Kan staten bruke kjønnspolitisk tvang mot filmbransjen?

Kan staten bruke kjønnspolitisk tvang mot filmbransjen?

Svensk filminstitutt ville gjøre kjønnspolitisk skolering obligatorisk for at produsenter skal få filmstøtte. Det har utløst heftig debatt i vårt naboland. Hva mener den norske bransjen om slike metoder?

I går besluttet Svensk filminstitutts styre å gå tilbake på sin beslutning om å innføre ”en obligatorisk könspolitisk utbildningsdag för VD:ar och liknande på landets produktionsbolag”. Resultatet av tiltaket ville vært at man som produsent ikke ville få filmstøtte om man ikke har kursbevis. Tiltaket hadde utløste sterke reaksjoner i produksjonsmiljøet, men fikk også støtte fra mange. SFI har, i kontrast til de øvrige filminstituttene i Norden, vært svært offensive for å bekjempe ubalansen i representasjonen av kvinner, og det er bare et par måneder siden samme instituttet truet med å frata Zentropa Sverige støtte etter Aalbæk-Jensens kontroversielle utspill.

Leder for den svenske produsentforeningen Eva Hamilton, mente imidlertid at SFI var inne på et farlig spor. Hun frykter det åpner døren ”för att införa tvingande utbildningar som i en annan regeringskonstellation eller i en annan tid kan innebära begränsning av konstnärlig frihet eller yttrandefrihet”. Hun fikk støtte fra Dagens Nyheters filmkritiker Helena Lindblad som i et innlegg advarte mot slike politisk styrte føringer. Det er ikke SFIs oppgave å få filmbransjen til å tenke ”rett”, skrev hun.

Stine Helgeland (foto: NFI)

Forrige uke holdt Norsk filminstitutt et kurs for filmbransjen om seksuell trakassering på arbeidsplassen. Noen mente at kurset burde vært obligatorisk for alle som leder en bedrift innen film og tv-produksjon her til lands, men Stine Helgeland, avdelingsdirektør Kommunikasjon, innsikt & internasjonale forhold i NFI, synes ikke det er veien å gå.

– Vi ser det ikke som vår oppgave å innføre obligatoriske kurs for å motta tilskudd fra NFI. Våre tilskudd skal gå til den profesjonelle delen av filmbransjen, og vi forutsetter at tilskuddsmottakere både følger norske lover og har gode rutiner på plass for å forebygge seksuell trakassering og andre brudd på lover og regler. Vi krever i dag at tilskuddsmottakere følger arbeidsmiljøloven, og jobber nå med å legge inn en tilsvarende formulering om seksuell og annen trakassering i våre tilskuddsbrev, som en forutsetning for utbetaling av første rate produksjonstilskudd. NFI gir også tilskudd til Filmforbundets HMS-kurs, som heretter også vil inneholde en del om seksuell trakassering.

Kan true bærende prinsipper?

Torbjørn Urfjell, direktør i Virke Produsentforeningen, har fulgt med på den svenske debatten og deler den svenske produsentforeningens prinsipielle skepsis til å knytte bevilgninger til obligatoriske verdibaserte kurs.

– I svensk kontekst er det kanskje mer synlig enn hos oss, men slike krav kan åpne for at nye politiske flertall eller styrer i instituttet kan innføre andre obligatoriske kurs eller formål med støtte. I Sverige er det allerede riksdagsmedlemmer som krever at tilskudd til svensk film skal levendegjøre den svenske kulturarven, ikke bare gjennom restaurering av eldre svenske filmer, men også gjennom filmatiseringer som utspiller seg i historiske svenske miljøer.  Slike krav utfordrer kunstnerisk frihet og ytringsfrihet og er ikke utenkelig at kan innføres om man nå åpner for å gjøre krav om Green Card for svenske tilskuddsmottakere.

Urfjell har som politisk aktiv vært engasjert i likestillingsspørsmål i 25 år og er veldig glad for endringene som kommer opp i strukturer og hva som er gangbar oppførsel og maktbruk i kjølvannet av #metoo.  Samtidig er han opptatt av at ”det beste ikke må bli det godes fiende”.

– Ett godt formål må ikke true andre bærende prinsipper som kunstnerisk frihet og ytringsfrihet. I den norske bransjen har vi samlet oss på tvers av arbeidsgiver og arbeidstakere for å stoppe trakassering, forebygge den og legge ansvaret der det hører hjemme. Vi er veldig positive til at NFI arrangerer undervisning sammen med Likestillings- og diskrimineringsombudet, selv om ombudets rådgivning i større grad dreier seg om fast ansatte og vi i film-, TV- og spillbransjen retter våre tiltak inn mot et arbeidsliv prega mer av engasjement og situasjoner også utenfor konkrete arbeidsforhold. Vi må videreutvikle slike kurs til å bli enda mer bransjerelevante.

Direktør Torbjørn Urfjell i Virke Produsentforeningen

Monica Boracco, leder av Dramatikerforbundet, synes det er prisverdig at filminstituttene  søker aktivt etter verktøy for å stoppe utbredelsen av seksuell trakassering i bransjen. Men hun synes SFI begynte i feil ende.

– Jeg tror ikke NFI bør starte i den enden. Det betyr ikke at de ikke skal ha en rolle, og det betyr helle ikke på noen måte at de ikke må ha oversikt over det feltet de skal arbeide for. Derfor var bransjeorganisasjonene mildt sagt forbauset da NFI ikke ønsket å bidra til en grundig FAFO-undersøkelse om emnet.  Etter vår mening må ting gjøres i riktig rekkefølge. Innhente kunnskap og fakta først, så vurdere tiltak.

– NFI kan lære av SFIs utålmodighet

Filmregissør Gunhild Enger har i perioder av karrieren oppholdt seg i Sverige, og har også fulgt debatten der nøye. Hun synes det er spennende å se hvor langt SFI, med CEO Anna Serner i spissen, er villige til å gå for å nå sine mål om likestilling mellom kjønnene og rettferdige arbeidsvilkår i filmbransjen.

– Det fins en progressiv utålmodighet og vilje til å fasillitere forandring som er inspirerende. Uansett hvilken bransje vi snakker om, så vet vi at penger snakker. Vil man ha rask omstilling, være seg innen samferdsel (el-bil trenden) eller kultur, så er føringer i bevilgningene det raskeste middelet. Sett i lys av dette perspektivet, så er forslaget om obligatorisk kursing med et ”green card” for sjefer, veldig interessant. Vi vet at de sosiokulturelle maktstrukturene er veldig sterke i filmbransjen også her i Norge, og at mange ressurssterke produksjonsselskaper er altfor lite villige til å oppsøke både kvinner og minoriteter i leting etter nye filmskapere og talenter.

Hun mener likevel at kritikken mot ”green card” har noe for seg.

– Kritikerne har et poeng når de sier at tvang er et usunt middel, ved at det kan åpne for andre tvangsmidler. Likevel mener jeg at NFI har en hel masse å lære av den viljen og handlekraften SFI viser med dette forslaget, selv om det er uvisst om tvang er veien å gå.

Gunhild Enger

Hun får støtte av regissørkollega Ellen Ugelstad, som også var en av forfatterne bak ”12 konkrete tiltak som vil fremme bedre kjønnsbalanse” her på rushprint.no

– Å definere kurset som tvang er kanskje å ta litt hardt i. Men på den annen side: Det er mye annet som kan kalles “tvang” man er pålagt i mange yrker. Som lærer må man ta førstehjelpskurs, en anleggsgartner må ha både det ene og andre kurset for å vurdere risiko og ta vare på sine ansatte. Som filmskaper må man ha et AS hvis man søker NFI om støtte, man må ha revisor, man må ha track record osv. Tvang forbinder jeg med å miste rettssikkerhet, bli innlagt på psykiatrisk avdeling mot sin vilje… Jeg vil isteden definere et såkalt Green Card som et insentiv, et tiltak som egentlig kommer alle til gode? Alle får mer kunnskap og kan ta bedre vare på hverandre?

Sorry, comments are closed for this post.

Kan staten bruke kjønnspolitisk tvang mot filmbransjen?

Kan staten bruke kjønnspolitisk tvang mot filmbransjen?

Svensk filminstitutt ville gjøre kjønnspolitisk skolering obligatorisk for at produsenter skal få filmstøtte. Det har utløst heftig debatt i vårt naboland. Hva mener den norske bransjen om slike metoder?

I går besluttet Svensk filminstitutts styre å gå tilbake på sin beslutning om å innføre ”en obligatorisk könspolitisk utbildningsdag för VD:ar och liknande på landets produktionsbolag”. Resultatet av tiltaket ville vært at man som produsent ikke ville få filmstøtte om man ikke har kursbevis. Tiltaket hadde utløste sterke reaksjoner i produksjonsmiljøet, men fikk også støtte fra mange. SFI har, i kontrast til de øvrige filminstituttene i Norden, vært svært offensive for å bekjempe ubalansen i representasjonen av kvinner, og det er bare et par måneder siden samme instituttet truet med å frata Zentropa Sverige støtte etter Aalbæk-Jensens kontroversielle utspill.

Leder for den svenske produsentforeningen Eva Hamilton, mente imidlertid at SFI var inne på et farlig spor. Hun frykter det åpner døren ”för att införa tvingande utbildningar som i en annan regeringskonstellation eller i en annan tid kan innebära begränsning av konstnärlig frihet eller yttrandefrihet”. Hun fikk støtte fra Dagens Nyheters filmkritiker Helena Lindblad som i et innlegg advarte mot slike politisk styrte føringer. Det er ikke SFIs oppgave å få filmbransjen til å tenke ”rett”, skrev hun.

Stine Helgeland (foto: NFI)

Forrige uke holdt Norsk filminstitutt et kurs for filmbransjen om seksuell trakassering på arbeidsplassen. Noen mente at kurset burde vært obligatorisk for alle som leder en bedrift innen film og tv-produksjon her til lands, men Stine Helgeland, avdelingsdirektør Kommunikasjon, innsikt & internasjonale forhold i NFI, synes ikke det er veien å gå.

– Vi ser det ikke som vår oppgave å innføre obligatoriske kurs for å motta tilskudd fra NFI. Våre tilskudd skal gå til den profesjonelle delen av filmbransjen, og vi forutsetter at tilskuddsmottakere både følger norske lover og har gode rutiner på plass for å forebygge seksuell trakassering og andre brudd på lover og regler. Vi krever i dag at tilskuddsmottakere følger arbeidsmiljøloven, og jobber nå med å legge inn en tilsvarende formulering om seksuell og annen trakassering i våre tilskuddsbrev, som en forutsetning for utbetaling av første rate produksjonstilskudd. NFI gir også tilskudd til Filmforbundets HMS-kurs, som heretter også vil inneholde en del om seksuell trakassering.

Kan true bærende prinsipper?

Torbjørn Urfjell, direktør i Virke Produsentforeningen, har fulgt med på den svenske debatten og deler den svenske produsentforeningens prinsipielle skepsis til å knytte bevilgninger til obligatoriske verdibaserte kurs.

– I svensk kontekst er det kanskje mer synlig enn hos oss, men slike krav kan åpne for at nye politiske flertall eller styrer i instituttet kan innføre andre obligatoriske kurs eller formål med støtte. I Sverige er det allerede riksdagsmedlemmer som krever at tilskudd til svensk film skal levendegjøre den svenske kulturarven, ikke bare gjennom restaurering av eldre svenske filmer, men også gjennom filmatiseringer som utspiller seg i historiske svenske miljøer.  Slike krav utfordrer kunstnerisk frihet og ytringsfrihet og er ikke utenkelig at kan innføres om man nå åpner for å gjøre krav om Green Card for svenske tilskuddsmottakere.

Urfjell har som politisk aktiv vært engasjert i likestillingsspørsmål i 25 år og er veldig glad for endringene som kommer opp i strukturer og hva som er gangbar oppførsel og maktbruk i kjølvannet av #metoo.  Samtidig er han opptatt av at ”det beste ikke må bli det godes fiende”.

– Ett godt formål må ikke true andre bærende prinsipper som kunstnerisk frihet og ytringsfrihet. I den norske bransjen har vi samlet oss på tvers av arbeidsgiver og arbeidstakere for å stoppe trakassering, forebygge den og legge ansvaret der det hører hjemme. Vi er veldig positive til at NFI arrangerer undervisning sammen med Likestillings- og diskrimineringsombudet, selv om ombudets rådgivning i større grad dreier seg om fast ansatte og vi i film-, TV- og spillbransjen retter våre tiltak inn mot et arbeidsliv prega mer av engasjement og situasjoner også utenfor konkrete arbeidsforhold. Vi må videreutvikle slike kurs til å bli enda mer bransjerelevante.

Direktør Torbjørn Urfjell i Virke Produsentforeningen

Monica Boracco, leder av Dramatikerforbundet, synes det er prisverdig at filminstituttene  søker aktivt etter verktøy for å stoppe utbredelsen av seksuell trakassering i bransjen. Men hun synes SFI begynte i feil ende.

– Jeg tror ikke NFI bør starte i den enden. Det betyr ikke at de ikke skal ha en rolle, og det betyr helle ikke på noen måte at de ikke må ha oversikt over det feltet de skal arbeide for. Derfor var bransjeorganisasjonene mildt sagt forbauset da NFI ikke ønsket å bidra til en grundig FAFO-undersøkelse om emnet.  Etter vår mening må ting gjøres i riktig rekkefølge. Innhente kunnskap og fakta først, så vurdere tiltak.

– NFI kan lære av SFIs utålmodighet

Filmregissør Gunhild Enger har i perioder av karrieren oppholdt seg i Sverige, og har også fulgt debatten der nøye. Hun synes det er spennende å se hvor langt SFI, med CEO Anna Serner i spissen, er villige til å gå for å nå sine mål om likestilling mellom kjønnene og rettferdige arbeidsvilkår i filmbransjen.

– Det fins en progressiv utålmodighet og vilje til å fasillitere forandring som er inspirerende. Uansett hvilken bransje vi snakker om, så vet vi at penger snakker. Vil man ha rask omstilling, være seg innen samferdsel (el-bil trenden) eller kultur, så er føringer i bevilgningene det raskeste middelet. Sett i lys av dette perspektivet, så er forslaget om obligatorisk kursing med et ”green card” for sjefer, veldig interessant. Vi vet at de sosiokulturelle maktstrukturene er veldig sterke i filmbransjen også her i Norge, og at mange ressurssterke produksjonsselskaper er altfor lite villige til å oppsøke både kvinner og minoriteter i leting etter nye filmskapere og talenter.

Hun mener likevel at kritikken mot ”green card” har noe for seg.

– Kritikerne har et poeng når de sier at tvang er et usunt middel, ved at det kan åpne for andre tvangsmidler. Likevel mener jeg at NFI har en hel masse å lære av den viljen og handlekraften SFI viser med dette forslaget, selv om det er uvisst om tvang er veien å gå.

Gunhild Enger

Hun får støtte av regissørkollega Ellen Ugelstad, som også var en av forfatterne bak ”12 konkrete tiltak som vil fremme bedre kjønnsbalanse” her på rushprint.no

– Å definere kurset som tvang er kanskje å ta litt hardt i. Men på den annen side: Det er mye annet som kan kalles “tvang” man er pålagt i mange yrker. Som lærer må man ta førstehjelpskurs, en anleggsgartner må ha både det ene og andre kurset for å vurdere risiko og ta vare på sine ansatte. Som filmskaper må man ha et AS hvis man søker NFI om støtte, man må ha revisor, man må ha track record osv. Tvang forbinder jeg med å miste rettssikkerhet, bli innlagt på psykiatrisk avdeling mot sin vilje… Jeg vil isteden definere et såkalt Green Card som et insentiv, et tiltak som egentlig kommer alle til gode? Alle får mer kunnskap og kan ta bedre vare på hverandre?

Sorry, comments are closed for this post.

MENY