synd, for det er en bedre film enn den kritikerroste Det som en gang var. Demon Box preges av en nesten uutholdelig letthet i uttrykket, synes nesten som for luftig, men har en viktig kjerne i skildringen av fravær av moral og empati. Her bør en distributør på banen og gi filmen en skikkelig mulighet til å møte et større publikum.
Diskusjonene om at for mange norske spillefilmer lages i dag er nedslående, og avslører noen av de skrøpelige sidene ved norsk filmoffentlighet i dag. Det er forståelig at kinoer må tjene penger, og må finne nye programmeringsmåter slik at både brede og «smale» filmer kan finne sitt publikum i en Netflix-tid da seriespøkelset får oss til å sluke serier i lange jafs. Det er mindre forståelig at produsenter, ministre og filmbyråkrater bruker samme ord.
Det lages ikke for mange spillefilmer i Norge i dag, og «smale» produksjoner som Demon Box er ingen trussel for norsk film. Snarere tvert i mot. De representerer et alternativ og supplement til storfilmene, gir andre tilskueropplevelser, og leker med filmspråket på andre måter. La oss håpe at Syversens demoniske boks kan åpnes av flere om ikke så altfor lenge.
Gunnar Iversen er fast bidragsyter til Rushprint.
Det er uvanlig at en spillefilm av en norsk regissør som har laget en lang rekke filmer, både i Norge og i utlandet, ikke får distribusjon. Patrik Syversens «Demon Box» er et spennende kammerspill som fortjener et større publikum, mener Gunnar Iversen.
De siste årene har man stadig vekk kunnet lese noe som for en filmhistoriker, eller rett og slett filminteresserte som har levd en stund, framstår som noe helt nytt i en norsk sammenheng. Kinosjefer, distributører, produsenter eller filmbyråkrater klager over at det lages for mange norske spillefilmer. I 2012 kunne man til og med lese at både den sittende og den forrige kulturministeren mente at det ble produsert for mange norske filmer, og i årene siden den gang har mange andre sluttet seg til klagekoret. I norsk filmhistorisk sammenheng er dette noe helt nytt. Tidligere ble det alltid trukket fram at altfor få spillefilmer ble produsert her i landet. Nå er det motsatte tilfellet, i hvert fall i manges øyne.
Samtidig kan man lese om norske filmer som senere forsvinner og ikke blir tilgjengelige for tilskuerne på kino. I fjor vår kunne man for eksempel lese på Rushprints nettsider at Patrik Syversens spillefilm Demon Box skulle vises på Oslo Pix i juni samme år. Over et år senere har filmen ennå ikke fått kinopremiere. Det er som om filmen har forsvunnet. Ikke har den satt mange spor etter seg i media heller. Dessuten finnes den ikke i Nasjonalbibliotekets database over norske spillefilmer, selv om denne basen nå også inneholder filmer som ikke har fått vanlig kinolansering. Det er rett og slett som om filmen plutselig bare har forsvunnet.
Da filmen ble vist på Oslo Pix fikk Syversen god respons, og både kinosjefer og distributører syntes det var et spennende prosjekt. Det som en gang var fikk også god respons, men ingen distributører tok sjansen på å distribuere Demon Box. Den ble rett og slett vurdert som for smal for vanlig kinodistribusjon av norske distribusjonsselskap. Syversen og produsenten Fredrik Pryser (som også produserte Syversens spillefilmer Exteriors og Det som en gang var) håper fremdeles at filmen kan få såkalt «begrenset lansering», men den travle Syversen har selv hatt hendene fulle med nye prosjekter, og har ennå ikke kunnet forsøke å distribuere filmen selv.
Det er intet nytt fenomen at enkelte norske filmer får begrenset distribusjon, eller at interessen fra kinosjefer og distributører er lunken overfor enkelte norske filmer, men at en film av en norsk regissør som har laget en lang rekke filmer, både i Norge og i utlandet, ikke får distribusjon, det er uvanlig. Det er dessuten trist. Ikke bare fordi norske spillefilmer hører hjemme på kino, men fordi Syversens film er et spennende kammerspill som fortjener et større publikum.
Demon Box er en interessant film. Det er en film som går rett til kjernen i den norske samtidsfilmen, med sin betoning på karakterer, relasjoner og stemninger snarere enn handlingsutvikling og dramatisk dybde. Demon Box er et kammerspill som uttrykker det meste på en indirekte, dempet og forsiktig måte. Stilen er nedtonet og konsentrert. Samtidig er det en film som problematiserer forestillingene om at det produseres for mange norske spillefilmer, og som viser hvor vanskelig det kan være i dag å nå fram til vanlige kinoer med «smale» filmer.
Patrik Syversens film viderefører mange av de ideene og kunstneriske strategiene han arbeidet med i spillefilmene Det som en gang var (2015) og samarbeidsprosjektet Exteriors (2011), som han regisserte sammen med Marie Kristiansen. Filmen har ellers mye til felles med andre norske kammerspill fra senere år, som Syversens tidligere samarbeidspartner Nini Bull Robsahms Amnesia (2014), eller Paul Tunges filmer Demning (2016) og Fountain of Youth (2017). Selv om Demon Box har en egen tone og preges av et selvstendig formuttrykk, er det også et eksempel på en ny og interessant tendens i norsk filmkultur.
Demon Box skildrer en hyttetur som får en tragisk avslutning. Amalie (Silje Storstein) og Emil (Sigurd Myhre) er søster og bror, og de kjører til familiens hytte ved havet for å gå gjennom bestemorens papirer. Feriestedet skal selges, og de må fjerne alt personlig fra hytta. Deres mor skal komme etter, men hun blir forsinket, så Emil og Amalie begynner å gå gjennom bestemorens papirer. De har med seg alt som trengs for å kaste gammelt skrot, men de vegrer seg litt for å starte arbeidet. Dessuten går de hverandre litt på nervene. De småkrangler og utfordrer hverandre, på den stillferdige måten bare en bror og en søster kan gjøre.
Etter noen glass vin bestemmer de seg for å begynne på arbeidet, men blir ubekvemme når de begynner å lese bestemorens dagbok fra begynnelsen av 1950-årene. I en pause går de en tur sammen. På veien møter de Daniel (Patrik Syversen), en ung mann som leter etter en hund han skulle ha passet, men som nå har forsvunnet. Amalie hjelper til med å lete etter hunden, til Emils store irritasjon, men når hun vender tilbake til hytta gjenopptar de arbeidet med å gå gjennom bestemorens papirer.
De er i ferd med å oppdage bestemorens hemmelighet, etter at de har gått gjennom en haug usendte brev som antyder noe om et forhold bestemoren har hatt, eller kanskje noe overnaturlig i form av et «vesen» bestemoren har sett, da Daniel banker på døren. Han bor i en hytte ikke så langt fra Amalie og Emil, og han har mistet strømmen. Daniel får låne en lommelykt av de to, men lykkes ikke i å få strømmen tilbake, og ender opp hos de to igjen. Amalie går til sengs, mens Emil og Daniel blir sittende oppe og drikke.
«Det bare skjedde», sier Emil til Amalie litt senere. Da ligger Daniel livløs på steinhellene utenfor hytta. Emil dyttet ham, fordi han «snokte rundt». I begynnelsen er de som lamslått, så begynner de å krangle. De er uenige om hva som skal gjøres. Amalie vil ringe etter hjelp, men Emil svarer bryskt: «Vi ringer ingen». Kystvaktens skip glir forbi på sjøen utenfor, og dette skaper ekstra uro hos de to. Daniel puster, så han kan kanskje reddes, men så gjør Emil noe, og den unge mannen er død med brukket nakke.
Emil sier at de må bli kvitt liket, og det de tok med for å rydde etter bestemoren blir tatt i bruk. Tape, plastsekker og oppvaskhansker tas i bruk når de to etter å ha kranglet om ulike metoder til slutt stykker opp kroppen i kjelleren. Når det er blitt mørkt igjen kvitter de seg med kroppen. «Jeg kan stole på deg, ikke sant?», sier Emil, men Amalie vil helst bare ta bilen og flykte. Hun får panikk, men roer seg etter hvert ned. De bader, spiller tennis, og tar i mot moren som til slutt kommer kjørende for å hjelpe til med ryddingen.
«Vær vanlig!», sier Emil til Amalie i filmens aller første scene. Hun fleiper og gjør seg til, og han gjentar sine ord med større kraft. Amalie svarer lekent: «Jeg skal være kjempevanlig. Helt supermegavanlig». Hun skal ikke fleipe og spille, men bare være, og være seg selv. Scenen kaster oss rett inn i forholdet mellom bror og søster, men gir oss samtidig en pekepinn på hvordan Demon Box er mer interessert i samspill mellom mennesker, relasjoner og hverdagsobservasjon enn å utvikle en engasjerende og dramatisk fortettet fortelling.
Mot slutten av filmen får imidlertid ordene en ny betydning. Når moren ankommer sier Emil til Amalie: «Det går bra. Bare vær vanlig». Nå er det motsatte som menes. Hun skal spille, agere som om ingen ting har hendt, og late som om de ikke har tatt livet av og stykket opp den nesten ukjente mannen. Slik pendler Syversens film mellom å fange inn de minste små spenninger og gester i forholdet mellom en bror og en søster, og å skildre hvordan man forsøker å late som om noe ikke har skjedd, selv om det som har skjedd vil forandre dem begge og endre forholdet mellom de to.
Demon Box er en type nysgjerrig samtidsarkeologi, som er like interessert i å fange inn væremåter, slang og samværsformer mellom unge mennesker av i dag, som å fortelle en dramatisk historie. Syversen og skuespillerne har en vel utviklet fingerspissfølelse for tonefall og intonasjon i dialoger som synes nesten uten direkte dramatisk mening, men som forteller mye om forholdet mellom bror og søster, og som også sier mye om hvor ubekvemme de er når de må gå gjennom bestemorens papirer før feriestedet skal selges.
De lange tagningene og det bevegelige kameraet understreker den hverdagslige impulsen i Syversens film. Det de sier, det de gjør, det de ikke sier eller ikke gjør, og hvordan de agerer, alt er en del av en nærsynt observasjon av hvordan helt vanlige unge mennesker omgås og snakker sammen. Samtidig ligger antydninger om noe voldelig eller overskridende under det hverdagslige og banale.
På en spennende måte leker Syversen med hvordan vi også i de næreste familierelasjoner spiller roller. Dette får sitt klareste uttrykk gjennom hvordan Amalie gjerne vil at de to skal kle seg ut og spille et lite rollespill. På loftet finner de klær og hatter, og ifører seg ulike kostymer. Det er som om de ikke kan være sammen, eller kommunisere direkte, til tross for at de kjenner hverandre bedre enn de aller fleste, uten å bli noen andre. I hvert fall på overflaten.
Også bestemoren, antyder filmen, kan være en annen enn den de to barnebarna tror hun var. De usendte brevene viser at hun bærer på en hemmelighet som de må skjule for deres egen mor. Demon Box er en film som under den tilsynelatende enkle hverdagsoverflaten avslører hvordan alle er «ukjente» og «fremmede» for hverandre, eller bærer på hemmelighetsfulle og ukjente sider. Bestemoren er en annen enn den de trodde, selv agerer de på en måte de ikke trodde de ville gjøre, og Daniel som de tar livet av, er også bare en tilfeldig ukjent. «Jeg aner ikke hvem mannen var», sier Emil, «Men, nå ble det sånn».
Et sentralt grep som preger Patrik Syversens film er avdramatisering. På overflaten har Demon Box en god porsjon drama, og flere underliggende konflikter og overraskende fortellermessige vendinger, men selv de mest dramatiske delene av historien behandles med samme nesten nonchalante og slentrende hverdagsrealistiske måte. Her blir små gester og avvæpnende hverdagslige replikker helt avgjørende for å styre fortellingen unna gammeldags drama med stor D. På en spennende og følsom måte blir hverdagsspråket en del av en lek mellom bror og søster om en felles identitet og vanlig væremåte, som igjen bidrar til å «ta ned» dramaet og gjøre det mer hverdagslig. Det er et spennende og effektivt grep.
Et godt eksempel er scenen mot slutten av filmen da Amalie vil ta bilen og kjøre av sted. Hun vil flykte fra feriestedet som nå er blitt et åsted for en forbrytelse. Emil setter seg i setet ved siden av henne, og han forsøker å roe henne ned. Først beroliger han henne med en serie fraser. Han snakker om at de må lære av sine feil og fortsette å leve, som om det de har gjort var en liten bagatell. Så peker han på at hun ikke kan kjøre, hun har ikke engang lappen. Spenningene mellom de to, og i Amalie, løses plutselig opp, og da de setter på musikken på radioen ender det hele i en ordvits. Musikken er senromantisk klassisk musikk, og han fleiper: «Skybert eller Schubert?» Som en fleipende in-joke mellom de to søsknene fra barndommen. Så vil Amalie plutselig tilbake til den vanlige og vante tilværelsen igjen, og lar seg friste av tanken på en god frokost.
Selv om Demon Box ikke er et budskapstungt drama, og filmen toner bevisst ned de moralske dilemmaene Amalie og Emil står overfor, er filmen likevel en studie i moral og amoral. Identitet og handlinger knyttes til moderne unnfallenhet og likegyldighet overfor liv og død. Amalie og Emil skildres gjennom en serie små hverdagslige episoder, og langsomt glir de inn i en umulig situasjon som ender med vold og død.
Det er Emil som er voldsbæreren i dramaet. I filmens åpningsscene kommer han med plastsekker, tape og oppvaskhansker, som om han hadde planlagt å drepe og kvitte seg med noen. Selv om det er usikkert om han dyttet Daniel for å skade ham, eller bare var brå og uforsiktig, tar han bevisst livet av mannen, fordi det er eneste måte å rydde opp som han kan tenke på. Og Daniel er som en tilfeldig ukjent som bare kan kastes. Emil er også manipulatoren, som får Amalie med på å rydde opp etter sin ugjerning.
Noe av det mest slående og effektive ved Demon Box er hvordan det uhyrlige og mest overskridende, å ta livet av et menneske og deretter stykke opp kroppen, behandles på samme måte som de alle minste fleipende spenningene mellom de to søsknene. Filmen viser hvor glidende fraværet av moral kan være, når man tror man kan slippe unna en forbrytelse og ikke avsløres som drapsmann. Først er det bare en dytt og en ulykke, så er nakken brukket og gjort er gjort, og da er det intet annet igjen enn å kvitte seg med liket.
Denne delen av Syversens film kan bringe tankene til Ian McEwans roman The Innocent fra 1990, som forøvrig ble filmatisert av John Schlesinger på en lite vellykket måte i 1993. Vendepunktet i McEwans historiske roman, som skildrer en spionoperasjon i Berlin under den kalde krigen, kommer når hovedpersonen Leonard deltar i mordet på en litt eldre mann. Leonard er forelsket i Maria, men hennes brutale eks-mann Otto dukker opp hjemme hos Maria, og en voldsom kamp ender i at Otto mister livet. Leonard er bokens «uskyldige», på mer enn en måte, men fortellingen tar en brå vending når Otto dør og Leonard og Maria stykker opp kroppen hans for å bli kvitt bevismaterialet.
Ikke bare blir Leonard en skyldig, og forholdet mellom ham og Maria tar slutt, men selve skildringen av drapet og oppstykkingen av kroppen er så brutal, makaber og omtumlende at hele fortellingen endrer karakter. Selv om romanen har et overraskende etterord, som kaster nytt lys over forholdet mellom Maria og Leonard etter drapet, er denne scenen så voldsom og fysisk detaljert, at den kaster et skarpt lys over hele fortellingen, også det som har skjedd fram til selve drapsscenen.
Syversen gjør det motsatte i Demon Box. Tilsynelatende får drapet på Daniel ingen store og avgjørende konsekvenser, og den diskrete måten både ulykken, drapet og likskjendingen skildres, unngår å fråtse i blodige og kroppslige detaljer. Syversen gjør det motsatte av McEwan. Kameraet og mikrofonen viser bare akkurat nok til at vi forstår hva som skjer, men skaper intet voldsomt brudd i historien. Livet til Amalie og Emil rystes ikke i sine grunnvoller, i hvert fall er det nærliggende å tolke det slik at alt bare fortsetter som vanlig. I stedet for å endre alt går alt bare videre, nesten som før. Drapet får ingen egentlige konsekvenser, og dette er det virkelig skremmende i Syversens film. Og Emils bagatellisering av det hele for å berolige Amalie, synliggjør en bekvem amoral som er mest grusom. Den tilsynelatende hverdagslige og konsekvensløse volden skaper en uggen etterklang i denne effektive og avdramatiserte historien.
Filmens tittel er ellers talende i denne sammenhengen. Etter at Emil og Amalie har kvittet seg med Daniels kropp, og stedet der han først falt er skurt og renset for blod, fortsetter søsknene å gå gjennom bestemorens papirer. I et brev de kommer over blant bestemorens papirer skriver en mann på engelsk til bestemoren om en «unruly demon» som finnes «in the box, in my mind». Demon Box viser hvordan et slikt uhyre finnes i oss alle, og plutselig bare kan slippes ut av boksen. Det uhyrlige er ikke her at Daniel blir tatt av dage, men at det er så enkelt å bli kvitt ham. Det er bare å stykke opp kroppen, puste dypt ut, og gå tilbake til det vanlige igjen. I Ian McEwans The Innocent blir ingenting hva det var etter drapet, i Demon Box går man tilsynelatende tilbake til hverdagen igjen, som om det egentlig ikke har hendt noe.
Her ligger noe av kjernen i Syversens film, og kanskje det nærmeste man kan komme en slags moral eller budskap i filmen. Det er ikke umoral som skildres og avsløres, men snarere amoral. Det er fraværet av moral og etikk, og spesielt Emils manglende evne til både å skille mellom riktig og galt, og å ta konsekvensene av sine handlinger. Den uhyggelige skildringen av Emil understrekes ved at i motsetning til Amalie får vi vite litt om Emils øvrige liv. Gang på gang ringer han hjem til sin hustru, og spør om hvordan barna har det, men dette gjøres på samme likefremme måte som han både stykker opp Daniels kropp og roer ned Amalie når hun nærmer seg et hysterisk anfall.
I en tidligere scene i filmen utløser en søskenkrangel en serie litt bitende replikker fra Emils side. «Du bare køler rundt», sier Emil til søsteren, men til syvende og sist er det Emil som bare «køler» rundt. Intet av det han gjør setter avtrykk, alt bare preller av ham, og han har alltid en forklaring eller en årsak til hvorfor ting må gjøres. Han er som en familieterapeut på tomgang, og ordene han sier mister sin mening eller funksjon. Ordene smuldrer opp i munnen på ham, og viser hvordan han mangler følelser og moral.
Demon Box er ingen studie i normalisert og banal ondskap. Det er en film om hvordan man kan sope en forbrytelse under teppet, og hvordan selvoppholdelsesdriften visker ut all empati. Boksen med det demoniske åpnes et kort øyeblikk, men det er hvordan man rydder opp etter seg for enhver pris som står i sentrum av Syversens fortelling.
Norsk film har i senere år blitt mer og mer opptatt av stemninger og nærsynte karakterstudier. I flere tiår var norske filmskapere på jakt etter den gode fortellingen. Man var intenst opptatt av dramaturgi og dramatisk utvikling. I dag synes mange norske filmskapere å være mer interessert i å utforske tette mellommenneskelige relasjoner og hverdagslige konflikter. Syversens Det som en gang var og Demon Box er gode eksempler på dette.
Begge filmene er karakterdrevne og intenst opptatt av å skildre øyeblikk og stemninger. I Det som en gang var er det forholdet mellom Silje og Marte som utforskes på en intenst nærsynt måte. Et vorspiel og et nachspiel avslører hvordan de to bestevenninnene drives fra hverandre. Alt er undertekst og antydninger, i språk og gester, som leder mot spenningene mellom de to. Der Det som en gang var er sommerlett, er Demon Box høst-tung og mørk. Forholdet mellom Emil og Amalie er også preget av kommunikasjonsvansker. De spiller for hverandre, leker søsken, må være andre og fremmede også for hverandre, for å kunne foreta sin gjennomgang av familiehistorien.
Selv om disse filmene er karakterdrevne, er det slående hvor lite vi egentlig får vite om karakterene. De er bemerkelsesverdig flate, uten egentlig detaljert bakgrunn eller historie. For mye bakgrunn kunne kanskje ha tynget ned fortellingen, gitt den en type dramatisk tyngde som Syversen åpenbart ønsker å unngå, men selv om det effektivt lader dialog og gester med undertekst, truer det samtidig med å flate ut selve historien i takt med karakterenes manglende dybde.
Begge filmene er suverene episodiske stemningsmalerier. Andre unge norske filmskapere er like flinke til å fange øyeblikk, som for eksempel Henrik Martin Dahlsbakken og Jorunn Myklebust Syversen, og synes samtidig mindre interesserte i å fortelle viktige historier. Det aller meste forblir undertekst i mange nye norske filmer. Dette er imidlertid ikke en estetisk strategi for å få tilskuerne til å fortelle videre selv eller stille spørsmål, som hos mer gammeldagse modernister, men snarere for å unnvike Drama med stor D og patos med stor P.
Dette er en risikabel strategi i lengden. Det som en gang var har riktignok gjenkjennelseseffekten, og mange kan kjenne seg igjen i situasjoner og stemninger, men med Demon Box er det annerledes. Det er en bedre film enn Det som en gang var, men samtidig en film som litt for ofte viker unna. Redselen for budskap, for å forkynne og bruke store ord og fakter, er påtagelig og litt reduserende. Selv om Demon Box er mindre uvøren og betydelig strammere i uttrykket enn Det som en gang var, og selv om hverdagsrealismen og karakterenes relasjoner er befriende skildret, er det samtidig en film som ikke etterlater det inntrykket som den kanskje skulle ha gjort. Den har mer i seg, mer å gi tilskuerne enn Syversens tidligere filmer, men kunne ha gått litt lenger i å utforske det ukomfortable, kommunikasjonsvanskene og lekt litt mindre med bestemorens demoner.
Demon Box er en film som nesten har forsvunnet. Søker man på nettet finner man nesten ingenting, og i databaser der den burde ha vært å finne, er den fraværende. Riktignok finnes den på IMDb, men uten mange opplysninger og uten handlingsreferat, og i relevante norske baser er den fraværende. Det er som om filmen egentlig ikke har eksistert.
Det er synd, for det er en bedre film enn den kritikerroste Det som en gang var. Demon Box preges av en nesten uutholdelig letthet i uttrykket, synes nesten som for luftig, men har en viktig kjerne i skildringen av fravær av moral og empati. Her bør en distributør på banen og gi filmen en skikkelig mulighet til å møte et større publikum.
Diskusjonene om at for mange norske spillefilmer lages i dag er nedslående, og avslører noen av de skrøpelige sidene ved norsk filmoffentlighet i dag. Det er forståelig at kinoer må tjene penger, og må finne nye programmeringsmåter slik at både brede og «smale» filmer kan finne sitt publikum i en Netflix-tid da seriespøkelset får oss til å sluke serier i lange jafs. Det er mindre forståelig at produsenter, ministre og filmbyråkrater bruker samme ord.
Det lages ikke for mange spillefilmer i Norge i dag, og «smale» produksjoner som Demon Box er ingen trussel for norsk film. Snarere tvert i mot. De representerer et alternativ og supplement til storfilmene, gir andre tilskueropplevelser, og leker med filmspråket på andre måter. La oss håpe at Syversens demoniske boks kan åpnes av flere om ikke så altfor lenge.
Gunnar Iversen er fast bidragsyter til Rushprint.
