Produsentforeningen er eneste forbundet som har bremset hver gang vi andre har stormet frem og krevd endring av lav kvinneandel i bransjen, skriver Monica Boracco, forbundsleder i Dramatikerforbundet, som mener argumentene til produsentene er gått ut på dato.
Arbeiderpartiet har kommet med et forslag til Stortinget om å innføre kjønnskvotering av Norsk filminstitutts tilskuddsmidler. Forslaget kommer som en konsekvens av at bransjen selv ikke klarer å regulere en tilfredsstillende kjønnsbalanse, men tvert imot har stivnet fullstendig i trua på at menn både kan og vil mest når det gjelder film. Selv skrev jeg mitt første avisinnlegg om kvotering for over 20 år siden sammen med Siri Senje.
Da som nå var argumentasjonen at det ville bety dårligere kvalitet å kvotere inn kvinners prosjekter. Profilerte mannlige filmskapere og produsenter gikk ut i media og ba kvinner henholdsvis om å
Til Dagbladet, 9.april 2018, uttaler Torbjørn Urfjell, direktør i Virke Produsentforeningen:
”Om filmskaperne må rigge en film for kvinnepotten eller mannspotten framfor å finne de folkene som best kan fortelle en spesifikk historie, er det neppe egnet til å skape bedre norsk film.”
Hva i alle dager mener han med det? Hvem er filmskaperne han tar til orde for? Kunstneriske prosesser, slik jeg kjenner det, foregår ikke på den måten. Skaperne ”rigger” ikke utviklingen av sine prosjekter, men finner kreative soulmates å jobbe sammen med.
Jeg går derfor ut i fra at han mener sine egne medlemmer, produsentene. At produsentene må rigge. Og det kan og gjør de jo i de prosjektene det er mulig, altså der det er snakk om bestillingverk som adapsjoner, historisk materiale og re-makes. Da vil det ligge et incitament der til for eksempel å be en kvinne skrive manus eller regissere. Men de MÅ jo ikke gjøre det? 50% av midlene skal fortsatt forbeholdes menn.
I forlengelsen av Urfjells uttalelse slo det meg at det kanskje ikke er riktig at produsentene skal telles når det skal kvoteres, men at det begrenses til skaperne og filmens hovedrolle. Produsentforeningen er jo det eneste forbundet som IKKE vil ha kvotering og som har hengt etter på helene og bremset hver gang vi andre har stormet frem og krevd endring.
Produsenten er arbeidsgiveren – forleggeren – beslutningstageren og den første portvokteren regissører og forfattere møter. Fremveksten av flere kvinnelige produsenter har ikke ført til flere kvinnelige hovedroller, regissører eller forfattere. Statistikken viser at det fortsatt er slik at menn velger menn og kvinner velger menn.
”Politikk handler om utopier, og om fordeling av penger og goder til ulike grupper og formål for å oppnå dem. At det bor folk på fjerntliggende øyer, eller at vi har tre digre institusjonsteatre og en opera i Oslo, er resultater av en styrt samfunnsutvikling . Å utelukke bevisste prioriteringer fratar politikken mening og åpner arenaene for uformell, tilfeldig kvotering. For en ting er sikkert: Det kvoteres her og nå. Eller er det ikke ubevisst kvotering når så og si samtlige linjeledere på Filmskolen er menn mellom 50 og 60? Er det ikke trygghetsbasert kvotering når menn velger menn? (X ) skriver mye om kvinners angst, men kan det være at menn, i angst for å bli korrigert, avslørt, analysert – til og med overgått – av sterke og talentfulle kvinner, iblant ubevisst kvoterer bort det motsatte kjønn?” Siri Senje og Monica Boracco, manusforfattere, Dagbladet 24.august 2006.
20 år med utredninger og rapporter senere har produsentforeningens argumenter utgått på dato sammen med holdningene deres, og de snakker mot bedre vitende i denne saken.
Monica Boracco, forbundsleder i Dramatikerforbundet
Les også Torbjørn Urfjells svar på innlegget
Har du glemt å registrere ditt abonnement? Gå til abonnement og få tilgang til alle våre saker bak betalingsmuren. Eller du kan tegne ordinært abonnement, enten for en måned eller for et år.
Produsentforeningen er eneste forbundet som har bremset hver gang vi andre har stormet frem og krevd endring av lav kvinneandel i bransjen, skriver Monica Boracco, forbundsleder i Dramatikerforbundet, som mener argumentene til produsentene er gått ut på dato.
Arbeiderpartiet har kommet med et forslag til Stortinget om å innføre kjønnskvotering av Norsk filminstitutts tilskuddsmidler. Forslaget kommer som en konsekvens av at bransjen selv ikke klarer å regulere en tilfredsstillende kjønnsbalanse, men tvert imot har stivnet fullstendig i trua på at menn både kan og vil mest når det gjelder film. Selv skrev jeg mitt første avisinnlegg om kvotering for over 20 år siden sammen med Siri Senje.
Da som nå var argumentasjonen at det ville bety dårligere kvalitet å kvotere inn kvinners prosjekter. Profilerte mannlige filmskapere og produsenter gikk ut i media og ba kvinner henholdsvis om å
Til Dagbladet, 9.april 2018, uttaler Torbjørn Urfjell, direktør i Virke Produsentforeningen:
”Om filmskaperne må rigge en film for kvinnepotten eller mannspotten framfor å finne de folkene som best kan fortelle en spesifikk historie, er det neppe egnet til å skape bedre norsk film.”
Hva i alle dager mener han med det? Hvem er filmskaperne han tar til orde for? Kunstneriske prosesser, slik jeg kjenner det, foregår ikke på den måten. Skaperne ”rigger” ikke utviklingen av sine prosjekter, men finner kreative soulmates å jobbe sammen med.
Jeg går derfor ut i fra at han mener sine egne medlemmer, produsentene. At produsentene må rigge. Og det kan og gjør de jo i de prosjektene det er mulig, altså der det er snakk om bestillingverk som adapsjoner, historisk materiale og re-makes. Da vil det ligge et incitament der til for eksempel å be en kvinne skrive manus eller regissere. Men de MÅ jo ikke gjøre det? 50% av midlene skal fortsatt forbeholdes menn.
I forlengelsen av Urfjells uttalelse slo det meg at det kanskje ikke er riktig at produsentene skal telles når det skal kvoteres, men at det begrenses til skaperne og filmens hovedrolle. Produsentforeningen er jo det eneste forbundet som IKKE vil ha kvotering og som har hengt etter på helene og bremset hver gang vi andre har stormet frem og krevd endring.
Produsenten er arbeidsgiveren – forleggeren – beslutningstageren og den første portvokteren regissører og forfattere møter. Fremveksten av flere kvinnelige produsenter har ikke ført til flere kvinnelige hovedroller, regissører eller forfattere. Statistikken viser at det fortsatt er slik at menn velger menn og kvinner velger menn.
”Politikk handler om utopier, og om fordeling av penger og goder til ulike grupper og formål for å oppnå dem. At det bor folk på fjerntliggende øyer, eller at vi har tre digre institusjonsteatre og en opera i Oslo, er resultater av en styrt samfunnsutvikling . Å utelukke bevisste prioriteringer fratar politikken mening og åpner arenaene for uformell, tilfeldig kvotering. For en ting er sikkert: Det kvoteres her og nå. Eller er det ikke ubevisst kvotering når så og si samtlige linjeledere på Filmskolen er menn mellom 50 og 60? Er det ikke trygghetsbasert kvotering når menn velger menn? (X ) skriver mye om kvinners angst, men kan det være at menn, i angst for å bli korrigert, avslørt, analysert – til og med overgått – av sterke og talentfulle kvinner, iblant ubevisst kvoterer bort det motsatte kjønn?” Siri Senje og Monica Boracco, manusforfattere, Dagbladet 24.august 2006.
20 år med utredninger og rapporter senere har produsentforeningens argumenter utgått på dato sammen med holdningene deres, og de snakker mot bedre vitende i denne saken.
Monica Boracco, forbundsleder i Dramatikerforbundet
Les også Torbjørn Urfjells svar på innlegget
Har du glemt å registrere ditt abonnement? Gå til abonnement og få tilgang til alle våre saker bak betalingsmuren. Eller du kan tegne ordinært abonnement, enten for en måned eller for et år.
