De meningsløse arbeidsstipendene

De meningsløse arbeidsstipendene

Etter å ha sett årets utdeling fra Norsk Kulturråd, slår det meg igjen hvor absurd hele stipendordningen er blitt, ikke minst for oss som jobber med film, mener Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.

Stipender som varer lenger er det eneste som kan holde norske regissører i registolen over tid, mener forfatteren.

Det finnes kun åtte stipender øremerket for oss filmfolk, men enda verre er det at de representerer liten mulighet til fordypning. Og så å si ingen trygghet.

De fleste filmskaperne som fikk arbeidsstipend denne våren, ble tildelt stipend for ett år, to av dem fikk for to år.

Gratulerer til dere som fikk; det er velfortjent. Men hva tjener et ettårig arbeidsstipend til, annet enn som et lite pust i bakken? Ikke minst når vi vet at filmprosjekter, også kortfilmer med større budsjetter, tar årevis å lage. Du får kanskje skriblet ned et manus eller to, og begynt planleggingen av en film, men så stopper det der. Det er knapt nok til å holde hodet over vannet.

Jeg skjønner rett og slett ikke hensikten mer.

Selv fikk jeg, etter å ha søkt i tjue år, et arbeidsstipend for ett år i 2016. Jeg var svært takknemlig for det, og det gjorde det mulig for meg å utvikle min neste spillefilm uten å ta opp lån. Arven var brukt opp og jeg hadde i praksis ingen nav-rettigheter mer. Men filmen var ikke ferdig i 2016, det var da vi filmet den; hva så med årene etterpå? Sluttarbeidet?

Jeg håper ikke dette oppfattes som syting, fordi jeg er svært glad for de særegne norske stipendordningene. Men for oss som ikke jobber kommersielt med film eller tv, har de etter hvert mistet sin relevans.

De har blitt som drømmen om Lotto-gevinsten, et evig fata morgana!

Jo, det var fint å få halv lønn i 2016 (stipendet utgjør i praksis en halv lønnsinntekt), men hva så da? Resten av tida?

Jeg erkjenner og skjønner at kunstnere ikke har automatisk krav på å få betalt for sine filmideer på samme måte som en håndverker får penger fra sine oppdragsgivere. Men når vi når har en ordning, er det vel greit at den virker? Slik at ikke de av oss som velger å gå i en mindre kommersiell retning i praksis faller helt ut?

Som en halvgammal tulling på 55 år, må jeg konkurrere hvert eneste år med folk fra midten av tjueårene og oppover. Jeg ser at unge filmskapere som kanskje har laget en eller to kortfilmer, og da gjerne på filmskole, får treårig ungdomsstipend, mens vi halv- og helgamlingene som har gjort mange produksjoner får, om vi er heldige, for ett år – eller om vi har flaks, for to år.

Eller stort sett ingen ting. For hundrevis konkurrerer om det lille som er.

Det finnes stipender for eldre, meriterte kunstnere, og om jeg ikke har forstått det feil, er de på maksimum fem år. Hva om du som 57-åring får et slikt stipend til du er 62. Hva skal du da leve av de nærmeste fem årene til du blir pensjonist – om du fortsatt vil lage ikke-kommersiell filmkunst? For det er tvilsomt om arbeidsgiverne står i kø foran ettromsleiligheten din den dagen du slutter.

Ett hvileår og et pust i bakken, er deilig. Du slipper å gå på Nav, et sted hvor du føler at du etter en rekke kort- og spillefilmer, som har fått stor oppmerksomhet, ikke hører til. En nødvendig sosial ordning, men også ydmykende fordi du blir en slags leilending som havner på jobbsøkerkurs. Hvem vil ha ei gammal kjerring på 60 som har jobbet med kunst og film hele livet, eller en gubbe på 55? Eller en 45 år gammel hen som jobber visuelt med sin kjønnsidentitet?

Slik er det mange av oss som opplever det, folk som med det gamle stipendsystemet sikkert hadde hatt garantiinntekt for lenge siden.

Tanken bak å gå bort fra den gamle stipendordningen var god: Flere skulle få. Men kombinert med dårligere tider for ikke-kommersiell filmkunst, er de nye kort-stipendene en katastrofe for de av oss som jobber ikke-kommersielt.

Jeg vil foreslå følgende:

Kutt ut de korte, meningsløse ett og toårige arbeidsstipendiene.

Gi oss etablerte kunstnere (og filmskapere), som fortsatt produserer, livsstipendene tilbake.

Gi flere unge lengre stipender. Slik at de utvalgte kan ha tid å jobbe seg inn.

Alle som har vært i filmbransjen noen tiår, vet at det er få over femti år der. Ingen skal fortelle meg at det er bra; bransjen trenger erfaring og opparbeidet kunnskap.

En optimal stipendordning finnes ikke, på samme måte som et støttesystem for filmproduksjon aldri vil være helt patent til å dekke inn alt og alle. Men når en ordning oppleves som absurd, er det på tide å si i fra.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, filmskaper

De meningsløse arbeidsstipendene

De meningsløse arbeidsstipendene

Etter å ha sett årets utdeling fra Norsk Kulturråd, slår det meg igjen hvor absurd hele stipendordningen er blitt, ikke minst for oss som jobber med film, mener Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.

Stipender som varer lenger er det eneste som kan holde norske regissører i registolen over tid, mener forfatteren.

Det finnes kun åtte stipender øremerket for oss filmfolk, men enda verre er det at de representerer liten mulighet til fordypning. Og så å si ingen trygghet.

De fleste filmskaperne som fikk arbeidsstipend denne våren, ble tildelt stipend for ett år, to av dem fikk for to år.

Gratulerer til dere som fikk; det er velfortjent. Men hva tjener et ettårig arbeidsstipend til, annet enn som et lite pust i bakken? Ikke minst når vi vet at filmprosjekter, også kortfilmer med større budsjetter, tar årevis å lage. Du får kanskje skriblet ned et manus eller to, og begynt planleggingen av en film, men så stopper det der. Det er knapt nok til å holde hodet over vannet.

Jeg skjønner rett og slett ikke hensikten mer.

Selv fikk jeg, etter å ha søkt i tjue år, et arbeidsstipend for ett år i 2016. Jeg var svært takknemlig for det, og det gjorde det mulig for meg å utvikle min neste spillefilm uten å ta opp lån. Arven var brukt opp og jeg hadde i praksis ingen nav-rettigheter mer. Men filmen var ikke ferdig i 2016, det var da vi filmet den; hva så med årene etterpå? Sluttarbeidet?

Jeg håper ikke dette oppfattes som syting, fordi jeg er svært glad for de særegne norske stipendordningene. Men for oss som ikke jobber kommersielt med film eller tv, har de etter hvert mistet sin relevans.

De har blitt som drømmen om Lotto-gevinsten, et evig fata morgana!

Jo, det var fint å få halv lønn i 2016 (stipendet utgjør i praksis en halv lønnsinntekt), men hva så da? Resten av tida?

Jeg erkjenner og skjønner at kunstnere ikke har automatisk krav på å få betalt for sine filmideer på samme måte som en håndverker får penger fra sine oppdragsgivere. Men når vi når har en ordning, er det vel greit at den virker? Slik at ikke de av oss som velger å gå i en mindre kommersiell retning i praksis faller helt ut?

Som en halvgammal tulling på 55 år, må jeg konkurrere hvert eneste år med folk fra midten av tjueårene og oppover. Jeg ser at unge filmskapere som kanskje har laget en eller to kortfilmer, og da gjerne på filmskole, får treårig ungdomsstipend, mens vi halv- og helgamlingene som har gjort mange produksjoner får, om vi er heldige, for ett år – eller om vi har flaks, for to år.

Eller stort sett ingen ting. For hundrevis konkurrerer om det lille som er.

Det finnes stipender for eldre, meriterte kunstnere, og om jeg ikke har forstått det feil, er de på maksimum fem år. Hva om du som 57-åring får et slikt stipend til du er 62. Hva skal du da leve av de nærmeste fem årene til du blir pensjonist – om du fortsatt vil lage ikke-kommersiell filmkunst? For det er tvilsomt om arbeidsgiverne står i kø foran ettromsleiligheten din den dagen du slutter.

Ett hvileår og et pust i bakken, er deilig. Du slipper å gå på Nav, et sted hvor du føler at du etter en rekke kort- og spillefilmer, som har fått stor oppmerksomhet, ikke hører til. En nødvendig sosial ordning, men også ydmykende fordi du blir en slags leilending som havner på jobbsøkerkurs. Hvem vil ha ei gammal kjerring på 60 som har jobbet med kunst og film hele livet, eller en gubbe på 55? Eller en 45 år gammel hen som jobber visuelt med sin kjønnsidentitet?

Slik er det mange av oss som opplever det, folk som med det gamle stipendsystemet sikkert hadde hatt garantiinntekt for lenge siden.

Tanken bak å gå bort fra den gamle stipendordningen var god: Flere skulle få. Men kombinert med dårligere tider for ikke-kommersiell filmkunst, er de nye kort-stipendene en katastrofe for de av oss som jobber ikke-kommersielt.

Jeg vil foreslå følgende:

Kutt ut de korte, meningsløse ett og toårige arbeidsstipendiene.

Gi oss etablerte kunstnere (og filmskapere), som fortsatt produserer, livsstipendene tilbake.

Gi flere unge lengre stipender. Slik at de utvalgte kan ha tid å jobbe seg inn.

Alle som har vært i filmbransjen noen tiår, vet at det er få over femti år der. Ingen skal fortelle meg at det er bra; bransjen trenger erfaring og opparbeidet kunnskap.

En optimal stipendordning finnes ikke, på samme måte som et støttesystem for filmproduksjon aldri vil være helt patent til å dekke inn alt og alle. Men når en ordning oppleves som absurd, er det på tide å si i fra.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, filmskaper

MENY