UKENS SERIER: Heimebane, Americans 5, Suburra, The Looming Tower, Mosaic

UKENS SERIER: Heimebane, Americans 5, Suburra, The Looming Tower, Mosaic

Med Ane Dahl Torp og Jeff Daniels i storform, et nytt sterkt italiensk drama om mafiaen og The Americans tilbake på Netflix – da ble det ikke så vanskelig for Rushprints redaktør å dele serie- og strømmetips for denne uken.

Heimebane 

Ane Dahl Torp er denne seriens hjerteblod, og kanskje er det hennes beste rolleprestasjon siden Gymnaslærer Pedersen. Sammen med serieskaper Johan Fasting og konseptuerende regissør Arild Andresen, samt gode rolleprestasjoner fra mange ukjente skuespillere, er Heimebane blitt noe mer enn en ny ”Himmelblå med fotball”. Bakteppet er spektakulært nok, med havet og fjellene som omkranser Ullsteinvik på vestlandet, men det er i det lokale klubbhuset at Norges første kvinnelige trener i eliteserien kjemper sin livs kamp.

Som i enkelte andre gode fotballfilmer (for eksempel The damned United) handler ikke filmen primært om fotball, men om en outsider som utfordrer status quo i en konservativ lagidrett. Helene er ikke bare kvinne, men har en annen filosofi enn den som tradisjonelt har dominert den lokale fotballkulturen. Du trenger derfor ikke kunnskaper om fotball for å bli revet med av Helenes kamp.

Dahl Torp spiller med en intensitet og et nærvær som få norske skuespillere kan matche og som den gjennomgående gode casten rundt henne en sjelden gang kommer til kort overfor (les vårt intervju med henne om utviklingen av rollen). Til å være fotballspiller med lite erfaring foran kamera har John Carew fått mye plass som Helenes konkurrent til trenerjobben og lagets sentrale spiller. Han er ikke akkurat nyansert i sin tolkning, men det er såvidt ”innafor”, slik en kollega formulerte det. Og endelig ser det ut til at Bjarte Hjelmeland har fått en breial film/tv-rolle han er som skapt for. Hans sunnmørsdialekt er strålende og veier opp for Torps mer omtrentlige trønderdialekt (som likevel også er «innafor» i mine øyne).

Heimebane har premiere på NRK 4.mars

The Americans (sesong 5)

For noen av oss tok det en evighet før denne femte sesongen av The Americans nådde Netflix etter premieren på FX Television Channel i fjor våres. Vi har hatt mulighet til å se den på Amazon Prime, men de fleste har nok valgt å vente på Netflix. Denne uken kom den omsider, og det er en lettelse å kunne konstatere at den fortsatt holder samme spenningsnivå og kvalitet.

Det som gjør serien fortsatt så medrivende er ikke den kalde krigen og spionintrigene, men snarere hvordan det utplasserte KGB-paret og deres to barn manøvrerer seg gjennom det ekstraordinære livet som en kjernefamilie. Vi er nå kommet til 1984, og Elisabeth og Phillip dro likevel ikke hjem til Sovjetunionen (selv om tampen av fjerde sesongen ga inntrykk av det). Det er tegn på at sovjetmakten begynner å rakne i sømmene, og mer enn noensinne er det behov for dem ute i felten. Det er fortsatt kappløpet innen bakteriologisk krigføring som er hovedsporet for de to hemmelige agentene, og de interesserer seg denne sesongen blant annet for en sovjetrussisk avhopper som jobber i det amerikanske landbruksdepartementet.

Keri Russell and Mathew Rhys er blitt så samkjørte i de to hovedrollene at de synes ute av stand til å trå feil. Men det er Holy Taylor i rollen som datteren Paige som også denne gangen tilfører sesongen dilemmaer og problemstillinger vi kan identifisere oss med. Den frykten og tvilen foreldrene har lært seg å fortrenge og avlede, kommer stadig oftere til overflaten i Paige, og Taylor kanaliserer det med en sjelden nyansert uttrykksfullhet.

Suburra 

Jeg er ikke blant de få som fikk med seg spillefilmen Suburra da den gikk på norske kinoer i 2016. Flere vil nok se denne nye dramaversjonen av serieskaperne Daniele Cesarano og Barbara Petronio som nylig hadde premiere på Netflix og italienske RAI. Både spillefilmen og serien er basert på samme roman, av advokaten Giancarlo De Cataldo og journalisten Carlo Bonini, som tar utgangspunkt i samrøret mellom det politiske liv, kirken og mafiaen i Roma.

Midt i denne korrupte strømmen av tjenester og gjenytelser, finner vi Aureliano og Spadino, to unge einstøinger som ikke følger spillereglene. De tilhører hver sin kriminelle familie som lenge har vært i konflikt. Men et uventet vennskap oppstår mellom dem, og homfile Spadino nærer noe som likner lidenskap for den homofobe Aureliano. En slags dysfunksjonell Romeo & Julie-historie, uten romantikken, utspiller seg som en tidsinnstilt bombe, og sjangeren forbyr naturligvis en lykkelig slutt. Men veien mot undergangen har sine oppløftende øyeblikk, og skildringen av korrupsjonen er en fascinerende reise inn i en kultur som er like gammel som Roma selv.

Til tross for en nærmest sosiologisk tilnærming, som kan minne om spillefilmversjonen av Gomorrah, skyr ikke serieskaperne unna brutal vold og melodrama, og kan til og med skilte med en sex-orgie som involverer minst én Vatikan-prest og afrikansk asylsøker. Denne vulgære og opphausede scenen i starten gir ikke et riktig inntrykk av serien, og er muligens plassert der for å hekte på seerne. Så ikke la deg avskrekke.

 The Looming Tower 

For sakprosa-fantaster med en sterk interesse for hele 9/11-komplekset, er Lawrence Wrights bok The Looming Tower: Al-Qaeda and the Road to 9/11 essensiell lesning. Hva de måtte mene om denne miniserie-versjonen fra Hulu (tilgjengelig på Amazon Prime), er jeg usikker på. Mens boka hadde hovedvekt på de som planla terroranslaget, er serieskaperne Alex Gibney og Dan Futterman, med hjelp av Wright som medforfatter, mer opptatt av de som burde ha forhindret angrepet.

Som i boka fastholder serieskaperne tesen om at CIA og FBI samarbeidet så dårlig at de effektivt undergravde de mulighetene de kunne hatt til å stanse terrorangrepet. I to av de sentrale rollene møter vi Jeff Daniels som ansvarlig for en antiterror-enhet i FBI, og Tahar Rahim (mest kjent for Profeten) i rollen som hans uunnværlige muslimske underordnede. Hovedlinjen i konflikten går mellom FBI-lederen og hans motstykke i CIA, spilt av Peter Sarsgaard, og den knusende kritikken etteretningstjenesten fikk under myndighetenes 9/11-høring.

Noen vil sikkert begrave seg i enda flere konspirasjonsteorier etter å ha sett denne serien, for den tar seg noen dikteriske friheter. Men det går også an å vurdere den som en kommentar til det kaoset som nå råder under Trump-administrasjonen. Daniels fortsetter her på den stigende formkurven vi blant annet har sett i dramaserien Godless. Han er overbevisende som en besatt amerikansk tjenestemann som delvis undergraver sitt egen agenda. Rahim er som vanlig effektiv med sin mer lavmælte intensitet.

Mosaic 

Steven Soderberghs nyeste serie for HBO har fått blandet mottakelse av amerikanske kritikere, og startet som et eksperiment – rettere sagt: en app. Fra å være en fortelling der vi var med på å styre handlingen, er den på HBO blitt et mysteriedrama innen krimsjangeren som bærer seg på særlig Sharon Stone og Garrett Hedlunds rolleprestasjoner. Jeg er blant de som begynte å se serien en kveld, lykkelig uvitende om appen, og ble sittende, som det gjerne heter.

Sharon Stone spiller en bestselgende barnebokforfatter som blir forført av en mesterlig bløffmaker som gjør det på oppdrag fra lokale næringslivsaktører som sikler på forfatterens mineralrike eiendom. Men så faller han for henne, og hun dør under mystiske omstendigheter.

Først var jeg litt forundret over den ordinære innrammingen; Soderbergh hevder jo ofte at han helst ikke vil gjøre noe som er blitt gjort før, og her er det egentlig intet nytt fra krimfronten (men så var det med den appen da…). Likevel: Med Sharon Stone tilbake i storform (etter lang tids sykdom) og en serieskaper som elegant leker med våre forventninger, fikk jeg sansene skjerpet. Selv når han ikke er på sitt beste, er Soderbergh verd å følge.

Hver uke vil Rushprint komme med anbefalinger av nye serier og filmer.

UKENS SERIER: Heimebane, Americans 5, Suburra, The Looming Tower, Mosaic

UKENS SERIER: Heimebane, Americans 5, Suburra, The Looming Tower, Mosaic

Med Ane Dahl Torp og Jeff Daniels i storform, et nytt sterkt italiensk drama om mafiaen og The Americans tilbake på Netflix – da ble det ikke så vanskelig for Rushprints redaktør å dele serie- og strømmetips for denne uken.

Heimebane 

Ane Dahl Torp er denne seriens hjerteblod, og kanskje er det hennes beste rolleprestasjon siden Gymnaslærer Pedersen. Sammen med serieskaper Johan Fasting og konseptuerende regissør Arild Andresen, samt gode rolleprestasjoner fra mange ukjente skuespillere, er Heimebane blitt noe mer enn en ny ”Himmelblå med fotball”. Bakteppet er spektakulært nok, med havet og fjellene som omkranser Ullsteinvik på vestlandet, men det er i det lokale klubbhuset at Norges første kvinnelige trener i eliteserien kjemper sin livs kamp.

Som i enkelte andre gode fotballfilmer (for eksempel The damned United) handler ikke filmen primært om fotball, men om en outsider som utfordrer status quo i en konservativ lagidrett. Helene er ikke bare kvinne, men har en annen filosofi enn den som tradisjonelt har dominert den lokale fotballkulturen. Du trenger derfor ikke kunnskaper om fotball for å bli revet med av Helenes kamp.

Dahl Torp spiller med en intensitet og et nærvær som få norske skuespillere kan matche og som den gjennomgående gode casten rundt henne en sjelden gang kommer til kort overfor (les vårt intervju med henne om utviklingen av rollen). Til å være fotballspiller med lite erfaring foran kamera har John Carew fått mye plass som Helenes konkurrent til trenerjobben og lagets sentrale spiller. Han er ikke akkurat nyansert i sin tolkning, men det er såvidt ”innafor”, slik en kollega formulerte det. Og endelig ser det ut til at Bjarte Hjelmeland har fått en breial film/tv-rolle han er som skapt for. Hans sunnmørsdialekt er strålende og veier opp for Torps mer omtrentlige trønderdialekt (som likevel også er «innafor» i mine øyne).

Heimebane har premiere på NRK 4.mars

The Americans (sesong 5)

For noen av oss tok det en evighet før denne femte sesongen av The Americans nådde Netflix etter premieren på FX Television Channel i fjor våres. Vi har hatt mulighet til å se den på Amazon Prime, men de fleste har nok valgt å vente på Netflix. Denne uken kom den omsider, og det er en lettelse å kunne konstatere at den fortsatt holder samme spenningsnivå og kvalitet.

Det som gjør serien fortsatt så medrivende er ikke den kalde krigen og spionintrigene, men snarere hvordan det utplasserte KGB-paret og deres to barn manøvrerer seg gjennom det ekstraordinære livet som en kjernefamilie. Vi er nå kommet til 1984, og Elisabeth og Phillip dro likevel ikke hjem til Sovjetunionen (selv om tampen av fjerde sesongen ga inntrykk av det). Det er tegn på at sovjetmakten begynner å rakne i sømmene, og mer enn noensinne er det behov for dem ute i felten. Det er fortsatt kappløpet innen bakteriologisk krigføring som er hovedsporet for de to hemmelige agentene, og de interesserer seg denne sesongen blant annet for en sovjetrussisk avhopper som jobber i det amerikanske landbruksdepartementet.

Keri Russell and Mathew Rhys er blitt så samkjørte i de to hovedrollene at de synes ute av stand til å trå feil. Men det er Holy Taylor i rollen som datteren Paige som også denne gangen tilfører sesongen dilemmaer og problemstillinger vi kan identifisere oss med. Den frykten og tvilen foreldrene har lært seg å fortrenge og avlede, kommer stadig oftere til overflaten i Paige, og Taylor kanaliserer det med en sjelden nyansert uttrykksfullhet.

Suburra 

Jeg er ikke blant de få som fikk med seg spillefilmen Suburra da den gikk på norske kinoer i 2016. Flere vil nok se denne nye dramaversjonen av serieskaperne Daniele Cesarano og Barbara Petronio som nylig hadde premiere på Netflix og italienske RAI. Både spillefilmen og serien er basert på samme roman, av advokaten Giancarlo De Cataldo og journalisten Carlo Bonini, som tar utgangspunkt i samrøret mellom det politiske liv, kirken og mafiaen i Roma.

Midt i denne korrupte strømmen av tjenester og gjenytelser, finner vi Aureliano og Spadino, to unge einstøinger som ikke følger spillereglene. De tilhører hver sin kriminelle familie som lenge har vært i konflikt. Men et uventet vennskap oppstår mellom dem, og homfile Spadino nærer noe som likner lidenskap for den homofobe Aureliano. En slags dysfunksjonell Romeo & Julie-historie, uten romantikken, utspiller seg som en tidsinnstilt bombe, og sjangeren forbyr naturligvis en lykkelig slutt. Men veien mot undergangen har sine oppløftende øyeblikk, og skildringen av korrupsjonen er en fascinerende reise inn i en kultur som er like gammel som Roma selv.

Til tross for en nærmest sosiologisk tilnærming, som kan minne om spillefilmversjonen av Gomorrah, skyr ikke serieskaperne unna brutal vold og melodrama, og kan til og med skilte med en sex-orgie som involverer minst én Vatikan-prest og afrikansk asylsøker. Denne vulgære og opphausede scenen i starten gir ikke et riktig inntrykk av serien, og er muligens plassert der for å hekte på seerne. Så ikke la deg avskrekke.

 The Looming Tower 

For sakprosa-fantaster med en sterk interesse for hele 9/11-komplekset, er Lawrence Wrights bok The Looming Tower: Al-Qaeda and the Road to 9/11 essensiell lesning. Hva de måtte mene om denne miniserie-versjonen fra Hulu (tilgjengelig på Amazon Prime), er jeg usikker på. Mens boka hadde hovedvekt på de som planla terroranslaget, er serieskaperne Alex Gibney og Dan Futterman, med hjelp av Wright som medforfatter, mer opptatt av de som burde ha forhindret angrepet.

Som i boka fastholder serieskaperne tesen om at CIA og FBI samarbeidet så dårlig at de effektivt undergravde de mulighetene de kunne hatt til å stanse terrorangrepet. I to av de sentrale rollene møter vi Jeff Daniels som ansvarlig for en antiterror-enhet i FBI, og Tahar Rahim (mest kjent for Profeten) i rollen som hans uunnværlige muslimske underordnede. Hovedlinjen i konflikten går mellom FBI-lederen og hans motstykke i CIA, spilt av Peter Sarsgaard, og den knusende kritikken etteretningstjenesten fikk under myndighetenes 9/11-høring.

Noen vil sikkert begrave seg i enda flere konspirasjonsteorier etter å ha sett denne serien, for den tar seg noen dikteriske friheter. Men det går også an å vurdere den som en kommentar til det kaoset som nå råder under Trump-administrasjonen. Daniels fortsetter her på den stigende formkurven vi blant annet har sett i dramaserien Godless. Han er overbevisende som en besatt amerikansk tjenestemann som delvis undergraver sitt egen agenda. Rahim er som vanlig effektiv med sin mer lavmælte intensitet.

Mosaic 

Steven Soderberghs nyeste serie for HBO har fått blandet mottakelse av amerikanske kritikere, og startet som et eksperiment – rettere sagt: en app. Fra å være en fortelling der vi var med på å styre handlingen, er den på HBO blitt et mysteriedrama innen krimsjangeren som bærer seg på særlig Sharon Stone og Garrett Hedlunds rolleprestasjoner. Jeg er blant de som begynte å se serien en kveld, lykkelig uvitende om appen, og ble sittende, som det gjerne heter.

Sharon Stone spiller en bestselgende barnebokforfatter som blir forført av en mesterlig bløffmaker som gjør det på oppdrag fra lokale næringslivsaktører som sikler på forfatterens mineralrike eiendom. Men så faller han for henne, og hun dør under mystiske omstendigheter.

Først var jeg litt forundret over den ordinære innrammingen; Soderbergh hevder jo ofte at han helst ikke vil gjøre noe som er blitt gjort før, og her er det egentlig intet nytt fra krimfronten (men så var det med den appen da…). Likevel: Med Sharon Stone tilbake i storform (etter lang tids sykdom) og en serieskaper som elegant leker med våre forventninger, fikk jeg sansene skjerpet. Selv når han ikke er på sitt beste, er Soderbergh verd å følge.

Hver uke vil Rushprint komme med anbefalinger av nye serier og filmer.

MENY