Vi må diskutere kvotering!

Vi må diskutere kvotering!

I en debatt der standpunkter og motiver har blitt utfordret har den virkelige debatten om kvotering drukna i et for- eller mot-standpunkt. Skal debatten bli mer fruktbar, så må vi ta til på diskusjonen om nøyaktig hva vi er for og mot, skriver Torbjørn Urfjell i sitt svar på kritikken fra Monica Boracco.

Lederen i Dramatikerforbundet, Monica Boracco, kritiserer i et innlegg her på Rushprint.no mine kommenterer til APs forslag for bedre kjønnsbalanse i norsk film. Boracco tegner et bilde av den jevne produsenten av i dag som de hun møtte for tjue år siden, som eksponenter for at kvinner må slutte å syte, skylde på seg selv og lære å gå over lik.

AP fremmer flere kjente og gode forslag om finansiering, om klarere ansvar og telling, samt om flere virkemidler for likestilling og mangfold i en helhetlig pakke for å øke økt likestillingen i norsk film- og tv-dramaproduksjon. Forslaget om å gi mer etterhåndsstøtte til filmer med stor kvinneandel er interessant og mer utypisk AP i og med at det flytter makt fra filminstituttet til markedet. Der vi mener AP klart er på feilspor er når de åpner for å dele tilskuddspottene til NFI i to deler der kvinner og menn søker på hver sin kvote.

Kvotering

Kvotering virker – på mange vis. Det er rett å kvotere i mange sammenhenger. Jeg er kvotert flere ganger i mitt liv og jeg har kvotert mange mennesker i løpet av mine år i arbeids- og organisasjonsliv. Men kvotering er ikke kvotering. Kvotering er moderat kvotering og radikal kvotering. Begge deler tar utgangspunkt i prinsippet om kvalifisering. Når to aktører er likt eller tilnærma likt kvalifisert, så vil det å velge den som representerer et mindretall eller ønsket gruppering være moderat kvotering. Dersom en aktør eller et prosjekt identifiseres som klart best kvalifisert, så må hun eller han velges og der stopper rammene for moderat kvotering. Radikal kvotering er å lage egne kvoter som bare personer med en egenskap, for eksempel kjønn, kan søke på. Radikal kvotering kan også være at det stilles krav om minimumskvalifisering og så velge søkeren fra en underrepresentert gruppe forutsatt at det finnes representanter der som oppnår disse minimumsmålene.

I dag praktiseres det moderat kvotering i tilskudd fra Norsk filminstitutt gitt til kunstnerisk vurdert film, kjent som konsulentfilmer, og det praktiseres også for markedsfilmordningen, riktignok med noe mer støy. I markedsordningen har særlig introduksjonen av tilnærmet likt kvalifisert skapt omdiskuterte beslutninger og NFI har sjøl vurdert om de må følge en skjematisk eller skjønnsmessig praktisering. Vi har tatt til orde for at reglene og praktiseringen må være utvetydige slik at bransjen aksepterer ordningen som moderat kvotering og at praksisen også får godkjentstempel som moderat av de som skal undersøke slikt, Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Radikal kvotering

Å dele filmfondet i to deler der kvinner søker på 50% av tilskuddene og menn søker på 50% av tilskuddene må betegnes som radikal kvotering. Virke Produsentforeningen er mot radikal kvotering. Utover praktiske problemer som at film er digre fellesverk der nøkkelrollene fylles av mennesker av ulike kjønn og at hver enkelt film dermed ikke kan kjønnes til kvinnekvote og mannskvote, så er vi mot fordi det griper for langt inn i hvordan du etablerer et team.

Dessuten gir radikal kvotering målet om likestilling forrang til det som er de definerte og gjennomdiskuterte målene for statlig filmtilskudd; å skape best mulig norsk film. Nei, det er ingen motsetning mellom likestilt film og best mulig film, men det er heller ingen forutsetning.

Telling
Uten at det later til å være Boraccos hovedpoeng, så foreslår hun at produsenter skal holdes utenfor telling av kjønn i nøkkelroller i norsk film basert i det hun mener er produsentenes holdning til kvotering. Et slikt forslag er veldig lite prinsipielt da det ikke kan være en gruppe eller persons holdning til et regelverk som skal avgjøre om de skal involveres i en regulering, særlig ikke en regulering som er så inngripende at den krever særlig lovhjemmel. Virke Produsentforeningen har, sammen med forbundene i filmbransjen vært pådriver for at fire nøkkelfunksjoner skal telles. Produsent, regissør og manus, fordi disse funksjonene er de åpenbare nøkkelfunksjonene for å få unnfanget og skapt en film.

Så har vi sammen fått til at også hovedrolle telles fordi det er viktig hvilke perspektiver publikum møter i filmen de får se og også at skuespilleryrket blir bedre likestilt. Ved å telle skuespillere får vi lengre vei å gå for å nå målet om likestilling, men det er riktig fordi det er der publikum merker ulikestillingen mest. Vi trenger flere filmer om og for kvinner – filmer som erfaringsmessig lages mest og ofte best av kvinner.

Gjensyn
Monica Boraccos gjensyn med sitt 12 år gamle innlegg er interessant. Hun henter opp sin betraktning om at arenaer der det ikke kvoteres er ubevist kvotert ved at menn finner det tryggest å velge menn. At menn i redsel for å bli korrigert, avslørt, analysert og overgått av sterke og talentfulle kvinner kommer til å kvotere bort kvinner. Som mann må jeg være åpen for dette perspektivet, som feminist må jeg anerkjenne problemet og gjøre noe med det. Det betyr ikke at vi må være enige om hva som løser problemet og heller ikke at vi definerer problemet likt.  Vi er ikke der vi var for 12 eller 20 år siden. Filmskolen ledes ikke av menn mellom 50 og 60, men av ei knallsterk dame på 65. Kvinneandelen i filmene vi diskuterer var ifølge NFI sin årsrapport for 2017 på 35,7%. Andelen er fortsatt for lav, så tidligere rapporter og utredninger er mer aktuelle enn vi ønsker.

For vi er enige om hva vi vil ha, likestilling. Når vil vi ha det? Nå. Med erfaring både fra aktivistisk arbeid og også fra styre og stell, vil jeg legge til at vel så viktig som kjappe resultater er varig endring – strukturendring som ikke lett vippes over av nye regimer eller strømninger.

Varig endring
Vi i Virke Produsentforeningen jakter på forslag som virker sterkt nok og tidlig nok til å endre strukturene som viderefører uliketillingen i stedet for de som virker mot symptomene og kommer inn for seint i prosessen. Derfor leiter vi etter andre forslag enn radikal kvotering av tilskuddspottene. Når jeg sier vi er på jakt etter gode forslag, så forventer jeg å bli trodd. Jeg kan kanskje ikke bøte på Monica Boraccos syn på produsentene som bremsekloss, men jeg kan vise klarere hva Virke Produsentforeningen vil.

Vi vil igjen trekke fram rapporten bransjeorganisasjonenes sto sammen om i 2010, Ta alle talentene i bruk, en rapport jeg, Boracco og andre ledere sammen nylig ba kulturministeren hente opp fordi den dessverre er nesten like aktuell nå som for åtte år siden. Vi i Virke Produsentforeningen vil fortsette samarbeidet for å hindre seksuell trakassering i bransjen, noe som rammer kvinner mer enn menn og hindrer maktbalanse. Vi vil fortsette å mase på mentorordninger som gir kvinner mer makt helt først i karrieren. Vi vil gjenta at regionale filmsentre og statens prestisjeprosjekt Talent Norge må ha klarere målsetninger om å bidra til likestilling i sine mandater. Vi vil synliggjøre kvinnene blant produsenter, manusforfattere, regissører og skuespillere mer enn i dag og ikke usynliggjøre dem i debatten om likestilling. Vi vil forstå hverandre med mer velvilje og diskutere, dissekere og analysere forslag. Og vi må diskutere kvotering.

Torbjørn Urfjell, direktør Virke Produsentforeningen

Les Monica Boraccos innlegg

Har du glemt å registrere ditt abonnement? Gå til abonnement og få tilgang til alle våre saker bak betalingsmuren. Eller du kan tegne ordinært abonnement, enten for en måned eller for et år.

Sorry, comments are closed for this post.

Vi må diskutere kvotering!

Vi må diskutere kvotering!

I en debatt der standpunkter og motiver har blitt utfordret har den virkelige debatten om kvotering drukna i et for- eller mot-standpunkt. Skal debatten bli mer fruktbar, så må vi ta til på diskusjonen om nøyaktig hva vi er for og mot, skriver Torbjørn Urfjell i sitt svar på kritikken fra Monica Boracco.

Lederen i Dramatikerforbundet, Monica Boracco, kritiserer i et innlegg her på Rushprint.no mine kommenterer til APs forslag for bedre kjønnsbalanse i norsk film. Boracco tegner et bilde av den jevne produsenten av i dag som de hun møtte for tjue år siden, som eksponenter for at kvinner må slutte å syte, skylde på seg selv og lære å gå over lik.

AP fremmer flere kjente og gode forslag om finansiering, om klarere ansvar og telling, samt om flere virkemidler for likestilling og mangfold i en helhetlig pakke for å øke økt likestillingen i norsk film- og tv-dramaproduksjon. Forslaget om å gi mer etterhåndsstøtte til filmer med stor kvinneandel er interessant og mer utypisk AP i og med at det flytter makt fra filminstituttet til markedet. Der vi mener AP klart er på feilspor er når de åpner for å dele tilskuddspottene til NFI i to deler der kvinner og menn søker på hver sin kvote.

Kvotering

Kvotering virker – på mange vis. Det er rett å kvotere i mange sammenhenger. Jeg er kvotert flere ganger i mitt liv og jeg har kvotert mange mennesker i løpet av mine år i arbeids- og organisasjonsliv. Men kvotering er ikke kvotering. Kvotering er moderat kvotering og radikal kvotering. Begge deler tar utgangspunkt i prinsippet om kvalifisering. Når to aktører er likt eller tilnærma likt kvalifisert, så vil det å velge den som representerer et mindretall eller ønsket gruppering være moderat kvotering. Dersom en aktør eller et prosjekt identifiseres som klart best kvalifisert, så må hun eller han velges og der stopper rammene for moderat kvotering. Radikal kvotering er å lage egne kvoter som bare personer med en egenskap, for eksempel kjønn, kan søke på. Radikal kvotering kan også være at det stilles krav om minimumskvalifisering og så velge søkeren fra en underrepresentert gruppe forutsatt at det finnes representanter der som oppnår disse minimumsmålene.

I dag praktiseres det moderat kvotering i tilskudd fra Norsk filminstitutt gitt til kunstnerisk vurdert film, kjent som konsulentfilmer, og det praktiseres også for markedsfilmordningen, riktignok med noe mer støy. I markedsordningen har særlig introduksjonen av tilnærmet likt kvalifisert skapt omdiskuterte beslutninger og NFI har sjøl vurdert om de må følge en skjematisk eller skjønnsmessig praktisering. Vi har tatt til orde for at reglene og praktiseringen må være utvetydige slik at bransjen aksepterer ordningen som moderat kvotering og at praksisen også får godkjentstempel som moderat av de som skal undersøke slikt, Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Radikal kvotering

Å dele filmfondet i to deler der kvinner søker på 50% av tilskuddene og menn søker på 50% av tilskuddene må betegnes som radikal kvotering. Virke Produsentforeningen er mot radikal kvotering. Utover praktiske problemer som at film er digre fellesverk der nøkkelrollene fylles av mennesker av ulike kjønn og at hver enkelt film dermed ikke kan kjønnes til kvinnekvote og mannskvote, så er vi mot fordi det griper for langt inn i hvordan du etablerer et team.

Dessuten gir radikal kvotering målet om likestilling forrang til det som er de definerte og gjennomdiskuterte målene for statlig filmtilskudd; å skape best mulig norsk film. Nei, det er ingen motsetning mellom likestilt film og best mulig film, men det er heller ingen forutsetning.

Telling
Uten at det later til å være Boraccos hovedpoeng, så foreslår hun at produsenter skal holdes utenfor telling av kjønn i nøkkelroller i norsk film basert i det hun mener er produsentenes holdning til kvotering. Et slikt forslag er veldig lite prinsipielt da det ikke kan være en gruppe eller persons holdning til et regelverk som skal avgjøre om de skal involveres i en regulering, særlig ikke en regulering som er så inngripende at den krever særlig lovhjemmel. Virke Produsentforeningen har, sammen med forbundene i filmbransjen vært pådriver for at fire nøkkelfunksjoner skal telles. Produsent, regissør og manus, fordi disse funksjonene er de åpenbare nøkkelfunksjonene for å få unnfanget og skapt en film.

Så har vi sammen fått til at også hovedrolle telles fordi det er viktig hvilke perspektiver publikum møter i filmen de får se og også at skuespilleryrket blir bedre likestilt. Ved å telle skuespillere får vi lengre vei å gå for å nå målet om likestilling, men det er riktig fordi det er der publikum merker ulikestillingen mest. Vi trenger flere filmer om og for kvinner – filmer som erfaringsmessig lages mest og ofte best av kvinner.

Gjensyn
Monica Boraccos gjensyn med sitt 12 år gamle innlegg er interessant. Hun henter opp sin betraktning om at arenaer der det ikke kvoteres er ubevist kvotert ved at menn finner det tryggest å velge menn. At menn i redsel for å bli korrigert, avslørt, analysert og overgått av sterke og talentfulle kvinner kommer til å kvotere bort kvinner. Som mann må jeg være åpen for dette perspektivet, som feminist må jeg anerkjenne problemet og gjøre noe med det. Det betyr ikke at vi må være enige om hva som løser problemet og heller ikke at vi definerer problemet likt.  Vi er ikke der vi var for 12 eller 20 år siden. Filmskolen ledes ikke av menn mellom 50 og 60, men av ei knallsterk dame på 65. Kvinneandelen i filmene vi diskuterer var ifølge NFI sin årsrapport for 2017 på 35,7%. Andelen er fortsatt for lav, så tidligere rapporter og utredninger er mer aktuelle enn vi ønsker.

For vi er enige om hva vi vil ha, likestilling. Når vil vi ha det? Nå. Med erfaring både fra aktivistisk arbeid og også fra styre og stell, vil jeg legge til at vel så viktig som kjappe resultater er varig endring – strukturendring som ikke lett vippes over av nye regimer eller strømninger.

Varig endring
Vi i Virke Produsentforeningen jakter på forslag som virker sterkt nok og tidlig nok til å endre strukturene som viderefører uliketillingen i stedet for de som virker mot symptomene og kommer inn for seint i prosessen. Derfor leiter vi etter andre forslag enn radikal kvotering av tilskuddspottene. Når jeg sier vi er på jakt etter gode forslag, så forventer jeg å bli trodd. Jeg kan kanskje ikke bøte på Monica Boraccos syn på produsentene som bremsekloss, men jeg kan vise klarere hva Virke Produsentforeningen vil.

Vi vil igjen trekke fram rapporten bransjeorganisasjonenes sto sammen om i 2010, Ta alle talentene i bruk, en rapport jeg, Boracco og andre ledere sammen nylig ba kulturministeren hente opp fordi den dessverre er nesten like aktuell nå som for åtte år siden. Vi i Virke Produsentforeningen vil fortsette samarbeidet for å hindre seksuell trakassering i bransjen, noe som rammer kvinner mer enn menn og hindrer maktbalanse. Vi vil fortsette å mase på mentorordninger som gir kvinner mer makt helt først i karrieren. Vi vil gjenta at regionale filmsentre og statens prestisjeprosjekt Talent Norge må ha klarere målsetninger om å bidra til likestilling i sine mandater. Vi vil synliggjøre kvinnene blant produsenter, manusforfattere, regissører og skuespillere mer enn i dag og ikke usynliggjøre dem i debatten om likestilling. Vi vil forstå hverandre med mer velvilje og diskutere, dissekere og analysere forslag. Og vi må diskutere kvotering.

Torbjørn Urfjell, direktør Virke Produsentforeningen

Les Monica Boraccos innlegg

Har du glemt å registrere ditt abonnement? Gå til abonnement og få tilgang til alle våre saker bak betalingsmuren. Eller du kan tegne ordinært abonnement, enten for en måned eller for et år.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY